HEDRE DIN FAR

Da Marvin Gaye ble drept av fa­ren sin, var det en tra­gisk slutt på fle­re ti­år med vondt blod mel­lom to stol­te menn

Blodig Begjær - - Innhold - AV: MARTYN CONTERIO

Marvin Gaye kom fra enk­le kår og ble en av de sto­re stem­me­ne i det 20. år­hund­res pop­mu­sikk. Med en rik vo­kal som spen­te over fi­re ok­ta­ver hen­før­te Gaye lyt­te­re over he­le ver­den, en­ten han sang fal­sett, ba­ry­ton el­ler te­nor. Han ble en del av den nye mu­sikk­bøl­gen kalt Mo­town, som del­vis de­fi­ner­te 60-tal­lets sound og se­ne­re ble iko­nisk. Som en av Mo­towns mest po­pu­læ­re plate­ar­tis­ter var Gaye kjent for sek­su­el­le og po­li­tis­ke te­ma­er. Ain’t No Moun­tain High Enough, He­ard it Through the Grape­vi­ne, Mer­cy Mer­cy Me og Sexu­al Hea­ling er gjen­gan­ge­re på ra­dio frem­de­les.

Ima­get hans var den sto­re els­ke­ren, den so­fis­tis­ker­te kvinne­be­då­re­ren, men det­te var noe som var skapt av sje­fe­ne i Mo­town, sel­ska­pet som var mer enn et plate­sel­skap: Det var et fa­mi­lie­fore­tak dre­vet med fab­rikk­lik­nen­de pre­si­sjon, og Gaye had­de bok­sta­ve­lig talt gif­tet seg inn i fa­mi­li­en. Hans førs­te kone var An­na Gor­dy, store­søs­te­ren til Mo­towns grunn­leg­ger Ber­ry Gor­dy. Ut­over på 60-tal­let ble Gaye lei av lå­te­ne som ble pres­set på ham av sje­fe­ne, så han be­gyn­te å ut­øve nye pri­vi­le­gi­er som opp­rø­rer, og nek­tet å spil­le inn pla­ter el­ler syn­ge det sel­ska­pet vil­le.

Gaye be­slut­tet at mu­sik­ken hans måt­te re­flek­te­re ti­den han lev­de i. På What’s Go­ing On (1971) av­vis­te Gaye sitt romantiske ima­ge som for­fø­rer til for­del for en rol­le som apo­ka­lyp­tisk pro­fet. Han var en pre­di­kant som ad­var­te oss alle om at kjær­lig­het var sva­ret, mens vi var på ha­tets vei­er. Han var svært på­vir­ket bå­de av sin ul­tra­reli­giø­se opp­vekst og av den tid­li­ge­re kar­rie­ren til fa­ren, en eks-pre­di­kant. Al­bu­met, et mes­ter­verk på ni san­ger, re­flek­ter­te over fat­tig­dom, Viet­nam­kri­gen, bor­ger­retts­be­ve­gel­sen og rus­av­hen­gig­het.

Bak fa­sa­den av be­røm­mel­se og kon­sert­sce­nens lys­kas­te­re var det kaos i Gayes liv. Dop, utroskap, vil­le hu­mør­sving­nin­ger, sex­skan­da­ler (mo­ren til hans førs­te sønn var ten­åring), be­set­tel­ser skapt av kom­mer­si­ell suksess, stor­manns­gal­skap og selv­mords­tan­ker spil­te alt sam­men en ka­ta­stro­fal rol­le på uli­ke tids­punk­ter. Han ga inn­trykk av selv­sik­ker­het, men Marvin Gaye var en svært pla­get mann. En ho­ved­grunn til pro­ble­me­ne hans var fa­ren.

His­to­ri­en om Marvin Gaye er ulø­se­lig knyt­tet til fa­ren, Marvin Gay Sr, en tid­li­ge­re svo­vel­pre­di­kant som av­skyd­de søn­nen fra fød­se­len av. Han vil­le ald­ri ha ham og ting ble bare ver­re med åre­ne. Selv om han så Marvin Jr fri­gjø­re seg fra sin re­la­tivt fat­ti­ge opp­vekst i slum­men i Washing­ton, DC til å bli ver­dens­be­rømt, had­de Marvin Sr ald­ri noe pent åsi, in­gen opp­munt­ring, in­gen stolt­het, in­gen gle­de over at søn­nen top­pet hit­lis­te­ne, spil­le for ful­le hus, reis­te ver­den rundt, gjor­de noe med li­vet sitt. Men han nøt de­fi­ni­tivt for­de­le­ne ved Mar­vins rik­dom. Selv om for­hol­det de­res var vans­ke­lig, ba­sert på gjen­si­dig mis­til­lit – noen gan­ger av­sky – fulg­te Jr Bi­be­lens lære om å “Ære din mor og far”. Han fant det førs­te lett, si­den han til­ba jor­den un­der mo­ren Al­ber­tas føt­ter.

en skuf­fet far

“La oss si at jeg ikke mis­lik­te ham,” sa Marvin Sr til The Los An­ge­les He­rald-exa­mi­ner i et in­ter­vju uken etter at han skjøt søn­nen. Spørs­må­let han fikk var: “Els­ker du søn­nen din?” Rys­ten­de am­bi­va­lent gjen­for­tal­te mor­de­ren det som skjed­de 1. april 1984, og kla­get dess­uten over for­hol­de­ne i cel­len og at in­gen i fa­mi­li­en had­de be­søkt ham.

In­ter­vju­et av­slør­te det man­ge i den tet­te, in­ne­slut­te­de fa­mi­li­en all­tid had­de visst: Marvin Sr var en enormt selv­opp­tatt mann som bruk­te li­vet til lite an­net enn å snyl­te på sin be­røm­te sønn og ha­tet at han var for­sør­ge­ren, den som had­de end­ret li­vet de­res til det bed­re. I mot­set­ning til Marvin Jr som opp­nåd­de rik­dom og be­røm­mel­se ved hardt ar­beid og ekte ta­lent, hand­ler fa­rens histo­rie om kro­nisk skuf­fel­se, selv­rett­fer­dig­het og re­li­giøst hyk­le­ri. Når li­vet bød på si­tro­ner, la­get Marvin Gaye saft av dem. Sr ble bare sur.

Marvin Prentz Gay ble født i Ken­tucky i 1914. Han gikk inn i en svært streng kris­ten sekt, House of God, og be­gyn­te på vei­en til å bli pre­di­kant. På 1930-tal­let møt­te han Al­ber­ta Cooper. De gif­tet seg og slo seg ned i Washing­ton, DC, i ti­den før for­ste­de­ne flom­met over av dop og kri­mi­na­li­tet. Det var en fat­tig opp­vekst for Marvin Jr, men de opp­lev­de ikke so­sia­le ka­ta­stro­fer. Marvin Sr sto for alle ka­ta­stro­fe­ne selv. Al­ber­ta forsto at man­nen hen­nes ald­ri had­de øns­ket seg Marvin Jr, og trod­de det livs­lan­ge fiend­ska­pet de­res star­tet det øye­blik­ket han kom til ver­den.

På den­ne ti­den had­de Marvin Sr blitt stop­pet i for­sø­ket på å bli le­der av House of God, etter at hans åpen­bart po­li­tis­ke ma­nøv­rer for å få topp­job­ben fikk me­nig­he­ten til å sky ham. Han slo

bar­na sine jevn­lig, for­bød tv og film og lot til å like å straf­fe and­re, selv om han ikke var feil­fri selv. Han var en klas­sisk re­li­giøs hyk­ler og lev­de etter mot­to­et ‘Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør’.

Marvin Sr kled­de seg i kvinne­klær og bruk­te smin­ke. Han lik­te å være på rom­met sitt, kledd som kvin­ne, og prø­ve uli­ke mo­ter, noe som var pin­lig for fa­mi­li­en. Na­bo­ene syns han var rar, og slek­ta så på ham som en his­sig ek­sen­tri­ker med lu­gu­bre hen­sik­ter over­for unge jen­ter. Iro­nisk nok var det li­ke­vel be­sø­ke­ne i kir­ken som ung gutt sam­men med fa­ren, som før­te til at Marvin Jr ble glad i sang, og da han ble ten­åring opp­da­get han selv og and­re ta­len­tet hans. Da Marvin Jr star­tet det som ble en ly­sen­de kar­rie­re (fa­ren mot­sat­te seg det selv­sagt ak­tivt, si­den alt som ikke var gos­pel­mu­sikk var dje­velsk) la han til en ‘e’ i etter­nav­net sitt, si­den han viss­te at ‘gay’ had­de fått

en ny me­ning og be­tyd­de ‘ho­mo­fil’.

Marvin Jr var ver­ken homo el­ler bi­fil, men fa­ren var en man­gel­full rolle­mo­dell. På den ene si­den så Marvin Jr en bit­ter og streng mann, og på den and­re en fe­mi­nin per­son som bruk­te smin­ke og dame­sko. Marvin Jr føl­te seg uels­ket av fa­ren, og ha­tet ham på grunn av julin­gen og kvinne­klær­ne. Han be­gyn­te å gjø­re opprør. Men på tross av ulik­he­te­ne had­de de to svært like per­son­lig­he­ter.

Hjul­pet av rau­se meng­der dop, be­gyn­te Marvin Jr å tro at han kun­ne over­sti­ge stjerne­sta­tu­sen og bru­ke po­si­sjo­nen sin til å for­and­re ver­den. Som fa­ren var han hyk­lersk når det gjaldt egen opp­før­sel, og bruk­te re­li­giøs tro til å fri­ta seg selv fra van­li­ge folks reg­ler. Han sa ofte at den enes­te han sto til an­svar for, var Gud.

Bå­de far og sønn var også kvinne­fiendt­li­ge og ein­stø­in­ger som skyd­de so­si­alt sam­vær, og begge vat til­bøye­li­ge til lat­skap. På tross av all sin mis­tro og angst, søk­te Marvin Jr he­le li­vet fa­rens ak­sept og be­tin­gel­ses­løse kjær­lig­het. Han fikk den ald­ri.

Draps­da­gen

1983 var en storm­full pe­rio­de i Gayes pri­vat­liv mens kar­rie­ren hans var en utro­lig suksess. Han had­de hatt et stort comeback med al­bu­met Mid­night Lo­ve, som inne­holdt en av de størs­te hit­lå­te­ne hans: Sexu­al Hea­ling. Li­ke­vel var Marvin Jrs kao­tis­ke liv på vei mot sitt sis­te – og av­gjø­ren­de – ka­pit­tel. Fa­mi­li­en og nære ven­ner så Mar­vins si­tua­sjon som dyst­re­re for hver dag, for han var håp­løst for­tapt i en storm av dop og akutt paranoia.

Etter å ha tur­nert he­le 1983 (Gaye had­de ald­ri likt den tøf­fe job­ben med å rei­se lan­det rundt og spil­le for mas­se­ne), var han ut­slitt og trakk seg til­ba­ke til hjem­met i Jef­fer­son, LA. Han del­te det sti­li­ge hu­set med forld­re og søs­ken. Det er en trist iro­ni at Marvin Jr ga fa­ren våpenet som skul­le dre­pe ham.

Førs­te jule­dag had­de han gitt fa­ren en Smith& Wes­son 38mm i gave og som be­skyt­tel­se mot inn­tren­ge­re. Mens de var un­der sam­me tak prøv­de far og sønn å hol­de av­stand til hver­and­re. De had­de ikke bodd sam­men si­den 1957 og krang­ler blus­set jevn­lig opp. 1. april 1984 opp­sto en ny dis­ku­sjon, den­ne gan­gen om en for­sik­rings­po­li­se. Marvin Sr skrek til Al­ber­ta, Marvin Jr ble opp­rørt og kas­tet seg mot fa­ren.

I uke­ne før han døde had­de de to krang­let ofte, og det ble sta­dig ver­re. At Marvin var be­satt av sik­ker­het og at­ten­tat­for­søk hjalp ikke på spen­nin­ge­ne in­ne i 2101 South Gramer­cy Place.

Den dø­de­li­ge epi­so­den be­gyn­te kl 12.20 da Marvin Sr kom inn på søn­nens sove­rom for å dis­ku­te­re for­sik­rings­po­li­sen. Marvin Jr lå på mo­rens side av sen­gen i en bei­ge bade­kåpe. Fa­ren skrek til kona si og det ut­løs­te et ra­se­ri i søn­nen. Marvin Sr ble fy­sisk an­gre­pet, og mot­tok spark og slag (po­li­ti­et fant kraf­ti­ge mer­ker på ryg­gen og over­ar­me­ne, be­vis på et visst hånd­ge­meng).

“Din jæ­vel! Vil du ha mer?” rop­te Gaye til fa­ren før han ga ham en om­gang til. De­ret­ter gikk han inn på sove­rom­met igjen og sat­te seg

MARVIN SR KOM INN MED PIS­TO­LEN OG SKJØT SØN­NEN SIN I BRYS­TET. HAN TOK ET SKRITT FREM OG SKJØT EN GANG TIL.

på senge­kan­ten. Marvin Sr gikk inn og skjøt søn­nen i øv­re del av brys­tet på høy­re side, rett over bryst­vor­ten. Ku­len traff hjer­tet, ny­ren, lun­gen og ma­gen. Marvin Sr gikk frem fra dør­åp­nin­gen og fyr­te av igjen. Den­ne gan­gen gikk ku­len gjen­nom Gayes venst­re skul­der. Han ble ført til Ca­li­for­nia Ho­s­pi­tal, der det ble gjort for­søk på gjen­opp­li­ving, men kl 13.01 ble stjer­nen er­klært død.

Da po­li­ti­et kom satt Marvin Sr på trap­pen. Han had­de kas­tet pis­to­len på ple­nen. Han ble først ar­res­tert for våde­skudd, men da det ble klart at søn­nen ikke over­lev­de ble det en draps­sak. Ny­he­ten spred­de seg som ild i tørt gress fra nabo­la­get til media. Mo­town­le­gen­den Marvin Gaye had­de blitt myr­det og ikke av en ukjent angriper el­ler en gal fan. Nei, draps­man­nen var fa­ren - ti­år med vondt blod had­de en­de­lig eks­plo­dert på gru­somt vis.

ret­tens kjen­nel­se

Marvin Sr på­be­rop­te seg nød­rett. Selv om han ble er­klært til­reg­ne­lig, opp­da­get le­gen som un­der­søk­te ham en svulst på hy­po­fy­sen som for­sva­rer­ne, sam­men med ska­de­ne han ble på­ført un­der an­gre­pet, bruk­te til å kre­ve en på­stand om uakt­somt drap og ikke mord. Ob­duk­sjons­rap­por­ten fant PCP og ko­kain i blo­det til Marvin Gaye, som alt­så an­ta­ke­lig var do­pet da an­gre­pet skjed­de og men­talt på­vir­ket av cock­tai­len av stoff.

2. no­vem­ber 1984, etter å ha god­tatt sik­tel­sen, ble Marvin Sr dømt av dom­mer Gor­don Rin­ger ved LA Su­pre­me Court. Straffe­ram­men var 13 år. Selv om han ble pro­vo­sert av søn­nen, var han ikke nødt til å dre­pe ham, hev­det ak­tor. Om­sten­dig­he­te­ne var for­del­ak­ti­ge for Mr Gay – sel­ve hen­del­ses­for­lø­pet, al­de­ren hans, helsen og at han ikke var straffe­dømt tid­li­ge­re.

Dom­mer Gor­don Rin­ger kon­klu­der­te med at Marvin Jr had­de star­tet tra­ge­di­en, og fa­ren for­svar­te seg. “Det vir­ker som alle, in­klu­dert svært kyn­di­ge og er­far­ne etter­fors­ke­re, er eni­ge om at den unge man­nen som tra­gisk nok døde frem­pro­vo­ser­te hen­del­sen og at skyl­den var hans,” opp­sum­mer­te dom­me­ren. Marvin Pentz Gay ble dømt til 6 år be­tin­get feng­sel og 5 års prøve­tid.

Fle­re teori­er har sir­ku­lert i åre­ne etter dra­pet. Noen an­ty­der at det fak­tum at Marvin Jr var for­sør­ge­ren ir­ri­ter­te fa­ren, og at søn­nens an­grep var én yd­my­kel­se for mye. Han be­holdt en fø­lel­ses­løs fa­sa­de over­for pres­sen, men i rett­sa­len vir­ket han opp­rik­tig lei seg.

“Hvis jeg kun­ne brin­ge ham til­ba­ke, vil­le jeg det. Jeg var redd for ham. Jeg trod­de jeg skul­le bli ska­det. Jeg viss­te ikke hva som kom til å skje,” sa han i ret­ten. Det kom ikke ett ord om kjær­lig­het til den av­døde søn­nen da Marvin Sr opp­sum­mer­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.