JORDAN DAVIS
Da drapet på en tenåring ble et spørsmål om rase
Det er to historier om hva som skjedde om formiddagen 23 november 2012 i Jacksonville, Florida. I en versjon av hendelsene stopper et hvitt par på en bensinstasjon ved siden av en rød Dodge Durango SUV det strømmet rap-musikk ut av. Rhonda Rouer går inn på bensinsasjonen, og Michael Dunn, forloveden hennes, ba rolig de fire afro-amerikanske tenåringene om å dempe musikken. De ikke bare nekter, men blir aggressive. Det blir dramatisk verre da lederen deres bjeffer trusler mot Dunn og drar frem noe som ser ut som et våpen. Dunn går inn i flykt eller kjemp-modus, men i følge Floridas ‘Stand Your Ground’ lov – som stiller seg sympatisk til selvforsvar selv når truslen bare er opplevd og ikke reell - er ikke flukt den eneste muligheten for ham. Han risikerer livet og svarer voldsomt ved å dra frem en Taurus PT92 halvautomatisk pistol fra hanskerommet og fyrer av ti kuler mot SUV’EN.
Den 17 år gamle high school-eleven Jordan Davis blir drept i en strøm av 9mm kuler som treffer beina, lungene og hjertet.
I den andre versjonen av historien, la oss kalle den ‘sannheten’, var det en opphetet krangel om musikk, men Davis har ikke noe våpen (Rouer hevder at han aldri nevnte et og ingen våpen ble funnet), tenåringene holder seg i bilen (kulebanene samsvarer med at døren var lukket), det kommer ingen trusler, ungdommene er ganske enkelt ungdommer. Bråkete, ja. Voldelige, nei. Dunn kalte ikke musikken deres “rap”, men “ganstermusikk”, en verdivurdering av de som hører på den som forteller mye om tankene hos den som står trygt bak pistolsiktet.
Dunn var væpnet med en giftig cocktail av fordommer og en lisens til å bære våpen skjult, og ble til slutt funnet skyldig i overlagt drap og dømt til livstid i fengsel. Men i løpet av en ett år lang prosess med to rettsaker (den første ble henlagt fordi juryen ikke ble enige om anklagen på overlagt drap) var dette resultatet slett ikke åpenbart. I mellomtiden måtte de to ulykkelige foreldrene til Jordan, Ron Davis oglucia Mcbath, å se sin døde sønns karakter mistenkeliggjort av en jury når det burde vært Dunn som følte seg under lupen.
Den britiske filmskaperen Marc Silver var der gjennom hele rettsaken, og fanget begivenhetene i rettsalen for den prisvinnende dokumentaren 3½ Minutes, Ten Bullets. Ni måneder etter nedskytingen av den svarte tenåringen Trayvon Martin – også 17 år og ubevæpnet – av George Zimmerman – også under ‘Stand Your Ground’loven – ble saken mot Jordan Davis berømt mot et bakteppe av raseri over urettferdighet som vokste til å inkludere skytingen av den ubevæpnede tenåringen Michael Brown i Ferguson, Missouri og dødsfallet til 43 år gamle Eric Garner i New York City etter at han ble holdt i kvelertak av en politimann.
Hva var det med drapet på Jordan Davis som virkelig berørte deg og fikk deg til å tenke, ‘Ja, dette er mitt neste prosjekt’?
Da jeg undersøkte det som skjedde i de tre og et halvt minuttene så jeg en perfekt storm av raseprofilering, tilgang på våpen og disse lovene som gir folk frihet til å bruke dem. Jeg opplevde også Michael Dunns uvitenhet og rasisme som en metafor når det gjaldt hva som hendte og fremdeles hender i USA omkring alle disse raserelaterte skytingene.
Det er forbløffende hvor åpne foreldrene og vennene hans er. Hvordan snakket du med dem?
En av produsentene skrev til foreldrene hans. Vi dro faktisk og besøkte dem i Jacksonville noen uker, før dommen i Trayvon Martin/ George Zimmerman-saken. Vi var sammen med foreldrene hans en ukes tid, jeg viste dem en film jeg hadde laget tidligere, ellers var vi sosiale. Foreldrene hans viste meg hvor han pleide å vanke og introduserte meg for de andre gutten i bilen, kjæresten hans og ved slutten av den uken hadde
vi bygget opp et godt forhold. Vi bestemte i fellesskap at vi ville gå videre, prøve å få tillatelse til filmen og rett og slett lage den.
Noen av de fineste øyeblikkene med foreldrene hans er de virkelig tause da de er sammen, de sier så mye uten å si noe. Hvordan var prosessen med å bli en del av deres verden?
Jeg filmer alene med et lite kamera med god kvalitet og veldig lite utstyr,, og det hjelper. Det tillater meg å være så usynlig som mulig og likevel få intimitet med folk. Det var et veldig sterkt rom å være i, det handler om uopprettelig tap og en sorg som synes og føles, men ikke nødvendigvis trenger å bli omtalt.. Over tid – jeg var på og av sammen med familien i omtrent et og et halvt år – bygger du opp et tillitsforhold og de slapp meg inn i sine private rom, selv om de visste at filmen til slutt ville bli sett av millioner av mennesker.
Michael Dunn er en kald figur gjennom hel filmen, og vi får aldri helt følelsen av at han innser at han har drept noen. Var det frustrerende?
Jeg syns det var synd. Vi prøvde å snakke med ham, forloveden Rhonda Rouer, foreldrene hans, men de avviste liksom bare å snakke med mediene, og det syns jeg var synd for dem, men for filmens del fant vi disse telefonsamtalene fra fengselet. Det Michael Dunn avslører i de samtalene er mer enn han ville ha avslørt i et intervju ansikt til ansikt.
Hvodrdan tror du filmen ville ha blitt endret av å få se innsiden av Dunns verden? Tror du det ville gitt en dimensjon til?
Jeg tror det ville ha vært veldig bra for alle involverte, det ville ha menneskeliggjort Michael Dunn og hans side av historien mer enn bare å høre ham i de telefonsamtalene. Jeg tror det ville gitt et nytt, fascinerende lag til historien fordi livet hans har åpenbart blitt ødelagt av skytingen, akkurat som forlovedens og familiens, og jeg tror det er en verdifull lekse for våpeneiere og de som tar avgjørelser om å spre ‘Stand Your Ground’ og selvforsvarslover i USA.
Det er fascinerende å se Dunns historie utvikle seg mellom arrestasjonen og rettsaken. Tror du han virkelig trodde det han sa eller ble han forført av den historien han fant på?
Jeg vekslet hele tiden mellom begge teoriene mens jeg klippet fimen. Jeg trodde at han trodde det han sa, og så var det andre ganger da jeg så filmen og tenkte at oppfatningen hans forandret seg så sterkt at det ble et fjell han ikke kunne se over lenger. Men jeg syns det er veldig interessant at han ikke har vært i kontakt med familien. Ingen i familien hans har kontaktet Jordans famile. De har ikke engang sendt en beklagelse, de har aldri vist noen omsorg for Jordans familie. Jeg syns det er ganske utrolig at han fremdeles tror det var en pistol på åstedet selv om han gått gjennom to rettasker og ingen pistol har blitt funnet og ingen vitner har sett den.
Et av de mest sjokkerende øyeblikkene er hvor sterkt forsvaret bygget på den grove insinuasjonen om at Dunn hadde rett til å frykte for livet, mens aktor måtte argumentere for at fire svarte tenåringer ikke i seg selv er truende. Ble du overrasket over den typen subtile antakelser?
Jeg innså ikke hvor uttalt og åpen den prosessen ville bli. Og jeg ble sjokkert og underlig fascinert av motsetningene i dette systemet som tillater forsvareren å være frekk nok til å bruke akkurat den tonen som utnytter fordommer, og på nøyaktig samme tid si at “rase må holdes utenfor rettsalen - min klient er ikke siktet for hatkriminalitet.” Mens alle utenfor oppfatter at denne saken har noe med rase å gjøre, både utenfor tinghuset og på lufta, så jeg mener at det er fascinerende lag av frekvenser der flere såkalte versjoner av sannheten spiller seg ut, men ingen av dem handler egentlig om sannheten. Det var en overraskelse for meg, at den såkalte rettferdigheten liksom skal fungere slik at sannheten kommer ut i en rettsal, men jeg følte egentlig at den som forteller den beste historien vinner. Den som kan fortelle den mest overbevisende historien, som når veldig bevisste og ubevisste følelser og oppfatninger om rase.
VI TRENGTE IKKE NEVNE NOEN AV DISSE ANDRE SAKENE FORDI DNA’ET AV DET SOM SKJEDDE – HVIS BEVÆPNET MANN FRYTER UBEVÆPNET SVART MANN– GJENTOK SEG SELV
Jeg opplever at i den første rettsaken fortalte Michael Dunns forsvarer en mer overbevisende historie som på en måte nådde inn til juryen, og i den andre rettsaken hadde han ikke den samme advokaten og aktoratet var mer klar over juryens sårbarhet, og derfor fikk den andre rettsaken et annet resultat.
Filmen utspiller seg som et rettsalsdrama, men hvor annerledes er den spenningen når det utvikler seg over måneder istedenfor minutter?
Hele min tidsoppfatning stopper liksom opp fordi jeg vet at under opptakene er det øyeblikk som kommer til å ende opp i en 90-miutters historie, og i klippen vet jeg at uansett lengde er det enkelte øyeblikk som må være med. Jeg har det sånn at det bare er når filmen er ferdig og jeg får se den ferdig at jeg kan tillate meg å gi slipp på de et og et halvt årene det tok å lage den.
I regiprosessen kan jeg nesten ikke skille mellom halvannet år og de 90 minuttene, fordi jeg vat at alle andre bare kommer til å oppleve 90-minutters versjonen av det halvannet året. Jeg er i et veldig langt ingenmannsland fra omtrent da du går inn for historien til den faktisk er ferdig.
Jeg tror det er det samme når det gjelder følelsene, energien, at du puster inn noen virkelig intense øyeblikk innen familien, for eksempel, jeg kan nesten ikke ta inn de følelsene før klippen er ferdig heller, fordi jeg ikke vil at det skal handle om meg og hvordan du klarer å ta inn disse intense øyeblikkene av personlig sorg som den familien går gjennom. Jeg vil bare holde fast ved det til filmen er ferdig.
Med fremveksten av Black Lives Matter og overskriftene om rase i Amerika føles 3 ½ Minutes som del av et større rop om rettferdighet. Følte du det i øyeblikket eller er det noe du ble mer klar over i etterkant?
Det var virkelig interessant. Den gangen var den eneste saken som hadde skjedd før vi begynte Trayvon Martin-saken, så jeg tror at den gangen følte vi at vi laget en film som ville granske disse selvforsvars-lovene og det var et viktig tema i Florida da vi begynte. Men da vi gikk gjennom redigeringen og alle disse sakene dukket opp – særlig da Ferguson fant sted – kremtet og gispet vi og måtte holde igjen for å ikke forlate klippen, for det var veldig fristende å dra ut og filme i Ferguson eller rundt Eric Gardner eller ethvert nytt navn som kom, for det skjedde så ofte. Jeg tror at det som egentlig hendte var at tidslinjen, så og si, begynte å snakket til oss på en annen måte. Selv om vi ikke endret noe i filmen, snakket filmen selv annerledes til oss. Ting som skjedde foran kamera snakket til oss på en annerledes eller sterkere måte, på grunn av det som skjedde i nyhetene. Det kom til en punkt der vi bestemte at vi ikke trengte å nevne noen av disse andre sakene eller ta inn disse historiene i filmen fordi jeg tror at selve DNA’ET av det som
skjedde – hvit bevæpnet mann frykter ubevæpnet svart mann– gjentok seg i disse andre sakene og vi tenkte at publikum helt åpenbart ville gjøre de koblingene selv uten å bli ledet i riktig retning.
Jeg tror det er annerledes i filmen når det gjelder Trayvon Martin fordi den historien utviklet seg på en veldig naturlig måte og forbindelsen skjedde på en dokumentarisk, observerende måte – faren til Jordan begynte å snakke om faren til Trayvon og kontaktet ham, og så plasserte avisene selv bildet av Jordan ved siden av Trayvons.
3 ½ Minutes burde være en deprimerende film, men den ender underlig optimistisk. Det øyeblikket da dommeren gir sin knusende dom – “Livet ditt er i praksis over” – til Michael Dunn gir deg håp. Han satt der i ett år og visste at Dunns historie var falsk og at mannen var en morder…
Skuffelsen hans over den første rettsaken... han ville ikke vise det, men det er noen skudd der du ser det i kroppsspråket hans. Selvsagt er det bra for familien og publikum at det er et lite glimt av håp på slutten av filmen, men Lucy og Ron, de er selvsagt enormt takknemlige for at Jordan får en slags liten rettferdighet i den forstand at Michael Dunn tilbringer resten av livet i fengsel, men de har vært raske til å påpeke at de fleste saker i USA ikke ender slik, og dette behovet for to rettsaker og det var mange vitner.
I mange saker er det ingen vitner – det eneste vitnet er personen som ble skutt. Og som vi har sett i nyhetene, selv med videoopptak går folk ofte fri, så de er raske til å si at de er heldige siden denne spesielle saken endte slik, men det gjør ikke det store flertallet av saker.
Hva må til for at ting endrer seg?
Jeg vet ikke hva som må til for at ting skal endre seg. Jeg tror det er enormt viktig at Black Lives Matter- bevegelsen har vokst frem av disse skyteepisodene og jeg tror at filmer som vår, og selvsagt mange andre eksempler på slike temaer, har kommet ut det siste året. Jeg tror de gjør en veldig god jobb – for meg – for å få et hvitt publikum stille spørsmål ved bevisste og ubevisste fordommer.
Jeg tror det er verdien, så og si, av Michael Dunn-karakteren rent filmatisk. Jeg tror at dette at noen i publikum vil ha empati for Michael Dunn, iallefall i begynnelsen av filmen ,for på det tidspunktet føler du det samme som juryen, at han kunne oppfattes som uskyldig.
Jeg tror – i det minste håper jeg – at måten vi har laget filmen på lar et hvitt publikum se på fordommene sine. Jeg tro verdien av Black Lives Matter og andre bevegelser er todelt – ett er at det åpenbart inspirerende for afro-amerikanerne som er involvert i disse bevegelsene, å slå tilbake mot et system som tydelig er institusjonell rasisme.
Men for meg handler det også om at den hvite delen av samfunnet ser seg selv i speilet, reflekterer over det speilbildet, og forhåpentligvis forandrer seg som følge av å få voksenopplæring eller reagerer annerledes enn de pleide på svarte i samfunnet.
Hvis du sammenlikner 3 ½ Minutes med Who
is Dayani Cristal? handler det overlappende temaet om en engasjerende ‘liten’ historie som speiler noe mye større i samfunnet…
Absolutt, jeg mener begge filmene grunnleggende handler om unge menn som kan kalles ‘den andre’ og ender opp døde på grunn av store politiske systemårsaker som angår holdninger, og begge handler selvsagt om sørgende familier som vil forandre ting. De to tingene henger sammen og selvsagt handler det også om migrasjon og innvandring.
Er dette et tema du tror du kommer tilbake til?
Jeg er ikke nødvendigvis interessert i å fokusere på USA, det er bare tilfeldig at begge filmene mine har funnet sted der. Jeg leste om en historie i Storbritannia om flyruten på Heathrow der flyene lander, og en blindpassasjer som endte opp på en gate Slough, så du kunne ha laget Diyani Cristal på en gate i Slough og like gjerne med en av flyktningene som har dødd i Middelhavet. Jeg er vel interessert i de små menneskelige mikrohistoriene som forteller om virkelig komplekse temaer, men jeg jobber for tiden også med flere andre filmer som ikke handler om disse tingene.
Ja, menneskerettigheter er vel et fellestema i mange prosjekter jeg utvikler for øyeblikket. Det er dels på grunn av det du kan gjøre med et lite filmkamera for tiden. Jeg er mer interessert i å bruke det verktøyet til å fortelle disse små historene enn til å selge et produkt.
STAND YOUR GROUND
Under Stand Your Ground, har du lov til å bruke makt hvis du føler deg truet, selv på offentlig sted. I enkelte situasjoner kan dette inkludere dødelig makt som med skytingen av Jordan Davis og Trayvon Martin.
CASTLE DOCTRINE
Under Castle Doctrine, har du lov til å bruke makt mot en inntrenger i hjemmet ditt etter noen definisjoner, en bil eller en arbeidsplass. I noen situasjoner kan dette inkludere dødelig makt.
DUTY TO RETREAT
Under Duty To Retreat, har du lov til å bruke makt i selvforsvar bare som siste utvei. I retten faller bevisbyrden på tiltalte som må bevise at det var umulig å unngå.
SELVFORSVARSLOVER I STATENE