POSTGALSKAP

Patrick Sherrill la ut på et blodig tokt som skapte 14 døde og et nytt begrep

Uttrykket “going postal” har etablert seg på engelsk som beskrivelse av en misfornøyd ansatt som uttrykker raseri og ekstrem frustrasjon i blodige voldshandlinger på arbeidsplassen. Episoden som antas å ha skapt begrepet fant sted 20. august 1986, da Patrick Henry Sherrill, 44, sto på nippet til å bli sparket fra jobben som postmann. Han hadde vært postbud ved postkontoret i Edmond, Oklahoma, siden april 1985. Dagen før hadde ledelsen møtt Sherrill som det første skrittet i en disiplinær prosess.

Arbeidet hans var ikke tilfredsstillende, og lederne hadde sagt fra om det. Senere avslørte Gene Bradshaw fra Oklahoma Citys lokallag av postforbundet, at Sherrill hadde ringt forbundet etter møtet og bedt om å bli overført til et annet kontor. “Han var veldig, veldig sint. Han bannet og ville flytte,” sa Bradshaw. Men denne morgenen – dagen etter at han ble bedt om å skjerpe seg – hadde ingen noen forutanelse om det som skulle hende.

Bevæpnet med tre våpen gjemt i postsekken, blant annet en 45mm revolver, gikk Sherrill rolig inn bakdøren på postkontoret. 80 av kollegene hans var allerede i gang med å sortere post til dagens ruter.

Uten varsel begynte han å skyte i postsorteringens hovedrom. Sherrill var god til å bruke skytevåpen etter å ha vært i marinen på 60-tallet og som medlem av Oklahoma Air National Guard.

Ombæreren Ron Blackwell var en av de som gjorde seg klar for morgenruten. Han overlevde. Han sa at skuddene først hørtes ut som om noen hadde mistet et brett på gulvet. “Så var det en som sa, ‘Han har en pistol’ og alle begynte å løpe ut,” sa Blackwell til pressen.

Ingen hadde sett en slik scene før. Kropper lå spredt utover gulvet. De fleste var drept like ved arbeidsplassene sine, de hadde ikke hatt noen sjanse til å flykte. Iskaldt henrettet Sherrill dem. Så drepte han seg selv. Årsaken til at han utførte en så sjokkerende og desperat handling døde med ham.

Avisartikler i etterkant av massedrapet beskrev folk i Oklahoma som “sultne på informasjon” om det som hadde skjedd. Nyheten skapte nasjonale og internasjonale overskrifter. En artikkel i Associated Press skrev at folk rev til seg utgaver av Dailyoklahoman fra avisselgerne som ropte “ekstra, ekstra” på gatehjørnene i Edmond – det første spesialnummeret av avisen på mer enn 20 år.

Byens fungerende ordfører Randel Shadid sa til media: “Sånn galskap, du leser om at sånt hender andre steder, men det er gærninger overalt. Vi er bare lei oss for at det skjedde her.”

Overlevende og kollega Diane Mason sa til Associated Press at hun, etter at hun hørte de første skuddene, krøp sammen på gulvet og gjorde seg til en så “ørliten” ball hun klarte. “Han kom nærmere og nærmere ... han stoppet og så begynte skrittene å fjerne seg,” sa Mason. “Det er bare et mirakel at han ikke tok meg.” Hun sa at mellom skuddene var postkontoret “fullstendig stille” og at det luktet krutt.

Bare 24 timer etter massakren åpnet postkontoret igjen. Brev måtte ut og de ansatte ville ære de døde og skadde kollegene ved å fortsette jobben. Earl Artis, regiondirektør i posten, sa at på tross av at de ansatte på postkontoret hadde fått beskjed om at de kunne ta seg fri, ble alle unntatt én værende på jobb. Ron Blackwell sa at det var “ganske skremmende” å gå tilbake til jobben. “Det var tomme stoler ... en ensom følelse,” sa han. “Dagen var lang og veldig stille ... ikke noe av praten det er til vanlig.”

Det ble også rapportert at folk kom innom postkontoret for å se til mennene og kvinnene som leverte posten deres. Mange innbyggere i Edmond knyttet gule bånd rundt postkassene til minne om de drepte arbeiderne. I dagene etter blodbadet begynte nasjonen og verden å få vite ting om mannen som kaldblodig tok 14 liv.

Naboene kalte Patrick Sherrill ‘gale Pat’. Han var en sterk, kraftig mann og det hendte barna ertet ham og sa ‘feite Pat’. Han gikk rundt kledd i kamuflasjetøy og kjørte alene på tandemsykkel. Sherrill hadde bodd i et beskjedent hus med sin eldre mor i 20 år, og da hun døde i 1978 ble han enda mer isolert. Da han gikk på videregående spilte han amerikansk fotball, og gamle lagkamerater husker ham som en hardtarbeidende idrettsmann som var stille og sjenert. Don Roberts, som spilte med Sherrill på fotballaget på Hardin High School, sa til The New York Times at han var sjokkert over det Sherrill hadde gjort.

Janet Cox, en lokal advokat som møtte Sherrill første gang da hun satte opp morens testamente på 70-tallet, fortalte avisen at han av og til stakk innom kontoret hennes for å hilse på. “Jeg jobber

DE FLESTE DREPTE LÅ I NÆRHETEN AV ARBEIDSPLASSENE SINE, OG HADDE FØLGELIG IKKE HATT NOEN MULIGHET TIL Å FLYKTE.

mye med unge lovbrytere, og han hadde det uttrykket i øynene, det jeg ser hos et ensomt, utsatt barn som har blitt forlatt av foreldrene.”

Men andre som hadde med Sherrill å gjøre fortalte om en mann som gikk gatelangs om natten i kamuflasjedrakt og kikket i vinduene. Noen ganger klippet han plenen midt på natten. Han var også dyremishandler. Noen sa at han stjal kjæledyr og brukte dem som bytte så dalmatinerhunden hans kunne rive dem istykker.

Vince Furlong, en ansatt som overlevde skytingen, sa at Sherrill var dårlig i jobben. “Han gjorde noe dumt og så gjorde han samme feilen igjen,” sa Furlong til Losangelestimes. “Han hadde ruten min en gang. Han visste ikke hvordan man skulle vært postbud. Han var uhøflig mot folk. De var sinte på meg dagen etter fordi han hadde levert posten.”

Så avslørte britiske Thesundaytimes at Sherrill hadde vært to uker på RAF Mildenhall, Bury St Edmunds, med Oklahoma Air National Guard på et årlig treningskurs en måned før massedrapet. Sundaytimes snakket med folk i Mildenhall som hadde truffet Sherrill, blant andre sersjant Christine Dort, da 24, som var våpeninstruktør og hadde vært mye sammen med Sherrill. Sherrills rolle de to ukene hadde vært å holde demonstrasjoner i klasserommet og så bruke tid på skytebanen. I følge flyvåpenets offisielle uttalelse hadde Sherrill “utført våpentrening, først og fremst med M-16, standardriflen i USAS væpnede styrker. Kurset han ledet besto av en time klasseromsundervisning pluss 30 min på skytebanen, med ca 50 runder ammunisjon.” Sersjant Dort sa at Sherrill “Var en veldig hyggelig og blid mann som alltid spøkte med de andre.”

En annen som møtte Sherrill var en stuepike på hotellet der han bodde da han var i England. Hun sa til Sundaytimes at Sherrill var en “stillferdig mann som ikke sa noe særlig, men som slett ikke virket nevrotisk.” Oklahoma Air National Guard var raske til å kommentere tragedien på spørsmål om de hadde noen anelse om hans sinnstilstand. Stabsjef generalmajor Bob Morgan sa på en pressekonferanse to dager etter tragedien at det ikke hadde vært noen røde flagg som antydet at Sherrill var uskikket for jobben. “Han hadde utført millitærtjensten hos oss bra,” forklarte majoren. “Han ble til og med belønnet med medaljer for god oppførsel og Oklahoma Air National Guards merke for 100% oppmøte i drill. Det var ingen rapporter, inkludert medisinske, som kunne hindret ham i å tjenestegjøre i garden eller bli medlem i skarpskytterprogrammet.” To av pistolene som Sherrill brukte hadde han fått av garden til bruk i en skytekonkurranse.

Så hva slags person utfører en slik forbrytelse? I dagene som fulgte satte journalistene sammen historier som prøvde å svare på hvorfor tragedien skjedde. Thedallastimesherald snakket med psykiateren Dr Harley Stock, som var professor ved det rettspsykiatriske senteret på et stort delstatssykehus i Ypsilanti, Ohio. Dr Stocks teori var at Sherrill var en einstøing, hadde lite interaksjon med folk og en dårlig jobbhistorikk, uten evne til å bli lenge i en jobb.

“Han var ute av kontroll. Slike folk var er ofte hjelpeløse og håpløse,” sa Dr Stock. “De prøver å få kontroll over sitt eget liv ved å utøve kontroll over andre. Hvis du har et våpen er det åpenbart at du kan kontrollere andre.” Dr Stock hadde også rett i at Sherrill hadde millitær bakgrunn, noe som har vist seg å være vanlig blant massemordere. Sherrills siste handling – selvmordet – er også et kjennemerke ved massemordere. “Jeg tror denne fyren går ned med en fanfare,” sa Dr Stock. “Hvis du ser på livet hans, var det ikke mye ved ham. Han hevnet seg på folk og det spilte ikke noen rolle for ham (om han levde).”

Da politiet ransaket hjemmet hans, fant de ting som bidro til å lage et bilde av mannen og sinnet hans på veien mot den skrekkelige forbrytelsen. Politiet fant våpen og ammunisjon, dessuten litteratur om Sovjetunionen, våpen og teknologi for amatørradio, en av jobbene hans. Stablene med magasiner og aviser gikk opp til taket. Etterforskerne hadde ikke noen idé om de eksakte motivene til Pat Sherrill, men de satte i gang med å intervjue mange mennesker som hadde kjent ham eller hatt med ham å gjøre, uansett hvor lite. Myndighetene ville lage et posthumt bilde av

I DAGENE ETTERPÅ STREVDE JOURNALISTENE MED Å SETTE SAMMEN HISTORER SOM PRØVDE Å FORKLARE HVORFOR TRAGEDIEN SKJEDDE.

Sherrill – ikke at det ville hjulpet ofrene hans, men heller hjelpe til med å identifisere fremtidige menn som kunne stå i fare for å utføre ekstrem vold på arbeidsplassen.

Ingen arbeidsplass, og absolutt ikke posten, kunne ha vært tilstrekkelig utstyrt til å håndtere en slik tragedie, som avslørte gapende mangler i måten organisasjonen tok seg av de ansatte som overlevde marerittet på. I 1987 ble det rapportert at General Accounting Office hadde startet en nasjonal gransking av posten, og det fremmet påstander om at organisasjonens toppledelse var ufølsomme for de traumatiserte overlevende etter massakren i Edmond.

Kongressens granskningskommisjon, som undersøkte oppfølgingen av ofrene for massakren, hørte historier om manglende erstatninger og enorme begravelsesutgifter. 1. mars 1978 trykte Associated Press historiene til overlevende, ofrenes familier og fagforeningen om den elendige behandlingen av personalet i posten.

Dessverre er ikke blodbadet i Edmond en sjelden historisk hendelse. Det var massemordere før Pat Sherrill, og etter ham har det vært hundrevis av andre. Forbryterne har alle liknende psykologiske trekk. I et intervju på Npr-radio i 2012, snakket Jack Levin, sosiolog og kriminilog ved Northeastern University, Boston, om koblingen mellom massemord og depresjon. “De fleste massemordere lider av en slags kronisk depresjon og frustrasjon,” sa Levin til programleder Audie Cornish rett etter massedrapene ved Sandy Hook Elementary School i Newtown, Connecticut. “I en lang periode skyver de bort ansvar, skylder på alle andre enn seg selv for nederlagene sine. De opplever et slags akutt press, et katastrofalt tap – en jobb, et forhold, kanskje en dødelig sykdom til og med.” 14. desember 2012 drepte 20 år gamle Adam Lanza 20 barn og 6 voksne på Sandy Hook. Lanza hadde lett tilgang på våpen hjemme hos familien. Etter å ha henrettet uskyldige, skjøt han seg selv. USA var ikke ukjent med masseskytinger, særlig på skoler og arbeidsplasser, men massakren i Newtown gjorde spesielt inntrykk, siden de fleste ofrene var i alderen fem og seks år.

Lanza var en einstøing, en intelligent ung mann som en gang hadde bygget en datamaskin fra bunnen. Han hadde fått diagnosen Aspergers syndrom da han var 13. Før det beskrev faren ham som “en normal liten raring”. Andre fysiske og mentale faktorer var for komplekse til å fastslå en nøyaktig forklaring på Lanzas handling. I et eksklusivt intervju i Thenewyorker, ble det rapportert at forskere sekvenserte den døde massemorderens DNA for å finne ut om biologi kunne vært en grunn til blodbadet.

Skuddene på Edmond postkontor markerte en endring i oppfatningen av at amerikanske ansatte var beskyttet mot andre medarbeidere. Det ble klart for USAS postvesen og tusenvis av andre arbeidsplasser at de ikke var forberedt på trusler om vold fra sine egne. Massakren i Edmond var den første av flere grusomme hendelser for det amerikanske postvesenet.

I 1991 henviste en annen postansatt til Sherrill da han drepte fire mennesker i Ridgewood, New Jersey, som hevn for å ha blitt sparket fra jobben som postsorterer. Kledd i svarte kamobukser, millitærstøvler og en ninja-aktig hette, gikk Joseph Harris hjem til sin tidligere leder Carroll Ott. Harris drepte henne med et samuraisverd og skjøt kjæresten hennes i bakhodet mens han satt og så på TV i parets kjeller. Så dro Harris til sin tidligere arbeidsplass og drepte to sorterere. Ott hadde gått til politiet et par måneder før Harris ble oppsagt, nettopp for å rapportere hans oppførsel overfor henne, men hun leverte ingen formell anmeldelse. Harris regnet med å bli drept i møtet med politiet og la igjen et brev i leiligheten før han la ut på drapstoktet. Det nøyaktige innholdet i brevet ble ikke offentliggjort, men det ble sagt at Harris spesifikt nevnte Sherrill og massakren hans.

Harris våknet ikke bare opp en morgen med morderisk rasieri, han hadde en fortid med

SKYTINGEN I EDMOND POSTKONTOR MARKERTE EN ENDRING I OPPFATNINGEN AV AT EN AMERIKANSK ARBEIDSPLASS ER TRYGG FOR MEDARBEIDERNE.

dødelige angrep. Politiet koblet ham til en annen sjokkerende forbrytelse i 1988, i en by i New Jersey. Den gangen drepte en mann i ninja-liknende klær en forretningsmann, voldtok kona hans og angrep de unge døtrene hans. Gjerningsmannen var Joseph Harris. Nå for tiden lærer amerikanske firmaer og myndigheter noen ganger medarbeiderne sine hvordan de skal overleve masseskytinger på jobben. En video om offentlig sikkerhet fra Houston viser en mann som avfyrer skudd på et kontor, og en kommentator forklarer hvordan man skal komme gjennom en slik situasjon i live. “Hvis du befinner deg midt i en skuddveksling, kan din sjanse til å overleve avhenge av om du har en plan ... kan du komme deg ut, gjør det ... Oppfordre andre til å bli med deg, men ikke la dem sinke deg ...” Hvis flukt ikke er mulig “må du finne et sted å gjemme deg.”