MANNEJAKT

For­tjen­te USAS mest be­ryk­te­de kvin­ne­li­ge se­rie­mor­der å dø?

Blodig Begjær - - Innhold -

HUN VAR SEKS GAN­GER DOM­FELT FOR KALDBLODIGE DRAP PÅ USKYL­DI­GE MENN, MEN FOR­TJEN­TE USAS MEST BE­RYK­TE­DE KVIN­NE­LI­GE SE­RIE­MOR­DER VIR­KE­LIG Å DØ?

Hvor­dan kan en drøm­mer dø som 14-åring? Det kun­ne du kan­skje spurt Aileen Wuornos om, selv om hun døde man­ge år se­ne­re. Ai­le­ens liv var i prak­sis over da hun var en blid li­ten flis av en jent­unge som sug­de på menns ed­le­re de­ler mot opp­gjør i si­ga­ret­ter i en skog like ved hu­set hvor hun bod­de. Det vir­ke­li­ge spørs­må­let er hva som fore­gikk i ho­det hen­nes og hvor­for det før­te til at hun drep­te sju menn hun kom i kon­takt med som pro­sti­tu­ert.

Aileen had­de drøm­mer. Hun så li­vet sitt gjen­nom fil­mer, skap­te en fa­sa­de og spil­te de rol­le­ne hun trod­de var for­ven­tet av hen­ne. Det tris­te var at li­vet plas­ser­te hen­ne i gans­ke used­van­li­ge rol­ler. In­tri­ge­ne om­fat­tet and­re skik­kel­ser også, som en­ken til et av of­re­ne, Shir­ley Humph­reys, som ut­tal­te i et Tv-in­ter­vju at hun leng­tet etter å se den sprud­len­de blon­di­nen møte Gam­le Gnis­ten, som den elek­tris­ke stol ble kalt på den ti­den.

Aileen ble født i Michi­gan i 1956. Mo­ren het Di­ane og ga hen­ne fra seg da hun var seks må­ne­der gam­mel. Fa­ren het Leo og satt fengs­let for pe­do­fi­li. Aileen, søs­te­ren Lau­rie og bro­ren Keith ble sendt til beste­for­eld­re­ne for å bo hos dem. Ikke at det­te i førs­te om­gang pla­get den opp­vak­te små­jen­ta med det litt skje­ve smi­let, men ryk­te­ne vil­le ha det til at hun var kjø­de­lig dat­ter av beste­fa­ren, som iføl­ge ryk­te­ne mis­bruk­te bå­de hen­ne og mo­ren. I do­ku­men­ta­ren Ai­le­en­wuornos:life­and­deatho­fase­rial­kil­ler sa den livs­va­ri­ge venn­in­nen Dawn Bot­kins at hun had­de sett at beste­fa­ren had­de dengt Aileen bru­talt, vel vi­ten­de om at and­re så mis­hand­lin­gen. Da Aileen var 14 år, fort­satt bare et barn selv, had­de hun født et barn som ble tatt fra hen­ne og adop­tert bort, og snart bod­de hun i sko­gen etter å ha blitt kas­tet ut hjemme­fra. I se­ne­re in­ter­vju­er gir ikke Ai­le­ens av­slap­pe­de tone noe rik­tig inn­trykk av de sure barn­doms­vin­tre­ne da hun sov i en ned­snødd bil. Se­ne­re hev­det mo­ren over­for film­do­ku­men­tar­ma­ke­ren Nick Broom­field at hun ikke had­de ant noe om dat­te­rens fortvilte si­tua­sjon. Man­ge vil hev­de at det­te av­slør­te hvor lite hun egent­lig en­ga­sjer­te seg.

Ni år gam­mel pro­sti­tu­er­te dat­te­ren seg, ty­de­lig­vis bare for å få litt sel­skap. De and­re un­ge­ne i mil­jø­et men­te at hun ikke eide skam, og hån­fli­ren­de gut­ter lot hen­ne lide for det. En Jer­ry Moss be­mer­ket un­der en retts­sak at han tok imot «ga­ve­ne» hen­nes mens han sleng­te stein og skjels­ord etter hen­ne for at in­gen skul­le tro det var noen for­bin­del­se mel­lom dem. Re­vet mel­lom to per­son­lig­he­ter – en uskyl­dig drøm­mer og et hjem­løst vrak – var Aileen som Les Mi­se­rab­les: en for­tapt små­jen­te. Aileen be­gyn­te å mis­te hel­sa, hun ble blå bå­de av bå­de so­si­al og me­teoro­lo­gisk kul­de mens hun bod­de ute i så ung al­der. Hun skjøn­te at hun måt­te red­de seg, så hun søk­te mot Flo­ri­das smi­len­de sol.

Kom igjen, Aileen

Fest­jen­ta fulg­te den drøm­men og trop­pet opp på Da­yto­na Beach på jakt etter sky­fri him­mel. Først gif­tet hun seg med sei­ler­klubb­for­mann Lewis Gratz Fell, men ble skilt etter kort tid. Så viet hun seg hel­hjer­tet til nær­mes­te og tøf­fes­te bar, Last Re­sort. Hun ble beste­kom­pis med Den men­nes­ke­li­ge ka­non­kule, selv om in­gen av gut­ta vil­le røre en les­be. Til slutt fikk hun et for­hold til Ty­ria Moore, en kvin­ne hun møt­te på en homse­bar i

om­rå­det. Hun på­sto at hun var glad i den dama, selv om Ty­ria skal ha for­langt at fle­re ran måt­te gjen­nom­fø­res for å skaf­fe mer pen­ger til den ny­tel­ses­ori­en­ter­te livs­sti­len de­res. Aileen dan­net seg en il­lu­sjon av at til­væ­rel­sen hen­nes var full av kjær­lig­het, moro og ven­ner. Fort­satt be­tjen­te hun hore­kun­der he­le ti­den, men som alle go­de trylle­kunst­ne­re vet, er kor­rekt ri­siko­ana­ly­se nøk­ke­len til de bes­te ef­fek­te­ne. Ai­le­ens re­kvi­sitt var en pis­tol. Hun had­de den til selv­for­svar, het det seg, men det­te var in­gen leke­pis­tol som bare skjøt ut et lite flagg med BANG på. Hvis hun først bruk­te den, ble kon­se­kven­se­ne uopp­ret­te­li­ge.

Det­te er bare løse opp­lys­nin­ger ba­sert på det be­kjen­te av hen­ne hus­ker. Det stem­mer ikke all­tid over­ens med bil­de­ne vi har av Aileen Wuornos fra medi­et som gjor­de hen­ne be­rømt – fil­me­ne som hun al­le­re­de på den ti­den forsto at po­liti­fol­ke­ne som job­bet med sa­ken hen­nes solg­te his­to­rie­ne sine for å ska­pe. Vi kjen­ner Aileen gjen­nom fle­re fil­mer: De to do­ku­men­ta­re­ne til Nick Broom­field – Aileen Wuornos: The Sel­ling of a Se­ri­al Kil­ler og Aileen: The Li­fe and Death of a Se­ri­al Kil­ler – og slik hun ble spilt av en hes­lig­gjort Char­lize The­ron i fil­men Mons­ter. Det­te kom­mer i til­legg til mind­re kjen­te fil­mer som Over­kill, The Aileen Wuornos Story og and­re. Wuornos ble fram­stilt en­ten som en over­en­tu­si­as­tisk dra­ma que­en som ble sve­ket, el­ler en mis­brukt pit­bull som glef­set etter den mins­te uøns­ke­de hånd som prøv­de å klap­pe.

En slik hånd kom i form av Richard Mallory, en ty­pisk hore­kun­de som pluk­ket hen­ne opp langs vei­en. I lik­het med alle sex­ar­bei­de­re som vil hol­de seg trygg og tje­ne pen­ger, måt­te Aileen gjø­re folk til lags på job­ben. I Aileen Wuornos: The Sel­ling of a Se­ri­al Kil­ler be­skrev hun hvor­dan hun kun­ne pra­te po­li­tikk og re­li­gion med kun­de­ne. Det­te er an­ta­ke­lig en over­dri­vel­se av den te­ma­tis­ke dyb­den i sam­ta­le­ne hun før­te, men fram­gangs­må­ten fun­ger­te som re­gel. Hos Mallory falt kon­ver­sa­sjons­for­sø­ke­ne deri­mot på stein­grunn, og han be­gyn­te å mis­hand­le Aileen bå­de ver­balt og sek­su­elt. Han kal­te hen­ne en tas­ke og vold­tok hen­ne analt, godt hjul­pet av des­in­fi­se­ren­de sal­ve. Da hun se­ne­re sto i til­tale­bok­sen og be­skrev tanke­pro­ses­sen sin un­der an­gre­pet, var det ikke bare en umid­del­bar re­ak­sjon hun hus­ket. Det kan vir­ke som om hun inn­så at hun måt­te dre­pe, el­lers ri­si­ker­te hun å bli drept selv. Det var som om hun pro­ji­ser­te an­gre­pet over på en an­nen, og Aileen gråt da hun avga for­kla­ring. Hun mo­bi­li­ser­te alt hun eide av handle­kraft, spyt­tet ham i an­sik­tet for å vin­ne tid, grep hånd­ves­ka og skjøt ham. Det hand­let bare om å over­le­ve, og som Jen­ni­fer fra Is­pi­tonyour

I RO­LI­GE ØYE­BLIKK ANER MAN AT HUN HAD­DE EV­NEN TIL Å VÆRE EN GANS­KE «NOR­MAL» PER­SON SOM HAD­DE LIDD UN­DER DE MEST EKS­TRA­OR­DI­NÆ­RE OG GRUSOMME OM­STEN­DIG­HE­TER

Gra­ve prøv­de hun å tryg­ge seg selv.

Hvis det had­de vært slut­ten på Ai­le­ens histo­rie, vil­le hun kan­skje vært blant oss ennå. Broom­field har på­pekt at hun un­der retts­sa­ken ble «medi­sinsk be­skre­vet» som «for umo­den til fullt ut å for­stå dø­dens uopp­ret­te­lig­het».

I ste­det fort­sat­te hun sim­pelt­hen. Det er umu­lig å vite hva en skal tro om ti­den som fulg­te. Det vi vet med sik­ker­het, er at dra­pe­ne skjed­de i kjøl­van­net av re­vo­lu­sjo­nen for homo­sek­su­el­les ret­tig­he­ter. Sam­men med det­te kom Ju­dith But­lers teori om at kjønn er noe som ut­øves, og tan­ken om at vi spil­ler so­sia­le rol­ler for å gjø­re oss for­stått. Da Aileen had­de avan­sert fra å yte fni­sen­de «tje­nes­ter» for røyk og mat til å begå hag­le­drap, end­ret hun at­ferd for­di hun fant et helt nytt pub­li­kum, ikke minst seg selv.

I en ver­sjon av hen­del­se­ne brast det rett og slett for hen­ne. Det førs­te an­gre­pet ble for tungt å bære på, og hun drep­te seks menn etter det førs­te mor­det for å ska­pe sin per­son­li­ge hevn for tid­li­ge­re opp­le­vel­ser, om og om igjen. I en an­nen ver­sjon ble hun kri­ger­dron­nin­gen Aileen; en Je­an­ne d’arc-lik­nen­de skik­kel­se som trak­ter­te manns­lem­mer for å tje­ne pen­ge­ne hun og Ty­ria treng­te til å skaf­fe seg en ny til­væ­rel­se. Sam­ti­dig hevnet hun he­le kvinne­kjøn­net ved å ta in­ner­svin­gen på menn som prøv­de å gå over stre­ken, sær­lig hvis de bruk­te vold­tekt som et vå­pen i kri­gen mot kvin­ner.

Pat­ty Jenkins’ Os­car-vin­nen­de film Mons­ter gir en fram­stil­ling som kan­skje kom­mer nær­mest den Aileen vi ser i retts­sa­len og i Nick Broom­fields do­ku­men­ta­rer. Den­ne Aileen har hu­mor, men ser med rett­skaf­ne øyne på det hun gjor­de. At vi sit­ter igjen med et så­pass for­vir­ren­de bil­de av hen­ne, skyl­des nok i stor grad de

HUN VAR MOTSATSEN TIL HVOR­DAN AME­RI­KANS­KE MEDI­ER FREM­DE­LES ME­NER AT EN KVIN­NE SKAL VÆRE – MILD OG VAK­KER

for­skjel­li­ge opp­merk­som­hets­fan­gen­de sta­tis­te­ne i his­to­ri­en, ikke minst Ar­le­ne Pral­le, kvin­nen som adop­ter­te Ar­le­ne etter at sa­ken ble slått opp i avi­se­ne, og som spil­te en vik­tig rol­le i den sy­den­de hekse­gry­ta av hand­lin­ger hun se­ne­re be­gikk.

Aileen og vir­ke­lig­he­ten

På sam­me måte som Ai­le­ens egne for­kla­rin­ger end­rer seg, av­hen­gig av hvem hun snak­ker med (og tro­lig hvor­dan hun vil at de skal rea­ge­re), er det vik­tig å hus­ke at do­ku­men­ta­rer som Broom­fields ikke nød­ven­dig­vis gir noe san­ne­re bil­de av den men­ta­le til­stan­den hen­nes enn fik­sjo­na­li­ser­te his­to­ri­er som den bio­gra­fis­ke fil­men Mons­ter. Broom­field bru­ker den re­flek­si­ve film­for­men der for­tel­lin­gen vi­ses gjen­nom pro­ses­sen med å ska­pe fil­me­ne og gjen­nom alt som kan gå skeis i pro­duk­sjo­nen, ikke bare gjen­nom å vise ob­jek­te­ne. Det­te be­trak­tes av og til som en ær­li­ge­re fram­gangs­måte enn å vise do­ku­men­tar­fil­mer som fin­pus­se­de pro­duk­ter i ste­det for grell vir­ke­lig­het, men det fram­he­ver også for­stil­lel­sen som lig­ger sen­tralt i hans skild­ring av Aileen. Bort­sett fra et ens­lig seg­ment hvor vi ikke kan se an­sik­tet hen­nes, sty­rer hun he­le ti­den sin egen fram­stil­ling; hun ser rett i ka­me­ra og vi­ser at hun vet pub­li­kum ser hen­ne og be­døm­mer hen­ne. Hun vi­ser ikke sitt na­tur­li­ge jeg, så vi kan ikke be­trak­te fil­me­ne som san­ne re­pre­sen­ta­sjo­ner av Ai­le­ens per­son­lig­het, til­reg­ne­lig­het el­ler util­reg­ne­lig­het.

I til­legg klip­per Broom­field opp­ta­ke­ne av Aileen slik at hun fram­stil­les ulikt i de to for­skjel­li­ge do­ku­men­ta­re­ne; se­pa­ra­te pro­duk­ter han skal sel­ge for­di det hø­rer til job­ben hans. En av dem går fort­satt på Net­flix, over ti år etter at den ble lan­sert. I en vik­tig se­kvens in­ter­vju­er han Aileen om adop­tiv­mo­ren, Ar­le­ne, og om ad­vo­ka­ten hen­nes, Ste­ve. Se­kven­sen kon­sen­tre­rer seg om bi­ten hvor Aileen his­ser seg opp og gjen­tar seg selv, med opp­sper­re­de øyne og fek­ten­de fing­re, om den ju­ri­dis­ke vekt­leg­gin­gen av an­tal­let drep­te per­soner kon­tra selv­for­svars­mo­men­tet. Hun vir­ker men­talt usta­bil, noe som leg­ger for­hol­de­ne til ret­te for Broom­fields sis­te kommentar om at rett­fer­dig­he­ten ikke skjer fyl­lest om man hen­ret­ter noen som ikke er i stand til å for­stå hva de har gjort.

I Broom­fields and­re film vi­ses en ut­vi­det ver­sjon av det sam­me in­ter­vju­et. Her er de sam­me fak­te­ne og ut­tryk­ke­ne med, men Aileen snak­ker også om at hen­nes to nær­mes­te for­bunds­fel­ler bru­ker hen­ne som en pre­mie­ku. Vi ser bare det Broom­field vil at vi skal se, ikke det som vir­ke­lig skjer, et mo­ment som ble fram­lagt som be­vis­ma­te­ria­le i ret­ten. Og med tan­ke på Ar­le­nes og Ste­ves gro­tes­ke hand­lin­ger – Broom­fields film­ma­te­ria­le vi­ser at de be­visst har ut­nyt­tet fø­lel­se­ne til et døds­dømt vold­tekts­of­fer for å kun­ne tje­ne pen­ger på å fore­ta in­ter­vju­er – vil­le det vært fullt for­ståe­lig om Aileen had­de vært at­skil­lig sin­te­re enn hun vir­ker. Fram­stil­lin­gen av hen­ne er ikke sann­he­ten, men en re­di­gert skild­ring som stem­mer med det bil­det Broom­field øns­ker å gi, noe som er nor­men for en­hver do­ku­men­tar, uan­sett hvor ær­lig den tar sik­te på (el­ler hev­der) å være.

Rett­fer­dig vre­de

Stil­le­re par­ti­er ty­der på at hun kun­ne være et for­holds­vis «nor­malt» men­nes­ke som had­de vært ut­satt for mye for­fer­de­lig.

«Aileen Wuornos var et klas­sisk ek­sem­pel på en per­son som led av emo­sjo­nelt usta­bil per­son­lig­hets­for­styr­rel­se med sto­re hu­mør­sving­nin­ger og dys­so­sia­le trekk», sier dok­tor Step­hen Hol­mes, for­fat­ter av Se­rial­mur­der. Med dis­se li­del­se­ne, og med en bak­grunn hvor hun ble mis­brukt bå­de fy­sisk og psy­kisk som barn, er det ikke rart hun hav­net i den si­tua­sjo­nen hun gjor­de.»

Emo­sjo­nelt usta­bil per­son­lig­hets­for­styr­rel­se med sto­re hu­mør­sving­nin­ger og dys­so­sia­le trekk hø­res skum­melt ut, men sa­ken er at den­ne li­del­sen var dia­gnos­ti­sert hos 2,6 pro­sent av USAS be­folk­ning i 2007, iføl­ge en un­der­sø­kel­se pub­li­sert i Bio­lo­gical­psychia­try­jour­nal. Å leve med dår­lig men­tal helse er et gans­ke van­lig pro­blem. Med alt det hun ble ut­satt for, kun­ne selv

den sin­digs­te tør­net.

Men slikt vil­le det ikke lig­get noen god skan­da­le i. I ste­det får vi se Wuornos som en plø­set gam­mel heks med skje­ve ten­ner mens hun løf­ter de len­ke­de hen­de­ne til sin egen hals (for å ret­te på hå­ret), og mens hun skjæ­rer gro­tes­ke gri­ma­ser (for­di hun er trøtt).

Vi kan ikke vite hvem hun i vir­ke­lig­he­ten var, for alt ved retts­sa­ken mot Aileen og fram­stil­lin­gen av hen­ne var i bunn og grunn mo­ti­vert av po­li­tikk, bå­de fra myn­dig­he­te­nes og medie­nes side. Hun var motsatsen til hvor­dan ame­ri­kans­ke medi­er fort­satt me­ner at en kvin­ne bør være – mild og vak­ker, sær­lig hvis hun er vel­sig­net med langt, blondt hår. Det var som om medie­ne rea­ger­te ne­ga­tivt på sel­ve ut­se­en­det hen­nes. I en tegne­se­rie­stri­pe ble hun vist som en vak­ker, vel­dreid og halv­na­ken ung pro­sti­tu­ert før dra­pe­ne, og som en ag­gres­siv og an­dro­gyn straffan­ge i nes­te rute. Som Broom­fields Sel­lingo­fase­rial­kil­ler på­pe­ker, sat­te ny­hets­for­mid­ler­ne for­bry­tel­se­nes al­vor­lig­hets­grad i di­rek­te re­la­sjon til kjøn­net hen­nes. Hun og Ty­ria ble øye­blik­ke­lig kalt ’døds­eng­ler’ for­di de føy­de et enda uhyg­ge­li­ge­re as­pekt til dra­pe­ne ved å myr­de med en kvin­ne­lig vri på de el­lers gans­ke nor­ma­le, skyte­vå­pen­ba­ser­te for­bry­tel­se­ne. Aileen ble de­mo­ni­sert for å kun­ne ut­dri­ves for­di hun var for ’una­tur­lig’. Det­te kan mu­li­gens for­kla­re den sis­te filmede at­fer­den hen­nes i et in­ter­vju med Nick Broom­field. Da hun trod­de at ka­me­ra­ene ikke len­ger gikk, be­mer­ket hun at hun had­de be­gått de fles­te dra­pe­ne i selv­for­svar, men at hun er­klær­te seg skyl­dig for­di hun ikke or­ket å sit­te i feng­sel len­ger. Da Broom­field gikk hardt inn på hen­ne i det sis­te in­ter­vju­et, vil­le hun ikke gi noen kommentar. I ste­det for­lang­te hun å få snak­ke om po­li­ti­et og fange­vok­ter­ne. Hun blan­det re­el­le opp­lys­nin­ger om kor­rup­sjo­nen de­res med for­vir­re­de på­stan­der om over­våk­ning og for­gift­ning. Kan­skje trod­de hun på det­te og vil­le ha rett­fer­dig­het, kan­skje sa hun det bare for å få pub­li­kum til å hate hen­ne ster­ke­re, slik at feng­sels­opp­hol­det ikke skul­le bli for­len­get.

Ai­le­ens sis­te ord gjen­spei­ler li­vet hun ikke fikk leve. Hun snak­ket om å møte Kris­tus, og om å rei­se med rom­skip slik som film­hel­te­ne hen­nes. Hun ut­tal­te også at hun skul­le kom­me til­ba­ke. Hun valg­te kan­skje å tro på så å si alt som fort­satt lå in­nen­for det sterkt medtatte sinnets rekke­vid­de – en re­li­gion for de vir­ke­lig for­tap­te. His­to­ri­en hen­nes kan min­ne om en bil­lig pa­per­back­fan­ta­si, men den er gru­somt ekte. Det som er igjen etter Aileen er do­ku­men­ta­rer, avis­ut­klipp, brev og lik­som-fa­sci­ner­te bil­led­sam­men­lik­nin­ger hvor hun sam­men­hol­des med den vak­re Hol­ly­wood-stjer­nen som ble gjort styg­ge­re for å spil­le hen­ne. Aileen Wuornos var en draps­kvin­ne som tok man­ge liv; hun ra­net of­re­ne og skjøt dem fle­re gan­ger enn hun be­høv­de for å slip­pe unna. Men vi får ald­ri vite hvor­dan si­tua­sjo­ne­ne ut­spant seg, og vi kom­mer ald­ri til å for­stå hvor­dan den lil­le jen­ta med kvik­ke øyne og silke­hår ble til en kvap­set kvin­ne som vas­ket seg på of­fent­li­ge toa­let­ter og var glad for et­hvert lite tilløp til men­nes­ke­lig kon­takt. Vi vet hvor­dan døds­dom­men hen­nes til slutt ble full­brakt; det skjed­de like mye gjen­nom stemme­ur­ner og se­er­gal­lu­per som gjen­nom gift­sprøy­te: Hun ble drept 09.47 den 9. ok­to­ber 2002.

«Jeg skal sei­le min vei med Klip­pen. Jeg skal være hos Je­sus Kris­tus igjen på uav­hen­gig­hets­da­gen. Den sjet­te juni. Ak­ku­rat som i fil­men på det sto­re mo­der­ski­pet. Jeg kom­mer til­ba­ke. Jeg kom­mer til­ba­ke.»

HUN VALG­TE KAN­SKJE Å TRO PÅ SÅ Å SI ALT SOM FORT­SATT LÅ IN­NEN­FOR DET STERKT MEDTATTE SINNETS REKKE­VID­DE

HØY­RE Wuornos’ fø­lel­ser va­rier­te sterkt, men hun vi­ses ofte av­mag­ret og ill­sint.MIDT­EN The Last Re­sort Bar, nå et val­farts­sted for skrekk-pi­le­gri­mer, lo­ver «is­kaldt øl og morderiske kvin­ner.» Det var her Wuornos nøt sin sis­te drink.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.