STYLISTENS EGEN SOMMEROASE
BoligPluss-stylist Julie og mannen hennes, Simon, måtte frem med alt de hadde av arbeidslyst og pågangsmot da de overtok den trange, mørke hytta i barndommens ferieparadis. Men det var verdt strevet. Bli med til deres lyse, deilige oase!
Gulnet panel, mørke rom og tunge møbler hadde skremt vekk mange potensielle kjøpere, men BoligPluss-stylist Julie så lyset i alt det mørke, og falt pladask for den lille hytta. Sammen med sin private handyman har hun forvandlet stedet til et ekte sommerparadis, både ute og inne.
En grå og overskyet februardag dro Julie Løwenstein og Simon Schack for å se på en sommerhytte som hadde ligget ute for salg i over et halvt år. Hytta var temmelig overmøblert og virket mørk og trang med vegger og tak kledd med gulnet furupanel, men i motsetning til alle de andre som hadde vaert på visning, lot ikke Julie og Simon seg skremme.
– Vi ble bombardert med inntrykk da vi trådte over dørterskelen – det var så mange ting der inne! Men siden jeg jobber med innredning og styling til daglig, klarte jeg fint å se bort fra det, og jeg skjønte ganske raskt at noen liter hvitmaling ville gjøre mye, forteller Julie.
Simon er utdannet tømrer, og paret så at de – med en del egeninnsats – kunne realisere hyttedrømmen sin her. De overtok stedet samme vår, og brettet opp ermene. Maling, nytt kjøkken og nytt bad stod øverst på listen.
– Jeg malte og malte og malte! Alt treverket måtte vaskes, grunnes og så males to-tre strøk. Det var flere som tilbød meg å låne en malingssprøyte, men jeg malte med pensel fordi jeg syns det er så fint når man kan se penselstrøkene på panelet, sier Julie.
Mens Julie sto for malingen, gikk Simon i gang med å rive inventaret i kjøkken og bad. Gulvet på badet måtte senkes for å komme på samme nivå som resten av hytta, og den jobben gjorde han alene med spade og håndkraft.
– Simon er en arbeidshest og han har virkelig stått på. Vi er et bra team: Jeg får ideene og han setter dem ut i livet, og ingen av oss er redde for å ta i et tak, sier Julie.
Julies beste råd er likevel at man ikke gaper over for mye