Kun det mest essensielle får plass i hjemmet til denne familien, som reiser rundt i en gammel buss.
I dag er det å velge fra like viktig som å velge til. Å leve med faerre, men bedre ting på mindre plass, såkalt «downsizing». Familien Ekstrand har gått for ekstremvarianten – og fått et bedre liv som resultat.
Bare pakke kofferten og kjøre inn i solnedgangen. Den tanken har nok streifet de fleste av oss. Men romantikken drukner for de fleste i alle de praktiske avgjørelsene som følger med. Det er sikkert derfor de fleste av oss fortsetter som før. Andre er litt modigere. Blant dem er Josefine og Emil Ekstrand, som sammen med barna Leopold på fire og Hilma på to, kjøpte en gammel militaerbuss fra 1963. I 2019 pusset de den opp og kjørte til Portugal. Drømmen var å bo i Syden, få mer tid sammen med barna, komme tettere innpå naturen – og tettere på hverandre som familie.
Tettere kom de definitivt i sin 20 kvadratmeter store veteranbuss. Den er innredet med to barnerom, et kjøkken, baerbar do og et bad i form av et elektrisk dusjhode, en vannpumpe og en bøtte, og et interiør som ellers kan brettes ut like enkelt som en lommekniv.
Etter seks måneder på hjul har familien tatt en liten pause i et gammelt hvitt hus ved Algarvekysten. Det ligger så tett inntil havet at tidevannet på sitt høyeste slår inn mot muren som avgrenser vannet fra gressplenen. Men hva betyr det for en familie å slippe alt de har og bosette seg på så liten plass? Josefines opplevelse er et det har påvirket familien mer enn de hadde regnet med på forhånd.
– Du må øve deg på å si farvel. Det krever at du frigjør deg fra klaer, bøker og møbler. Vi måtte selge, kaste ut og rydde opp i mange omganger. Det var vanvittig å observere seg selv, hvordan jeg mente at nå hadde jeg virkelig skåret inn til benet. Litt senere gikk jeg gjennom alt en gang til og kunne enkelt se at jeg fortsatt hadde en masse småting som ikke hadde noen saerlig betydning for meg.
Josefine har som utgangspunkt at den materielle delen av livet kan vaere flytende, og at et hjem kan endre form, farge og sted. Hun mener
man skal passe seg for å forveksle prestisje og materiell overflod med livskvalitet, for de to går ikke alltid hånd i hånd.
Josefine er designer og Emil fysioterapeut, men i dag lever de av oppsparte penger fra leilighets- og butikksalg på Nørrebro i København. De tjener også litt på firmaet Leo Leo, hvor de lager og utvikler tidløs og original design for de minste. Kjøp og salg fyller altså parets hverdag, hvor lysten på å forbruke ikke har forsvunnet helt. Derimot er forbruket begrenset av noen fysiske rammer, som har gitt dem en dypere forståelse for deres virkelige behov.
– Vi elsker god design begge to, og som designer selv er det uhyggelig mange ting som får designhjertet mitt til å banke litt fortere, sier Josefine. – Men nå er vanen bedre justert. Jeg er blitt mer selektiv og veloverveid i mine kjøp, og gjør aktivt bruk av prinsippet «nytt inn, gammelt ut». Tankegangen fungerer også på barna. Når de snubler over noen nye leker minner vi hverandre på dem som allerede ligger i skuffen, og det fungerer glimrende. Det er en måte å tenke på som vi hele tiden bruker.
Til tross for sol og sjøutsikt dukker hverdagen fortsatt opp hos den lille familien. De kan oppleve at klesvasken hoper seg opp, at de stresser, eller at det blir for mye TV-titting. I tillegg synes de det kan vaere hardt å hele tiden rive opp teltpluggene, ikke kjenne et eneste ansikt på supermarkedet og de kan bli gjennomboret av hjemlengsel. Likevel lengter de ikke etter faste rammer og fast inntekt. Tvert i mot har paret en filosofi om at i stedet for å leve ut drømmen om å reise verden rundt som gamle, som mange kanskje drømmer om, har de valgt å dra avgårde nå.
– Innimellom står man ved et veiskille i livet, hvor du må se frykten i øynene hvis du skal få gjort noe. Vi vil gjerne prøve å nå drømmene våre. Derfor har vi bestemt oss for å vaere modige, ikke vaere redde for å miste ansikt, men kaste oss ut på dypt vann og forsøke å svømme.