Nye boformer – med felleskapet i fokus – vokser frem i stadig økende grad.
Unge barnefamilier flytter i kollektiv utenfor byene. De unge i byene skaper nye sosiale bofellesskap. Og den voksende gruppen av eldre finner sammen i nybyggede seniorboliger. BO BEDREs journalist Trine Jørck reflekterer her over sin egen boform – hun bor nemlig selv i et slags moderne kollektiv.
Jeg ser naboene mine stort sett hver dag. I det området der jeg bor ligger det et hotell, en fransk kafé, en liten kiosk, en kinarestaurant og en fiskerestaurant. Jeg kjenner eierne av alle sammen. Jeg kjenner dem som frekventerer stedene. Jeg vet når de går hvor og vi møtes daglig, når rutinene våre krysses. Noen ganger er det en rask kommentar fra han i kiosken, som vet hva jeg skal ha. Noen ganger en spontan middag hos en av naboene. Noen ganger er det sene kvelder på kafeen, med lange samtaler om alt mellom himmel og jord. Og andre ganger er det fellesmåltider på kinarestauranten, hvor man føler seg som en del av en stor italiensk familie, der individet oppløses i en større sosial kontekst. Kjaeresten min, søsteren min, flere av mine beste venner – alle bor vi i samme bygning, vi spiser sammen, løper sammen, drikker vin sammen og løser verdensproblemer sammen. Ofte står dørene til leilighetene åpne, og hunder og barn boltrer seg på den utvidede plassen.
Stedet der jeg bor ligger midt i København. Men det føles litt som en liten landsby. Vi er infiltrert i hverandres liv på kryss og tvers, og ofte tenker jeg at jeg bor i et slags moderne kollektiv – selv om vi alle har hver vår leilighet. På en måte har jeg fått meg en ekstra familie, og jeg tenker ofte på at dette er helt unikt.
Men i virkeligheten er det nok ikke bare oss. Kanskje er den måten vi lever på et uttrykk for en større samfunnsmessig tendens, en tendens der vi i større grad søker fellesskapet og det sosiale: Folkehuset Absalon på Vesterbro i København har lenge hatt stor suksess med fellesmåltider og en lang rekke sosiale arrangementer. I forlengelsen av at mange unge mangler tak over hodet vokser nye boligprosjekter frem, som ikke bare løser det praktiske ved å gi dem et sted å bo, men som nettopp også har en større sosial agenda. I CPH Village bor unge mennesker i containere, og mellom containerne finnes det et hav av aktiviteter, som binder de unge sammen sosialt. Der er det fellesmåltider, markeder, klatreklubber og mer. Venligbolig Plus på Frederiksberg er et annet initiativ som henvender seg til unge og flyktninger. Arkitekturen er tilrettelagt sånn at unge og flyktninger bor side om side. Alle har sitt eget rom, men ut over det deler de vaskeri, takterrasser og felleslokaler som bygger opp under fellesskapet. I Venligbolig Plus har man i tillegg skapt en såkalt buddy-ordning, der unge fungerer som mentorer for flyktninger, og på den måten motvirkes ensomhet og segregering, og skaper bedre integrering.
Og det er ikke bare de unge som vil ha slike fellesskap. Min gamle farfar på 92 år har riktignok sin egen leilighet, men den ligger i et kompleks av eldreboliger. Ettersom han ikke lenger selv kan kjøre bil, kjører naboene ham både til trimmen og naerbutikken. Dessuten henger
det hver søndag en pose med ferske rundstykker på døren, hengt der av naboen som alltid kjøper med en pose til ham når han selv er hos bakeren.
I det hele tatt synes det å skje endringer på eldreområdet. Der vi i mange år har sett hvordan den eldre generasjon er blitt stuet vekk på pleiehjem, virker det som om det nå dukker opp flere initiativer som forsøker å skape økt livskvalitet hos den stadig økende gruppen av eldre i samfunnet vårt. I Slagelse er man i gang med å utvikle Agorahaverne, et senior bofellesskap s konsepts om skal rulles utover hele landet. Bokonseptet er utviklet i et samarbeid mellom forskere, antropologer og arkitekter, og søker nettopp å skape en arkitektur som inviterer til fellesskap. Blant annet har de laget overbygde atriumhager. På den måten forlenger de utendørssesongen fra tre til ni måneder, og skaper dermed rom for spontane møter – som igjen motvirker ensomhet.
Et alternativ til eldreboligene er å bli boende sammen som familie, altså flere generasjoner på tvers. For litt siden, da jeg intervjuet et par, fortalte de at de nettopp hadde bestemt at hennes mor skulle flytte inn. Samtidig skulle også barna bli boende, selv om de var over 20 år gamle.
På Instagram fortalte en gammel venninne at hun nettopp hadde flyttet inn i nytt hus med mann, barn – og svigerforeldrene.
Og det gir mening å dyrke fellesskapet. Den amerikanske forskeren Susan Pinker har studert hvor i verden man lever lengst: I en liten landsby på Sardinia, viser det seg, der det bor den største samlingen av mennesker over 100 år. Hun fortsatte undersøkelsene for å finne ut hvorfor så mange ble over 100 år nettopp der, og resultatet var, i alle fall for noen, overraskende. I landsbyen Villagrande hadde de ikke så vakker arkitektur, de spiste masse ravioli fylt med ost, de trente ikke noe saerlig, og de var ikke spesielt rike. Til gjengjeld lå husene ekstremt tett, og små svingete veier bandt hvert hus sammen med de andre, og nesten til og med hang inngangspartiene sammen med hverandre. Landsbybeboerne støtte stadig på hverandre, og alle visste hvem alle var. Uansett hvor Susan Pinker gikk for å intervjue en 100-åring, fant hun en kjøkkenfest. Hun oppdaget at 100-åringene alltid var omgitt av familie og venner, som bare kom innom for å ta et glass, eller tok med frisk frukt fra markedet, og ingen var overlatt til å leve et ensomt liv. Alt tydet på at nettopp den sosiale kontakten menneskene imellom var den viktigste årsaken til at folkene ble over 100 år.
Susan Pinker fikk også støtte til antagelsene sine gjennom studier som viste at over ren luft, matvaner, drikkevaner, røykevaner et cetera, er det som gir lengst liv hvor gode vennskap man har, eller hvor mye man interagerer med andre i løpet av en dag. Nevrolgiske undersøkelser viser dess utenatansikt- til-ansikt-kontaktutløser en flom av n ev ro transmisjoner. Blant annet utløser det oxytocin, som øker nivået av tillit og får nivået av kortisol til å falle – noe som betyr at du blir mindre stresset. Dessuten blir det gjennom fysisk kontakt og møter med andre mennesker generert dopamin, noe som gir oss en følelse av lykke.
I mitt eget lille kollektiv tilbringer vi også mange kjøkkenfester sammen. Så sent som dagen før dette ble skrevet, satt jeg sammen med to av naboene under meg og barna deres. En annen venn hadde nettopp vaert innom med en kasse matvarer. En kyllingsuppe sto og putret på komfyren, barna løp opp og ned trappen mellom de tre leilighetene, og vi fikk skravlet om dagen og løst og fast. Jeg vet ikke om vi blir 100 år av den grunn, men jeg vet at jeg ble varm inni meg – både av den hjemmelagede kyllingsuppen og av tanken på å komme hjem til en bygård full av gode venner. Derfor kan jeg også helt og holdent forstå at over 200 000 husstander i Danmark i dag består av flere familier – noe som er en økning på 25 prosent de siste ti årene. Og som Susan Pinker sier: Det er et biologisk imperativ å vite at vi hører til.