MORDERISK ELSKERINNE

Kong Ed­ward VIII had­de man­ge els­ker­in­ner, men han ven­tet ikke at en av dem skul­le bli mor­der…

Blodig Begjær - - Innhold - TEKST JESSICA LEGGETT

Tid­lig om mor­ge­nen 10. juli smalt tre skudd gjen­nom Sa­voy Ho­tel i London. Prins Ali Ka­mel Fah­my Bey lå sam­men­krø­pet på gul­vet med blod dryp­pen­de fra ho­det. Den vak­re kona hans sto bak ham med en pis­tol i hån­den. Om­trent 3 kilo­me­ter unna var den tid­li­ge­re els­ke­ren hen­nes, Ed­ward, Prins av Wa­les, på et sel­skap i May­fair. Lite viss­te han at han var i et kapp­løp med ti­den for å red­de seg selv og monarkiet fra en av de mest sen­sa­sjo­nel­le skan­da­le­ne i det 20 år­hund­re.

Selv om han hus­kes for ab­di­ka­sjo­nen i 1936 da han vil­le gif­te seg med kvin­nen han els­ket, had­de Ed­ward mis­tet ho­det til man­ge kvin­ner før Wal­lis Simp­son. Li­ke­vel var det en kvin­ne som sær­lig åp­net ham for en ver­den av lyst og pro­mis­kui­tet – den førs­te elskerinnen hans, Mar­gu­e­ri­te Ma­rie Ali­bert, kjent blant bei­ler­ne hen­nes som den flyk­ti­ge ‘Mag­gie Mel­ler’.

Da Ed­ward møt­te Mag­gie, var han en ung, sek­su­elt uer­fa­ren prins, mens hun var en ele­gant fransk kur­ti­sa­ne. Han var 22 år, og Mag­gie 27, fem år eld­re. Som utret­te­lig ‘gold­dig­ger’ og so­si­al klat­rer, had­de Mag­gie job­bet seg opp fra de skit­ne bro­stei­ne­ne i Pa­ris’ un­der­ver­den til luk­sus­bor­del­le­ne der hun un­der­holdt de mest inn­fly­tel­ses­rike men­ne­ne i Frank­ri­ke.

Hen­nes begjær etter rik­dom og kom­fort var in­gen over­ras­kel­se etter at hun , bare 16 år gam­mel, had­de levd på ga­ten da hun fød­te sitt enes­te barn, Ray­mon­de. Ute av stand til å ta vare på dat­te­ren, sat­te hun hen­ne bort og så hen­ne ikke igjen på fle­re år.

Mag­gies enes­te måte å over­le­ve på var pro­sti­tu­sjon, og hun ut­vik­let seg til en sexy, ka­ris­ma­tisk kvin­ne som viss­te å fris­te menn og lok­ke dem inn i sin ver­den. Mag­gies for­bin­del­ser til rike, aris­to­kra­tis­ke menn ga hen­ne mu­lig­he­ten til å slip­pe inn i sam­fun­nets mek­tigs­te kret­ser – og åp­net dø­ren til å møte Ed­ward.

Via en venn møt­te hun prin­sen for førs­te gang på en res­tau­rant i Pa­ris i april 1917. Han var al­le­re­de be­geist­ret for frans­ke kvin­ner, etter å ha fått sma­ken på dem ved en kort for­bin­del­se med en pro­sti­tu­ert et år før. Mag­gie – lok­ken­de, sjar­me­ren­de og ka­ta­stro­falt vak­ker – slo prin­sen i bak­ken, og han ble straks be­satt. De nes­te mån­de­ne til­brak­te Ed­ward så mye tid som mu­lig sam­men med hen­ne, og over­øste hen­ne med ga­ver, mens hun in­tro­du­ser­te ham for ero­tisk lit­te­ra­tur som åpen­bar­te en sek­su­ell side prin­sen ikke ante ek­sis­ter­te.

Ed­ward skrev li­den­ska­pe­li­ge kjær­lig­hets­brev til Mag­gie – en vane han fort­sat­te med alle elskerinnene sine – og inn­hol­det var in­tet mind­re enn skan­da­løst, fullt av uan­sten­di­ge ord og ut­brudd. Til den frans­ke elskerinnen kla­get han over sin stren­ge opp­dra­gel­se og kri­ti­ser­te fa­ren, kong Ge­or­ge V. Dumt nok skrev han også ned­set­ten­de om Stor­bri­tan­nias opp­før­sel i 1. ver­dens­krig. Hvis de kom ut vil­le dis­se bre­ve­ne ut­lø­se et ramaskrik som kun­ne styr­te monarkiet – men den nai­ve prin­sen stol­te åpen­bart på elskerinnen.

Ed­wards es­ka­pa­der med en pro­sti­tu­ert ble lagt mer­ke til og be­gyn­te å ska­pe uro blant hans ven­ner og fa­mi­lie, Ved slut­ten av 1917 ble Ed­ward sendt til Ita­lia, noe som ir­ri­ter­te ham, men ikke gjor­de slutt på fø­lel­se­ne hans for Mag­gie. For­hol­det fort­sat­te

HVIS DE KOM UT KUN­NE DIS­SE BRE­VE­NE SKA­PE ET RAMASKRIK SOM DRUKNET MONARKIET – MEN DEN NAI­VE PRIN­SEN STOL­TE PÅ ELSKERINNEN SIN.

i 18 mån­der, mens Ed­ward var de­spe­rat etter å kom­me til­ba­ke til Pa­ris for å treffe hen­ne så ofte han kun­ne.

Så for­and­ret prin­sens grunn­leg­gen­de il­lo­ja­li­tet alt. Tid­lig i 1918 møt­te han Fre­da Dud­ley Ward, kona til et med­lem av par­lia­men­tet, un­der et fly­an­grep i London. Prin­sen var en usik­ker og over­føl­som mann med for­els­kel­ser som slo om fra var­me til kul­de på noen da­ger, Han ble straks be­satt av Fre­da og over­øste hen­ne raskt med be­und­ring.

Det­te be­tød selv­sagt også at hans in­ter­es­se for Mag­gie brått tok slutt, og han brøt snart for­hol­det. Prin­sen, som en­ten var for naiv el­ler dum, reg­net med at hun skul­le god­ta det i still­het og for­svin­ne. Han kjen­te åpen­bart ikke den kvin­nen han had­de had­de med å gjø­re.

Mag­gie var først og fremst smart. Hun had­de ikke vært sam­men med ham av kjær­lig­het el­ler for moro skyld – Ed­ward var et per­fekt mål å ut­nyt­te for pen­ger og pre­sti­sje og hun had­de ikke tenkt å slip­pe ham, Hun had­de frem­de­les alle de in­dis­kré og kri­tis­ke bre­ve­ne . Mag­gie satt på en tik­ken­de bom­be og viss­te det, noe hun skade­fro min­net Ed­ward på i no­vem­ber 1918.

Ed­ward dis­ku­ter­te Mag­gies ut­pres­sing i et brev til råd­gi­ve­ren sin, og kal­te bre­vet hen­nes en “re­al stink­bom­be”. Han had­de idio­tisk nok trodd at hun had­de øde­lagt bre­ve­ne de­res, og kla­get over at han “ikke trod­de hun vil­le bli ek­kel”. Han suk­ket at “he­le pro­ble­met er bre­ve­ne mine, og hun har ikke brent et enes­te ett!” Ed­ward var i en tru­en­de si­tua­sjon, helt til et lykke­treff dis­tra­her­te Mag­gie.

I 1919 traff hun Char­les Lau­rent, en rik, ung ja­ger­fly­ver. Si­den hun viss­te at hun mye let­te­re kun­ne opp­nå den rik­dom­men og trygg­he­ten hun trak­tet etter med ham enn med Ed­ward, ga hun opp ut­pres­sin­gen. Mag­gie og Lau­rent gif­tet seg snart, og hun fikk den luk­su­riø­se livs­sti­len hun all­tid had­de øns­ket seg.

Mag­gie ble fak­tisk så rik at hun til­kal­te dat­te­ren og plas­ser­te hen­ne på en kost­sko­le i Eng­land for å gi hen­ne en god ut­dan­nel­se. Ray­mon­de tok også Lau­rents navn, og det ble klart at mor og dat­ter en­de­lig had­de opp­nådd en re­spek­ta­bel po­si­sjon i sam­fun­net. Inn­til vi­de­re lot det til at prin­sen had­de unn­slup­pet de kal­ku­le­ren­de klør­ne til sin tid­li­ge­re elskerinne.

Ed­ward fort­sat­te å treffe Fre­da og tok opp igjen va­nen med å sen­de be­sat­te els­kovs­brev, selv om det ikke gikk så bra sist. Mag­gie på sin side

HAN KJEN­TE ÅPEN­BART IKKE KVIN­NEN HAN HAD­DE MED Å GJØ­RE.

ble snart lei av den nye ekte­man­nen og skil­te seg etter bare et halvt år. Den­ne gan­gen end­te Mag­gie med et saf­tig skils­misse­opp­gjør som til­lot hen­ne å fort­set­te den de­ka­den­te livs­sti­len. Hun fort­sat­te å be­ta­le for dat­te­rens ut­dan­nel­se, skaf­fet seg egen bo­lig og var fast gjest i Pa­ris’ fi­ne­re kret­ser. Med lu­re­ri og sjar­me had­de hun en­de­lig opp­nådd det li­vet hun all­tid had­de drømt om. Men det var ikke nok – hun vil­le ha mer.

Hel­dig­vis møt­te hun snart en 23 år gam­mel egyp­tisk ‘prins’, Ali Ka­mel Fah­my Bey. Selv om han blir hus­ket som prins, var han ikke født kon­ge­lig. Fa­mi­li­en til Ali var eks­tremt rik tak­ket være bom­ulls­han­del, og fa­ren hans had­de også opp­ret­tet et syke­hus i Kai­ro. Som tegn på takk­nem­lig­het had­de kon­gen av Egypt gitt ham æres­tit­te­len prins.

Prins Ali var fast gjest i Pa­ris’ sa­lon­ger og ble snart for­els­ket i den gåte­ful­le Mag­gie, som var ti år eld­re enn ham. Det lik­net svært på ro­man­sen mel­lom Mag­gie og Ed­ward. Ali ba om en for­mell in­tro­duk­sjon via en fel­les venn og be­set­tel­sen hans økte. Prin­sen vil­le gif­te seg med hen­ne, men selv om hun trak­tet etter rik­dom­men hans, nøl­te Mag­gie.

Da Ali dro til­beake til Egypt, til­kal­te han snart sin els­ke­de ved å la­te som han var al­vor­lig syk. Da hun kom in­sis­ter­te prin­sen igjen på at de skul­le gif­te seg. Mag­gies var redd for at livs­sti­len hen­nes vil­le for­and­re seg dra­ma­tisk hvis hun flyt­tet øst­over og at hun måt­te gi opp sin li­den­skap for hau­te cou­tu­re. For å til­freds­stil­le hen­ne la­get prin­sen en kon­trakt som fast­slo at Mag­gie kun­ne fort­set­te å kle seg i vest­li­ge klær bare hun kon­ver­ter­te til islam, og at hun kun­ne be om skils­mis­se når hun måt­te øns­ke. Mag­gie sa ja og pa­ret ble viet i Kai­ro i de­sem­ber 1922.

Men den ny­gif­te lyk­ken sur­net raskt for pa­ret. Bå­de Mag­gie og Ali had­de brå og usta­di­ge tem­pe­ra­men­ter som hyp­pig flam­met opp, ofte når de var blant folk, men det var den enes­te lik­he­ten mel­lom dem. Mens Ali øns­ket seg en ly­dig, un­der­da­nig kone, vil­le Mag­gie fort­set­te å leve det rike, uav­hen­gi­ge li­vet hun had­de skapt seg i Euro­pa. Den fri­gjor­te pro­mis­kui­te­ten som had­de til­truk­ket prin­sen gjor­de ham nå sint og sja­lu, og Mag­gie be­gyn­te å føle seg som en fan­ge.

Det ble snart klart for Mag­gie at hun ikke kun­ne for­la­te ekte­man­nen og stik­ke av med pen­ge­ne hans like lett som hun had­de gjort med Lau­rent. Øns­ket om å gå fra ham ble enda vans­ke­li­ge­re da hun opp­da­get at da de vel var gift, had­de Ali strø­ket klau­su­len i ekste­skaps­kon­trak­ten om at hun kun­ne skil­le seg. Mag­gie be­gyn­te å sove med en pis­tol un­der pu­ten.

Pa­ret an­kom Sa­voy Ho­tel 1. juli 1923 for å bli en må­ned. Som van­lig krang­let de dag­lig, bå­de privat og of­fent­lig. Mag­gie var sykelig og den førs­te uken ba hun hus­le­gen på Sa­voy om å un­der­sø­ke hen­ne. På den ti­den had­de London en pe­rio­de med varmt, fuk­tig og lum­mert vær som gjor­de til­stan­den hen­nes ver­re. Hun led av smerte­ful­le he­mor­roi­der og for­tal­te le­gen at de var et re­sul­tat av ekte­man­nens bru­ta­le og una­tur­li­ge sek­su­el­le lys­ter, at prins Ali had­de “re­vet hen­ne opp”. Mag­gie gikk til og med så langt som å be le­gen gi hen­ne en er­klæ­ring som støt­tet på­stan­de­ne, men den fikk hun til syv­en­de og sist ikke. Det var klart at Mag­gie la grunn­la­get for en skils­mis­se og prøv­de å sam­le un­der­støt­ten­de be­vis.

9. juli nåd­de spen­nin­gen mel­lom Mag­gie og Ali koke­punk­tet. Pa­ret had­de til­brakt kvel­den på tea­ter og iro­nisk nok sett Den gla­de enke før de kom til­ba­ke til mid­dag på Sa­voy, der de skap­te fu­ro­re ved å krang­le og skri­ke til hver­and­re midt i res­tau­ran­ten. Mag­gie ble så ra­sen­de at hun grep en vin­flas­ke og tru­et med å knu­se den i ho­det på prin­sen, som fres­te til­ba­ke at han vil­le gjort ak­ku­rat det sam­me med hen­ne.

Roen sen­ket seg til slutt etter at sta­ben på res­tau­ran­ten grep inn og Mag­gie gikk opp på rom­met. Ali valg­te å ikke føl­ge hen­ne, men tok i ste­det en taxi til Pic­ca­dil­ly, til tross for tor­den­væ­ret som byg­get seg opp. I føl­ge pri­vat­sek­re­tæ­ren hans, Said Ena­ni, som var med pa­ret i London, had­de prin­sen sann­syn­lig­vis gått på en natt­klubb el­ler

opp­søkt en pro­sti­tu­ert.

Klok­ken to natt til 10. juli kom prin­sen til­ba­ke til ho­tel­let og krang­let for sis­te gang med sin kone. En halv time se­ne­re hør­te natt­por­ti­eren, John Be­at­tie, at pa­ret bråk­te og så prin­sen snub­le ut av rom­met de­res med klore­mer­ker i an­sik­tet.

“Se! Se hva den hur­pa har gjort!” ut­brøt Ali til den sjok­ker­te por­ti­eren. Etter å ha bedt ham lav­mælt om å roe seg ned, fort­sat­te por­ti­eren vi­de­re ned­over kor­ri­do­ren mens prin­sen plyst­ret på Mag­gies hund, som had­de løpt ut av ho­tell­rom­met. Be­at­tie had­de ak­ku­rat gått rundt hjør­net da han hør­te det bak seg – tre pis­tol­skudd.

Han stor­met til­ba­ke og der, på gul­vet, lå Ali med blod ren­nen­de fra skudd­så­re­ne. Mag­gie sto bak ekte­man­nen med pis­to­len i hån­den. Hun slapp den da hun så por­ti­eren. “Hva har jeg gjort?” skrek hun. Ali ble straks brakt til et syke­hus der han døde av ska­de­ne.

På sam­me tid var Ed­ward i et sel­skap i May­fair, uten noen anel­se om at den ti­de­li­ge­re elskerinnen hans, mind­re enn 3 kilo­me­ter unna, had­de blod på hen­de­ne. Han had­de for­satt som van­lig etter for­hol­det de­res, og var fort­satt be­satt av Fre­da, et for­hold som skul­le vare i yt­ter­li­ge­re 11 år, til han møt­te Wal­lis Simp­son. For Ed­ward var Mag­gie et blek­net min­ne, en be­kla­ge­lig ung­dom­me­lig dum­het. Han viss­te ikke at ma­re­rit­tet han trod­de var slutt for fi­re år si­den, var i ferd med å kom­me ster­ke­re til­ba­ke..

For Mag­gie vir­ket det ikke som det fan­tes noen ut­vei. Hun had­de skutt man­nen sin i full offentlighet og blitt tatt på fersken med våpenet i hån­den. Når ryk­tet hen­nes som ‘gold­dig­ger’ og kar­rie­ren som kur­ti­sa­ne ble av­slørt vil­le hun ga­ran­tert bli dømt skyl­dig.

Men Mag­gie had­de et ess i er­met – hun had­de frem­de­les Ed­wards brev, fare­tru­en­de be­vis som kun­ne sver­te ikke bare hans ryk­te, men også det bri­tis­ke monarkiet. De­spe­ra­te si­tua­sjo­ner kre­ver de­spe­ra­te til­tak. Den­ne gan­gen vil­le ikke ut­pres­sin­gen være en like tom trus­sel som sist.

Da konge­hu­set opp­da­get hvem mor­de­ren på Sa­voy var, ble de skrekk­slag­ne. Mag­gies kom­men­de rett­sak skap­te al­le­re­de en sen­sa­sjon i ver­dens­pres­sen, og den vil­le rote i bak­grun­nen hen­nes og av­slø­re alle de lys­sky for­bin­del­se­ne, in­klu­dert for­hol­det til Ed­ward. De kun­ne ikke ri­si­ke­re at hun av­slør­te ham i ret­ten og til pub­li­kum, el­ler la hen­ne leg­ge frem bre­ve­ne som støt­tet his­to­ri­en hen­nes og vil­le ska­pe en skan­da­le.

En hem­me­lig ope­ra­sjon måt­te til for å dek­ke over be­vi­se­ne og be­skyt­te mo­na­ri­ki­et, men det var bare én måte å for­sik­re seg om at Mag­gie ikke vil­le snak­ke på: hun måt­te er­klæ­res uskyl­dig, sik­res sin fri­het og frem­for alt måt­te hun red­des fra gal­gen.

For­hand­lin­ger om å få bre­ve­ne av Mag­gie be­gyn­te. Ma­jor Er­nest Bald, en venn av Ed­ward og en av Mag­gies tid­li­ge­re els­ke­re, ble sendt til Hol­loway feng­sel i juli og au­gust 1923 for å mek­le mel­lom Mag­gie og konge­hu­set. Mag­gie god­tok til slutt å over­gi bre­ve­ne til Clark Carr, en di­plo­mat i Kai­ro, der hun had­de gjemt dem unna.

Den 21. au­gust reis­te Carr fra Kai­ro til London, og Ed­ward av­brøt fe­rien på Bal­mo­ral i Skott­land for å dra på en dags­tur til London og hen­te bre­ve­ne og for­sik­re seg om at alle var der. Det

HUN HAD­DE SKUTT MAN­NEN SIN I FULL OFFENTLIGHET OG BLITT TATT PÅ FERSKEN MED VÅPENET I HÅN­DEN.

var de selv­føl­ge­lig ikke. Mag­gie tenk­te frem­over og had­de be­holdt noen av dem som for­sik­ring i til­fel­le av­ta­len hun had­de inn­gått for å red­de li­vet ble brutt.

10. sep­tem­ber, nøy­ak­tig to må­ne­der etter skud­de­ne, ble Mag­gie sik­tet for dra­pet på prins Ali og rett­sa­ken mot hen­ne be­gyn­te i Old Bai­ley i London. Et brev fra uten­riks­mi­nis­te­ren, Lord Curzon, rø­pet den fryk­ten sa­ken skap­te: “Den frans­ke jen­ta som skjøt den så­kal­te egyp­tis­ke prin­sen i London og er sik­tet for mord, er den fine da­men som var prins Ed­wards ‘venn­in­ne’ i Pa­ris un­der kri­gen, og de er fryk­te­lig red­de for at han kan bli dratt inn i det. Nav­net hans må hol­des uten­for.” Og det ble det. Ed­wards pro­gram ble plut­se­lig end­ret og iste­den­for å fort­set­te en rund­rei­se i Eng­land, skul­le han be­sø­ke Ca­na­da i sep­tem­ber, når Mag­gies rett­sak var i full sving.

På pa­pi­ret var sa­ken mot Mag­gie bunn­so­lid. De had­de et ho­ved­vit­ne, por­ti­eren, som be­kref­tet at han had­de fun­net Mag­gie ved ekte­man­nens kropp, med pis­to­len i hån­den. En vå­pen­eks­pert vit­net at pis­to­len Mag­gie had­de brukt, en 32mm Brow­ning halv­auto­ma­tisk, ikke kun­ne ha av­fyrt tre skudd auto­ma­tisk og vil­le ha krevd en be­visst hand­ling fra hen­nes side for å gå av mer enn én

gang. Hen­nes vold­som­me of­fent­li­ge krang­ler med man­nen var vel­kjen­te. Det var in­gen tvil – hun had­de drept prins Ali.

Det var klart at for­sva­ret had­de litt av en jobb foran seg. Inn kom­mer Sir Ed­ward Mars­hall Hall, en av ti­de­nes mest be­røm­te og im­po­ne­ren­de ad­vo­ka­ter, som var hy­ret for å for­sva­re Mag­gie. For å fjer­ne opp­merk­som­he­ten fra sin kli­ent igang­sat­te han et kom­plett og re­so­lutt ka­rak­ter­drap på man­nen hen­nes.

Hall be­skrev Ali som en vol­de­lig, sa­dis­tisk bøl­le som an­grep sin uskyl­di­ge euro­pe­is­ke kone, og stak­kars Mag­gie had­de hand­let i selv­for­svar. Han an­ty­det til og med at prin­sen og Ena­ni had­de et sek­su­elt for­hold, noe som den gan­gen ble sett på som de mest av­skye­li­ge og onde hand­lin­ger. I føl­ge Hall var Mag­gies enes­te og “størs­te feil­trinn” å gif­te seg med en mann som ikke så på hen­ne som noe an­net enn en ting han kun­ne gjø­re hva han vil­le med.

Hall var en im­po­ne­ren­de ta­ler og hans tea­trals­ke stil bidro til å gjø­re sa­ken til en far­se. I en dra­ma­ti­se­ring for å skrem­me jury­en, knel­te han foran dem som en hevn­gjer­rig, sne­r­ren­de og tru­en­de Ali. Kjapt byt­tet han plass og ble liv­red­de Mag­gie, grep det ekte mord­vå­pe­net og lot som han skjøt mot jury­en, som nå had­de rol­len som den far­li­ge prin­sen.

Mag­gies opp­tre­den som tåre­våt, mis­hand­let kone gjor­de un­der­ver­ker for å blen­de jury­en da hun hev­det at man­nen fikk tje­ner­ne sine til å spio­ne­re på hen­ne, selv når hun “ikke var på­kledd”. Iføl­ge hen­nes histo­rie had­de li­vet som mu­limsk hus­tru gjort hen­ne til fan­ge i sitt eget hjem, og det fak­tum at hun ikke kun­ne snak­ke en­gelsk ga hen­ne enda mer med­fø­lel­se. Hall og Mag­gies ver­sjon av hen­del­se­ne ble full­sten­dig mot­sagt av vitnene, men det spil­te in­gen rol­le. Prins Ali had­de al­le­re­de blitt til sa­ga­ens skurk, og fikk som for­tjent.

Ak­tor vil­le an­gri­pe Mag­gies ka­rak­ter like mye som Hall had­de sver­tet Ali. Jury­en måt­te få vite at Mag­gie var en be­dra­gie­ri­ets mes­ter som lok­ket rike menn med sine ev­ner som over­klasse­kur­ti­sa­ne. Dom­me­ren, Rig­by Swift, be­stem­te noe an­net. Han ved­tok at Mag­gies tid­li­ge­re for­hold, kar­rie­ren som pro­sti­tu­ert og ryk­tet som ‘gold­dig­ger’ ikke kun­ne leg­ges frem for jury­en.

Det­te på­vir­ket ut­vil­somt re­sul­ta­tet av sa­ken. Jury­en fikk bare den ene si­den av his­to­ri­en, den si­den som frem­stil­te Mag­gie som en redd, mis­hand­let kone som drep­te den far­li­ge ekte­man­nen for å red­de sitt eget liv. Konge­hu­set had­de åpen­bart gjen­nom­ført sin del av den tvil­som­me av­ta­len. Rett­sa­ken var en ab­so­lutt far­se skapt for å fri­fin­ne Mag­gie for en­hver pris.

Det tok jury­en mind­re enn en time å er­klæ­re Mag­gie ikke skyl­dig. Hun var en fri kvin­ne, selv om det var klart at hun had­de av­fyrt de tre skud­de­ne som drep­te man­nen hen­nes. Dom­men ble be­jub­let i Eng­land, der pub­li­kum tett had­de fulgt rett­sa­ken mot en kvin­ne som var of­fer for gru­som mis­hand­ling fra en vill ekte­mann.

Egyp­ter­ne var deri­mot opp­rørt. Ikke bare had­de den­ne kvin­nen slup­pet unna med dra­pet på en av lan­dets ri­kes­te menn, men ryk­tet og ka­rak­te­ren til egyp­tis­ke menn og livs­sti­len de­res had­de blitt sterkt til­gri­set av Halls in­ten­se og fan­tasi­ful­le for­svar. Dekk­ope­ra­sjo­nen var åpen­bart skapt for de som viss­te, men det var lite å gjø­re med det.

Man lyk­tes med å hol­de Ed­wards navn unna sa­ken, og der­med kun­ne han fort­set­te sin over­då­di­ge livsstil. Hva Mag­gie an­går for­svant hun til et liv i skyg­gen som kur­ti­sa­ne i Pa­ris. Hun prøv­de pro­vo­se­ren­de nok å sak­søke Alis fa­mi­lie over ar­ven etter ham og lot på et tids­punkt som hun bar på hans sønn, som jo vil­le ha ar­vet den enor­me for­muen. Egyp­ter­ne av­vis­te for­sø­ke­ne hen­nes, i viss­het om at hun had­de drept ekte­man­nen med kaldt blod.

Uan­sett fort­sat­te Mag­gie å bru­ke tit­te­len ‘prin­ses­se’ res­ten av li­vet og bod­de i en luk­sus­lei­lig­het over­for Ritz Ho­tel i Pa­ris. Da hun døde i 1971 ble det opp­da­get at hun had­de levd på mid­ler fra fi­re el­ler fem els­ke­re, hvor en av dem øde­la res­ten av bre­ve­ne fra Ed­ward på hen­nes veg­ne. Ed­ward gikk bort et år se­ne­re, uten at hans rol­le i en av de størs­te dekk­ope­ra­sjo­ne­ne i det 20. år­hund­re ble av­slørt i hans leve­tid.

HALL OG MAG­GIES VER­SJON AV SA­KEN MOTSTRED FULL­STEN­DIG MED DET VITNENE FOR­TAL­TE, MEN DET HAD­DE IN­GEN BE­TYD­NING.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.