MOTEMORDEREN

På tre mån­der drep­te And­rew Cuna­nan fem menn: en venn, en els­ker, to frem­me­de og en mo­te­le­gen­de

Blodig Begjær - - Innhold - AV: TANITA MATTHEWS

Gian­ni Ver­sa­ce gikk det kor­te styk­ket fra hu­set sitt, Ca­sa Ca­sua­ri­na, i Ocean Dri­ve, Florida, til News Cafe der han ofte tok en kaf­fe om mor­ge­nen. I kafé­en kjøp­te han fem ma­ga­si­ner: Vo­gue, Bu­si­ness We­ek, The New Yor­ker, En­ter­tain­ment We­ekly og Pe­op­le. Med blade­ne i hån­den gikk han hjem til hu­set, en tre­eta­sjes byg­ning i mid­del­havs­stil som var om­fat­ten­de pus­set opp. Ver­sa­ce els­ket hjem­met sitt i Mia­mi Beach; han sa det var her han føl­te seg tryg­gest. Men da det mid­del­ald­ren­de iko­net gikk opp stein­trap­pen foran den sto­re stål­por­ten, kom 27 år gam­le And­rew Cuna­nan opp mot ham, løf­tet en 40mm pis­tol mot ho­det hans og trakk av to gan­ger. Han plas­ser­te en kule i bak­ho­det til Ver­sa­ce og den and­re rev gjen­nom det venst­re kin­net. De som så Ver­sa­ce smel­le i bak­ken snak­ket om hvor­dan blo­det “strøm­met vilt ut av ham.” Cuna­nan spur­tet fra ste­det. Ver­sa­ce var det fem­te of­fe­ret for en mann som var i ferd med se li­vet sitt gå i grus, tak­ket være hans egne løg­ner og skjen­dig­het.

Il Di­vo

Cuna­nan ble født inn i en be­skje­den kris­ten fa­mi­lie i sør­vest-ca­li­for­nia. Fa­ren tjenste­gjor­de i ma­ri­nen og mo­ren var te­le­fon­ope­ra­tør. Selv om han var yngst av fi­re søs­ken var han et smart små­barn med en IQ på 147. Han var også sjar­me­ren­de, ka­ris­ma­tisk og be­guns­ti­get med et rent og til­trek­ken­de ut­se­en­de. For­eld­re­ne job­bet hardt for å ska­pe et bed­re liv for bar­na sine og klat­ret den øko­no­mis­ke sti­gen ett trinn av gan­gen. De flyt­tet fra ar­bei­der­klasse­strø­ket Na­tio­nal City til Ran­cho Ber­nar­do, og så til Bo­ni­ta. Men etter som Cuna­nan ble eld­re, ble han en iv­rig løg­ner som fab­ri­ker­te his­to­ri­er om fa­mi­li­en og pri­vat­li­vet sitt, all­tid for å over­be­vi­se de and­re bar­na om at han had­de mer el­ler var noe an­net enn det han fak­tisk var.

På Bis­hop’s School i La Jol­la, en pri­vat­sko­le som kos­tet fa­mi­li­en hans 9000 dol­lar per år, be­gyn­te Cuna­nans per­son­lig­het å lik­ne den stol­te ho­moen han så seg selv som. Cuna­nan søk­te opp­merk­som­het og et visst ryk­te og spil­te rol­len godt. Han kled­de seg i en jump­suit i rød lakk, som han had­de fått av sin mann­li­ge da­te på skole­bal­let. På bil­det i sko­lens år­bok po­ser­te han i en åpen hvit skjor­te for å vise frem musk­le­ne sine.

Men mens and­re lis­tet opp re­sul­ta­te­ne sine ved si­den av bil­de­ne, var si­den til Cuna­nan nok­så tom. Ved si­den av bil­det sto si­ta­tet, “Ap­res moi, le delu­ge” (Etter meg kom­mer synd­flo­den) som man tror Lud­vig den 15. har sagt. Klasse­ka­me­ra­te­ne ran­ger­te han som ‘Den alle vil hus­ke’.

Men hjem­me var ikke li­vet som Cuna­nans fan­ta­si­er. Fa­ren, som had­de for­latt ma­ri­nen for å bli ak­sje­mek­ler, dro til­ba­ke til hjem­lan­det Filip­pi­ne­ne for å unn­gå å bli ar­res­tert for un­der­slag, og over­lot fa­mi­li­en til seg selv. Etter at fa­ren for­lot ham, ble Cuna­nan bit­ter, sint og hate­full. Un­der en kran­gel om hans sek­su­el­le leg­ning, sleng­te han mo­ren inn i veg­gen, så hun fikk blå­mer­ker og en skul­der ut av ledd. Han drop­pet ut av uni­ver­si­te­tet i San Diego der han stu­der­te ame­ri­kansk histo­rie og dro for å be­sø­ke fa­ren, men kom til­ba­ke med “av­sky” over at man­nen som all­tid had­de opp­munt­ret ham til å stre­be etter noe stør­re og bed­re lev­de un­der “usle for­hold”. Hjem­me i USA slo han seg ned i San Fran­cis­co, opp­søk­te fi­ne­re homo­ba­rer og solg­te sex til eld­re, rike ho­mo­fi­le.

Li­vet til Cuna­nan hand­let bare om glit­ter og gla­mour, og han ope­rer­te un­der fle­re alias: And­rew Desil­va, som de fles­te ven­ne­ne hans kjen­te ham som, var en stor­kar i Hol­ly­wood med et slott på Ri­vie­ra­en; Lie­uten­ant Com­man­der Cum­mings, ma­rine­of­fi­ser ut­dan­net på Choa­te og Ya­le spis­te på fancy res­tau­ran­ter, kled­de seg snob­be­te, røyk­te smug­ler­si­ga­rer og nip­pet til den bes­te champag­nen. Men ut­se­en­det kan be­dra. Som ar­beids­løs og full­sten­dig av­hen­gig av pen­ge­ne til de rike ‘els­ker­ne’ sine, var livs­sti­len til Cuna­nan, som mye av li­vet hans, bare et røyk­tep­pe for ne­der­la­ge­ne.

Det had­de bare vært én vir­ke­lig kjær­lig­het i Cuna­nans liv: Da­vid Mad­son. Men selv om han ble blen­det av kjæ­res­tens gla­mo­rø­se liv til å be­gyn­ne med, be­gyn­te Mad­son å fjer­ne seg fra Cuna­nan etter at han ble mis­tenk­som over Cuna­nans uvil­je mot å opp­gi et te­le­fon­num­mer el­ler en adres­se å kon­tak­te ham på. I vir­ke­lig­he­ten var Cuna­nan på det tids­punk­tet kjøpt og be­talt av sin ‘vel­gjø­rer’ og lev­de i et hus til 900 000 dol­lar med 2500 dol­lar i uke­pen­ger. Men da sugar dad­dy’en ble lei av sel­ska­pet hans og dum­pet ham, be­gyn­te ven­ne­ne å mis­ten­ke Cuna­nan for å sel­ge og bru­ke dop. Han be­gyn­te også å eks­pe­ri­men­te­re med sado­ma­sochis­me; han vil­le ha kon­trol­len i alle as­pek­ter av li­vet. Men med lite pen­ger la han på seg og ble mind­re at­trak­tiv, og be­gyn­te å kla­ge over at han ikke fikk ty­per. Han var klar til å for­la­te det vis­nen­de li­vet sitt og rei­se bort for å være sam­men med de bes­te ven­ne­ne sine, Mad­son, den enes­te han els­ket, og Jeff­rey Trail, som bod­de i Min­ne­so­ta.

I fø­rer­se­tet

Cuna­nan kom til Min­nea­po­lis sent i april 1997. Som vel­komst­fest gikk han og Mad­son ut og spis­te med ven­ne­ne til Mad­son, og mens noen dån­te av den sjar­me­ren­de Cuna­nan, var and­re mind­re im­po­nert og så ham som en pom­pøs name­drop­per med litt for stort ego. To da­ger se­ne­re in­vi­ter­te Cuna­nan Trail til Mad­sons lei­lig­het. Hvor mye Trail had­de med Cuna­nan å gjø­re va­rie­rer av­hen­gig av hvem som for­tel­ler his­to­ri­en. Noen hev­der at Trail, en tid­li­ge­re ma­rine­of­fi­ser fra San Diego had­de et sek­su­elt for­hold med Cuna­nan og fikk et sja­lu­si­an­fall da han forsto at han had­de vært utro med Mad­son. And­re me­ner at Trail var mer som en store­bror for Cuna­nan, og ut­tryk­te sin ster­ke mis­bil­li­gel­se for at han tok så mye dop.

En nabo sa til po­li­ti­et at de hør­te de to krang­le i lei­lig­he­ten før noen rop­te “Kom

CUNA­NAN HADDDE SURRET INN HO­DET TIL MIGLIN I MASKERINGSTAPE, BARE ET LITE HULL VED NE­SEN VAR ÅPENT SÅ HAN KUN­NE PUS­TE.

deg til hel­ve­te ut her­fra ...” fulgt av en dør som slam­ret og fle­re dum­pe smell som var­te i om­trent 30 se­kun­der, og så still­het. Uan­sett hva som ut­spil­te seg, var re­sul­ta­tet at Trail ble slått ihjel med mer enn 20 slag med en hammer mot an­sik­tet og ho­det.

Se­ne­re kom Mad­sons ar­beids­kol­le­ga­er inn­om lei­lig­he­ten, uro­li­ge over at han ikke had­de duk­ket opp på job­ben på to da­ger. Begge trod­de de hør­te hvis­king bak dø­ren og at hun­den til Mad­son pep. Be­kym­ret for ven­nen la de igjen en lapp hos går­dens vakt­mes­ter Jen­ni­fer Wi­berg, og ba hen­ne låse seg inn i lei­lig­he­ten hans med ho­ved­nøk­ke­len. Da hun sjek­ket lei­lig­he­ten en­tret hun en makaber sce­ne.

Det var blod­sprut over he­le bak­si­den av dø­ren ved si­den av et hakk i veg­gen og hjerne­mas­se satt fast i dør­kar­men. Det var også to par blodige fotavtrykk og en kropp som var rul­let inn i et ori­en­talsk tep­pe. Det var Trail. Lomme­bo­ken hans lå frem­de­les i bak­lom­men og per­son­sø­ke­ren satt i bel­tet. Klok­ken hans had­de stop­pet på 09.55, det tids­punk­tet po­li­ti­et tror han blok­ker­te et ham­mer­slag fra an­gri­pe­ren. Ham­me­ren kom an­ta­ke­lig fra en rød verk­tøy­kas­se i lei­lig­he­ten.

Selv om an­gre­pet var gru­somt, trod­de man ikke den gan­gen at det var plan­lagt. Det var ikke urin el­ler av­fø­ring i lei­lig­he­ten, det in­di­ker­ter­te at Mad­sons hund had­de blitt luf­tet jevn­lig de sis­te da­ge­ne. Po­li­ti­et trod­de mor­de­ren had­de ven­tet på en an­led­ning til å kvit­te seg med li­ket - had­de ikke an­led­nin­gen kom­met og så snek de seg bare bort?

To da­ger etter at po­li­ti­et opp­da­get li­ket av Trail, kjør­te Cuna­nan med Mad­son til en inn­sjø ca 80 kilo­me­ter nord for Min­nea­po­lis. Der bruk­te han Trails pis­tol til å pum­pe fle­re ku­ler i ho­det på man­nen han en gang be­skrev som “sitt livs kjær­lig­het”. Cuna­nan røm­te fra ste­det i Mad­sons røde Je­ep, med kurs for Chi­ca­go. Da han kom dit klar­te han å slip­pe inn i hu­set til Lee Miglin, en 72 år gam­mel ei­en­doms­ba­ron. Cuna­nan treng­te en ny flukt­bil, rene klær og pen­ger, og det ser ut som om Miglin sto i vei­en for ham. Han ble of­fer for sa­dis­tisk tor­tur før han til slutt døde. Cuna­nan surret inn ho­det til Miglin med maskeringstape og lot bare et lite hull ved ne­sen være åpent så han kun­ne pus­te, som en S&m-mas­ke. Så stakk han ham gjen­tat­te gan­ger i brys­tet med en hage­saks og skar over hal­sen på ham med et sag­blad.

De­ret­ter dro Cuna­nan øst­over til New Jer­sey i Mig­lins grøn­ne Lexus med 2000 dol­lar i kon­tan­ter. Po­li­ti­et prøv­de å spo­re opp bi­len, men Cuna­nan had­de holdt seg et skritt foran alle and­re he­le li­vet. En venn sa at mens and­re put­tet krone­styk­ker i sei­ler­sko­ene sine, “put­tet And­rew fem­me­re.”

Wil­liam Re­ese var den nes­te til å møte sam­me skjeb­ne som Mad­son. Den­ne gan­gen stakk Cuna­nans av i of­fe­rets røde Chevy

pick­up, de­spe­rat etter å for­vir­re po­li­ti­et. Etter å ha drept sitt fjer­de of­fer, sik­ret Cuna­nan seg en plass på FBIS lis­te over de ti mest etter­søk­te. Han stop­pet kort i New York for å for­and­re re­gist­re­rings­num­me­ret på bi­len, før han dro til Mia­mi Beach, der han sjek­ket inn på et sli­tent ho­tell. Her lev­de han i skjul i to må­ne­der, og gikk bare ut på homo­ba­rer om kvel­den for å spei­de etter po­ten­si­el­le els­ke­re. Om da­gen gjem­te han seg på rom­met, fråt­set i piz­za og ba­gu­et­ter, og les­te mote­bla­der og S&m-por­no.

borte med et smell

Grun­nen til at Cuna­nan drep­te Ver­sa­ce for­blir ukjent. Noen me­ner at det var for­di han ble sja­lu på den vel­lyk­ke­de mote­ska­pe­ren som lev­de et liv Cuna­nan bare kun­ne drøm­me om. Det gikk ryk­ter om at Cuna­nan og Ver­sa­ce fak­tisk had­de møtt hver­and­re ved en an­led­ning da Ver­sa­ce tok feil av gi­go­lo­en og en an­nen. Cuna­nan, som els­ket rampe­ly­set, kor­ri­ger­te visst­nok ikke fei­len, men spil­te med i den kor­te stun­den sam­ta­len var­te. Men den 15. juli 1997, da Ver­sa­ce stakk nøk­ke­len i por­ten til hu­set sitt, hen­ret­tet Cuna­nan sitt sis­te of­fer. Ver­sa­ces mange­åri­ge part­ner An­to­nio D’mar­co ras­te ut av hu­set da han hør­te skud­de­ne og fant den blodige krop­pen til part­ne­ren ved fo­ten av trap­pen. Han og et par and­re prøv­de å løpe etter Cuna­nan, men han trakk våpenet mot dem og ad­var­te dem om å hol­de seg unna før han løp vi­de­re. Etter at han ble ført til Jack­son Me­mo­ri­al Ho­s­pi­tal ble Ver­sa­ce er­klært død.

Med nok et uskyl­dig of­fer drept av en mor­der på fri­fot, ble jak­ten på Cuna­nan in­ten­si­vert. Få ti­mer etter Ver­sa­ces død fant po­li­ti­et en pan­tek­vit­te­ring på skrive­bor­det til sek­re­tæ­ren sin med nav­net og adres­sen til Cuna­nan og stor­met til ho­tel­let i håp om å fin­ne ham. Mens han var på flukt had­de Cuna­nan pant­satt en gull­mynt som til­hør­te Miglin. Han had­de brukt sitt eget navn, adres­sen til sen­trums­ho­tel­let og gitt et fin­ger­av­trykk, slik det ble krevd hos alle pante­låne­re i USA. Pante­låne­ren had­de som van­lig le­vert kvit­ter­nin­gen til Mia­mi-po­li­ti­et uken før Ver­sa­ce ble skutt, men den had­de for­svun­net un­der en pa­pir­sta­bel og ble ikke opp­da­get. Sjan­sen til å fan­ge Cuna­nan had­de glip­pet, og det var ikke førs­te gang. Etter at han var med i Tv-pro­gram­met Ame­rica’s Most Wan­ted fi­re da­ger før Ver­sa­ce ble drept, kom en sand­wich­sel­ger an­sikt til an­sikt med man­nen po­li­ti­et jak­tet så fre­ne­tisk på i for­bin­del­se med fi­re mord. Han unn­skyld­te seg og ring­te po­li­ti­et, men før de kom had­de Cuna­nan slup­pet unna.

Den røde pick­up’en ble fun­net sam­men med Cuna­nans ei­en­de­ler på ho­tel­let: et pass, et sjekk­hef­te og en kopi av pan­tek­vit­te­rin­gen – men Cuna­nan var borte. Åtte da­ger etter dra­pet på Ver­sa­ce sjek­ket en vakt­mes­ter et båt­hus i Mia­mi, slik han gjor­de med noen da­gers mel­lom­rom, for å sik­re at alt var i or­den på ste­det mens ei­er­ne var borte. Før han en gang had­de gått gjen­nom dø­ren viss­te han at noe var galt. Dø­ren sto nem­lig på gløtt. Da han un­der­søk­te in­ne opp­da­get han Cuna­nan som gjem­te seg og trakk seg skrekk­sla­gen ut og ring­te po­li­ti­et. Nes­ten alle po­liti­menn i byen, sam­men med jour­na­lis­ter og ny­hets­team, sam­let seg uten­for for å se om det var et nytt of­fer el­ler Cuna­nan selv. Det var en in­tens be­lei­ring, og po­li­ti­et bruk­te tåre­gass gjen­nom båt­huset før de stor­met inn. I sove­rom­met i an­nen eta­sje lå Cuna­nan på ryg­gen, med bok­ser­shorts og med en pis­tol på ma­gen. Han had­de skutt seg selv i mun­nen. Da li­ket ble tril­let ut fan­get Tv-he­li­kop­te­ret som sirk­let over slut­ten på Cuna­nans ter­ror­re­gi­me, der in­gen ty­de­lig­vis var tryg­ge.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.