GRENSELØS KJÆRLIGHET

Et sidesprang begynte med begjær – og endte med mord

Flere rop. Et skrik. Et smell. Var det en stol som falt i gulvet på soverommet over, eller noe annet? Turisten så på hotellklokken. To. Han ringte resepsjonen, og de sendte en nattportier til suite 35, der smellene og skrikene hadde kommet fra. En ustelt mann åpnet døren og lovet å være stille.

Hvis dette hadde vært i Frankrike, ville portieren kanskje tatt et skritt tilbake med et gisp av gjenkjennelse. “Var det ham?” ville han kanskje spurt seg selv. Men ikke her, ikke i Litauen. Dette var bare nok et utenlandsk par som bråkte for mye i de små timer.

Bråket som turisten hadde hørt fra rommet over var verken voldsom elskov eller en fordrukken krangel etter hjemkomst fra nattklubben. Den ustelte mannen, en berømt sanger som var elsket av millioner, trakk seg tilbake inn i Suite 35, kledde av kjærestens slappe kropp og la henne under dynen på sengen deres. Hodet hennes blødde fremdeles litt, men hva kunne han gjøre med det? Han satte seg og skjenket seg en ny drink. Under dynen gled kjæresten hans, et av de mest berømte ansiktene i fransk film, inn i den komaen som skulle volde hennes død.

Dette parets kjærlighet fulgte sine egne regler. De var uortodokse, bohemske og kreative, og hele Frankrike snakket om deres illegitime forhold. Hun, fra filmadelen, hadde forlatt mann og barn for rockeguden og millionæren, som dumpet kona si dagen etter at hun fødte barnet hans.

I løpet av timer var deres amour i søkelyset – ikke på grunn av den lidenskapelige og offentlige såpeoperaen, men på grunn av hvordan forholdet sluttet. Det ble ikke noe hjerteskjærende farvel, ingen hjemkomst til partnerne de var gift med. Det var en voldsom kollisjon mellom to elskende som hadde funnet sin sjelefrende sent i livet – uatskillelige tvillingsjeler som slet med å leve sammen. Nå, da forventningen om et farvel lå i luften, kunne de ikke leve uten hverandre. Det ble en smertelig kamp, og filmstjernen lå nå, med det ansiktet som vanligvis var å se på filmlerretet, blodig og oppskrubbet i en hotellseng mens livet sakte ebbet ut av henne.

Fra filmadelen

Marie Trintignant vokste opp i visshet om at hun ikke ville følge etter foreldrene inn i filmverdenen. Moren hennes, Nadine Marquand, var en dyktig produsent, forfatter og regissør av mer enn 30 filmer. Hennes Monamour,monamour ble nominert til Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i 1967. Faren hennes, skuespilleren Jean-louis hadde spilt mot Brigitte Bardot i Og Gudskaptekvinnen og hadde en lang, strålende karriere i europeisk film. Han mottok prisen for beste regi i Cannes i 1969.

Det var et dramatisk år i familien Trintignant. Spebarnet deres, Pauline, døde mens hun sov da familien var i Roma på opptak. “Vi visste ikke hva som hadde skjedd,” skrev Jean-louis senere. “Nadine og jeg bestemte oss bare for å leve videre for Maries skyld.” Marie, bare åtte år gammel, var utrøstelig.

Marie Trintignant ble født i BoulogneBillancourt, en velstående forstad vest for Paris. Hun ble motvillig skuespiller. Ja, da hun var fire opptrådte hun i morens Monamour,monamour, men drømmen hennes var å bli veterinær, ikke filme. Venner snakket om en “syklig sjenanse”, og søsterens død gjorde henne enda mer innesluttet. Hun nektet å snakke.

Da hun ble tenåring hadde hun vent seg til tanken om å følge i familiens fotspor. Hun

hadde iallefall blitt dratt foran kameraet av foreldrene et par ganger til. Hun var liten, som en alv, og rollene Marie Trintignant spilte reflekterte den fysiske sårbarheten hennes: kvinner fra samfunnets ytterkanter. En prostituert i Lulu var kanskje hennes mest berømte rolle. Men det ble libertinere og vamper på veien mens merittlisten hennes vokste. Hun ville “snakke for de som ikke fortjener å bli snakket for.”

Marie oppnådde aldri samme storhet eller stjernestatus som faren, hun kom aldri helt på A-listen. Kanskje hun ikke brydde seg. Hennes samtidige, Charlotte Gainsbourg og Sophie Marceau, var de ansiktene magasinene slåss om å kline opp på forsiden, skuespillerne som var nødvendige på den røde løperen til glamorøse begivenheter. Marie Trintignant var på sidelinjen.

Privatlivet hennes hadde også en stormfull, ukontrollert side som kunne passet en av karakterene hennes. “Ingenting er definitivt for meg,” sa Marie Trintignant en gang. Og et kort resymé av det rotløse privatlivet hennes viser liten lojalitet til én mann. Hun fikk fire sønner med fire fedre. Først var det musikeren Richard Kolinka, trommisen i 80-tallsbandet Téléphone. Han var far til hennes eldste sønn, Roman. Men snart forelsket hun seg i skuespilleren Francois Cluzet, og senere fødte hun deres sønn Paul. Den tredje sønnen, Léon, var resultatet av et kort forhold til Mathias Othnin-girard. Men i 1998 kom den viktigste elskeren hennes til da: forfatter/regissør Samuel Benchetrit. De giftet seg og fikk hennes yngste sønn, Jules.

Mørkt begjær

Marie Trintignant klarte å være venner med alle kjærestene sine, selv etter at hun hadde forlatt dem for den neste mannen i livet hennes. Hun var fremdeles sammen med Benchetrit og forberedte seg på å spille Janis Joplin i komedien Janisetjohn da hun fortalte venner at hun ville se live musikk. Noen foreslo Noir Desir – Mørkt Begjer – og den 3. juli 2002 møtte hun bandets dystre sanger for første gang. Han het Bertrand Cantat. Noir Desir hadde vært et av Frankrikes bestselgende bands de siste årene. De hadde startet for lenge siden, da de møttes på skolen og ble venner. Og etter å ha spilt på puber og klubber, slo de endelig gjennom i 1988.

Frontfiguren deres ble ofte sammenliknet med Jim Morrison i The Doors. Bertrand Cantat hadde et mørkt, ulmende utseende og tekstene hans hadde noe overjordisk ved seg. Men han uttrykte også sin indre Bono, og på høyden av sin berømmelse brukte Bertrand Cantat den til å støtte ulike saker, blant annet Free Palestine, Save the Planet, Anti-globalisation og Combat Racism.

Cantat var gift da Marie Trintignant møtte ham. Han og designer Krisztina Rády giftet seg fem år tidligere. De hadde en sønn, og hun ventet deres andre barn, men rockeguden og skuespilleren ble veldig raskt uatskillelige. Dagen etter at hun fødte datteren deres, ba Krisztina Cantat om å bli hos Marie.

De flyttet sammen i Paris. Men snart fulgte han Marie til Vilnius, hovedstaden i Litauen, der hun filmet en tv-serie hun hadde skrevet sammen med moren, og som Nadine Marquand regisserte. Cantat, en mann som var vant til å være i sentrum, var for en gangs skyld på sidelinjen under opptakene. Han følte seg frosset ut på settet, så han sturet seg gjennom lange dager i suite 35 på Domina Plaza hotel.

Hennes siste timer

26. juli 2003 var filmingen endelig ferdig. I en mystisk og nifs tekstmelding til moren den dagen skrev Marie Trintignant, “Vær klar over min sorg, og du vil få mer ro.” Hun signerte den “Fifille

HUN HADDE FÅTT “FLERE SLAG MOT ANSIKTET”... HUN SÅ “FORSLÅTT UT ... SOM ETTER EN BOKSEKAMP”.

Battue”, som betyr “din forslåtte lille jente”. Hva mente hun? Det var ingen tegn til vold fra kjæresten hennes.

Men det var en annen sms som startet det hele, en Marie fikk. Hun og ektemannen, skuespilleren Samuel Benchetrit, var fremdeles venner. Deres film Janisetjohn skulle snart ut og han foreslo at de kombinerte promointervjuene med en familieferie. Cantat ble rasende, og han brukte de neste timene på å prøve og få Marie til å stå imot Benchetrit. Det var bare dem nå. Han hadde ringt kona si og sagt til henne, “Jeg vil ikke at vi skal ha et nært forhold lenger,” og forlangte at Marie også skulle gjøre dette.

Det var en avslutningsfest og etterpå planer om å gå på en nattklubb, men Cantat insisterte på at de dro hjem til en venn isteden. Han drakk rødvin og vodka mens Marie satt stille på sofaen. Cantat hadde fremdeles ikke glemt den pågående uenigheten deres og kranglet om sms’en fra ektemannen nok en gang. Hun sa ingenting, og han kastet et glass og knuste det. Vennen sa senere i et vitnemål at Cantat deretter dro Marie på beina og så dyttet henne ned igjen. “Jeg er ingenting,” sa den sinte rockestjernen og millionæren. “Du er alt, og jeg er ingenting.”

De dro tilbake til suite 35 på Domina Plaza hotell, og diskusjonen om sms’en, mannen og tilbudet om en familieferie fortsatte. Cantat sa senere at Marie slo ham. I følge hans versjon av hendelsene den skjebnesvangre kvelden, falt han, reiste seg og fiket til henne. Marie Trintignant ramlet på gulvet og slo hodet.

Obduksjonen sa noe annet, og viste at hun hadde blitt slått med “flere slag mot ansiktet som forårsaket skallebrudd, og slag mot flere andre steder.” En lege som så henne sa at hun så “forslått ut, som etter en boksekamp.” Cantat sa selv: “Alt skjedde veldig fort. Jeg ville aldri, aldri at det skulle gå sånn. Jeg skulle aldri løftet hånden. Og jeg aksepterer ikke at jeg har løftet den. Jeg vet at det ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg vet at jeg bare kan be om tilgivelse og det har jeg gjort helt fra starten av.” Full av anger la han til: “Vi levde i en spesiell tid, jeg elsket Marie med hele meg og jeg vil alltid elske henne. Jeg tenker på henne hvert sekund og jeg vil alltid tenke på henne. Jeg kan ikke stryke henne fra hukommelsen.”

Men gjenstanden for hans kjærlighet lå hjelpeløs og forslått ved føttene hans. Etter klagen

fra turisten under, kledde han av Marie og la henne i sengen. Han kontaktet ikke nødetatene. Isteden tok han opp mobilen og ringte først sin kone, deretter mannen han og Marie hadde kranglet om: Samuel Benchetrit. Mannen til Marie sa senere: “Han sa at de hadde kranglet. “Ikke noe alvorlig, ting gikk over styr. Det er over, hun sover.”

Kl 4.30 ringte Cantat Maries bror Vincent, som også var i Vilnius på opptaket. Cantat nevnte ikke krangelen, men klaget over at han ble ekskludert fra Maries familie. Vincent kom bort, og i mørket så han søsteren i sengen. Mennene snakket i to timer. Så gikk Vincent bort og så søsterens forslåtte ansikt. Det var Maries bror som ringte etter en ambulanse, ikke elskeren hennes.

Cantat gjorde et forsøk på å ta livet av seg ved å sluke noen C-vitamintabletter og antidepressiver. I mellomtiden ble et fly som hadde en av Frankrikes mest eminente nevrokirurger om bord omdirigert fra Paris til Litauen. Marie Trintignant ble brakt tilbake til Frankrike, der to operasjoner for å redde livet hennes ble gjennomført. Men det var forgjeves. 1. august døde hun av hjerneblødning.

Cantat satt i varetekt i Vilnius da Marie døde. Han fikk ikke øyeblikkelig vite om skjebnen hennes, siden han ble ansett som for svak til å bli informert. Det falne idolet ble et symbol på kvinnemishandling i Frankrike. Mens noen ble rørt av at konen Krisztina dro til Litauen for å støtte sin utro ektemann, betraktet andre ham som et symbol på maskulin undertrykkelse. Huset hans i Frankrike ble brent ned og familien mottok dødstrusler.

I rettsaken i Vilnius i mars 2004 sa han, “Vi elsket hverandre og vår kjærlighet vokste.” Mens Maries mor satt i rettsalen, bønnfalt han familien hennes: “Jeg vil gjerne fortelle dem om min fortvilielse.” Hun så bort da han sa, “Jeg vil fortelle deg dette selv om du ikke klarer å ta det inn. Jeg vil du skal vite at jeg elsket Marie.” Til tross for kjærlighetserklæringene, beskrev Nadine Marquand senere Cantat som “en morder jeg ikke et øyeblikk tror føler anger.”

en stjerne faller

29. mars 2004 ble Cantat dømt til åtte år i fengsel for ha begått uoverlagt drap. I september samme år ble han flyttet fra Litauen for å sone resten av dommen i Frankrike. Da han ble løslatt i 2007 utløste det raseri blant mange franskmenn. Den daværende presidenten ble kontaktet av Maries mektige familie for å hindre Cantats løslatelse, men det lyktes ikke.

La Muete, en radikal feministorganisasjon, sa i en uttalelse: “Fire år i fengsel – er det prisen for en slik forbrytelse? Såkalte kjærlighetsdrap blir fremdeles for ofte sett på med milde øyne.” I Cantats første intervju etter løslatelsen sa han til bladet Lesinrocks: “Det er fryktelig, avskyelig å ha blitt et symbol på vold mot kvinner.”

Han har senere prøvd å få fart på karrieren igjen. Noir Desir ble oppløst, og han dannet siden en duo som het ‘Detroit’, men mange musikere nektet å jobbe med den dømte drapsmannen. Og når navnet hans dukket opp på festivalprogrammer, ble det offentlige protester. Han skulle ha spilt på en serie festivaler den sommeren, men et opprop på nettet signert av 70 000 mennesker var nok til å overtale ham til å avlyse. I en uttalelse i mars 2018 sa han: “Jeg har betalt den gjelden retten dømte meg til. Jeg har sonet dommen. Jeg mottok ingen privilegier. I dag ønsker jeg meg, som enhver borger, retten til å integreres. Retten til å utøve min profesjon. Retten for mine kjære til å bo i Frankrike uten press eller injurier. Publikums rett til å gå på konsertene mine og høre på musikken min.”

Men Marie Trintignants familie påpeker at Marie hadde rett til å leve – en rett han fratok henne med vold da han slo henne brutalt og ikke ringte nødetatene, noe som kunne ha reddet filmstjernens liv.

Og i kjølvannet av Harvey Weinsteinskandalen sier motstanderne at å la Cantat opptre “normaliserer vold mot kvinner.” Venner av Bertrand Cantat og Marie Trintignant sier at paret i de siste ukene deres, begynte å sky andre:

de trakk seg tilbake fra gamle venner, og i hans tilfelle bandmedlemmer. “Marie er viktigere enn alt annet. Viktigere enn musikk,” sa Cantat. Noen mener at han i henne så noe han ikke hadde selv. Var det medlemskap i eliten – om enn en filmelite? En vitalitet, en forbindelse med publikum? Uansett hvor mange folk som elsket ham, hadde han aldri vært det hun var. Og hvis han ikke kunne få henne, hvis det var en sjanse, selve en liten en, for at hun gikk tilbake til ektemannen, da skulle ingen ha henne? Poeter kunne kanskje skrive sorgtungt om denne grenseløse kjærligheten. Andre ville kalle det vold i nære relasjoner i sin mest ekstreme og tragiske form.