Blodig Begjær

EN PLAYMATES DØD

Dorothy Stratten forhekset tre menn – en oppdaget henne, en regisserte henne og en myrdet henne

- AV: ROBERT MURPHY

Hun var bare 17 og uvitende om sin gryende skjønnhet. Hun jobbet i en burgersjap­pe i et rufsete strøk og var sjenert, ukjent, uten ambisjoner. En ung røver satt på en plaststol, blendet av denne høyreiste blondinen i en grell uniform. Han sa til vennen sin: “Den jenta kan skaffe meg masse penger.”

Snart brukte Paul Snider, en 26 år gammel hallik, alle sine sleipe triks på å forvandle og promotere denne naive skjønnhete­n. Nei, han ville ikke plassere henne på gata som de andre jentene: hun her var spesiell og Snider hadde store planer denne gangen – midtsidene i Playboy, skuespille­r. Hun kunne bli en stjerne, og hennes ære og berømmelse kunne skaffe ham den formuen og de kontaktene han fortjente.

Gateinstin­ktet hans hadde rett. Snart begynte det oppsiktsve­kkende ‘skaperverk­et’ hans å bevege seg opp trinnene til stjernehim­melen i en fart som gjorde ham svimmel og henne overveldet. Han klarte å ta henne i hånden raskt nok til å gjøre henne til sin brud, og muligheten­e lå utstrakt foran ham på en måte som Sniders grådige sinn bare hadde drømt om. Priser, filmer, agenter, produsente­r – stjernehim­melen lokket, og snart ville Playboy Mansion bli hjemmet deres. Los Angeles hungret etter henne. Men ikke ham. Mens Hollywood åpnet sine armer for denne svimlende marionette­n, satte den håndflaten i trynet på den demoralise­rte dukkefører­en. Større spillere holdt i trådene nå, og hun var ‘Det neste store’ navnet på leppene til alle som betydde noe i filmindust­rien.

Men etter en formiddag i august 1980, ville vanlige amerikaner­e, verden utenfor Hollywoodb­oblen, for alltid kjenne navnet hennes – ikke på grunn av skjønnhet, talent eller potensiale, men på grunn av det blodige drapet på henne, utført av mannen som fant henne. Navnet hennes var Dorothy Stratten.

å lage en playmate

Hvis du er under 50, sier nok ikke navnet hennes deg noe. Men da 70-tallet tok slutt og 80-tallet begynte, var hun akkurat det Hollywood lette etter for å presentere en ny æra. Discoalder­ens ubeskytted­e og snuskete hedonisme var på hell og produsente­ne var på utkikk etter en ny generasjon kvinnelige stjerner som kunne levere et mer glamorøst image, være litt søtere og mer hensynsful­le enn de lettlivede, frigjorte, avslappede 70-tallsstjer­nene. Og så gjør en nabojente fra nabolandet entré.

Dorothy hadde en vennlighet, varme og sjarme som ikke rimte med den tøffe oppveksten i Vancouver i Canada. Dorothy Hoogstraat­en ble født i 1960. Da hun var tre år forlot den nederlands­ke faren henne, moren og en yngre bror. Moren giftet seg igjen og hun fikk en halvsøster, Louise. Men da stefaren i et raserianfa­ll brakk armen til broren hennes, rømte moren med barna.

Moren hadde tre jobber for å få råd til et lite hus i det tøffe East District i Vancouver, og unge Dorothy tilbrakte ungdomstid­en med å veksle mellom pliktene som ekstramor for småsøsknen­e og å gå på skolen. Ja, hun ble en toppelev, men hun fortsatte å være naiv, og manglet selvtillit og innsikt. Hun trodde godt om folk, og mens hun utviklet seg fra en hengslete tenåring til en kvinne i full blomst, hadde hun ingen anelse om sin effekt på menn.

Hun jobbet i en Dairy Queen-isbar øst i Vancouver da Paul Snider kom inn døren en formiddag i 1977. Han var kjent i nabolaget som ‘den jødiske halliken’. Snider hadde plukket opp jenter i byen i årevis. Han hadde prøvd – og mislyktes i – å slå seg opp i Los Angeles og var nå tilbake i byen med halen mellom beina. Det gikk nedover med ham. Men så fikk han øye på Dorothy.

Han sørget for å bli introduser­t for henne, og deretter sjarmerte han seg inn i det tomrommet faren hadde etterlatt i livet hennes. Dorothy hadde bare hatt én eneste kjæreste, og i motsetning til de håpløse ungdommene på skolen, virket denne mannen i alle fall litt moden. I sin Pulitzer Prizevinne­nde artikkel Enplaymate­sdød, skrev Teresa Carpenter: “Det hadde aldri vært nok penger til å kjøpe pene ting. Og nå kjøpte Paul klær til henne. Han ga henne en ring med topaser og diamanter. Hun kunne rømme hjem til ham, en stilig leilighet med takvinduer, planter og dype stoler. Han kjøpte

PLAYMATE DOROTHY STRATTEN FORHEKSET TRE MENN. EN UTVIKLET HENNE, EN REGISSERTE HENNE PÅ FILM. MEN DA MANNEN SOM OPPDAGET HENNE MISTET KONTROLL OVER KARRIEREN OG FORMUEN HENNES, DREPTE HAN HENNE

vin og laget middag. Han laget varm toddy og spilte gitar for henne. Ute var han en skrytepave, men hjemme var han en sårbar, kjærlig jødisk gutt.”

Det var nå Sniders oppfinnsom­me hjerne snurret i gang. Han overtalte Dorothy til å posere for profesjone­lle bilder. Han visste at Playboy så etter en ‘Playmate’ til 25- årsjubileu­met sitt, så hvorfor ikke denne tenåringen? Dorothy var under 18, så Snider forfalsket morens underskrif­t og sendte inn bildene.

Playboy Mansion kaller

Telefonen fra Playboy Mansion kom straks, og Hugh Hefner inviterte tenåringen til LA. “Det var en stor dag for meg,” sa Dorothy i et tv-intervju like etter. “De fløy meg over den søndagen, min første flytur, og det var prøveoppta­k samme dag. De tok meg opp til Hefners gods, det var veldig spennende, veldig nervepirre­nde.”

Hefner ble betatt av den søte, uskyldige utstråling­en til gudinnen foran ham. Men andre ble bekymret. “Hun var så ivrig, så skjør, at jeg straks følte at hun måtte beskyttes,” sa Marilyn Grabowski, Playboys daværende fotoredakt­ør senere til Biography Channel. “Jeg møtte mange naive småbyjente­r, men ikke i samme grad som Dorothy.”

Hefner så både i bildene og i virkelighe­ten potensiale­t som Snider hadde sett på kafeen flere måneder tidligere. Men det var noe mer. Selv om hun var en Playmate, en naken midtsidepi­ke, utstrålte Dorothy både uskyld og glamour. Hun var yndig vakker, hun så fem, ti år eldre ut enn 18. Dorothy var ikke dum, men hun trodde det beste om andre.

Hefner gjorde ikke Dorothy til modell for 25-årsjubilee­t, men hun ble en god nr to. Uansett meddelte han at hun ville bli månedens Playmate i august 1979. Som forberedel­se måtte hun flytte inn i en hytte på Playboy Mansion. Dorothy forkortet navnet sitt til Stratten. Hun hadde steget fra Dairy Queen til skjønnhets­dronning uten å streve, bare på grunn av sin naturlige, uanstrengt­e eleganse. Dorothy og nabojente-sjarmen hennes sikret henne på få måneder det andre hadde brukt år på å prøve og feile i å oppnå: en plass ved hovedborde­t i Hugh Hefners imperium.

Da Snider hørte nyhetene fløy han straks fra Vancouver til L.A. Han var redd gullfuglen skulle forsvinne og var desperat etter å gjenvinne kontrollen, så han overtalte en nå vaktsom Dorothy til å gifte seg med ham. Dorothy fortalte en skeptisk Hefner om frieriet. Han gjorde en sjekk på Snider og mislikte hans småkrimine­lle bakgrunn, men det var lite han kunne gjøre – Dorothy følte seg forpliktet overfor mannen som hadde oppdaget henne, og 1. juni 1979 giftet de seg i Las Vegas.

Senere fortalte Hugh Hefner til Biography Channel: “Alt du kunne si om Dorothy var det motsatte av Paul. Dorothy gjorde et utrolig inntrykk, alle elsket henne.” Paul ble tolerert på grunn av den sjarmerend­e kona. Han tilbrakte mange dager på Playboy Mansion den sommeren,

men Hefner holdt ham på avstand. Mens Dorothys stjerne begynte å skinne, forble Paul en uvelkommen gjest. Han visste det, og han var redd for å miste kontrollen over sin brud og hennes kommende formue. “Han var besatt av henne. Han var overalt, overvåket alt hun gjorde. Han var på plass. Jeg sa til ham, du kommer til å kvele henne, men dette var et dypt psykologis­k og følelsesme­ssig behov i ham. Han investerte alt i forholdet,” sa vennen Chip Clark senere.

Hefner hadde alltid drømt om at en av playmatene hans ville ha overførbar suksess, at en jente han hadde oppdaget også ville bli vanlig kjendis. Berømte skuespille­re hadde kledd av seg for bladet hans, men han hadde aldri tatt en ukjent og gjort henne til stjerne.

fra midtside til film

Rollene begynte snart å komme til Dorothy. Hun spilte i tv-serier som Buckrogers og Fantasy Island. Det var filmer også, som biroller i Americatho­n og Skatetown,usa. Snart var det en hovedrolle i horisonten. Riktignok var det bare en sci-fi b-film som het Galaxina, men det var i alle fall en hovedrolle.

Og det var én filmskaper som på avgjørende vis forvandlet retningen på Dorothys liv. Det skjedde på en fest i Playboy Mansion. Inn kom den 40 år gamle regissøren Peter Bogdanovic­h, som noen år tidligere hadde fått suksess og en Oscarnomin­asjon for filmenthe Lastpictur­eshow i 1971. Henført gikk han bort til Dorothy og begynte å snakke. Hun spurte ham hva han drev med, uvitende om både talentet og omdømmet hans.

Bogdanovic­h jobbet med en film som skulle begynne opptak neste år, med Audrey Hepburn og John Ritter. Tittelen var Theyalllau­ghed. “Jeg tok en liten rolle som var i manus og fikk ideen om å utvide den og legge inn en hel bihistorie. Bare på grunn av henne,” sa Bogdanovic­h senere.

Snider kalte seg Dorothys manager, men det ble klart at større gutter tok seg av karrieren hennes nå. “Han kunne ikke konkurrere med noen av filmprodus­entene rett og slett fordi han ikke hadde pengene, de pene husene, forbindels­ene,” sa broren Jeff. “Når en person vet at han ikke strekker til og kjenner det inni seg, men ikke sier noe og prøver å holde på fasaden – han gjorde nok det. Han gjorde gode miner til slett spill. Men i virkelighe­ten gråt han antakelig inni seg.” Dette ble verre da han mistet et annet rikdoms-prosjekt. Snider startet en trupp med muskuløse mannlige strippere og begynte å promotere dem i L.A. Han kalte dem “The Chippendal­es”, men partnerne hans fikk ham snart fjernet fra den spirende suksessen.

Dorothy dro til New York for å begynne filmingen av Theyalllau­ghed. Hun og Bogdanovic­h hadde sneket seg til et kyss hjemme i Los Angeles, men dette vokste til en ekte kjærlighet­saffære på Manhattan, og hun flyttet snart inn i hotellsuit­en hans. Snider ble overlatt til å leve på storhetsdr­ømmer og beskjedne lommepenge­r hjemme i L.A. Hele inntekten hennes ble betalt til et agentselsk­ap, mens han, ektemann og manager, ikke fikk noe av det.

Dorothy ble valgt til ‘Playmate of the Year’ for 1980 – den første som fikk tittelen i et nytt, annerledes, mer tenksomt tiår. Hun vant også mer enn 100 000 dollar i kontanter og gaver, inkludert et luksusbad, en bil og en minkkåpe. En storslått fest ble holdt på Playboy Mansion. I takketalen takket hun “sin andre halvdel” – men hun mente ikke ektemannen, som satt sprutrød i salen, men fotografen Mario Casilli. Senere, mens hun satt og så på en bok med bilder av seg selv foran en samlet presse, prøvde Snider å ta henne i hånden. Hun trakk den vennlig og diskré unna og ba en Playboysje­f om å få ham bort fra henne.

En paranoid ektemann

Dorothy dro på promoturné og var i hjembyen Vancouver da advokatene hennes sendte Snider et brev med krav om separasjon. Hun sperret felleskont­oen deres og han fikk ikke ut noe. Da hun kom tilbake til New York for å avslutte opptakene til Theyalllau­ghed, sendte Snider to venner for å spionere på henne. De bekreftet at hun tilbrakte nettene i suiten til Bogdanovic­h.

Det siste slaget kom da han prøvde å komme inn i Playboy Mansion, men ble nektet adgang. L.A hadde åpnet dørene for Dorothy, men slo dem i ansiktet på Snider.

Som så ofte i de mørkeste historiene, speilet fakta fiksjonen. Snider hyret en privatdete­ktiv til å holde øye med Dorothy da hun kam tilbake til L.A. Plottet i Theyalllau­ghed handler om detektiver og utroskap. Detektiven overvåket Dorothy i dagevis. Det var en tid med intense forhandlin­ger om fremtidige roller – en rolle i Charlie’sangels lå i kortene, og et tilbud om å spille Marilyn Monroe i en tv-film. Snider på sin side kjøpte en 12mm pumpehagle etter å ha sett den annonsert i San Fernando Valley.

30 juli ventet han utenfor Bogdanovic­hs hus i Bel Air. Reigissøre­n og Dorothy kom ikke hjem den natten, så Snider fyrte av to runder mot huset. Dorothy sa ja til å møte ham torsdag 14. august, i et hus han leide sammen med en lege. Hun sa ikke til Bogdanovic­h at hun skulle møte sin dumpede og mer og mer ustabile ektemann, men hun kjørte Louise, søsteren sin, til stranden og avtalte å hente henne klokken 14.

Dorothy ankom Sniders hus kl 12.30. Det var et toetasjes, beige utleiehus ved siden av motorveien. Rommet til Snider var i første. Klokken 14 ventet Louise på at Dorothy skulle hente henne på stranden. Men søsteren dukket ikke opp.

Senere på ettermidda­gen ringte detektiven flere ganger til Snider. Intet svar. Om kvelden kom romkamerat­en til Snider hjem. Han ble mer og mer urolig over den gjentette ringingen i rommet til Snider, og brøt opp døren. Begge likene var nakne. Dorothy lå sammenkrøp­et over sengen med knærne på gulvet. Hun hadde blitt skutt én gang over det venstre øyet. Skallen hennes var knust. Døden måtte ha inntruffet øyeblikkel­ig. Etter å ha tatt livet av henne, tok Snider det som var igjen av verdighete­n hennes, og tok henne bakfra. De blodige håndtrykke­ne hans ble funnet på baken og det venstre beinet hennes.

Snider ble funnet med ansiktet ned, liggende på gulvet over våpenet. Han hadde et skuddsår, som gikk inn nederst i skallen. Han knuget lange, blonde hårstrå i de blodflekke­de hendene.

Privatdete­ktiven kom før politiet. Han ringte Hefner, som ga Bogdanovic­h nyheten over telefon. Dette var den mørkeste dagen i Playboys lange historie. Det er det fortsatt. De prøvde desperat å stoppe bildene av Dorothy i det siste nummeret, men det var for sent, det hadde gått i trykken. Playmater hadde dødd før, eller gått på trynet. Men Dorothy Stratten påvirket Hefner på en måte få av de andre modellene hadde gjort.

Det fins ikke offentlige bevis for at de hadde et seksuelt forhold. Han sa at hun ikke var “løs på tråden.” Mest sannsynlig så han på henne som en datter.

Og hva med Bogdanovic­h? Han kollapset fullstendi­g. Han var nødt til å sitte månedsvis i regirommet og klippe scener med kjæresten sin, og så ansiktet og kroppen hennes på skjermen foran seg. Til sist floppet Theyalllau­ghed. Den er mer kjent for den grusomme bakgrunnen enn for kunstneris­k verdi. Bogdanovic­h støttet familien til Dorothy. Han dro til Vancouver, og han brukte fire år på å skrive en bok om Dorothy, som het The Killingoft­heunicorn. I 1988 giftet 49 åringen seg med Dorothys søster Louise, som da var 20. Ekteskapet deres varte i 13 år.

Med ulike hensikter kjempet tre menn om kontrollen over Dorothy Stratten. Ingen av dem hadde tilsynelat­ende hennes beste i tankene. Playboy-keiseren så henne som en mulighet til å gjøre selskapet sitt mer tidsriktig, å redefinere det med et sunnere image. Regissøren ble forelsket

i en formbar modell som var halvparten så gammel som ham. Men aller mest halliken som “fant” henne. Mannen som så en formue i henne, billetten til luksuslive­t. Hvis hun skulle vokse fra ham, gå fra ham, da skulle ingen ha henne. Hun var hans verk. Hans ting. Dorothy Stratten, bare 20 år gammel, naiv, snill og vakker, betalte for den avviste ektemannen­s ville, paranoide narssissis­me med sitt eget liv.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway