(HVIS) HAN GJORDE DET
Da OJ ble dømt ‘ikke skyldig’ sjokkerte det verden. Så hvem drepte da Nicole Brown og Ron Goldman og hvorfor?
Den 3. oktober 1995 kl 10.05, etter 11 intense måneder i den mest omtalte rettsaken i verdenshistorien, kom dommen. Tiltalte, OJ Simpson, “The Juice” sto foran juryen : “The Superior Court of California, county of Los Angeles i saken State of California mot Orenthal James Simpson, sak nummer BA097211. Vi finner tiltalte ... ikke skyldig i anklagen om mord.”
Det tar et sekund eller to før den spente forventningen slipper i tiltaltes ansikt. Et smil leker i munnviken mens han løfter den høyre hånden og mumler ordet “takk”, antakelig til den uberørte jurylederen som fortsetter å lese opp deres dom i en liste av mindre anklager. Aktoratet har ikke klart å nagle OJ til hovedpåstanden om to tilfeller av overlagt drap, noe som ville ha gitt ham to fulle livsstidsdommer.
En av advokatene hans, Johnnie Cochran, slår OJ lystig på ryggen og legger hånden kort på den store mannens skulder, men resten av forsvarets “dreamteam” er mer reserverte. På den andre siden av salen kan man man høre gråt fra familien til det tilfeldige offeret Ron Goldman. En dyster far, Fred Goldman, legger armen rundt sin datter Kim, men etter nesten et år med skiftende strategier i retten og nå dette utfallet, er hun utrøstelig. Mens jurylederen bekrefter dommen, lener OJ seg mot sin advokat Robert Shapiro og hvisker i øret hans, “Du sa at dette ville bli resultatet fra start av. Du hadde rett.”
Drapene på OJS eks-kone Nicole Brown og kelneren Ronald Goldman var svært blodige, men volden som åstedet antyder, er ikke alene noen grunn til at saken har fått så mye opmerksomhet i de to tiårene som har gått. Ei heller det faktum at hovedmistenkte var en tidligere superkjent idrettsmann, skuespiller og amerikansk helt rettferdiggjør at saken er så beryktet. Men det var et kosmisk sammenfall av faktorer som inkluderte: teamet av advokater og dynamiske personligheter som var samlet både for forsvaret og aktoratet, politiets feilbehandling og planting av bevis, bruken av Dna-bevis for første gang i en så stor rettsak og så selvsagt dommen. Hovedaktor Marcia Clark hadde det hun følte var
overveldende bevis for OJS skyld, men innså raskt at en dom var usannsynlig, dels fordi OJ var en utrolig populær person i USA.
Før rettsaken i 1994, viste målinger at 22% av svarte amerikanere og 70% av hvite trodde han var skyldig. Det var bare to år etter at fire hvite politimenn var frikjent for overdreven maktbruk ved arrestasjonen av den svarte sjåføren Rodney King, og slik mange afroamerikanere så det, var purken bare i ferd med å dømme en annen uskyldig svart mann. Den samme målingen viser hvordan oppfatningen i opinionen har utviklet seg – i 2015, var prosentandelene 53% og 87%. Likevel sa Marcia Clark til NBC News i 2016 at hun ikke “visste om han ville blitt dømt i dag” fordi “alle disse politiskytingene og mistilliten som har blitt avslørt antakelig ville ført til en ikkeenstemmig jury.” Men i etterkant av OJS intervju med Reganbooks-redaktør Judith Reagan i 2018, der han beskriver ‘hypotetisk’ hvordan han myrdet Brown og Goldman, kunne dommen blitt annerledes i dag?
Kjærlighetens ansikt
OJ var den første politet oppsøkte. Å følge opp andre mistenkte og alternative teorier på hvordan Ron og Nicole ble drept, ble egentlig aldri tatt alvorlig. Venner, familie eller partnere blir ofte mistenkt i mordsaker, og hvis man ser nøye på OJ og Nicoles stormfulle forhold, kan man forstå at etterforskerne følte at de hadde rett mann fra dag en.
De møttes en morgen i 1977, på en café i Beverley Hills der Nicole jobbet som serveringsdame.
DU SKJØNNER HVORFOR ETTERFORSKERNE FØLTE AT DE HADDE SIN MANN FRA DAG ÉN.
Hun var en strålende, ambisiøs og vakker 18-åring, mens OJ var en 30 år gammel Nfl-helt: atletisk, kjekk, rik og på toppen av sportskarrieren sin. Om Nicole var som leire i hendene hans, så var OJ, i en nedtur i ekteskapet til high-school-kjæresten Marguerite, like svak for hennes sjarm. Tre dager senere ba OJ Nicole ut, og det ble dødsstøtet for forholdet til den første kona hans. De skilte seg i 1979, Nicole og OJ giftet seg i 1985 og fikk to barn, Sydney og Justin, før ting virkelig begynte å bli verre i 1989.
På denne tiden hadde familien Simpson en godt instudert fasade. Offentligheten så en pensjonert sportsstjerne, en bejublet kommentator og spirende skuespiller med en like glamorøs kone – den amerikanske drømmen. Men nyttårsaften 1989 ble en fin slutt på en fest med OJS venn Marcus Allen og forloveden hans ødelagt av en krangel om utroskap mellom ektefellene Simpson. Det førte til at OJ, som han innrømmet, “ble fysisk” og kastet Nicole “uten å bry meg med hvordan det gikk henne” ut av det fancy hjemmet i Rockingham Avenue, LA. Like etter kom politiet, fant Nicole redd, blødende mens hun sverget at OJ kom til å drepe henne. OJ ble arrestert og siktet for mishandling, og fikk en bot på 700 dollar og 120 timer samfunnstjeneste. Men hvis han lærte noe av hendelsen var det enten å bli mer diskré med julingen eller å håndtere den påfølgene offentligheten bedre.
Partnervold kan involvere et spekter av sammenvevde psykologiske faktorer – kontroll eller opplevd mangel på det, var et kraftfullt motiv for OJS vold mot sin kone. Han hadde for lenge siden lært seg at bare å true Nicole kunne gi ham makten. Han lærte seg også å manipulere politiet: i en beryktet episode i 1985 knuste OJ vinduet i bilen til Nicole med et balltre. Da politiet kom og fant en hysterisk Nicole sa OJ rolig, “Hun er kona mi. Hun er ok. Jeg knuste vinduet. Bilen er min. Vi har ikke noe problem her.”
Et mønster ble etablert i familien Simpson: eskalerende mishandling etterfulgt av politibesøk. Og politimennene som kom, tok det angivelig stort sett avslappet og skrev ikke noen rapport. OJ hadde en evne til å skifte fra det voldsomme raseriet som bare en håndfull mennesker ble utsatt for i privatlivet, og til sitt sjarmerende, vennlige offentlig ansikt.
Det var det politiet så. Hvert besøk må han vært et friskt pust for de som rykket ut og var mer vant til sprukne fortau og gjenspikrede rønner i sentrum av LA, Skid Row og slike steder. Nå rullet de inn i et av LAS rikeste strøk, opp til OJS overdådige eiendom 360 North Rockingham Avenue, ble møtt med kaffe av en av de mest kjente mennene i USA, fikk en ærlig forklaring på hva som hadde skjedd og en oppriktig unnskyldning for å kaste bort tiden deres.
Så en spøk, en latter mellom likemenn: hun overeagerer – du vet hvordan damer kan være.
Uten støtte fra myndighetene gjorde Nicole det hun kunne for å bygge sin egen sak mot den voldelige mannen. Med hjelp fra søsteren skrev hun slagene inn i en dagbok og tok bilder av skadene. Kanskje hun bare ville sikre seg stoff nok til at en skilsmissedomstol ville ha sympati for henne. Men aktoratet i saken mot OJ insisterte på at Nicole visste at han kom til å drepe henne en dag og når det skjedde ville hun etterlate seg nok bevis til at OJ ikke slapp unna denne gangen. Dette ekteskapet sto ikke til å redde uansett, og 25 februar 1992 søkte Nicole om skilsmisse.
Selv det gjorde ikke slutt på mishandlingen. OJ hadde fremdeles barna som forbindelse og han klarte å finne måter å ydmyke og slå kona si ved å bruke Sydney og Justin som grunn. Han mislikte alle menn Nicole slapp inn i huset fordi han tilsynelatende ikke ville at barna skulle bli eksponert for de upassende tingene de shadde planer om. OJ ble anklaget for å følge etter Nicole da hun var ute med eieren av Brentwood restauranten Mezzaluna Trattoria, Keith Zlomsowitch. Den kvelden fulgte OJ henne tilbake til huset i Gretna Green Way noen få gater nedenfor Rockingham Avenue, kikket inn vinduet og så at hun var intim med en annen mann og slo i døren hennes med neven. Dagen etter konfronterte han henne hjemme, slik han hadde gjort mange ganger før, foran den nye elskeren hennes. “Jeg så deg i går kveld,” sa OJ i følge Zlomsowitch, “jeg fatter ikke at du kan gjøre det her hjemme. Jeg så deg.” Men så snudde han seg til Zlomsowitch da han gikk og skjerpet seg straks. OJ tok ham i hånden og sa, “No hard feelings, ok? Du forstår, jeg er en veldig stolt mann.”
Nicole og OJ gikk ut og inn av forhold det neste året før de prøvde en gjenforening for barnas skyld. OJ sa at Nicole fortalte ham at hun hadde ligget med hans beste venn Marcus Allen, noe Allen benekter, og at hun holdt “dop og sexfester” i huset mens barna var der. I en beryktet nødtelefon til 911 den 25 oktober 1993, ber Nicole livredd om politihjelp mens OJ bryter seg inn i huset i et anfall av sjalusi og skriker, “Du brydde deg ikke en
25 OKTOBER 1993 BER EN LIVREDD NICOLE OM POLITIHJELP MENS OJ TRENGER SEG INN I HUSET, RASENDE AV SJALUSI.
dritt om ungene mens du knullet Keithe på stua!”
Det endelige bruddet, før det var umulig å gjenforenes, skjedde 22. mai 1994. OJ hadde prøvd å vinne tilbake Nicole med nok en dyr gave, som Nicole hadde sendt tilbake. “Det er slutt, jeg slo opp med ham ... Jeg fortalte ham at jeg ikke kan kjøpes,” sa hun til vennene sine.
Tre uker senere, rett over midnatt mandag 13. juni 1994, gjorde en forbipasserende en nifs oppdagelse ved Nicoles nye hjem på 875 Bundy Drive: Et blodspor førte gjennom porten, opp et par meter brostein til Nicole Browns kropp, sammenkrøllet i fosterstilling ved foten av trappen. Til høyre for henne, ute av syne for noen som så inn fra fortauet lå Ron Goldman. Begge hadde blitt skåret og stukket flere ganger, skader som gikk dypt inn i organer og vitale blodkar, hvert av dem alene kunne drept dem. Hele åstedet var sleipt av blod. Dette var overkill.
etterforskningen
Politiet ringte OJ bare timer senere mandag morgen. Det var naturlig å ringe nærmeste pårørende, men politiet ville også snakke med eks-mannen for å sjekke ham ut av saken. OJ hadde fløyet til Chicago sent kvelden før for å spille en promo-turnering i golf for sponsoren sin, leiebilfirmaet Hertz. Det som skjedde på hotellrommet hans umiddelbart etter den telefonen vet bare OJ, men det ble et av mange omdiskuterte punkter i retten. OJ sa at han gikk på badet og satte et glass hardt fra seg uten å tenke seg om. Glasset knuste og skar opp langefingeren på venstre hånd. Da OJ kom tilbake til LA la politiet merke til og fotograferte sårene på fingeren. Hans ustabile forhold til Nicole gjorde ham allerede til mistenkt og politiet begynte å tro at disse sårene stammet fra neglene til et av ofrene. Teknikerne hadde mye materiale å jobbe med på åstedet også. Med så mye blod kunne ikke morderen sluppet unna uten å ha vært dekket selv. Nicoles blod ble funnet på et par av OJS sokker, begge ofrenes blod ble funnet i OJS Ford Bronco, og blodige fotavtrykk fra åstedet matchet størrelsen og merket på sko OJ brukte. Ett bevis, aktoratets hjørnestein, var en enkelt skinnhanske dekket med både ofrenes og OJS blod, funnet på åstedet i Bundy Drive. Den andre hansken ble funnet i OJS hus i Rockingham.
Det så ikke bra ut for OJ, særlig etter at han rømte og ga en helikopter-reporter for CBS News tidenes scoop, i en livesending fra en politijakt så besettende at den avbrøt kamp nr fem i Tv-sendingen av NBA finalen. Vekten av alle disse indisiene burde ha gitt en fulltreffer for aktoratet, men det var problemer.
En av OJS forsvarerene, Johnnie Cochran, beskrev åstedet som ”et sluk av bevisforringelse” – og han tok ikke feil. Politiets prosedyrer for å samle bevis var slurvete. Uerfarne teknikere hadde ikke bevart bevisene riktig, det var ikke noe system på oppbevaring og kilder kunne ikke forklares. Det viste seg at blodet på OJS sokker ble funnet to måneder etter drapene, og forsvarets eksperter mente det hadde blitt smurt på når de ikke ble brukt. Disse ekspertene overlot alle konklusjoner til forsvarerne, og drømmelaget var raske til å utnytte det. En politimann fikk til og med ta en blodprøve fra OJ og bringe glasset frem og tilbake til åstedene. Igjen påsto forsvaret at det ble brukt til å plante bevis og ramme OJ Simpson.
I løpet av rettsaken klarte drømmelaget enten å overbevise dommeren om å avvise eksperter, eller så tvil om deres verdi som
bevis på OJS skyld. Marcia Clarks tårn av bevis for aktoratet så mer ut som et korthus, og forsvaret var i ferd med å velte det. Inspektør Mark Fuhrman, politimannen som hadde funnet de avgjørende gjenstandene – blant annet hansken fra OJS hus – hadde sverget under ed at han ikke var rasist. I det minste ikke siden han hadde brukt et nedsettende ord ti år tidligere. Forsvaret avslørte deretter opptak av et intervju Fuhrman hadde gjort bare få år tidligere med manusforfatteren Laura Hart Mckinny. Her slipper den korrupte purken n-ordet og skryter uhemmet av å bryte politiprosedyrer, slå og til og med drepe mistenkte. Han skrøt også av de mange pågående interne etterforskningene av ham. Da dette opptaket ble spilt for juryen forduftet simpethen forsvarets behov for å stikke hull både i bevisene og Fuhrmans karakter. Da Fuhrman til slutt vitnet og ble spurt direkte om han hadde plantet bevis, var troverdigheten hans forsvunnet og han visste det. For å unngå å å inkriminere seg selv og få en egen rettssak, unnlot han å svare.
Da tiden var inne for den mest berømte scenen i saken, der OJ uten å lykkes prøvde å kle hansken fra Rockingham på høyre hånd, hadde mange i den sjokkerte juryen allerede bestemt seg. Men dette stykket av rent teater sendte aktoratets opprinnelig sterke sak utenfor stupet. “Hvis den ikke går på, må han gå fri,” messet Johnnie Cochran i sin sluttprosedyre til juryen. Og det gjorde han. OJ gikk fri.