ROMRASERI
En Nasa-astronaut kjørte nesten 1500 km for å angripe en rival
Om morgenen den 4. februar 2007 satte den amerikanske marinekapteinen Lisa Nowak seg i bilen og begynte på en 14-timers tur gjennom flere stater fra Houston til Orlando. Hun var en høyt kvalifisert robotspesialist i NASA og 100 % fokusert på sin plan for å løse det mest presserende problemet i livet hennes: rivalen i kampen om følelsene til astronaut-kollega Bill Oefelein. Det måtte bli 1500 kilometer non-stop til Orlando International Airport, med unntak av en overnatting på Days Inn på halvveien.
Nowak hadde pakket for reisen, men innholdet i bagen hennes antydet en helt annen hensikt enn du ville forvente for en vanlig langhelg. Ved siden av en mer uskyldig beige trenchcoat og litt over 585 dollar i kontanter, lå ting som både var nifse og underlige: en gassdrevet luftpistol, en splitter ny stålhammer, 6 par latexhansker, et brev med Colleen Shipmans adresse, flere meter kirurgisk slange, en ny 10 cm lang lommekniv, en boks pepperspray og noen store svarte søppelsekker. Uansett hva Nowak forberedte seg på, burde alle i denne saken vare takknelige for at hun til syvende og sist aldri fikk anledning til å bruke de fleste av disse gjenstandene.
ikke de beste av oss
Det var rundt kl ett om natten den 5. februar at US Air Force-kaptein Colleen Shipman landet på Orlando International fra Houston. Colleen måtte vente på bagasjen ved bagasjebåndet i to timer, og det ga henne tid til å legge merke til at en kvinne som var kledd i en mistenkelig beige trenchcoat lusket i nærheten. Colleen kjente ikke igjen Nowak – hun visste ikke en gang at hun fantes på den tiden – men Nowak visste bare altfor godt hvem Colleen var.
Nasa-astronaut Bill Oefelein møtte Nowak i 2004 under vintertrening i Canada, da Nowak fremdeles var gift og hadde tre barn. For Oefelein var forholdet aldri alvorlig. I det minste var det ikke det da han møtte kaptein Shipman nesten to år senere på en fest. Kjemien mellom dem var øyeblikkelig: “Han var bare en sjarmerende, kjekk, og veldig høflig mann, og han begynte å snakke med meg,” fortalte Colleen til nyhetsanker Chris Cuomo. Oefelein følte behov for å være helt ærlig med Colleen fra begynnelsen av, og fortalte henne at han nettopp hadde gått ut av et kort forhold. Han nevnte ikke Nowaks navn eller ga Colleen noen detaljer, bortsett fra: “Jeg snakket med henne, og vi skal fortsette å være venner, men det er ikke noen romanse eller noe.” Den gangen ertet Colleen Oefelein med at den mystiske ekskjæresten kom til å dukke opp på dørstokken hans, og forfølge eller drepe henne – en uhyggelig profetisk spøk.
I ukene som ledet opp mot 5. februar hadde Nowak gjort den typen forberedelser en kunne vente fra en astronaut som gjorde seg klar for oppdrag. Hun hadde fremdeles nøkkelen til Oefeleins leilighet. Uten hans kjennskap eller godkjenning hadde hun brukt den til å gå inn der mens han var på oppdrag i rommet. Hun tok tilbake et brev hun hadde sendt til Oefelein og kopierte e-poster sendt mellom ham og Colleen – det var slik hun fikk kjennskap til noen av Colleen Shipmans personlige opplysninger og reiseplanene hennes. Nowak fortalte senere myndighetene at hun bare ville “sette seg ned og ha en prat med” Colleen, men verken offeret eller politiet ble overbevist om at dette var den ekte hensikten.
Da Colleen gikk ombord i shuttlebussen til parkeringsplassen på flyplassen med den rare kvinnen i frakk i hælene, var hun allerede nervøs. Hun prøvde å få øyekontakt og prøvde til og med å småprate med medpassasjeren, men Nowak overså henne. Da Colleen gikk av bussen og beveget seg mot bilen, gikk Nowak også av. Hun fulgte etter Colleen med et godt grep om bagen hun bar. Colleen hørte svisjelyden fra den fremmedes klær rett bak seg. Plutselig ble hun livredd og begynte å spurte. Hun nådde frem til bilen, kastet seg inn i førersetet, slang igjen døren og låste den akkurat i rett tid. Nowak hadde løpt etter, men hun kom for sent fram til Colleens bil, kanskje på grunn av bagen hun ikke satte fra seg. Da hun dro i dørhåndtaket og slo på sidevinduet, innså Colleen at hun såvidt hadde unngått et biltyveri eller et ran. De grusomme mulighetene for hva
denne kvinnen kunne ha gjort falt ikke noen inn før senere. Fra den relative tryggheten inne i bilen klarte Colleen å samle litt mot. Hun skrek til angriperen og fomlet bilnøklene inn i tenningen.
ASTRO-NAUT
Nå var kvinnen som hadde stjålet hjertet til mannen hun elsket “mer enn jeg trodde var mulig” (i følge et brev hun senere skrev til Oefeleins mor) i ferd med å slippe mellom fingrene til Nowak. Hun endret taktikk. Bannordene ble til bønner: Den som skulle hente henne hadde ikke dukket opp – hun var en kvinne, alene og fortapt på en mørk parkeringsplass midt på natten. Colleen sa at hun skulle ringe etter hjelp, men da begynte Nowak å gråte og sa at hun ikke kunne høre hva hun sa gjennom bilvinduet. Det var overbevisende nok til at Colleen stoppet, slappet litt av og rullet ned vinduet noen centimeter i den hensikt å hjelpe denne stakkars fremmede. Da angrep Nowak. Hun stakk hånden som holdt peppersprayen gjennom sprekken, siktet på Colleen og sprayet henne i ansiktet med en brennende, blindende strøm av væske.
På en eller annen måte klarte Colleen å skru på tenningen med rennende øyne, gi gass og skyte fart bort til parkeringsbommen der hun frenetisk ringte politiet. En politimann bega seg raskt til stedet, der han fant Nowak på bussholdeplassen. Hun hadde tatt av seg kåpen og kastet de mest avslørende tingene i en søppelkasse i nærheten – inkludert parykken og luftpistolen.
Nowak ble tatt på fersken. Hun var ikke dum, så hun må ha innsett at dette var nytteløst. Hun meldte seg selv og innrømmet påstandene fra Colleen. Hun tillot også politiet å ransake bilen hennes. Der oppdaget de resten av det mistenkelige utstyret, som etter politiets mening tegnet et lite flatterende bilde av Nowaks hensikter.
Politirapporten noterte at Nowak sa hun “ikke prøvde å skade Ms. Shipman og at hun bare ville skremme henne til å snakke.” Men gitt den tvilsomme samlingen gjenstander Nowak med hensikt hadde tatt med på denne ekspedisjonen, trodde ikke politiet helt på den forklaringen. Nowak kunne ha prøvd å ringe Colleen. Hun hadde hatt full anledning til å snakke med Colleen på flyplassen, ansikt til ansikt i de to timene før konfrontasjonen på den avsidesliggende parkeringen. Ja, luftpistolen kunne ha gitt Nowak en fordel i en åpen samtale om trekanten hun hadde blitt dyttet ut av, men kniven og stålhammeren var splitter nye. Og hva skulle hun med hanskene, søppelposene og den kirurgiske slangen?
Den innledende siktelsen for forsøk på kidnapping – blant annet – ble oppgradert til drapsforsøk da Orlando-politiet hevdet de hadde bevis for at Nowak planla “alvorlig fysisk skadeverk eller drap” på Colleen. Nowaks advokat hevdet at politiet ikke hadde nok bevis til å dømme Nowak for denne mer alvorlige siktelsen, og antydet at politiet bare prøvde å overbevise dommeren til å la dem beholde henne i varetekt. Antakelig mente politiet at Nowak kunne tenkes å rømme, og verdensrommet er et mye vanskeligere sted å leter etter rømlinger på enn planeten Jorden.
Man nådde et kompromiss: Kausjonsbeløpet ble hevet til 25 500 dollar og dommeren beordret Nowak til å gå med elektronisk fotlenke i flere uker.
Houston: hun har et PROBLEM
I en offentlig uttalelse unnskyldte Nowak handlingene sine: “De siste seks månedene har vært svært vanskelige for meg og mine nærmeste.
I TILLEGG TIL EN USKYLDIG BEIGE KÅPE OG LITT OVER 585 DOLLAR I KONTANTER VAR DET BÅDE NIFSE OG MERKELIGE TING.
Jeg vet at det også må ha vært vanskelig for Colleen Shipman, og jeg vil at hun skal vite at jeg er veldig lei meg for at jeg på noen måte har skremt henne og for den påfølgende offentlige trakasseringen som har rammet oss alle.”
Men Colleen kjøpte det ikke. Hun vitnet gråtende i retten da hun gjenopplevde detaljene og traumet fra 5. februar: “Jeg visste i hjertet mitt at da Lisa Nowak angrep meg, kom hun til å drepe meg,” sa hun mens stemmen innimellom brast. “Det var i øynene hennes ... grenseløst raseri og skadefryd.” Hun tagg dommeren om å ikke la seg lure av Nowak slik hun hadde blitt lurt: “Slik jeg forstår det researchet Lisa Nowak drap og lemlestelse, og dessuten forkledninger og bevis. Jeg er 100 prosent sikker på at hun kom hit for å drepe meg.” Colleen fortalte så retten at angrepet hadde hatt grusomme konsekvenser for henne. Hun led av mareritt og urovekkende flashbacks, høyt blodtrykk og ble til slutt avskjediget fra jobben i flyvåpenet som følge av det.
Nowaks advokat varslet at de ville hevde at hun var sinnsyk i gjerningsøyeblikket, med en liste av diagnoser, blant annet depresjon og kortvarig psykose. To psykiatere fra Texas stilte opp for å vitne for henne, men når alt kom til alt ble ingenting av dette nødvendig. Nowaks advokat klarte å få bevisene i bilen hennes – blant annet kniven, pistolen og hammeren – underkjent. 10. november 2009 endte Nowak med en tilståelsesdom for grovt innbrudd og legemsbeskadigelse – et godt resultat, når alt kom til alt. Hun ble dømt til de to dagene hun allerede hadde sittet inne og ett års prøvetid. NASA hadde allerede sparket henne i mars 2007, men i 2010 degraderte marinen henne fra kaptein til fenrik, før Nowak gikk av uten “avskjed i nåde.”
For å sette ting i perspektiv: Colleen Shipman er absolutt offeret her. Uansett hvor seriøs unnskyldningen hennes var, kan Nowak prise seg lykkelig over at besettelsen og sjalusien hennes ikke resulterte i en mer alvorlig dom. Men saken ville ikke ha fått den internasjonale oppmerksomheten den fikk, hadde det ikke vært for at aktørene i dette pikante trekantdramaet var astronauter. I et brev til Thenewyorktimes i 2007 beskrev en professor of psykiatri det slik: “Astronauter med avansert teknisk trening er ikke betydelig annerledes enn resten av oss. Briljante strebere ved NASA har østrogen, testoteron og den samme utfordringen med å kontrollere driftene. Selv om vi ofte bare gir Freud et nikk og glemmer ham, bør han studeres nøye når det gjelder alle våre menneskelige laster og lidenskaper ... vi er alle mer enkle mennesker enn det motsatte.”