50 SHADES GÅR GALT

Da en forelsket missedronnings intense forelskelse førte til kidnapping og voldtekt av en mormoner-misjonær

Året er 1977. Dronning Elisabeth feirer 25 års jubileum og Storbritannia er ør av kongelig feber. Det er cricketmesterskap og England slår Australia tre-null. Samtidig slår Virginia Wade Betty Stove i kvinnenes singelmesterskap på Wibledon og Manchester United vinner Fa-cupen.

Men langt fra kongelige og sportslige triumfer begynner vår historie ett år før og tusenvis av mil fra England – i Salt Lake City, hjem for Jesu Kirke av De Siste Dagers Hellige, bedre kjent som mormonerne.

Halleluja

Joyce Mckinney, født 6 august 1949, var blond, brunøyd og tidligere Miss Wyoming, med sine 1,70 på strømpelesten og smekre timeglassfigur. Hun var det bortskjemte enebarnet til David og Marilyn, lærere fra Nord-carolina. Hun hadde en mastergrad, men ikke den doktorgraden hun påberopte seg. På tross av sine fysiske attributter og sitt intellekt, var hun misfornøyd og higet etter berømmelse.

Etter at hun ble mormoner i 1972 kom hun til å oppnå det målet, om enn ikke på den måten hun kanskje hadde tenkt.

I 1973 flyttet hun til Provo i Utah og meldte seg på School of Theatre and Cinematic Arts ved kirkens universitet, Brigham Young. “Ikke kall meg Joyce,” sa hun til de mannlige studentene (hun hadde lite med de kvinnelige å gjøre). “Navnet mitt er Joy. Glede. Som i Joy To The World –salmen, du vet. ”

Mckinneys første amorøse mål var Wayne Osmond fra den berømte sangfamilien. Olivia, moren hans, gjorde alt hun kunne for å hindre den brystfagre blondinens forbindelse med sin sønn nr fire. På tross av at de var nære, fant Joyce ut at Wayne hadde sin egen missedronning – Kathlyn White, tidligere Miss Utah, som han giftet seg med i november 1974. Denne nyheten kastet Joyce ned i en avgrunn og hun endte opp på sykehus med emosjonelle traumer. Ron Clark, Pr-sjefen til The Osmonds, sa: “Hun ble veldig eiesyk av et enkelt vennskap.”

Iskrem til Kirk

Et tilfeldig møte utenfor en iskrembar på hovedgaten i Provo, brakte Mckinney sammen med Kirk Anderson, 1,90. Hun satt i en glorete, appelsinfarget Chevrolet Corvette og var som alltid provoserende kledd. Da Anderson ble spurt om han syns Mckinney var vakker, sa han: “Det var bilen jeg la merke til først.”

De hadde en kort flørt som tok slutt i august 1975 (begge var visstnok jomfruer før de fullbyrdet forholdet) og hun hevder at hun ble gravid, men spontanaborterte. Full av skyldfølelse fordi han hadde mistet dyden i strid med kirkens lære, skriftet Anderson til biskopen sin, samtidig som Joy hadde blitt besatt og begynte å følge etter ham. Bilen hans ble presset av veien og vinduene i huset hans ble knust. Kirkens ledelse ga Anderson beskjed om at det var best om han reiste bort på misjon. Kirken flyttet ham til California og så til Oregon, der han levde under falsk mavn i et forsøk på å unngå hennes oppmerksomhet. Joy var i hælene på ham, så det ble avgjort at en post i utlandet kanskje kunne stoppe den besatte blondinen.

Mckinney ble opprørt og deprimert, og la seg frivillig inn til behandling på Timpanagos Center i Provo. Hun hevder at hun rømte ut av et vindu. Hun leide en privatdetektiv til å følge Anderson overalt, og betalte detektiven ved å posere for bondage-pornoblader, og ved å jobbe som eskortepike med bondage og oralsex på menyen.

Kirk Anderson, misjonær for Jesu Kirke av De Siste Dagers Hellige, ankom sitt nye oppholdssted i East Grimstead i England i september 1976. Han flyttet til Reading før han slo seg ned i Milton Gardens, Epsom, med 21 år gamle Kimball Smith. Trygg på at han nå var ute av klørne til Mckinney, levde Anderson et hverdagslig liv. Mannen ante ikke at det verste fremdeles skulle komme.

Her kommer FBI

Mckinney hyret Finlays Bureau of Investigation, et privat detektivbyrå i Sør- London, under navnet Beth Palmquist og betalte 120 pund (omtrent 900 pund/10 000 kr i dag). De oppdaget Anderson i kirken i East Ewell og Mckinney la ut på jakt, fulgt av Keith May, som var like besatt av Mckinney som hun var av Kirk. Under navnet Kathie Vaugh Bare og Paul van Deusen, ankom de Heathrow 5. august 1977.

Nøyaktig 14 dager senere presenterte May (nå under navnet Bob Bosler) seg for Kirk Anderson, da 21 år, og sa at han vurderte å konvertere til mormonerne. Planen var satt i gang.

Torsdag 15. september 1977 opplyste Scotland Yard at Anderson hadde forsvunnet under “svært mistenkelige omstendigheter”. Dagen før hadde Anderson avtalt å møte Bosler og hans venninne i et bedehus på Banstead Road, East Ewell, Surrey. Det var siste gang han ble sett. Politiet var bekymret. De kontaktet kollegene sine i Salt Lake City, som opplyste om Andersons fortid som forfulgt av en besatt kvinne.

Endelig fri

Tre dager etter kidnappingen dukket Kirk opp igjen, og hevdet at en kvinne og en mannlig

medhjelper hadde holdt ham fanget, bundet og i håndjern, i en avsidesliggende hytte i Lower Halstok, Okehampton, i utkanten av Dartmoorheiene.

Politiinspektør William Hucklesby, senere sjef for anti-terrorgruppen, ba publikum om hjelp med å spore opp to amerikanere som utga seg for å være gift. Det var den 24 år gamle arkitekten Keith Joseph May og 28 år gamle Joyce Mckinney, som gikk under en rekke pseudonymer. I løpet av få timer hadde Devon og Cornwall politidistrikt arrestert de to i en leiebil ved en veisperring på A30. De fant hytta der Kirk hadde vært fange, den hadde været leiet for 50 pund i uken i navnet til Mr og Mrs Layton, et par på bryllupsreise. Politiet gransket rommet der Anderson hadde vært og fant et utvalg bondageutstyr.

Privat sa Hucklesby, “Dette er den mest spesielle saken jeg noen gang har hatt. Jeg kan bare si at vi fant, hm, et visst utstyr. Jeg kan ikke avsløre detaljer, men jeg kan si at jeg aldri har vært så heldig at noe slikt som dette har hendt meg.”

Bilen inneholdt to 38mm revolverkopier, en flaske eter blandet med kloroform, blondenattkjoler og et brudeslør, kasetter med beroligende musikk, kardemommeduftende massasjeolje og pelstrukne håndjern.

29. september sto Mckinney og May i retten anklaget for kidnapping, maktbruk og ulovlig frihetsberøvelse. De ble holdt i varetekt en uke ved politistasjonen i Epsom, Surrey.

Be for en Mormoner

Da hun kom til rettsakens andre dag, 6. oktober, blottet Mckinney seg i en brudulje med en kvinnelig fengselsbetjent, til stor glede for pressefotografene. Hun holdt opp beskjeder på ark revet ut av Bibelen: “Be kristne om å be for meg”, “Si sannheten, vær så snill. Ryktet mitt står på spill”, “Han hadde sex med meg i 4 dager”, og “Få sannheten ut til publikum. Han fikk det til å se ut som kidnapping”.

Ved høringen 13. oktober forklarte inspektør Hucklesby at Mckinney hadde ankommet Storbritannia på falskt pass og med falske papirer i åtte ulike navn. Hun hadde tilstått planen om å bruke håndjern, fotjern, våpenkopier og en blanding av eter og kloroform til kidnappingen. Forsvarer Stuart Elgrod, en ung, offentlig advokat sa: “Motivet var lidenskap.”

Mckinney og May ble sittende i varetekt etter at politiet motsatte seg kausjon, siden Hucklesby overbeviste retten: “Jeg tror Mckinney vil prøve å kontakte Anderson.” Mckinney ble satt i Holoway fengsel, der lesbene ikke kunne holde seg unna henne, fortalte hun til foreldrene. UNDER Det var (og er fremdeles) skuffende lite bevis for akkurat hva som skjedde, men de beste historiene har ubesvarte spørsmål, og det ga Fleet Street mulighet til å gjøre den så slibrig og skandaløs de ville.

JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ HELDIG AT NOE SOM DETTE HAR HENDT MEG.

Tau, lenker og olje

Under høringen 23. november gjennomgikk aktor Neil Denison hendelsene, og hevdet at fra det første møtet deres i Provo, Utah, hadde tiltrekningen mellom de to vært sterk, men at Anderson var plaget av skyldfølelse for å ha hatt sex før ekteskapet og prøvde å avslutte forholdet.

Den dagen han ble kidnappet møtte Anderson May som dro frem en falsk pistol. “Jeg kjente at han dyttet noe i brystet på meg og grep skulderen min. Jeg skvatt, og da jeg så ned oppdaget jeg en pistol. Jeg ble temmelig redd. Han ba meg bli med ham. Jeg visste ikke da at pistolen var en kopi. Han førte meg til en bil som var parkert 50 meter borte. Jeg satte meg i baksetet. Joy satt i forsetet med en mørk parykk og hun hadde også en pistol. Jeg trodde den også var ekte. Hun sa noe sånt som “Hvordan kunne du tro at 12 000 hav kunne holde oss atskilt”. Hun satte seg i baksetet hos meg omtrent fem minutter etter at vi dro fra bedehuset. Hun ba meg holde hodet nede og Bob sa hun skulle legge et pledd over hodet mitt så jeg ikke kunne se hvor vi kjørte.”

May kjørte til hytta i Okehampton, der Mckinney laget Andersons yndlingsmat – stekt kylling, potetmos og sjokoladekake. Hun gjorde det klart at han ikke kunne dra før han gikk med på å gifte seg med henne. På soverommet etter middag var sengen redd opp med blå silkelaken “for å matche Kirks øyne”. Den første natten kysset og klemte Mckinney og Anderson hverandre, men gikk ikke lenger. Den andre natten brukte May 3 meter kjetting til å lenke Anderson til sengen og lot paret være alene i 24 timer.

Den tredje natten eskalerte ting etter at Anderson hadde bedt Mckinney om å massere ryggen hans med kardemommeolje for å roe ham ned. Joy sa at hun rev av “mormonerplagget” hans – et undertøysplagg som kvinnelige og mannlige mormonere bruker for å holde dem unna kjødets synder. “Det var bare én måte å få Kirk ut av mormonerkirken på, og det var å ligge med ham,” fortalte hun senere. “For en mormoner er det nemlig helt tabu å ha et sidesprang.”

Mckinney hadde oralsex med Anderson og UNDER Mckinney med Fleet Streetjournalisten Peter Tory, som skrev for Sunday Express, Daily Mirror og Daily Star. Tory fulgte Mckinney for scoopet etter at Express betalte henne 40 000 pund. deretter samleie, selv om han sa det var mot hans vilje. “Lenkene var stramme og jeg kunne ikke røre meg. Hun satte igang med samleiet.” På spørsmål om hvordan en kvinne kunne voldta en mann, forklarte han at hun hadde sugd ham til han ble tent og så besteget ham. Mckinney protesterte, og sa at en mann bare kunne ha sex hvis han ville det, ellers var det som “å prøve å presse en marshmallow inn i et myntinnkast.”

Stuart Elgrod minnet Kirk på at da han ble ført tilbake til London var han alene med Joyce, uten å gjøre noe forsøk på å rømme. De dro til American Express’ kontor i Haymarket, gikk rundt Trafalgar Square og spiste lunsj på Hard Rock Café i Piccadilly. “Du prøvde ikke engang å flykte?” Han svarte, “Nei, fordi jeg visste at jeg skulle tilbake til Epsom.”

Hordene av pressefolk fant ett aspekt ved saken gåtefullt. Mckinney var en missedronning med imponerende byste. Kirk virket ikke som en mann som kunne utløse slike dype lidenskaper hos en kvinne som henne. Han veide ca 115 kilo, hadde svære hender og føtter, “et kuaktig utseende”, brukte pilotbriller og subbet plattfot mer enn han gikk. Joy forklarte: “Han var den mest velduftende, reneste mannen jeg noensinne hadde møtt. Han dusjer og vasker seg tre ganger om dagen. Hvert eneste lille hår er helt rent. Og huden hans, jeg bare elsket lukten av huden hans.”

DEN FØRSTE NATTEN KYSSET OG KLEMTE MCKINNEY OG ANDERSON I SENGEN. NESTE NATT VAR ANDERSON BUNDET TIL DEN.

Tatt på fersken

Hun forklarte at hun og Kirk ble tatt på fersken av faren hennes på en vannseng hun hadde plassert på gulvet i stuen hos foreldrene sine i Provo. “Han stotret og sa at han bare skulle hente et glass vann, men stakkars Kirk,” pekefingeren hennes bøyde seg nedover, “han ble bare sånn.”

Under høringen 6. desember henviste retten til et tidligere avhør av Mckinney der hun sa at all aktiviteten med Anderson var under samtykke, og at bondage og oralsex skulle hjelpe ham med problemene sine. “Kirk får ikke orgasme med mindre han er bundet,” sa hun. “Moren hans var dominerende og han nøt ikke seksuelt samvær.”

“Jeg elsket Kirk så høyt at jeg kunne ha stått naken på ski ned Mount Everest med en nellik i nesen,” sa hun til retten.

Stuart Elgrod prøvde å få anklagene mot Joy avvist, slik Bob Marshall Andrews gjorde for Keith May, og hevdet at May ikke så på hendelsene som kidnapping, men som en redningsoperasjon fra en “undertrykkende og tyrannisk organisasjon.”

“Dere kunne ikke dømt en katt med disse bevisene, og enda mindre denne unge damen,” sa Elgrod til dommerne. Han siterte Salomons høysang og la til: “Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den,” før han sluttet blomstrende med Shakespeare: “Det synes meg at mormoneren protesterer for mye.”

Joy kjente sitt publikum og førte dem med seg. Eventyret hadde kostet henne 17 000 dollar – ca 90 000 kr – “alle sparepengene mine”. Hun fortsatte: “En kvinne voldtar en mann? Han, 115 kilo og jeg 50? Ærlig talt, hvem lurer hvem her?

“Hvorfor beveget han hoftene i takt med meg? Jeg sa ‘skatten min, er det godt? Liker du det sånn?’ Og han bare, “Jøss – SEXY.” Hun fortsatte: “Jeg må ikke tigge gutter om sex,” sa Mckinney i retten, og hevdet at forholdet hadde vært med samtykke. “Jeg er 38-24-36, så jeg trenger ikke tigge ... han gliste som en ape ...”

MCKINNEY HADDE ORALSEX MED ANDERSON OG SÅ SAMLEIE, SELV OM DET VAR MOT ANDERSONS VILJE, SA HAN.

“Moren hans kan massere ryggen hans fra nå av. Jeg vil ikke ha noe mer med ham å gjøre.” Hvis bare de ordene hadde vært sanne.

Fengslingsmøtet besluttet at Mckinney og May hadde noe å svare for, og begge ble siktet og sluppet fri mot 3000 pund i kausjon, etter tre månder i varetekt. De måtte bli boende i huset foreldrene til Mckinney hadde leid i Tufnell Park, ha null kontakt med Anderson, følge portforbud etter klokken 21 og melde seg for politiet to ganger om dagen. Joy ble sluppet fri med det samme, men det tok May ytterligere tre dager å skaffe kausjon.

En dato ble bestemt for rettsaken i Central Criminal Court den 2. mai 1978, men det britiske publikummets håp om å bli underholdt av enda flere detaljer fra den blonde modellen skulle bli knust.

Trekke på skammens gater

Da hun ble løslatt, gjorde Joy mest mulig ut av det. Hun trålet redaksjonene til de store avisene og fallbød historien sin eksklusivt, til en pris som startet på 50 000 pund (278 000 i dag). Hun satte også inn en annonse i magasinet Variety der hun sa at hun “skriver en bok og et skuespill! Denne rørende kjærlighetshistorien har tatt Storbritannia med storm , og fått overskrifter på forsiden i alle britiske aviser. På grunn av voldsom pågang på telefon (10-20 per dag!), er hun nødt til å søke en agent. Seriøse søkere kun per brev: Stuart Elgrod”.

Dessverre hadde Dailymirror også funnet en annen annonse hun hadde satt inn i LA Free Press som avslørte en litt mindre dannet side ved henne. Den var for arbeidet hun hadde gjort for å finansiere jakten på Kirk. Under navnet “Joey” tilbød hun “S&M, B&D, eskortetjeneser, nakenbryting, erotiske telefoner, skitne truser eller bilder. Klienter med høy inntekt foretrekkes (menn eller kvinner). Jeg elsker sjenerte gutter, skitne, gamle menn og sugar daddies!”

13. mars ble det lettet på kausjonskravene, og hun kunne gå ut om kvelden. 11. april tok Peter Tory, viseredaktøren til William Hickeys sladrespalte i Dailyexpress, henne med på premieren på Thestud, filmversjonen av Jackie Collins’ bestselger med søsteren Joan og Oliver Tobias i hovedrollene. Tory og Mckinney gled opp til Empire kino på Leicester Square i en Rolls Royce og blitzlampene lynte.

Da kvelden var over slapp Tory henne av ved huset hun delte med May. Tory ble den siste britiske journalisten som møtte paret, for neste dag fløy May (under navnet Richard Mcgrory) og Mckinney (med det falske navnet Darleen O’connor) fra flyplassen i London til Shannon i Irland. Der hevdet de å være medlemmer av en teatertrupp for døvstumme, på vei til Canada. De gikk ombord på flyet og landet i Buffalo, USA.

Fly i blinde

Historien sluttet ikke der. Med litt hjelp fra Joy hadde Dailymirror samlet et digert materiale beregnet for utgivelse etter rettsaken, men ble nektet å trykke det av riksadvokaten, som enda ikke hadde besluttet å søke om utlevering. Avisens redaktør Mike Molloy oppsummerte sin skuffelse: “Jeg føler meg som Harry Truman ville gjort hvis han hadde fått en atombombe ved slutten av 2. verdenskrig – og ikke hadde noe fly å slippe den fra.”

Molloy fikk snart anledning til å detonere bomben sin. Men det var en tabloidrivalene hans, Dailyexpress, som fant Mckinney og May i Atlanta , Georgia, der paret utga seg for å være indianer og nonne.

Kiss’n’tell

Tory had de fløyet til Atlanta med penger i kofferten. Mckinney og May dukket opp på flyplasshotellet sminket “som karakterer i en virkelig dårlig amatørforestilling av Ali Baba,” sa Tory.

Av frykt for at FBI fulgte etter henne, insisterte Mckinney på å flytte fra hotell til hotell mens hun gjenfortalte sin fargerike fortid. “Det var ingen antydning om at hun noen gang hadde vært annet enn en søt jente fra landet og så rotet seg bort i denne saken i London,” sa Tory. “Jeg syns det var litt kjedelig, faktisk.” Torsdag 18 mai 1978, trykket Express published Mckinneys hisstorie under overskriften “Min udødelige kjærlighet”. Det var bilde av henne i høyhalset genser med en nellik mellom tennene.

Samme dag trykket Dailymirror en drittpakke som fremstilte henne som en løsaktig kvinne, sammen med et nakenbilde av henne.

På et hotell i Myrtle Beach, Sør-carolina, ble Mckinney veldig opprørt over artikkelen i Mirror. “Det var som noe fra Theexorcist,” minnes Tory. “Hun skrek og skrek og jeg trodde hun skulle til å hoppe ut fra balkongen. Hun løp til balkongen og rev ned gardinene. Jeg tenkte, Gud, hun kommer til å gå over kanten og det var amerikanske turister i strandstoler utenfor – hun kunne ha drept dem også.”

Mckinney ble kjørt til et sykehus og dopet ned. Neste dag hjemme i Fleet Street forsvarte Express æren hennes, mens Mirror trykket et bilde av henne naken på en hest.

Den 19. juni 1984 ble Mckinney arrestert nær Salt Lake City flyplass der Anderson jobbet: hun ble anklaget for å fortsette truslene. I bilen hennes fant politiet et tau og et par håndjern.

Saken ble henlagt 21. september da hun ikke møtte i retten. 14. juli 2004 ble hun arrestert for å sende trusler og for dyremishandling

Dyrisk slutt

I august 2008, under navnet Bernam Mckinney dukket Joyce igjen opp i nyhetene da hun betalte en sør-koreansk forsker 25 000 dollar for å klone sin døde pitbull Booger (som døde av kreft i 2006). Fem valper ble født 28. juli 2008.

I 2009 ble hun kontaktet av Erroll Morris, mannen bak dokumentarfilmen Tabloid, og deltok. Men hun hatet filmen og dukket opp på kinoene og skrek “Løgner, løgner,” til lerretet.

Hvor er de nå?

Joyce Mckinney bor i Palm Springs med sine fem klonede hunder. “Jeg er eldre nå, jeg har hjertefeil, jeg er invalid og delvis blind. Jeg er bare en liten gammel dame som ser tilbake på en fantastisk tapt kjærlighet med sløvet blikk,” sa hun til en journalist.

Kirk Anderson bor i Utah med en kone mormonerne har godtatt, og jobber i et reisebyrå. Keith May døde 51 år gammel av nyresvikt i 2004, mens Stuart Elgrod flyttet til Israel i 1980 og døde i 2010 etter lang tids sykdom. Aktor Bob Marshall Andrews trakk seg som Labour-representant i 2010, etter å ha vært en torn i siden på Tony Blair i årevis. Peter Tory jobbet i mange år for William Hickleys spalte i Dailyexpress, og skrev også sladrespalter i Sundayexpress, Dailymirror og Dailystar. Han døde av kreft i 2012, 73 år gammel. Mike Molloy ledet Dailymirror fra 1975 til 1985. Etter at han forlot avisbransjen begynte han å skrive barnebøker. Aktor Neil Dennison på sin side, gikk av i 2001, etter å ha vært den nest høyeste faste dommeren i Old Bailey siden 1993.

I IRLAND HEVDET DE Å VÆRE MEDLEMMER AV EN DØVSTUM TEATERTRUPP PÅ VEI TIL CANADA