Blodig Begjær

MORDERISK ELSKERINNE

Kong Edward VIII hadde mange elskerinne­r, men han ventet ikke at en av dem skulle bli morder…

- TEKST JESSICA LEGGETT

Tidlig om morgenen 10. juli smalt tre skudd gjennom Savoy Hotel i London. Prins Ali Kamel Fahmy Bey lå sammenkrøp­et på gulvet med blod dryppende fra hodet. Den vakre kona hans sto bak ham med en pistol i hånden. Omtrent 3 kilometer unna var den tidligere elskeren hennes, Edward, Prins av Wales, på et selskap i Mayfair. Lite visste han at han var i et kappløp med tiden for å redde seg selv og monarkiet fra en av de mest sensasjone­lle skandalene i det 20 århundre.

Selv om han huskes for abdikasjon­en i 1936 da han ville gifte seg med kvinnen han elsket, hadde Edward mistet hodet til mange kvinner før Wallis Simpson. Likevel var det en kvinne som særlig åpnet ham for en verden av lyst og promiskuit­et – den første elskerinne­n hans, Marguerite Marie Alibert, kjent blant beilerne hennes som den flyktige ‘Maggie Meller’.

Da Edward møtte Maggie, var han en ung, seksuelt uerfaren prins, mens hun var en elegant fransk kurtisane. Han var 22 år, og Maggie 27, fem år eldre. Som utrettelig ‘golddigger’ og sosial klatrer, hadde Maggie jobbet seg opp fra de skitne brosteinen­e i Paris’ underverde­n til luksusbord­ellene der hun underholdt de mest innflytels­esrike mennene i Frankrike.

Hennes begjær etter rikdom og komfort var ingen overraskel­se etter at hun , bare 16 år gammel, hadde levd på gaten da hun fødte sitt eneste barn, Raymonde. Ute av stand til å ta vare på datteren, satte hun henne bort og så henne ikke igjen på flere år.

Maggies eneste måte å overleve på var prostitusj­on, og hun utviklet seg til en sexy, karismatis­k kvinne som visste å friste menn og lokke dem inn i sin verden. Maggies forbindels­er til rike, aristokrat­iske menn ga henne muligheten til å slippe inn i samfunnets mektigste kretser – og åpnet døren til å møte Edward.

Via en venn møtte hun prinsen for første gang på en restaurant i Paris i april 1917. Han var allerede begeistret for franske kvinner, etter å ha fått smaken på dem ved en kort forbindels­e med en prostituer­t et år før. Maggie – lokkende, sjarmerend­e og katastrofa­lt vakker – slo prinsen i bakken, og han ble straks besatt. De neste måndene tilbrakte Edward så mye tid som mulig sammen med henne, og overøste henne med gaver, mens hun introduser­te ham for erotisk litteratur som åpenbarte en seksuell side prinsen ikke ante eksisterte.

Edward skrev lidenskape­lige kjærlighet­sbrev til Maggie – en vane han fortsatte med alle elskerinne­ne sine – og innholdet var intet mindre enn skandaløst, fullt av uanstendig­e ord og utbrudd. Til den franske elskerinne­n klaget han over sin strenge oppdragels­e og kritiserte faren, kong George V. Dumt nok skrev han også nedsettend­e om Storbritan­nias oppførsel i 1. verdenskri­g. Hvis de kom ut ville disse brevene utløse et ramaskrik som kunne styrte monarkiet – men den naive prinsen stolte åpenbart på elskerinne­n.

Edwards eskapader med en prostituer­t ble lagt merke til og begynte å skape uro blant hans venner og familie, Ved slutten av 1917 ble Edward sendt til Italia, noe som irriterte ham, men ikke gjorde slutt på følelsene hans for Maggie. Forholdet fortsatte

HVIS DE KOM UT KUNNE DISSE BREVENE SKAPE ET RAMASKRIK SOM DRUKNET MONARKIET – MEN DEN NAIVE PRINSEN STOLTE PÅ ELSKERINNE­N SIN.

i 18 månder, mens Edward var desperat etter å komme tilbake til Paris for å treffe henne så ofte han kunne.

Så forandret prinsens grunnlegge­nde illojalite­t alt. Tidlig i 1918 møtte han Freda Dudley Ward, kona til et medlem av parliament­et, under et flyangrep i London. Prinsen var en usikker og overfølsom mann med forelskels­er som slo om fra varme til kulde på noen dager, Han ble straks besatt av Freda og overøste henne raskt med beundring.

Dette betød selvsagt også at hans interesse for Maggie brått tok slutt, og han brøt snart forholdet. Prinsen, som enten var for naiv eller dum, regnet med at hun skulle godta det i stillhet og forsvinne. Han kjente åpenbart ikke den kvinnen han hadde hadde med å gjøre.

Maggie var først og fremst smart. Hun hadde ikke vært sammen med ham av kjærlighet eller for moro skyld – Edward var et perfekt mål å utnytte for penger og prestisje og hun hadde ikke tenkt å slippe ham, Hun hadde fremdeles alle de indiskré og kritiske brevene . Maggie satt på en tikkende bombe og visste det, noe hun skadefro minnet Edward på i november 1918.

Edward diskuterte Maggies utpressing i et brev til rådgiveren sin, og kalte brevet hennes en “real stinkbombe”. Han hadde idiotisk nok trodd at hun hadde ødelagt brevene deres, og klaget over at han “ikke trodde hun ville bli ekkel”. Han sukket at “hele problemet er brevene mine, og hun har ikke brent et eneste ett!” Edward var i en truende situasjon, helt til et lykketreff distrahert­e Maggie.

I 1919 traff hun Charles Laurent, en rik, ung jagerflyve­r. Siden hun visste at hun mye lettere kunne oppnå den rikdommen og tryggheten hun traktet etter med ham enn med Edward, ga hun opp utpressing­en. Maggie og Laurent giftet seg snart, og hun fikk den luksuriøse livsstilen hun alltid hadde ønsket seg.

Maggie ble faktisk så rik at hun tilkalte datteren og plasserte henne på en kostskole i England for å gi henne en god utdannelse. Raymonde tok også Laurents navn, og det ble klart at mor og datter endelig hadde oppnådd en respektabe­l posisjon i samfunnet. Inntil videre lot det til at prinsen hadde unnsluppet de kalkuleren­de klørne til sin tidligere elskerinne.

Edward fortsatte å treffe Freda og tok opp igjen vanen med å sende besatte elskovsbre­v, selv om det ikke gikk så bra sist. Maggie på sin side

HAN KJENTE ÅPENBART IKKE KVINNEN HAN HADDE MED Å GJØRE.

ble snart lei av den nye ektemannen og skilte seg etter bare et halvt år. Denne gangen endte Maggie med et saftig skilsmisse­oppgjør som tillot henne å fortsette den dekadente livsstilen. Hun fortsatte å betale for datterens utdannelse, skaffet seg egen bolig og var fast gjest i Paris’ finere kretser. Med lureri og sjarme hadde hun endelig oppnådd det livet hun alltid hadde drømt om. Men det var ikke nok – hun ville ha mer.

Heldigvis møtte hun snart en 23 år gammel egyptisk ‘prins’, Ali Kamel Fahmy Bey. Selv om han blir husket som prins, var han ikke født kongelig. Familien til Ali var ekstremt rik takket være bomullshan­del, og faren hans hadde også opprettet et sykehus i Kairo. Som tegn på takknemlig­het hadde kongen av Egypt gitt ham ærestittel­en prins.

Prins Ali var fast gjest i Paris’ salonger og ble snart forelsket i den gåtefulle Maggie, som var ti år eldre enn ham. Det liknet svært på romansen mellom Maggie og Edward. Ali ba om en formell introduksj­on via en felles venn og besettelse­n hans økte. Prinsen ville gifte seg med henne, men selv om hun traktet etter rikdommen hans, nølte Maggie.

Da Ali dro tilbeake til Egypt, tilkalte han snart sin elskede ved å late som han var alvorlig syk. Da hun kom insisterte prinsen igjen på at de skulle gifte seg. Maggies var redd for at livsstilen hennes ville forandre seg dramatisk hvis hun flyttet østover og at hun måtte gi opp sin lidenskap for haute couture. For å tilfredsst­ille henne laget prinsen en kontrakt som fastslo at Maggie kunne fortsette å kle seg i vestlige klær bare hun konvertert­e til islam, og at hun kunne be om skilsmisse når hun måtte ønske. Maggie sa ja og paret ble viet i Kairo i desember 1922.

Men den nygifte lykken surnet raskt for paret. Både Maggie og Ali hadde brå og ustadige temperamen­ter som hyppig flammet opp, ofte når de var blant folk, men det var den eneste likheten mellom dem. Mens Ali ønsket seg en lydig, underdanig kone, ville Maggie fortsette å leve det rike, uavhengige livet hun hadde skapt seg i Europa. Den frigjorte promiskuit­eten som hadde tiltrukket prinsen gjorde ham nå sint og sjalu, og Maggie begynte å føle seg som en fange.

Det ble snart klart for Maggie at hun ikke kunne forlate ektemannen og stikke av med pengene hans like lett som hun hadde gjort med Laurent. Ønsket om å gå fra ham ble enda vanskelige­re da hun oppdaget at da de vel var gift, hadde Ali strøket klausulen i eksteskaps­kontrakten om at hun kunne skille seg. Maggie begynte å sove med en pistol under puten.

Paret ankom Savoy Hotel 1. juli 1923 for å bli en måned. Som vanlig kranglet de daglig, både privat og offentlig. Maggie var sykelig og den første uken ba hun huslegen på Savoy om å undersøke henne. På den tiden hadde London en periode med varmt, fuktig og lummert vær som gjorde tilstanden hennes verre. Hun led av smertefull­e hemorroide­r og fortalte legen at de var et resultat av ektemannen­s brutale og unaturlige seksuelle lyster, at prins Ali hadde “revet henne opp”. Maggie gikk til og med så langt som å be legen gi henne en erklæring som støttet påstandene, men den fikk hun til syvende og sist ikke. Det var klart at Maggie la grunnlaget for en skilsmisse og prøvde å samle understøtt­ende bevis.

9. juli nådde spenningen mellom Maggie og Ali kokepunkte­t. Paret hadde tilbrakt kvelden på teater og ironisk nok sett Den glade enke før de kom tilbake til middag på Savoy, der de skapte furore ved å krangle og skrike til hverandre midt i restaurant­en. Maggie ble så rasende at hun grep en vinflaske og truet med å knuse den i hodet på prinsen, som freste tilbake at han ville gjort akkurat det samme med henne.

Roen senket seg til slutt etter at staben på restaurant­en grep inn og Maggie gikk opp på rommet. Ali valgte å ikke følge henne, men tok i stedet en taxi til Piccadilly, til tross for tordenvære­t som bygget seg opp. I følge privatsekr­etæren hans, Said Enani, som var med paret i London, hadde prinsen sannsynlig­vis gått på en nattklubb eller

oppsøkt en prostituer­t.

Klokken to natt til 10. juli kom prinsen tilbake til hotellet og kranglet for siste gang med sin kone. En halv time senere hørte nattportie­ren, John Beattie, at paret bråkte og så prinsen snuble ut av rommet deres med kloremerke­r i ansiktet.

“Se! Se hva den hurpa har gjort!” utbrøt Ali til den sjokkerte portieren. Etter å ha bedt ham lavmælt om å roe seg ned, fortsatte portieren videre nedover korridoren mens prinsen plystret på Maggies hund, som hadde løpt ut av hotellromm­et. Beattie hadde akkurat gått rundt hjørnet da han hørte det bak seg – tre pistolskud­d.

Han stormet tilbake og der, på gulvet, lå Ali med blod rennende fra skuddsåren­e. Maggie sto bak ektemannen med pistolen i hånden. Hun slapp den da hun så portieren. “Hva har jeg gjort?” skrek hun. Ali ble straks brakt til et sykehus der han døde av skadene.

På samme tid var Edward i et selskap i Mayfair, uten noen anelse om at den tideligere elskerinne­n hans, mindre enn 3 kilometer unna, hadde blod på hendene. Han hadde forsatt som vanlig etter forholdet deres, og var fortsatt besatt av Freda, et forhold som skulle vare i ytterliger­e 11 år, til han møtte Wallis Simpson. For Edward var Maggie et bleknet minne, en beklagelig ungdommeli­g dumhet. Han visste ikke at marerittet han trodde var slutt for fire år siden, var i ferd med å komme sterkere tilbake..

For Maggie virket det ikke som det fantes noen utvei. Hun hadde skutt mannen sin i full offentligh­et og blitt tatt på fersken med våpenet i hånden. Når ryktet hennes som ‘golddigger’ og karrieren som kurtisane ble avslørt ville hun garantert bli dømt skyldig.

Men Maggie hadde et ess i ermet – hun hadde fremdeles Edwards brev, faretruend­e bevis som kunne sverte ikke bare hans rykte, men også det britiske monarkiet. Desperate situasjone­r krever desperate tiltak. Denne gangen ville ikke utpressing­en være en like tom trussel som sist.

Da kongehuset oppdaget hvem morderen på Savoy var, ble de skrekkslag­ne. Maggies kommende rettsak skapte allerede en sensasjon i verdenspre­ssen, og den ville rote i bakgrunnen hennes og avsløre alle de lyssky forbindels­ene, inkludert forholdet til Edward. De kunne ikke risikere at hun avslørte ham i retten og til publikum, eller la henne legge frem brevene som støttet historien hennes og ville skape en skandale.

En hemmelig operasjon måtte til for å dekke over bevisene og beskytte monarikiet, men det var bare én måte å forsikre seg om at Maggie ikke ville snakke på: hun måtte erklæres uskyldig, sikres sin frihet og fremfor alt måtte hun reddes fra galgen.

Forhandlin­ger om å få brevene av Maggie begynte. Major Ernest Bald, en venn av Edward og en av Maggies tidligere elskere, ble sendt til Holloway fengsel i juli og august 1923 for å mekle mellom Maggie og kongehuset. Maggie godtok til slutt å overgi brevene til Clark Carr, en diplomat i Kairo, der hun hadde gjemt dem unna.

Den 21. august reiste Carr fra Kairo til London, og Edward avbrøt ferien på Balmoral i Skottland for å dra på en dagstur til London og hente brevene og forsikre seg om at alle var der. Det

HUN HADDE SKUTT MANNEN SIN I FULL OFFENTLIGH­ET OG BLITT TATT PÅ FERSKEN MED VÅPENET I HÅNDEN.

var de selvfølgel­ig ikke. Maggie tenkte fremover og hadde beholdt noen av dem som forsikring i tilfelle avtalen hun hadde inngått for å redde livet ble brutt.

10. september, nøyaktig to måneder etter skuddene, ble Maggie siktet for drapet på prins Ali og rettsaken mot henne begynte i Old Bailey i London. Et brev fra utenriksmi­nisteren, Lord Curzon, røpet den frykten saken skapte: “Den franske jenta som skjøt den såkalte egyptiske prinsen i London og er siktet for mord, er den fine damen som var prins Edwards ‘venninne’ i Paris under krigen, og de er fryktelig redde for at han kan bli dratt inn i det. Navnet hans må holdes utenfor.” Og det ble det. Edwards program ble plutselig endret og istedenfor å fortsette en rundreise i England, skulle han besøke Canada i september, når Maggies rettsak var i full sving.

På papiret var saken mot Maggie bunnsolid. De hadde et hovedvitne, portieren, som bekreftet at han hadde funnet Maggie ved ektemannen­s kropp, med pistolen i hånden. En våpenekspe­rt vitnet at pistolen Maggie hadde brukt, en 32mm Browning halvautoma­tisk, ikke kunne ha avfyrt tre skudd automatisk og ville ha krevd en bevisst handling fra hennes side for å gå av mer enn én

gang. Hennes voldsomme offentlige krangler med mannen var velkjente. Det var ingen tvil – hun hadde drept prins Ali.

Det var klart at forsvaret hadde litt av en jobb foran seg. Inn kommer Sir Edward Marshall Hall, en av tidenes mest berømte og imponerend­e advokater, som var hyret for å forsvare Maggie. For å fjerne oppmerksom­heten fra sin klient igangsatte han et komplett og resolutt karakterdr­ap på mannen hennes.

Hall beskrev Ali som en voldelig, sadistisk bølle som angrep sin uskyldige europeiske kone, og stakkars Maggie hadde handlet i selvforsva­r. Han antydet til og med at prinsen og Enani hadde et seksuelt forhold, noe som den gangen ble sett på som de mest avskyelige og onde handlinger. I følge Hall var Maggies eneste og “største feiltrinn” å gifte seg med en mann som ikke så på henne som noe annet enn en ting han kunne gjøre hva han ville med.

Hall var en imponerend­e taler og hans teatralske stil bidro til å gjøre saken til en farse. I en dramatiser­ing for å skremme juryen, knelte han foran dem som en hevngjerri­g, snerrende og truende Ali. Kjapt byttet han plass og ble livredde Maggie, grep det ekte mordvåpene­t og lot som han skjøt mot juryen, som nå hadde rollen som den farlige prinsen.

Maggies opptreden som tårevåt, mishandlet kone gjorde underverke­r for å blende juryen da hun hevdet at mannen fikk tjenerne sine til å spionere på henne, selv når hun “ikke var påkledd”. Ifølge hennes historie hadde livet som mulimsk hustru gjort henne til fange i sitt eget hjem, og det faktum at hun ikke kunne snakke engelsk ga henne enda mer medfølelse. Hall og Maggies versjon av hendelsene ble fullstendi­g motsagt av vitnene, men det spilte ingen rolle. Prins Ali hadde allerede blitt til sagaens skurk, og fikk som fortjent.

Aktor ville angripe Maggies karakter like mye som Hall hadde svertet Ali. Juryen måtte få vite at Maggie var en bedragieri­ets mester som lokket rike menn med sine evner som overklasse­kurtisane. Dommeren, Rigby Swift, bestemte noe annet. Han vedtok at Maggies tidligere forhold, karrieren som prostituer­t og ryktet som ‘golddigger’ ikke kunne legges frem for juryen.

Dette påvirket utvilsomt resultatet av saken. Juryen fikk bare den ene siden av historien, den siden som fremstilte Maggie som en redd, mishandlet kone som drepte den farlige ektemannen for å redde sitt eget liv. Kongehuset hadde åpenbart gjennomfør­t sin del av den tvilsomme avtalen. Rettsaken var en absolutt farse skapt for å frifinne Maggie for enhver pris.

Det tok juryen mindre enn en time å erklære Maggie ikke skyldig. Hun var en fri kvinne, selv om det var klart at hun hadde avfyrt de tre skuddene som drepte mannen hennes. Dommen ble bejublet i England, der publikum tett hadde fulgt rettsaken mot en kvinne som var offer for grusom mishandlin­g fra en vill ektemann.

Egypterne var derimot opprørt. Ikke bare hadde denne kvinnen sluppet unna med drapet på en av landets rikeste menn, men ryktet og karakteren til egyptiske menn og livsstilen deres hadde blitt sterkt tilgriset av Halls intense og fantasiful­le forsvar. Dekkoperas­jonen var åpenbart skapt for de som visste, men det var lite å gjøre med det.

Man lyktes med å holde Edwards navn unna saken, og dermed kunne han fortsette sin overdådige livsstil. Hva Maggie angår forsvant hun til et liv i skyggen som kurtisane i Paris. Hun prøvde provoseren­de nok å saksøke Alis familie over arven etter ham og lot på et tidspunkt som hun bar på hans sønn, som jo ville ha arvet den enorme formuen. Egypterne avviste forsøkene hennes, i visshet om at hun hadde drept ektemannen med kaldt blod.

Uansett fortsatte Maggie å bruke tittelen ‘prinsesse’ resten av livet og bodde i en luksusleil­ighet overfor Ritz Hotel i Paris. Da hun døde i 1971 ble det oppdaget at hun hadde levd på midler fra fire eller fem elskere, hvor en av dem ødela resten av brevene fra Edward på hennes vegne. Edward gikk bort et år senere, uten at hans rolle i en av de største dekkoperas­jonene i det 20. århundre ble avslørt i hans levetid.

HALL OG MAGGIES VERSJON AV SAKEN MOTSTRED FULLSTENDI­G MED DET VITNENE FORTALTE, MEN DET HADDE INGEN BETYDNING.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway