50 SHA­DES GÅR GALT

Da en for­els­ket misse­dron­nings in­ten­se for­els­kel­se før­te til kid­nap­ping og vold­tekt av en mor­mo­ner-mi­sjo­nær

Blodig Begjær - - Innhold - AV: PAUL DONNELLEY

Året er 1977. Dron­ning Eli­sa­beth fei­rer 25 års ju­bi­le­um og Stor­bri­tan­nia er ør av kon­ge­lig fe­ber. Det er crick­et­mes­ter­skap og Eng­land slår Aust­ra­lia tre-null. Sam­ti­dig slår Vir­gi­nia Wa­de Bet­ty Sto­ve i kvin­ne­nes sin­gel­mes­ter­skap på Wib­le­don og Man­ches­ter Uni­ted vin­ner Fa-cu­pen.

Men langt fra kon­ge­li­ge og sports­li­ge tri­um­fer be­gyn­ner vår histo­rie ett år før og tu­sen­vis av mil fra Eng­land – i Salt La­ke City, hjem for Jesu Kir­ke av De Sis­te Da­gers Hel­li­ge, bed­re kjent som mor­mo­ner­ne.

Hal­le­lu­ja

Joyce Mck­inney, født 6 au­gust 1949, var blond, brun­øyd og tid­li­ge­re Miss Wy­o­ming, med sine 1,70 på strømpe­les­ten og sme­kre time­glass­fi­gur. Hun var det bort­skjem­te ene­bar­net til Da­vid og Ma­ri­lyn, læ­re­re fra Nord-caro­lina. Hun had­de en mas­ter­grad, men ikke den dok­tor­gra­den hun på­be­rop­te seg. På tross av sine fy­sis­ke at­tri­but­ter og sitt in­tel­lekt, var hun mis­for­nøyd og hi­get etter be­røm­mel­se.

Etter at hun ble mor­mo­ner i 1972 kom hun til å opp­nå det må­let, om enn ikke på den må­ten hun kan­skje had­de tenkt.

I 1973 flyt­tet hun til Pro­vo i Utah og meld­te seg på School of Theatre and Cine­ma­tic Arts ved kir­kens uni­ver­si­tet, Brig­ham Young. “Ikke kall meg Joyce,” sa hun til de mann­li­ge stu­den­te­ne (hun had­de lite med de kvin­ne­li­ge å gjø­re). “Nav­net mitt er Joy. Gle­de. Som i Joy To The World –sal­men, du vet. ”

Mck­inneys førs­te amo­rø­se mål var Way­ne Os­mond fra den be­røm­te sang­fa­mi­li­en. Oli­via, mo­ren hans, gjor­de alt hun kun­ne for å hind­re den bryst­fag­re blon­di­nens for­bin­del­se med sin sønn nr fi­re. På tross av at de var nære, fant Joyce ut at Way­ne had­de sin egen misse­dron­ning – Kathlyn Whi­te, tid­li­ge­re Miss Utah, som han gif­tet seg med i no­vem­ber 1974. Den­ne ny­he­ten kas­tet Joyce ned i en av­grunn og hun end­te opp på syke­hus med emo­sjo­nel­le trau­mer. Ron Clark, Pr-sje­fen til The Os­monds, sa: “Hun ble vel­dig ei­e­syk av et en­kelt venn­skap.”

Iskrem til Kirk

Et til­fel­dig møte uten­for en is­krem­bar på ho­ved­ga­ten i Pro­vo, brak­te Mck­inney sam­men med Kirk An­der­son, 1,90. Hun satt i en glo­re­te, ap­pel­sin­far­get Chev­ro­let Cor­vet­te og var som all­tid pro­vo­se­ren­de kledd. Da An­der­son ble spurt om han syns Mck­inney var vak­ker, sa han: “Det var bi­len jeg la mer­ke til først.”

De had­de en kort flørt som tok slutt i au­gust 1975 (begge var visst­nok jom­fru­er før de full­byr­det for­hol­det) og hun hev­der at hun ble gra­vid, men spon­tan­abor­ter­te. Full av skyld­fø­lel­se for­di han had­de mis­tet dy­den i strid med kir­kens lære, skrif­tet An­der­son til bis­ko­pen sin, sam­ti­dig som Joy had­de blitt be­satt og be­gyn­te å føl­ge etter ham. Bi­len hans ble pres­set av vei­en og vin­du­ene i hu­set hans ble knust. Kir­kens le­del­se ga An­der­son be­skjed om at det var best om han reis­te bort på mi­sjon. Kir­ken flyt­tet ham til Ca­li­for­nia og så til Ore­gon, der han lev­de un­der falsk mavn i et for­søk på å unn­gå hen­nes opp­merk­som­het. Joy var i hæ­le­ne på ham, så det ble av­gjort at en post i ut­lan­det kan­skje kun­ne stop­pe den be­sat­te blon­di­nen.

Mck­inney ble opp­rørt og de­pri­mert, og la seg fri­vil­lig inn til be­hand­ling på Timpa­na­gos Cen­ter i Pro­vo. Hun hev­der at hun røm­te ut av et vin­du. Hun lei­de en pri­vat­de­tek­tiv til å føl­ge An­der­son over­alt, og be­tal­te de­tek­ti­ven ved å po­se­re for bon­da­ge-porno­bla­der, og ved å job­be som es­korte­pike med bon­da­ge og oral­sex på me­ny­en.

Kirk An­der­son, mi­sjo­nær for Jesu Kir­ke av De Sis­te Da­gers Hel­li­ge, an­kom sitt nye opp­holds­sted i East Grims­te­ad i Eng­land i sep­tem­ber 1976. Han flyt­tet til Re­ad­ing før han slo seg ned i Mil­ton Gar­dens, Ep­som, med 21 år gam­le Kim­ball Smith. Trygg på at han nå var ute av klør­ne til Mck­inney, lev­de An­der­son et hver­dags­lig liv. Man­nen ante ikke at det ver­ste frem­de­les skul­le kom­me.

Her kom­mer FBI

Mck­inney hy­ret Fin­lays Bu­reau of In­vesti­ga­tion, et privat de­tek­tiv­byrå i Sør- London, un­der nav­net Beth Pal­m­quist og be­tal­te 120 pund (om­trent 900 pund/10 000 kr i dag). De opp­da­get An­der­son i kir­ken i East Ewell og Mck­inney la ut på jakt, fulgt av Keith May, som var like be­satt av Mck­inney som hun var av Kirk. Un­der nav­net Kat­hie Vaugh Bare og Paul van Deu­sen, an­kom de Hea­throw 5. au­gust 1977.

Nøy­ak­tig 14 da­ger se­ne­re pre­sen­ter­te May (nå un­der nav­net Bob Bos­ler) seg for Kirk An­der­son, da 21 år, og sa at han vur­der­te å kon­ver­te­re til mor­mo­ner­ne. Pla­nen var satt i gang.

Tors­dag 15. sep­tem­ber 1977 opp­lys­te Scot­land Yard at An­der­son had­de for­svun­net un­der “svært mis­ten­ke­li­ge om­sten­dig­he­ter”. Da­gen før had­de An­der­son av­talt å møte Bos­ler og hans venn­in­ne i et bede­hus på Banstead Road, East Ewell, Sur­rey. Det var sis­te gang han ble sett. Po­li­ti­et var be­kym­ret. De kon­tak­tet kol­le­ge­ne sine i Salt La­ke City, som opp­lys­te om An­der­sons for­tid som for­fulgt av en be­satt kvin­ne.

En­de­lig fri

Tre da­ger etter kid­nap­pin­gen duk­ket Kirk opp igjen, og hev­det at en kvin­ne og en mann­lig

med­hjel­per had­de holdt ham fan­get, bun­det og i hånd­jern, i en av­si­des­lig­gen­de hyt­te i Low­er Hal­stok, Oke­hamp­ton, i ut­kant­en av Dart­mo­or­hei­ene.

Po­liti­in­spek­tør Wil­liam Huck­les­by, se­ne­re sjef for an­ti-ter­ror­grup­pen, ba pub­li­kum om hjelp med å spo­re opp to ame­ri­ka­ne­re som utga seg for å være gift. Det var den 24 år gam­le ar­ki­tek­ten Keith Joseph May og 28 år gam­le Joyce Mck­inney, som gikk un­der en rek­ke pseu­do­ny­mer. I lø­pet av få ti­mer had­de De­von og Corn­wall po­liti­dis­trikt ar­res­tert de to i en lei­e­bil ved en vei­sper­ring på A30. De fant hyt­ta der Kirk had­de vært fan­ge, den had­de været leiet for 50 pund i uken i nav­net til Mr og Mrs La­yton, et par på bryl­lups­rei­se. Po­li­ti­et grans­ket rom­met der An­der­son had­de vært og fant et ut­valg bon­dage­ut­styr.

Privat sa Huck­les­by, “Det­te er den mest spe­si­el­le sa­ken jeg noen gang har hatt. Jeg kan bare si at vi fant, hm, et visst ut­styr. Jeg kan ikke av­slø­re de­tal­jer, men jeg kan si at jeg ald­ri har vært så hel­dig at noe slikt som det­te har hendt meg.”

Bi­len inne­holdt to 38mm re­volver­ko­pi­er, en flas­ke eter blan­det med klo­ro­form, blonde­natt­kjo­ler og et brude­slør, ka­set­ter med be­ro­li­gen­de mu­sikk, kar­de­momme­duf­ten­de mas­sa­sje­olje og pel­struk­ne hånd­jern.

29. sep­tem­ber sto Mck­inney og May i ret­ten an­kla­get for kid­nap­ping, makt­bruk og ulov­lig fri­hets­be­rø­vel­se. De ble holdt i va­re­tekt en uke ved po­liti­sta­sjo­nen i Ep­som, Sur­rey.

Be for en Mor­mo­ner

Da hun kom til rett­sa­kens and­re dag, 6. ok­to­ber, blot­tet Mck­inney seg i en bru­dul­je med en kvin­ne­lig feng­sels­be­tjent, til stor gle­de for presse­fo­to­gra­fe­ne. Hun holdt opp be­skje­der på ark re­vet ut av Bi­be­len: “Be krist­ne om å be for meg”, “Si sann­he­ten, vær så snill. Ryk­tet mitt står på spill”, “Han had­de sex med meg i 4 da­ger”, og “Få sann­he­ten ut til pub­li­kum. Han fikk det til å se ut som kid­nap­ping”.

Ved hø­rin­gen 13. ok­to­ber for­klar­te in­spek­tør Huck­les­by at Mck­inney had­de an­kom­met Stor­bri­tan­nia på falskt pass og med fals­ke pa­pi­rer i åtte uli­ke navn. Hun had­de til­stått pla­nen om å bru­ke hånd­jern, fot­jern, vå­pen­ko­pi­er og en blan­ding av eter og klo­ro­form til kid­nap­pin­gen. For­sva­rer Stuart El­grod, en ung, of­fent­lig ad­vo­kat sa: “Mo­ti­vet var li­den­skap.”

Mck­inney og May ble sit­ten­de i va­re­tekt etter at po­li­ti­et mot­sat­te seg kau­sjon, si­den Huck­les­by over­be­vis­te ret­ten: “Jeg tror Mck­inney vil prø­ve å kon­tak­te An­der­son.” Mck­inney ble satt i Ho­loway feng­sel, der les­be­ne ikke kun­ne hol­de seg unna hen­ne, for­tal­te hun til for­eld­re­ne. UN­DER Det var (og er frem­de­les) skuf­fen­de lite be­vis for ak­ku­rat hva som skjed­de, men de bes­te his­to­rie­ne har ube­svar­te spørs­mål, og det ga Fle­et Stre­et mu­lig­het til å gjø­re den så sli­brig og skan­da­løs de vil­le.

JEG HAR ALD­RI VÆRT SÅ HEL­DIG AT NOE SOM DET­TE HAR HENDT MEG.

Tau, len­ker og olje

Un­der hø­rin­gen 23. no­vem­ber gjen­nom­gikk ak­tor Neil De­ni­son hen­del­se­ne, og hev­det at fra det førs­te mø­tet de­res i Pro­vo, Utah, had­de til­trek­nin­gen mel­lom de to vært sterk, men at An­der­son var pla­get av skyld­fø­lel­se for å ha hatt sex før ek­te­ska­pet og prøv­de å av­slut­te for­hol­det.

Den da­gen han ble kid­nap­pet møt­te An­der­son May som dro frem en falsk pis­tol. “Jeg kjen­te at han dyt­tet noe i brys­tet på meg og grep skul­de­ren min. Jeg skvatt, og da jeg så ned opp­da­get jeg en pis­tol. Jeg ble tem­me­lig redd. Han ba meg bli med ham. Jeg viss­te ikke da at pis­to­len var en kopi. Han før­te meg til en bil som var par­kert 50 me­ter borte. Jeg sat­te meg i bak­se­tet. Joy satt i for­se­tet med en mørk pa­rykk og hun had­de også en pis­tol. Jeg trod­de den også var ekte. Hun sa noe sånt som “Hvor­dan kun­ne du tro at 12 000 hav kun­ne hol­de oss at­skilt”. Hun sat­te seg i bak­se­tet hos meg om­trent fem mi­nut­ter etter at vi dro fra bede­hu­set. Hun ba meg hol­de ho­det nede og Bob sa hun skul­le leg­ge et pledd over ho­det mitt så jeg ikke kun­ne se hvor vi kjør­te.”

May kjør­te til hyt­ta i Oke­hamp­ton, der Mck­inney la­get An­der­sons ynd­lings­mat – stekt kyl­ling, po­tet­mos og sjo­ko­lade­kake. Hun gjor­de det klart at han ikke kun­ne dra før han gikk med på å gif­te seg med hen­ne. På sove­rom­met etter mid­dag var sen­gen redd opp med blå silke­la­ken “for å matche Kirks øyne”. Den førs­te nat­ten kysset og klemte Mck­inney og An­der­son hver­and­re, men gikk ikke len­ger. Den and­re nat­ten bruk­te May 3 me­ter kjet­ting til å len­ke An­der­son til sen­gen og lot pa­ret være ale­ne i 24 ti­mer.

Den tred­je nat­ten es­ka­ler­te ting etter at An­der­son had­de bedt Mck­inney om å mas­se­re ryg­gen hans med kar­de­momme­olje for å roe ham ned. Joy sa at hun rev av “mor­mo­ner­plag­get” hans – et un­der­tøys­plagg som kvin­ne­li­ge og mann­li­ge mor­mo­ne­re bru­ker for å hol­de dem unna kjø­dets syn­der. “Det var bare én måte å få Kirk ut av mor­mo­ner­kir­ken på, og det var å lig­ge med ham,” for­tal­te hun se­ne­re. “For en mor­mo­ner er det nem­lig helt tabu å ha et side­sprang.”

Mck­inney had­de oral­sex med An­der­son og UN­DER Mck­inney med Fle­et Stre­et­jour­na­lis­ten Pe­ter Tory, som skrev for Sun­day Ex­press, Dai­ly Mir­ror og Dai­ly Star. Tory fulg­te Mck­inney for scoop­et etter at Ex­press be­tal­te hen­ne 40 000 pund. de­ret­ter samleie, selv om han sa det var mot hans vil­je. “Len­ke­ne var stram­me og jeg kun­ne ikke røre meg. Hun sat­te igang med sam­leiet.” På spørs­mål om hvor­dan en kvin­ne kun­ne vold­ta en mann, for­klar­te han at hun had­de sugd ham til han ble tent og så be­ste­get ham. Mck­inney pro­te­ster­te, og sa at en mann bare kun­ne ha sex hvis han vil­le det, el­lers var det som “å prø­ve å pres­se en mar­sh­mal­low inn i et mynt­inn­kast.”

Stuart El­grod min­net Kirk på at da han ble ført til­ba­ke til London var han ale­ne med Joyce, uten å gjø­re noe for­søk på å røm­me. De dro til Ame­ri­can Ex­press’ kon­tor i Hay­mar­ket, gikk rundt Tra­fal­gar Squa­re og spis­te lunsj på Hard Rock Café i Pic­ca­dil­ly. “Du prøv­de ikke en­gang å flyk­te?” Han svar­te, “Nei, for­di jeg viss­te at jeg skul­le til­ba­ke til Ep­som.”

Hor­de­ne av presse­folk fant ett as­pekt ved sa­ken gåte­fullt. Mck­inney var en misse­dron­ning med im­po­ne­ren­de bys­te. Kirk vir­ket ikke som en mann som kun­ne ut­lø­se sli­ke dype li­den­ska­per hos en kvin­ne som hen­ne. Han vei­de ca 115 kilo, had­de svæ­re hen­der og føt­ter, “et ku­ak­tig ut­se­en­de”, bruk­te pi­lot­bril­ler og sub­bet platt­fot mer enn han gikk. Joy for­klar­te: “Han var den mest vel­duf­ten­de, re­nes­te man­nen jeg noen­sin­ne had­de møtt. Han du­sjer og vas­ker seg tre gan­ger om da­gen. Hvert enes­te lil­le hår er helt rent. Og hud­en hans, jeg bare els­ket luk­ten av hud­en hans.”

DEN FØRS­TE NAT­TEN KYSSET OG KLEMTE MCK­INNEY OG AN­DER­SON I SEN­GEN. NES­TE NATT VAR AN­DER­SON BUN­DET TIL DEN.

Tatt på fersken

Hun for­klar­te at hun og Kirk ble tatt på fersken av fa­ren hen­nes på en vann­seng hun had­de plas­sert på gul­vet i stu­en hos for­eld­re­ne sine i Pro­vo. “Han stot­ret og sa at han bare skul­le hen­te et glass vann, men stak­kars Kirk,” peke­fin­ge­ren hen­nes bøy­de seg ned­over, “han ble bare sånn.”

Un­der hø­rin­gen 6. de­sem­ber hen­vis­te ret­ten til et tid­li­ge­re av­hør av Mck­inney der hun sa at all ak­ti­vi­te­ten med An­der­son var un­der sam­tyk­ke, og at bon­da­ge og oral­sex skul­le hjel­pe ham med pro­ble­me­ne sine. “Kirk får ikke or­gas­me med mind­re han er bun­det,” sa hun. “Mo­ren hans var do­mi­ne­ren­de og han nøt ikke sek­su­elt sam­vær.”

“Jeg els­ket Kirk så høyt at jeg kun­ne ha stått na­ken på ski ned Mount Eve­rest med en nel­lik i ne­sen,” sa hun til ret­ten.

Stuart El­grod prøv­de å få an­kla­ge­ne mot Joy av­vist, slik Bob Mars­hall And­rews gjor­de for Keith May, og hev­det at May ikke så på hen­del­se­ne som kid­nap­ping, men som en red­nings­ope­ra­sjon fra en “un­der­tryk­ken­de og ty­ran­nisk organisasjon.”

“Dere kun­ne ikke dømt en katt med dis­se be­vi­se­ne, og enda mind­re den­ne unge da­men,” sa El­grod til dom­mer­ne. Han si­ter­te Salo­mons høy­sang og la til: “Man­ge vann kan ikke sluk­ke kjær­lig­he­ten, og strøm­mer ikke over­skyl­le den,” før han slut­tet blomst­ren­de med Shake­spea­re: “Det sy­nes meg at mor­mo­ne­ren pro­te­ste­rer for mye.”

Joy kjen­te sitt pub­li­kum og før­te dem med seg. Even­ty­ret had­de kos­tet hen­ne 17 000 dol­lar – ca 90 000 kr – “alle spare­pen­ge­ne mine”. Hun fort­sat­te: “En kvin­ne vold­tar en mann? Han, 115 kilo og jeg 50? Ær­lig talt, hvem lu­rer hvem her?

“Hvor­for be­ve­get han hof­te­ne i takt med meg? Jeg sa ‘skat­ten min, er det godt? Li­ker du det sånn?’ Og han bare, “Jøss – SEXY.” Hun fort­sat­te: “Jeg må ikke tig­ge gut­ter om sex,” sa Mck­inney i ret­ten, og hev­det at for­hol­det had­de vært med sam­tyk­ke. “Jeg er 38-24-36, så jeg tren­ger ikke tig­ge ... han glis­te som en ape ...”

MCK­INNEY HAD­DE ORAL­SEX MED AN­DER­SON OG SÅ SAMLEIE, SELV OM DET VAR MOT AN­DER­SONS VIL­JE, SA HAN.

“Mo­ren hans kan mas­se­re ryg­gen hans fra nå av. Jeg vil ikke ha noe mer med ham å gjø­re.” Hvis bare de or­de­ne had­de vært san­ne.

Fengs­lings­mø­tet be­slut­tet at Mck­inney og May had­de noe å sva­re for, og begge ble sik­tet og slup­pet fri mot 3000 pund i kau­sjon, etter tre mån­der i va­re­tekt. De måt­te bli bo­en­de i hu­set for­eld­re­ne til Mck­inney had­de leid i Tuf­nell Park, ha null kon­takt med An­der­son, føl­ge port­for­bud etter klok­ken 21 og mel­de seg for po­li­ti­et to gan­ger om da­gen. Joy ble slup­pet fri med det sam­me, men det tok May yt­ter­li­ge­re tre da­ger å skaf­fe kau­sjon.

En dato ble be­stemt for rett­sa­ken i Cen­tral Cri­mi­nal Court den 2. mai 1978, men det bri­tis­ke pub­li­kum­mets håp om å bli un­der­holdt av enda fle­re de­tal­jer fra den blon­de mo­del­len skul­le bli knust.

Trek­ke på skam­mens ga­ter

Da hun ble løs­latt, gjor­de Joy mest mu­lig ut av det. Hun trå­let re­dak­sjo­ne­ne til de sto­re avi­se­ne og fall­bød his­to­ri­en sin eks­klu­sivt, til en pris som star­tet på 50 000 pund (278 000 i dag). Hun sat­te også inn en an­non­se i ma­ga­si­net Va­rie­ty der hun sa at hun “skri­ver en bok og et skue­spill! Den­ne rø­ren­de kjær­lig­hets­his­to­ri­en har tatt Stor­bri­tan­nia med storm , og fått over­skrif­ter på for­si­den i alle bri­tis­ke avi­ser. På grunn av vold­som på­gang på te­le­fon (10-20 per dag!), er hun nødt til å søke en agent. Se­riø­se sø­ke­re kun per brev: Stuart El­grod”.

Dess­ver­re had­de Dai­ly­mir­ror også fun­net en an­nen an­non­se hun had­de satt inn i LA Free Press som av­slør­te en litt mind­re dan­net side ved hen­ne. Den var for ar­bei­det hun had­de gjort for å fi­nan­siere jak­ten på Kirk. Un­der nav­net “Jo­ey” til­bød hun “S&M, B&D, es­korte­tje­neser, na­ken­bry­ting, ero­tis­ke te­le­fo­ner, skit­ne tru­ser el­ler bil­der. Kli­en­ter med høy inn­tekt fore­trek­kes (menn el­ler kvin­ner). Jeg els­ker sje­ner­te gut­ter, skit­ne, gam­le menn og sugar dad­dies!”

13. mars ble det let­tet på kau­sjons­kra­ve­ne, og hun kun­ne gå ut om kvel­den. 11. april tok Pe­ter Tory, vise­re­dak­tø­ren til Wil­liam Hick­eys sladre­spal­te i Dai­ly­ex­press, hen­ne med på pre­mie­ren på The­stud, film­ver­sjo­nen av Jackie Collins’ best­sel­ger med søs­te­ren Jo­an og Oli­ver To­bias i ho­ved­rol­le­ne. Tory og Mck­inney gled opp til Em­pi­re kino på Leicester Squa­re i en Rolls Royce og blitz­lam­pe­ne lyn­te.

Da kvel­den var over slapp Tory hen­ne av ved hu­set hun del­te med May. Tory ble den sis­te bri­tis­ke jour­na­lis­ten som møt­te pa­ret, for nes­te dag fløy May (un­der nav­net Richard Mc­grory) og Mck­inney (med det fals­ke nav­net Darle­en O’connor) fra fly­plas­sen i London til Sh­an­non i Ir­land. Der hev­det de å være med­lem­mer av en teatertrupp for døv­stum­me, på vei til Ca­na­da. De gikk om­bord på fly­et og lan­det i Buf­fa­lo, USA.

Fly i blin­de

His­to­ri­en slut­tet ikke der. Med litt hjelp fra Joy had­de Dai­ly­mir­ror sam­let et di­gert ma­te­ria­le be­reg­net for ut­gi­vel­se etter rett­sa­ken, men ble nek­tet å tryk­ke det av riks­ad­vo­ka­ten, som enda ikke had­de be­slut­tet å søke om ut­le­ve­ring. Avi­sens re­dak­tør Mike Mol­loy opp­sum­mer­te sin skuf­fel­se: “Jeg fø­ler meg som Har­ry Tru­man vil­le gjort hvis han had­de fått en atom­bom­be ved slut­ten av 2. ver­dens­krig – og ikke had­de noe fly å slip­pe den fra.”

Mol­loy fikk snart an­led­ning til å de­to­ne­re bom­ben sin. Men det var en tab­loi­dri­va­le­ne hans, Dai­ly­ex­press, som fant Mck­inney og May i At­lan­ta , Ge­or­gia, der pa­ret utga seg for å være in­dia­ner og non­ne.

Kiss’n’tell

Tory had de fløy­et til At­lan­ta med pen­ger i kof­fer­ten. Mck­inney og May duk­ket opp på fly­plass­ho­tel­let smin­ket “som ka­rak­te­rer i en vir­ke­lig dår­lig ama­tør­fore­stil­ling av Ali Ba­ba,” sa Tory.

Av frykt for at FBI fulg­te etter hen­ne, in­sis­ter­te Mck­inney på å flyt­te fra ho­tell til ho­tell mens hun gjen­for­tal­te sin farge­rike for­tid. “Det var in­gen an­tyd­ning om at hun noen gang had­de vært an­net enn en søt jen­te fra lan­det og så ro­tet seg bort i den­ne sa­ken i London,” sa Tory. “Jeg syns det var litt kje­de­lig, fak­tisk.” Tors­dag 18 mai 1978, tryk­ket Ex­press pub­lis­hed Mck­inneys his­sto­rie un­der over­skrif­ten “Min udø­de­li­ge kjær­lig­het”. Det var bil­de av hen­ne i høy­hal­set gen­ser med en nel­lik mel­lom ten­ne­ne.

Sam­me dag tryk­ket Dai­ly­mir­ror en dritt­pak­ke som frem­stil­te hen­ne som en løs­ak­tig kvin­ne, sam­men med et na­ken­bil­de av hen­ne.

På et ho­tell i Myrt­le Beach, Sør-caro­lina, ble Mck­inney vel­dig opp­rørt over ar­tik­ke­len i Mir­ror. “Det var som noe fra The­exor­cist,” min­nes Tory. “Hun skrek og skrek og jeg trod­de hun skul­le til å hop­pe ut fra bal­kon­gen. Hun løp til bal­kon­gen og rev ned gar­di­ne­ne. Jeg tenk­te, Gud, hun kom­mer til å gå over kan­ten og det var ame­ri­kans­ke tu­ris­ter i strandsto­ler uten­for – hun kun­ne ha drept dem også.”

Mck­inney ble kjørt til et syke­hus og do­pet ned. Nes­te dag hjem­me i Fle­et Stre­et for­svar­te Ex­press æren hen­nes, mens Mir­ror tryk­ket et bil­de av hen­ne na­ken på en hest.

Den 19. juni 1984 ble Mck­inney ar­res­tert nær Salt La­ke City fly­plass der An­der­son job­bet: hun ble an­kla­get for å fort­set­te trus­le­ne. I bi­len hen­nes fant po­li­ti­et et tau og et par hånd­jern.

Sa­ken ble hen­lagt 21. sep­tem­ber da hun ikke møt­te i ret­ten. 14. juli 2004 ble hun ar­res­tert for å sen­de trus­ler og for dyre­mis­hand­ling

Dy­risk slutt

I au­gust 2008, un­der nav­net Ber­nam Mck­inney duk­ket Joyce igjen opp i ny­he­te­ne da hun be­tal­te en sør-kore­ansk fors­ker 25 000 dol­lar for å klo­ne sin døde pit­bull Boo­ger (som døde av kreft i 2006). Fem val­per ble født 28. juli 2008.

I 2009 ble hun kon­tak­tet av Er­roll Mor­ris, man­nen bak do­ku­men­tar­fil­men Tab­lo­id, og del­tok. Men hun ha­tet fil­men og duk­ket opp på ki­no­ene og skrek “Løg­ner, løg­ner,” til ler­re­tet.

Hvor er de nå?

Joyce Mck­inney bor i Palm Springs med sine fem klo­ne­de hun­der. “Jeg er eld­re nå, jeg har hjerte­feil, jeg er in­va­lid og del­vis blind. Jeg er bare en li­ten gam­mel da­me som ser til­ba­ke på en fan­tas­tisk tapt kjær­lig­het med slø­vet blikk,” sa hun til en jour­na­list.

Kirk An­der­son bor i Utah med en kone mor­mo­ner­ne har god­tatt, og job­ber i et reise­byrå. Keith May døde 51 år gam­mel av nyre­svikt i 2004, mens Stuart El­grod flyt­tet til Is­rael i 1980 og døde i 2010 etter lang tids syk­dom. Ak­tor Bob Mars­hall And­rews trakk seg som Labour-re­pre­sen­tant i 2010, etter å ha vært en torn i si­den på To­ny Blair i åre­vis. Pe­ter Tory job­bet i man­ge år for Wil­liam Hick­leys spal­te i Dai­ly­ex­press, og skrev også sladre­spal­ter i Sun­day­ex­press, Dai­ly­mir­ror og Dai­lys­tar. Han døde av kreft i 2012, 73 år gam­mel. Mike Mol­loy le­det Dai­ly­mir­ror fra 1975 til 1985. Etter at han for­lot avis­bran­sjen be­gyn­te han å skri­ve barne­bø­ker. Ak­tor Neil Den­ni­son på sin side, gikk av i 2001, etter å ha vært den nest høy­es­te fas­te dom­me­ren i Old Bai­ley si­den 1993.

I IR­LAND HEV­DET DE Å VÆRE MED­LEM­MER AV EN DØVSTUM TEATERTRUPP PÅ VEI TIL CA­NA­DA

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.