EN PLAYMATES DØD

Do­rot­hy Strat­ten for­hek­set tre menn – en opp­da­get hen­ne, en re­gis­ser­te hen­ne og en myr­det hen­ne

Blodig Begjær - - Innhold - AV: RO­BERT MURPHY

Hun var bare 17 og uvi­ten­de om sin gry­en­de skjønn­het. Hun job­bet i en bur­ger­sjap­pe i et ruf­se­te strøk og var sje­nert, ukjent, uten am­bi­sjo­ner. En ung rø­ver satt på en plast­stol, blen­det av den­ne høy­reis­te blon­di­nen i en grell uni­form. Han sa til ven­nen sin: “Den jen­ta kan skaf­fe meg mas­se pen­ger.”

Snart bruk­te Paul Sni­der, en 26 år gam­mel hal­lik, alle sine slei­pe triks på å for­vand­le og pro­mo­te­re den­ne nai­ve skjønn­he­ten. Nei, han vil­le ikke plas­se­re hen­ne på gata som de and­re jen­te­ne: hun her var spe­si­ell og Sni­der had­de sto­re pla­ner den­ne gan­gen – midt­si­de­ne i Playboy, skue­spil­ler. Hun kun­ne bli en stjer­ne, og hen­nes ære og be­røm­mel­se kun­ne skaf­fe ham den for­muen og de kon­tak­te­ne han for­tjen­te.

Gate­instink­tet hans had­de rett. Snart be­gyn­te det opp­sikts­vek­ken­de ‘ska­per­ver­ket’ hans å be­ve­ge seg opp trin­ne­ne til stjerne­him­me­len i en fart som gjor­de ham svim­mel og hen­ne over­vel­det. Han klar­te å ta hen­ne i hån­den raskt nok til å gjø­re hen­ne til sin brud, og mu­lig­he­te­ne lå ut­strakt foran ham på en måte som Sni­ders grå­di­ge sinn bare had­de drømt om. Pri­ser, fil­mer, agen­ter, pro­du­sen­ter – stjerne­him­me­len lok­ket, og snart vil­le Playboy Man­sion bli hjem­met de­res. Los An­ge­les hung­ret etter hen­ne. Men ikke ham. Mens Hol­ly­wood åp­net sine ar­mer for den­ne svim­len­de ma­rio­net­ten, sat­te den hånd­fla­ten i try­net på den de­mo­ra­li­ser­te dukke­fø­re­ren. Stør­re spil­le­re holdt i trå­de­ne nå, og hun var ‘Det nes­te sto­re’ nav­net på lep­pe­ne til alle som be­tyd­de noe i film­in­du­stri­en.

Men etter en for­mid­dag i au­gust 1980, vil­le van­li­ge ame­ri­ka­ne­re, ver­den uten­for Hol­ly­wood­bob­len, for all­tid kjen­ne nav­net hen­nes – ikke på grunn av skjønn­het, ta­lent el­ler po­ten­sia­le, men på grunn av det blodige dra­pet på hen­ne, ut­ført av man­nen som fant hen­ne. Nav­net hen­nes var Do­rot­hy Strat­ten.

å lage en playmate

Hvis du er un­der 50, sier nok ikke nav­net hen­nes deg noe. Men da 70-tal­let tok slutt og 80-tal­let be­gyn­te, var hun ak­ku­rat det Hol­ly­wood let­te etter for å pre­sen­te­re en ny æra. Dis­coal­de­rens ube­skyt­te­de og snus­ke­te he­do­nis­me var på hell og pro­du­sen­te­ne var på ut­kikk etter en ny ge­ne­ra­sjon kvin­ne­li­ge stjer­ner som kun­ne le­ve­re et mer gla­mo­røst ima­ge, være litt sø­te­re og mer hen­syns­ful­le enn de lett­li­ve­de, fri­gjor­te, av­slap­pe­de 70-talls­stjer­ne­ne. Og så gjør en nabo­jen­te fra nabo­lan­det en­tré.

Do­rot­hy had­de en venn­lig­het, var­me og sjar­me som ikke rim­te med den tøf­fe opp­veks­ten i Van­cou­ver i Ca­na­da. Do­rot­hy Hoogs­traa­ten ble født i 1960. Da hun var tre år for­lot den ne­der­lands­ke fa­ren hen­ne, mo­ren og en yng­re bror. Mo­ren gif­tet seg igjen og hun fikk en halv­søs­ter, Loui­se. Men da ste­fa­ren i et ra­seri­an­fall brakk ar­men til bro­ren hen­nes, røm­te mo­ren med bar­na.

Mo­ren had­de tre job­ber for å få råd til et lite hus i det tøf­fe East Dist­rict i Van­cou­ver, og unge Do­rot­hy til­brak­te ung­doms­ti­den med å veks­le mel­lom plik­te­ne som eks­tramor for små­søsk­ne­ne og å gå på sko­len. Ja, hun ble en top­pelev, men hun fort­sat­te å være naiv, og mang­let selv­til­lit og inn­sikt. Hun trod­de godt om folk, og mens hun ut­vik­let seg fra en hengs­le­te ten­åring til en kvin­ne i full blomst, had­de hun in­gen anel­se om sin ef­fekt på menn.

Hun job­bet i en Dairy Que­en-is­bar øst i Van­cou­ver da Paul Sni­der kom inn dø­ren en for­mid­dag i 1977. Han var kjent i nabo­la­get som ‘den jø­dis­ke hal­li­ken’. Sni­der had­de pluk­ket opp jen­ter i byen i åre­vis. Han had­de prøvd – og mis­lyk­tes i – å slå seg opp i Los An­ge­les og var nå til­ba­ke i byen med ha­len mel­lom bei­na. Det gikk ned­over med ham. Men så fikk han øye på Do­rot­hy.

Han sør­get for å bli in­tro­du­sert for hen­ne, og de­ret­ter sjar­mer­te han seg inn i det tom­rom­met fa­ren had­de etter­latt i li­vet hen­nes. Do­rot­hy had­de bare hatt én enes­te kjæ­res­te, og i mot­set­ning til de håp­løse ung­dom­me­ne på sko­len, vir­ket den­ne man­nen i alle fall litt mo­den. I sin Pu­lit­zer Prize­vin­nen­de ar­tik­kel En­play­ma­tes­død, skrev Tere­sa Car­pen­ter: “Det had­de ald­ri vært nok pen­ger til å kjø­pe pene ting. Og nå kjøp­te Paul klær til hen­ne. Han ga hen­ne en ring med to­pa­ser og dia­man­ter. Hun kun­ne røm­me hjem til ham, en sti­lig lei­lig­het med tak­vin­du­er, plan­ter og dype sto­ler. Han kjøp­te

PLAYMATE DO­ROT­HY STRAT­TEN FOR­HEK­SET TRE MENN. EN UT­VIK­LET HEN­NE, EN RE­GIS­SER­TE HEN­NE PÅ FILM. MEN DA MAN­NEN SOM OPP­DA­GET HEN­NE MIS­TET KON­TROLL OVER KAR­RIE­REN OG FOR­MUEN HEN­NES, DREP­TE HAN HEN­NE

vin og la­get mid­dag. Han la­get varm tod­dy og spil­te gi­tar for hen­ne. Ute var han en skryte­pave, men hjem­me var han en sår­bar, kjær­lig jø­disk gutt.”

Det var nå Sni­ders opp­finn­som­me hjer­ne snur­ret i gang. Han over­tal­te Do­rot­hy til å po­se­re for pro­fe­sjo­nel­le bil­der. Han viss­te at Playboy så etter en ‘Playmate’ til 25- års­ju­bi­leu­met sitt, så hvor­for ikke den­ne ten­årin­gen? Do­rot­hy var un­der 18, så Sni­der for­fals­ket mo­rens un­der­skrift og send­te inn bil­de­ne.

Playboy Man­sion kal­ler

Te­le­fo­nen fra Playboy Man­sion kom straks, og Hugh Hef­ner in­vi­ter­te ten­årin­gen til LA. “Det var en stor dag for meg,” sa Do­rot­hy i et tv-in­ter­vju like etter. “De fløy meg over den søn­da­gen, min førs­te fly­tur, og det var prøve­opp­tak sam­me dag. De tok meg opp til Hef­ners gods, det var vel­dig spen­nen­de, vel­dig nerve­pir­ren­de.”

Hef­ner ble be­tatt av den søte, uskyl­di­ge ut­strå­lin­gen til gud­in­nen foran ham. Men and­re ble be­kym­ret. “Hun var så iv­rig, så skjør, at jeg straks føl­te at hun måt­te be­skyt­tes,” sa Ma­ri­lyn Gra­bow­ski, Play­boys da­væ­ren­de foto­re­dak­tør se­ne­re til Bio­grap­hy Chann­el. “Jeg møt­te man­ge nai­ve små­by­jen­ter, men ikke i sam­me grad som Do­rot­hy.”

Hef­ner så bå­de i bil­de­ne og i vir­ke­lig­he­ten po­ten­sia­let som Sni­der had­de sett på ka­fe­en fle­re må­ne­der tid­li­ge­re. Men det var noe mer. Selv om hun var en Playmate, en na­ken midt­side­pike, ut­strål­te Do­rot­hy bå­de uskyld og gla­mour. Hun var yn­dig vak­ker, hun så fem, ti år eld­re ut enn 18. Do­rot­hy var ikke dum, men hun trod­de det bes­te om and­re.

Hef­ner gjor­de ikke Do­rot­hy til mo­dell for 25-års­ju­bi­le­et, men hun ble en god nr to. Uan­sett med­del­te han at hun vil­le bli må­ne­dens Playmate i au­gust 1979. Som for­be­re­del­se måt­te hun flyt­te inn i en hyt­te på Playboy Man­sion. Do­rot­hy for­kor­tet nav­net sitt til Strat­ten. Hun had­de ste­get fra Dairy Que­en til skjønn­hets­dron­ning uten å stre­ve, bare på grunn av sin na­tur­li­ge, uan­streng­te eleganse. Do­rot­hy og nabo­jen­te-sjar­men hen­nes sik­ret hen­ne på få må­ne­der det and­re had­de brukt år på å prø­ve og fei­le i å opp­nå: en plass ved ho­ved­bor­det i Hugh Hef­ners im­pe­ri­um.

Da Sni­der hør­te ny­he­te­ne fløy han straks fra Van­cou­ver til L.A. Han var redd gull­fug­len skul­le for­svin­ne og var de­spe­rat etter å gjen­vin­ne kon­trol­len, så han over­tal­te en nå vakt­som Do­rot­hy til å gif­te seg med ham. Do­rot­hy for­tal­te en skep­tisk Hef­ner om frie­ri­et. Han gjor­de en sjekk på Sni­der og mis­lik­te hans små­kri­mi­nel­le bak­grunn, men det var lite han kun­ne gjø­re – Do­rot­hy føl­te seg for­plik­tet over­for man­nen som had­de opp­da­get hen­ne, og 1. juni 1979 gif­tet de seg i Las Ve­gas.

Se­ne­re for­tal­te Hugh Hef­ner til Bio­grap­hy Chann­el: “Alt du kun­ne si om Do­rot­hy var det mot­sat­te av Paul. Do­rot­hy gjor­de et utro­lig inn­trykk, alle els­ket hen­ne.” Paul ble to­le­rert på grunn av den sjar­me­ren­de kona. Han til­brak­te man­ge da­ger på Playboy Man­sion den som­me­ren,

men Hef­ner holdt ham på av­stand. Mens Do­rot­hys stjer­ne be­gyn­te å skin­ne, for­ble Paul en uvel­kom­men gjest. Han viss­te det, og han var redd for å mis­te kon­trol­len over sin brud og hen­nes kom­men­de for­mue. “Han var be­satt av hen­ne. Han var over­alt, over­vå­ket alt hun gjor­de. Han var på plass. Jeg sa til ham, du kom­mer til å kve­le hen­ne, men det­te var et dypt psy­ko­lo­gisk og fø­lel­ses­mes­sig be­hov i ham. Han in­ves­ter­te alt i for­hol­det,” sa ven­nen Chip Clark se­ne­re.

Hef­ner had­de all­tid drømt om at en av play­ma­te­ne hans vil­le ha over­før­bar suksess, at en jen­te han had­de opp­da­get også vil­le bli van­lig kjen­dis. Be­røm­te skue­spil­le­re had­de kledd av seg for bla­det hans, men han had­de ald­ri tatt en ukjent og gjort hen­ne til stjer­ne.

fra midt­side til film

Rol­le­ne be­gyn­te snart å kom­me til Do­rot­hy. Hun spil­te i tv-se­ri­er som Buck­ro­gers og Fan­ta­sy Is­land. Det var fil­mer også, som bi­rol­ler i Ame­ri­cat­h­on og Ska­te­town,usa. Snart var det en ho­ved­rol­le i ho­ri­son­ten. Rik­tig­nok var det bare en sci-fi b-film som het Galaxi­na, men det var i alle fall en ho­ved­rol­le.

Og det var én filmskaper som på av­gjø­ren­de vis for­vand­let ret­nin­gen på Do­rot­hys liv. Det skjed­de på en fest i Playboy Man­sion. Inn kom den 40 år gam­le re­gis­sø­ren Pe­ter Bog­dano­vich, som noen år tid­li­ge­re had­de fått suksess og en Os­car­no­mi­na­sjon for fil­menthe Last­pic­tu­re­show i 1971. Hen­ført gikk han bort til Do­rot­hy og be­gyn­te å snak­ke. Hun spur­te ham hva han drev med, uvi­ten­de om bå­de ta­len­tet og om­døm­met hans.

Bog­dano­vich job­bet med en film som skul­le be­gyn­ne opp­tak nes­te år, med Aud­rey Hep­burn og John Rit­ter. Tit­te­len var They­all­laug­hed. “Jeg tok en li­ten rol­le som var i ma­nus og fikk ide­en om å ut­vi­de den og leg­ge inn en hel bi­his­to­rie. Bare på grunn av hen­ne,” sa Bog­dano­vich se­ne­re.

Sni­der kal­te seg Do­rot­hys ma­na­ger, men det ble klart at stør­re gut­ter tok seg av kar­rie­ren hen­nes nå. “Han kun­ne ikke kon­kur­re­re med noen av film­pro­du­sen­te­ne rett og slett for­di han ikke had­de pen­ge­ne, de pene hu­se­ne, for­bin­del­se­ne,” sa bro­ren Jeff. “Når en per­son vet at han ikke strek­ker til og kjen­ner det inni seg, men ikke sier noe og prø­ver å hol­de på fa­sa­den – han gjor­de nok det. Han gjor­de go­de mi­ner til slett spill. Men i vir­ke­lig­he­ten gråt han an­ta­ke­lig inni seg.” Det­te ble ver­re da han mis­tet et an­net rik­doms-pro­sjekt. Sni­der star­tet en trupp med mus­ku­lø­se mann­li­ge strip­pe­re og be­gyn­te å pro­mo­te­re dem i L.A. Han kal­te dem “The Chip­pen­da­les”, men part­ner­ne hans fikk ham snart fjer­net fra den spi­ren­de suk­ses­sen.

Do­rot­hy dro til New York for å be­gyn­ne fil­min­gen av They­all­laug­hed. Hun og Bog­dano­vich had­de sne­ket seg til et kyss hjem­me i Los An­ge­les, men det­te voks­te til en ekte kjær­lig­hets­af­fæ­re på Man­hat­tan, og hun flyt­tet snart inn i ho­tell­suit­en hans. Sni­der ble over­latt til å leve på stor­hets­drøm­mer og be­skjed­ne lomme­pen­ger hjem­me i L.A. He­le inn­tek­ten hen­nes ble be­talt til et agent­sel­skap, mens han, ekte­mann og ma­na­ger, ikke fikk noe av det.

Do­rot­hy ble valgt til ‘Playmate of the Year’ for 1980 – den førs­te som fikk tit­te­len i et nytt, an­ner­le­des, mer tenk­somt ti­år. Hun vant også mer enn 100 000 dol­lar i kon­tan­ter og ga­ver, in­klu­dert et luk­sus­bad, en bil og en mink­kåpe. En stor­slått fest ble holdt på Playboy Man­sion. I takke­ta­len tak­ket hun “sin and­re halv­del” – men hun men­te ikke ekte­man­nen, som satt sprut­rød i sa­len, men fo­to­gra­fen Ma­rio Ca­sil­li. Se­ne­re, mens hun satt og så på en bok med bil­der av seg selv foran en sam­let pres­se, prøv­de Sni­der å ta hen­ne i hån­den. Hun trakk den venn­lig og dis­kré unna og ba en Play­boy­sjef om å få ham bort fra hen­ne.

En pa­ra­no­id ekte­mann

Do­rot­hy dro på pro­mo­tur­né og var i hjem­byen Van­cou­ver da ad­vo­ka­te­ne hen­nes send­te Sni­der et brev med krav om se­pa­ra­sjon. Hun sper­ret fel­les­kon­to­en de­res og han fikk ikke ut noe. Da hun kom til­ba­ke til New York for å av­slut­te opp­ta­ke­ne til They­all­laug­hed, send­te Sni­der to ven­ner for å spio­ne­re på hen­ne. De be­kref­tet at hun til­brak­te net­te­ne i suit­en til Bog­dano­vich.

Det sis­te sla­get kom da han prøv­de å kom­me inn i Playboy Man­sion, men ble nek­tet ad­gang. L.A had­de åp­net dø­re­ne for Do­rot­hy, men slo dem i an­sik­tet på Sni­der.

Som så ofte i de mør­kes­te his­to­rie­ne, spei­let fak­ta fik­sjo­nen. Sni­der hy­ret en pri­vat­de­tek­tiv til å hol­de øye med Do­rot­hy da hun kam til­ba­ke til L.A. Plot­tet i They­all­laug­hed hand­ler om de­tek­ti­ver og utroskap. De­tek­ti­ven over­vå­ket Do­rot­hy i dage­vis. Det var en tid med in­ten­se for­hand­lin­ger om frem­ti­di­ge rol­ler – en rol­le i Char­lie’san­gels lå i kor­te­ne, og et til­bud om å spil­le Ma­ri­lyn Mon­roe i en tv-film. Sni­der på sin side kjøp­te en 12mm pumpe­hag­le etter å ha sett den an­non­sert i San Fer­nan­do Val­ley.

30 juli ven­tet han uten­for Bog­dano­vichs hus i Bel Air. Rei­gis­sø­ren og Do­rot­hy kom ikke hjem den nat­ten, så Sni­der fyr­te av to run­der mot hu­set. Do­rot­hy sa ja til å møte ham tors­dag 14. au­gust, i et hus han lei­de sam­men med en lege. Hun sa ikke til Bog­dano­vich at hun skul­le møte sin dum­pe­de og mer og mer usta­bi­le ekte­mann, men hun kjør­te Loui­se, søs­te­ren sin, til stran­den og av­tal­te å hen­te hen­ne klok­ken 14.

Do­rot­hy an­kom Sni­ders hus kl 12.30. Det var et to­eta­sjes, bei­ge ut­lei­e­hus ved si­den av mo­tor­vei­en. Rom­met til Sni­der var i førs­te. Klok­ken 14 ven­tet Loui­se på at Do­rot­hy skul­le hen­te hen­ne på stran­den. Men søs­te­ren duk­ket ikke opp.

Se­ne­re på etter­mid­da­gen ring­te de­tek­ti­ven fle­re gan­ger til Sni­der. In­tet svar. Om kvel­den kom romkameraten til Sni­der hjem. Han ble mer og mer uro­lig over den gjen­tet­te rin­gin­gen i rom­met til Sni­der, og brøt opp dø­ren. Begge li­ke­ne var nak­ne. Do­rot­hy lå sam­men­krø­pet over sen­gen med knær­ne på gul­vet. Hun had­de blitt skutt én gang over det venst­re øyet. Skal­len hen­nes var knust. Dø­den måt­te ha inn­truf­fet øye­blik­ke­lig. Etter å ha tatt li­vet av hen­ne, tok Sni­der det som var igjen av ver­dig­he­ten hen­nes, og tok hen­ne bak­fra. De blodige hånd­tryk­ke­ne hans ble fun­net på ba­ken og det venst­re bei­net hen­nes.

Sni­der ble fun­net med an­sik­tet ned, lig­gen­de på gul­vet over våpenet. Han had­de et skudd­sår, som gikk inn ne­derst i skal­len. Han knu­get lan­ge, blon­de hår­strå i de blod­flek­ke­de hen­de­ne.

Pri­vat­de­tek­ti­ven kom før po­li­ti­et. Han ring­te Hef­ner, som ga Bog­dano­vich ny­he­ten over te­le­fon. Det­te var den mør­kes­te da­gen i Play­boys lan­ge histo­rie. Det er det fort­satt. De prøv­de de­spe­rat å stop­pe bil­de­ne av Do­rot­hy i det sis­te num­me­ret, men det var for sent, det had­de gått i tryk­ken. Play­ma­ter had­de dødd før, el­ler gått på try­net. Men Do­rot­hy Strat­ten på­vir­ket Hef­ner på en måte få av de and­re mo­del­le­ne had­de gjort.

Det fins ikke of­fent­li­ge be­vis for at de had­de et sek­su­elt for­hold. Han sa at hun ikke var “løs på trå­den.” Mest sann­syn­lig så han på hen­ne som en dat­ter.

Og hva med Bog­dano­vich? Han kol­lap­set full­sten­dig. Han var nødt til å sit­te må­neds­vis i re­giro­m­met og klip­pe sce­ner med kjæ­res­ten sin, og så an­sik­tet og krop­pen hen­nes på skjer­men foran seg. Til sist flop­pet They­all­laug­hed. Den er mer kjent for den grusomme bak­grun­nen enn for kunst­ne­risk ver­di. Bog­dano­vich støt­tet fa­mi­li­en til Do­rot­hy. Han dro til Van­cou­ver, og han bruk­te fi­re år på å skri­ve en bok om Do­rot­hy, som het The Kil­lingoft­he­unicorn. I 1988 gif­tet 49 årin­gen seg med Do­rot­hys søs­ter Loui­se, som da var 20. Ek­te­ska­pet de­res var­te i 13 år.

Med uli­ke hen­sik­ter kjem­pet tre menn om kon­trol­len over Do­rot­hy Strat­ten. In­gen av dem had­de til­syne­la­ten­de hen­nes bes­te i tan­ke­ne. Playboy-kei­se­ren så hen­ne som en mu­lig­het til å gjø­re sel­ska­pet sitt mer tids­rik­tig, å re­de­fi­ne­re det med et sun­ne­re ima­ge. Re­gis­sø­ren ble for­els­ket

i en form­bar mo­dell som var halv­par­ten så gam­mel som ham. Men al­ler mest hal­li­ken som “fant” hen­ne. Man­nen som så en for­mue i hen­ne, bil­let­ten til luk­sus­li­vet. Hvis hun skul­le vokse fra ham, gå fra ham, da skul­le in­gen ha hen­ne. Hun var hans verk. Hans ting. Do­rot­hy Strat­ten, bare 20 år gam­mel, naiv, snill og vak­ker, be­tal­te for den av­vis­te ekte­man­nens vil­le, pa­ra­no­i­de nar­s­sis­sis­me med sitt eget liv.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.