EN NY TID

Su­per­stjer­nen Astrid S i sam­ta­le med skue­spil­ler, re­gis­sør og for­fat­ter Mat­tis Her­man Nyquist.

Costume (Norway) - - Innhold - TEKST Mat­tis Her­man Nyquist FOTO Re­na­te Tor­seth STY­LING So­nia Upp­al HÅR OG MAKE­UP Jens Wi­ker/sen­sai

Tur­ne­en er av­lyst, al­bu­met ut­satt, det er slutt med kja­eres­ten og ma­na­ge­ren har fått ny jobb. Men Astrid S har det bed­re enn på len­ge. En­de­lig har hun be­gynt å si nei igjen. Vi in­vi­ter­te den pris­be­løn­te for­fat­te­ren, skue­spil­le­ren og re­gis­sø­ren Mat­tis Her­man Nyquist til å in­ter­vjue en av våre al­ler største stjer­ner. Her er re­sul­ta­tet.

DDet­te skal sies: I fjor høst job­bet Astrid og jeg sam­men i for­bin­del­se med hen­nes tur­né. Hun var usik­ker på om hun kun­ne la­ere seg å snak­ke på sce­nen mel­lom lå­te­ne. Selv var jeg høyst usik­ker på om jeg had­de noe for­nuf­tig å la­ere bort. Hun var redd for å si noe på sce­nen som fikk hen­ne til å føle seg dum, feig, uin­ter­es­sant og ta­lent­løs. Her kjen­te jeg meg igjen. Hun trod­de hel­ler ik­ke at noen egent­lig fak­tisk fri­vil­lig vil­le komme på kon­ser­te­ne hen­nes. Helt re­elt. Og hvis det mot for­mod­ning skul­le komme noen, så men­te Astrid, på ekte, at de had­de kjøpt bil­lett til feil kon­sert, el­ler had­de blitt tvun­get med av noen, even­tu­elt vun­net bil­let­ter av en ra­dio­ka­nal. Det er hen­nes sann­het. Sett i den sam­men­hen­gen bur­de sik­kert Finn Skår­de­rud tatt den­ne pra­ten i ste­det.

Men slik ble det ik­ke. Det ble meg.

— Det som er dumt med deg, er at du får alt til å vir­ke så dra­ma­tisk når vi pra­ter sam­men. Egent­lig er jeg ik­ke så dra­ma­tisk. — Hva me­ner du?

— Jeg er egent­lig helt van­lig.

Se for deg at du be­gyn­ner i Ren­ne­bu skole­korps som syv­åring. Da kan du ik­ke vite at du noen år se­ne­re skal bli frak­tet jor­den rundt til de mest at­trak­ti­ve pro­du­sen­te­ne som fin­nes, med ver­dens største plate­sel­skap i ryg­gen – som med sit­ren­de spen­ning venter på det du skri­ver, det nes­te du skal gi ut.

Mu­li­gens vil du få en li­ten fø­lel­se av mu­si­kalsk med­vind idet du mot­tar Norsk Tip­pings drømme­sti­pend i 2008 for din cover­låt av Eric Cal­mens udø­de­li­ge klas­si­ker All by my­self fra 1976, men man kun­ne jo ten­ke seg at det ble med dét. At du da ik­ke så for deg at en låt du har la­get skul­le stre­a­mes 226 mil­lio­ner gan­ger, el­ler at FN yd­mykt skul­le spør­re om du kun­ne ten­ke deg å bli de­res klima­am­bas­sa­dør.

Når du star­ter på fot­bal­lin­ja ved Ork­dal vi­dere­gå­en­de sko­le og prø­ver få ditt bes­te ut av po­si­sjo­ne­ne som venstre­ving og back – så kan du ik­ke vite at du skal del­ta i et Tv-pro­gram kalt Idol, og at en fem­te­plass om­si­der skal føre deg inn i et uni­vers som gir deg mu­lig­he­ter in­gen, om noen, and­re nord­menn tid­li­ge­re har fått.

— Egent­lig kun­ne jeg tenkt meg å job­be i barne­hage.

— Hvor­for dét?

— For­di jeg fø­ler det er et mye mind­re ego­sen­trisk yr­ke.

— Ja?

— Det at noen tren­ger deg. Sånn på or­dent­lig. Det å va­ere vik­tig for noen.

I et ufri­vil­lig kon­ten­tum av P4s ge­ne­rel­le spille­lis­te fra de sis­te fi­re ti­år, la­ger Astrid Sme­plass en al­ter­na­tiv form for kaf­fe på ko­ro­na­ens første vir­ke­li­ge virk­nings­ful­le dag i Nor­ge. Det er fre­dag den 13. mars 2020.

I en nes­ten tom lei­lig­het har Astrid kokt opp varmt vann, og nå hel­ler hun fil­ter­malt kaf­fe di­rek­te opp i kje­len og rø­rer med en sleiv. Selv vet jeg ik­ke mye om kaf­fe, men det­te er en me­to­de jeg ik­ke har sett før. Hel­ler ik­ke hørt om. Hun rø­rer vi­de­re med slei­va, hel­ler oppi mer fil­ter­malt kaf­fe med en ba­ri­stas auto­ri­tet. Så vir­ker det som om hun ten­ker at en halv pose, det er ak­ku­rat pas­se. Det er nok.

«Det som er dumt med deg, er at du får alt til å vir­ke så dra­ma­tisk når vi pra­ter sam­men. Egent­lig er jeg ik­ke så dra­ma­tisk.»

Lei­lig­he­ten er glo­varm. Jeg sit­ter i T-skjor­te og svet­ter, på den pin­li­ge må­ten. Astrid har på seg en tjukk het­te­gen­ser, som hun ba­erer med den største lett­het. Og idet hun leg­ger sis­te fi­nish på kaffe­ko­kin­gen, på­pe­ker hun en av lei­lig­he­tens man­ge sa­ereg­ne kva­li­te­ter i hen­nes øyne – dens sval­het.

Astrid set­ter seg i den sma­le sen­neps­bru­ne so­fa­en, lei­lig­he­tens enes­te vir­ke­li­ge mø­bel.

Jeg tar en slurk av den grø­te­te kaf­fen hun har satt foran meg, som på en pa­ra­dok­sal måte li­ke­vel er tynn som regn­vann. Den er gru­som.

Astrid tar også en slurk av kaf­fen.

— Den var da ik­ke så verst, sier hun. — Nei. Fin den.

Hun tar en ny slurk.

— Ja. — Ja.

Astrid set­ter øyne­ne i meg, som om hun de­mon­stre­rer det fak­tu­met at det slett ik­ke er en ser­ti­fi­sert jour­na­list som skal lede den­ne pra­ten.

Jeg prø­ver meg på et opp­my­ken­de første­spørs­mål:

— Ja, hvordan tror du det­te blir, da?

Hun le­ner seg bak­over i so­fa­en, ser opp.

— Jeg ten­ker at hver gang vi snak­ker sam­men, så fø­ler jeg at alt jeg sier blir blåst opp. For­di du på død og liv skal gjøre alt så al­vor­lig, gjøre ting stør­re og ver­re enn det de egent­lig er. Det blir blåst opp! Du blå­ser det opp. Du skjøn­ner jo hva jeg me­ner med dét, sier Astrid.

— Jeg blå­ser da ik­ke opp noe?

— Nja. Det er vel kan­skje mitt an­svar også, da – å ik­ke blå­se opp ting. Men jeg blir re­vet med noen gan­ger. Og jeg sy­nes sik­kert det er ar­tig å blå­se opp ting selv, men det blir jo noe an­net når det skal stå på trykk. Jeg vil jo ik­ke at folk skal tro at jeg er en sånn helt «dra­ma»-type.

— Nei vel. Men vi må jo bor­re litt i ting, da, ten­ker jeg, el­lers så blir det jo null. Jeg me­ner jo ik­ke å over­dra­ma­ti­se­re, men vi må jo gå inn i noe om det skal bli til noe, det­te. Jeg sier ik­ke at du har noe pro­blem. — Du stil­ler så man­ge spørs­mål.

— Det er litt av po­en­get her, det.

— Det er gans­ke slit­somt. Og da blir jeg noen gan­ger litt re­vet med, sy­nes sik­kert det er litt spen­nen­de at man zoo­mer inn på ting i en sam­ta­le, og jeg er ik­ke så vant til å dri­ve å zoo­me inn på ting, da, og der­for så fø­les det så opp­blåst etter­på.

— At jeg blå­ser opp?

— Ja.

— Hmm.

— Nett­opp.

— Ja.

— Jeg blir sli­ten.

— Jeg blir sli­ten selv, jeg.

— Der kan du se.

— Men kom det i det hele tatt noe ut av den job­ben vi gjor­de sam­men i for­kant av tur­ne­en, da?

— Jo ...

— Du end­te jo opp med å fra null prat, til lan­ge re­son­ne­men­ter mel­lom lå­te­ne, så noe må vel ha løs­na?

— Jo da. Jeg tror at det løs­na for meg, på or­dent­lig, alt­så. Grun­nen til at jeg var redd for å pra­te på sce­nen – det er jo den at jeg er grunn­leg­gen­de redd for å va­ere til bry, at folk skal kje­de seg i hjel, at folk ik­ke er der fri­vil­lig, at in­gen hei­er på meg.

— Ja?

— Og det å ta ei­er­skap til dét, å ta ei­er­skap til den angs­ten, red­se­len min, å fak­tisk kun­ne tør­re å pra­te om det, på en sånn gans­ke ufar­lig måte ... Der hjalp du meg. At jeg om­si­der klar­te å tro på at de som er i sa­len fak­tisk vil va­ere der. At de øns­ker at vi skal va­ere der sam­men. Det har hjul­pet meg. Og det har jeg egent­lig tatt med meg inn i hver­da­gen óg, at jeg ten­ker sånn, herre­gud, jeg har jo ven­ner for­di de fak­tisk har lyst til å va­ere sam­men med meg, det er jo in­gen som blir tvun­get til det ... å bru­ke tid på meg?

– Hå­per ik­ke det.

– Og så har jeg be­gynt si nei til ting igjen.

– På hvilken måte?

– Da jeg var helt ny i gamet, ten­åring, så var jeg helt uredd – meld­te hva som helst, sånn på in­stinkt. Tur­te å si ifra hva jeg men­te om ting, uten tan­ke på kon­se­kven­se­ne. Men så ... Vet ik­ke, jeg ... Ble et­ter hvert litt redd for å skuf­fe folk. I mø­ter og sånn, på jobb. Så da sa jeg bare «ja» – vil­le va­ere grei. Vil­le ik­ke va­ere et pro­blem.

– Men så?

– Nå har det mer gått opp for meg hva jeg vil.

– Ja vel?

– Jeg har be­gynt å si «nei» igjen.

– Sier du bare nei?

– Nei.

– Nei.

– Men nå tør jeg igjen å si ifra om hvordan jeg vil ha det.

– Hvordan da?

Astrid leg­ger ho­det på skak­ke og ser al­vor­lig på meg.

– «Sånn gjør vi det nå», sier jeg da.

Hun rei­ser seg og luk­ker ve­randa­dør­en, sten­ger igjen den lil­le gli­pen som frem til nå had­de la­get en nød­ven­dig liv­line mel­lom det­te rom­met og kil­den til ok­sy­gen.

— Jeg sy­nes det trakk litt, jeg, sier hun og set­ter seg.

Tar en slurk av kaf­fen igjen. Det kan vir­ke som om hun nes­ten ko­ser seg med den.

— Man er jo man­ge for­skjel­li­ge ting, da. Din opp­fat­ning av meg er jo bare den jeg er for deg. Men det er jo sann­syn­lig­vis bare den jeg er sam­men med deg, ik­ke sant. Ik­ke den jeg nød­ven­dig­vis er.

— Jeg har ald­ri på­stått å ha noe dy­pe­re grunn­lag for å for­stå deg, jeg.

— Nei, nei, din for­stå­el­se av meg er alt­for tynn.

— Er det noen du fø­ler deg for­stått av?

— Ven­nin­na mi Li­se.

— Er det hun med lil­la hår?

— Nei – rosa.

— Hva er det som gjør at du fø­ler at det er hun som for­står deg, da? — Hun får meg til å slap­pe av. Uten å gjøre noe spe­si­elt. Jeg fø­ler for så vidt all­tid at jeg er meg sjøl, alt­så – men med hen­ne så blir det ik­ke så vel­dig an­strengt. Jeg bare slap­per av. Jeg vet ik­ke. Vi møt­tes

i Dan­mark. Vi har det bra sam­men. Det stem­te. Kje­mi.

— Hva er den kje­mi­en?

— Tu­rer. Vi har sam­ta­ler om re­la­sjo­ner i liv­e­ne våre. Sik­kert helt van­lig. Hvordan man skal løse li­vet. I ut­gangs­punk­tet sy­nes jeg det er jaev­lig kje­de­lig å snak­ke om sån­ne ting. Men med hen­ne så blir det ... Jeg vet ik­ke, jeg ... Vik­ti­ge­re på en an­nen måte. Hun får meg til å ten­ke uta­for bok­sen. — Ler de­re av noe, da? — Nja. Det er vel­dig al­vor­lig. — Hva var det som åp­net seg mel­lom de­re, hva slags sam­ta­ler? — Egent­lig alt mulig. Men, ja: fa­mi­li­en, Per, eks­k­ja­eres­ten min, Hal­vor (eks-ma­na­ge­ren) ... Ja ... Man prø­ver å for­stå. — Hva da? — Hvor­for ting tar slutt. — Hvor­for tar ting slutt, tror du? — Vet ik­ke. Det er tu­sen grun­ner. Og in­gen. Kan­skje det bare er ti­den. El­ler at man er på for­skjel­li­ge ste­der. — Hva slags ste­der?

— I li­vet, bare.

For ik­ke len­ge siden opp­hør­te sam­ar­bei­det mel­lom Astrid og ma­na­ge­ren Hal­vor Marstrande­r. Siden opp­star­ten av hen­nes rei­se har Hal­vor va­ert der. Hele ti­den.

All­tid. Va­ert selvfølgel­ig. Hjul­pet hen­ne gjen­nom Nor­ge, så Euro­pa – og om­si­der til verden – en slags far/adm.dir. for­kledd som ma­na­ger.

Men i slut­ten av fe­bru­ar gikk Astrid over Even­tyr­brua i bun­nen av Mar­k­vei­en i Oslo og fikk øye på Hal­vor som satt og ven­tet i vin­du­et på Kaffe­bren­ne­ri­et.

— Han had­de teks­tet meg uten å sen­de emo­jis. Det er ald­ri et godt tegn. Da er det al­vor.

Hun gikk inn, de ga hver­and­re en klem, sat­te seg. Snak­ket litt om By­larm, løst og fast.

— Jeg hus­ker jeg sa at jeg had­de det jaev­lig bra om da­gen. Og da mer­ka jeg at han ble rar. Så da skjøn­te jeg at nå skul­le han komme med en el­ler an­nen ny­het som sann­syn­lig­vis gjor­de at jeg ik­ke kom til å ha det så vel­dig bra len­ger.

Og da for­tal­te han at han had­de fått et jobb­til­bud. Og da for­stod jeg gans­ke kjapt at ... Ja.

— Hva slags jobb var det?

— An­svar­lig for ar­tist­ut­vik­ling i War­ner.

— Det hør­tes jo spen­nen­de ut. — War­ner er hel­di­ge som får ham.

Astrid ser ut av vin­du­et hvor den skar­pe so­la skja­erer inn gjen­nom rom­met. Nå ser hun også varm ut. Tar en slurk av den udrik­ke­li­ge kaf­fen igjen. Man kan se på hen­ne at hun et lite se­kund også for­står hvor vond den er. Men la­ter som in­gen­ting.

— Hva tenk­te du da han for­tal­te det?

— Jeg så at han syn­tes det var vans­ke­lig å si det, at han syn­tes det var jaev­lig trist. Så jeg tenk­te egent­lig at jeg vil­le at det skul­le bli så be­ha­ge­lig som mulig for ham å si det.

— Hva tenk­te du, da?

— Det gikk på en an­nen måte opp for meg hvor mye han har be­tydd. Hvor vik­tig han har va­ert i li­vet mitt. Så gråt vi. So­la stod sånn brått mot vin­du­et, sånn som her nå, skarpt. Holdt rundt hver­and­re. Det var fak­tisk vel­dig fint. Emo­sjo­nelt.

Men jeg føl­te meg over­ras­ken­de ro­lig. Med en gang han sa det, så føl­tes det rik­tig. Og bra.

— Hvor­for det?

— Jeg vet ik­ke helt ... Det ga bare me­ning. Selv om jeg var trist.

— Tenk­te du der og da at det var rik­tig at de­re var ved veis ende?

— Jeg tenk­te mest at det var sykt mo­dig av ham å ta det val­get. Val­get går for så vidt ut­over meg, men jeg for­stod da at det­te var et rik­tig valg for ham, at den nye job­ben var noe han had­de or­dent­lig lyst til. Så det syn­tes jeg var vel­dig tøft. Og jeg skjøn­ner at det ga vel­dig me­ning for ham å gjøre det.

— Hva skal du gjøre nå, da?

— Jeg vet ik­ke helt. Men jeg tror det er skik­ke­lig bra for ham. Og jeg er så takk­nem­lig for Hal­vor.

«Han had­de teks­tet meg uten å sen­de emo­jis. Det er ald­ri et godt tegn. Da er det al­vor.»

Astrids lei­lig­het er på to eta­sjer. Det hø­res i ut­gangs­punk­tet de­fi­ni­tivt bed­re ut enn det er. Du kom­mer inn i en bit­te li­ten gang, ser inn til et bit­te lite bad, et sove­rom, så en li­ten trapp opp til et av­langt rom med stue og kjøk­ken i ett. I hver ende av rom­met er det sto­re, hel­dek­ken­de vin­du­er, noe som øker in­ten­si­te­ten fra so­la. Et slags driv­hus for men­nes­ker med ut­sikt over byen. En skjult per­le.

Stik­ker man ho­det ut av skyve­døren til den tom­me ve­ran­da­en hvor det kun lig­ger noen døde bla­der fra høs­ten 2019, er still­he­ten på­fal­len­de til å lig­ge så til de gra­der in­nen­for Oslos Ring 1. Og luk­ker en øyne­ne og vir­ke­lig an­stren­ger seg – så kan man i et lite se­kund se

for seg at man er i en ur­ban del av hen­nes hjem­sted, at man er en av de 989 inn­byg­ger­ne i Ber­kåk.

I bak­grun­nen drar P4 til med Los del Rios Ma­ca­re­na fra 1993. En låt som ik­ke nød­ven­dig­vis løf­ter sam­ta­len.

— Hva er det du for­sa­ker for å dri­ve med det du dri­ver med? — For­sa­ker? Er det et ord du bru­ker?

— Ja.

— Jasså.

— Hva er det du gir opp, hva er det du ik­ke får med deg? Hva opp­le­ver du at du sier nei til? Hva kos­ter det deg?

— Noen gan­ger vet jeg bare ik­ke om jeg sy­nes det er så ar­tig. — Hva er det du ik­ke sy­nes er ar­tig?

— Va­ere i stu­dio. Mail. Sit­te og snak­ke på mø­ter om stra­te­gi og om hvil­ke lå­ter man tror vil slå an på Tik

Tok ... Og sån­ne ting.

Mer Ma­ca­re­na spil­les. Den låta va­rer len­ger enn man skul­le tro.

— Hva er det du har lyst til å gjøre, da? Hvis du kun­ne vel­ge på nytt?

— Hvis jeg ik­ke skul­le dre­vet med mu­sikk? — Ja.

— Det vet jeg ik­ke. Har ik­ke tenkt så mye på det.

— Nei. Men da kan du ten­ke på det nå.

Lang pau­se. Mer Ma­ca­re­na.

— Okei. Det jeg har lyst til å gjøre; jeg har egent­lig bare lyst til at ting skal fø­les trygt. For det gjør det ik­ke nå. For meg. Og det sy­nes ik­ke jeg er gøy. Og at det for­plan­ter seg. Det kan godt hen­de at det ik­ke har noe med mu­sik­ken å gjøre – men det er i alle fall det jeg dri­ver med nå. Uten Hal­vor, så fø­les lik­som ik­ke det­te ... trygt.

— Når var sist du føl­te det trygt, da?

— For sånn to uker siden.

— Men tror du at mo­ti­va­sjo­nen kan komme til­ba­ke?

— Ja. Det vet jeg. Mulig den­ne pra­ten her bare er litt dår­lig ti­ming. For ak­ku­rat nå er jeg skik­ke­lig nede.

— Og så kom ko­ro­na­en.

— Den er fak­tisk et lys­punkt i li­vet mitt nå, alt­så mis­for­stå meg rett! Men den gir i alle fall en mer­ke­lig form for kon­struk­tivt fokus. Takk­nem­lig­het.

— Hva er det bes­te øye­blik­ket Hal­vor og du har hatt sam­men?

Det blir en vel­dig lang pau­se. Astrid kik­ker med et tu­sen­me­ters­blikk mot veg­gen. Et smil våk­ner grad­vis i hen­ne. Hun ler litt, nes­ten in­ne i seg. Prø­ver i alle fall å skju­le det.

— Hmm ... Jo, jeg vet. Det var første gan­gen han skik­ke­lig kjef­ta på meg. Det var på den al­ler første tur­ne­en vi had­de, det var sånn skik­ke­lig lav­bud­sjett og vi reis­te med en sånn li­ten mini­buss ... Nei, det var ik­ke mini­buss en­gang, det var egent­lig bare en slags stor bil hvor det var bygd inn, sik­kert helt ulov­lig, sån­ne tyn­ne «ulig­ge­li­ge» sove­plas­ser til oss, ban­det. Ik­ke noe toa­lett, in­gen­ting. Og vi had­de hel­ler ik­ke råd til ho­tell, så vi had­de et sånt dag­rom på de ste­de­ne vi var som vi alle del­te, du­sja på, var på do osv.

Sjå­fø­ren var fra Russ­land, og mens vi var på tur­ne­en, så fød­te ko­na hans en dat­ter.

— Det var da et hyg­ge­lig lys­punkt? — Han var så sint. Han hata li­vet, lik­som. Og vi had­de ik­ke nok senge­plas­ser inni den­ne al­le­re­de im­pro­vi­ser­te om­byg­de bi­len, så vi måt­te kjø­pe en eks­tra ma­drass som han skul­le sove på uta­for bi­len. Det var mørkt, alt­så. Og jeg vet at alle kjen­te på at det var vondt, men også litt gøy.

Astrid kik­ker opp i ta­ket for lik­som å reg­ne seg frem til hvor den­ne om­rei­sen­de trup­pen fak­tisk var på rei­se.

— Så skul­le vi spil­le i Ber­lin. Rett ved siden av den sex­klub­ben, vet du – Berg­hain.

— Tror ik­ke det er en sex­klubb. — Uan­sett; vi spil­te i alle fall på et lite sted ved siden av den, og had­de par­kert bi­len på en slags ned­lagt par­ke­ring der el­ler noe. Et­ter kon­ser­ten skul­le alle inn­om det­te dag­rom­met, og da vi var fer­dig med det­te så skul­le vi til­ba­ke til bi­len, men da vis­te det seg at de had­de luk­ka por­ten inn til der vi had­de par­kert, og låst hele greia med et git­ter­gjer­de og en sånn sva­er henge­lås du ser på tegne­film, vet du. Så stod vi der, da, hele ban­det, Hal­vor og jeg, blak­ke, og så inn mot bi­len langt der borte med en rus­sisk mann so­ven­de på en ma­drass uta­for bi­len, og som ik­ke hør­te oss da vi rop­te.

— Hva gjor­de de­re da?

— Nei, da fore­slo jeg at vi skul­le stik­ke på en sånn tysk ver­sjon av Jer­nia og kjø­pe en stor tang til å klip­pe av lå­sen inn til par­ke­rin­ga med.

«Det gikk på en an­nen måte opp for meg hvor mye han har be­tydd. Hvor vik­tig han har va­ert i li­vet mitt. Så gråt vi.»

— Hvordan var re­spon­sen på den ide­en, da? Sånn midt på nat­ta uta­for sen­trum ved siden av Berg­hain?

— Ik­ke så god.

— Nei vel?

— Da klik­ket det full­sten­dig for Hal­vor. Sånn skik­ke­lig. For første gang fikk jeg or­dent­lig kjeft av ham. Det­te var det de­si­dert dum­mes­te for­sla­get han had­de hørt i sitt liv.

— Hva sy­nes du selv om ide­en?

— Må vel va­ere enig i at den ik­ke var geni­al.

— Han ble ekte sin­na?

— Skik­ke­lig ekte sin­na.

— Og det­te er alt­så et godt min­ne for deg?!

— Ja! For det føl­tes vel­dig rocke­stjer­ne.

— Det å få kjeft?

— Det å få kjeft uten­for en sånn jern­port som var låst, det ga me­ning der og da.

— Men det er jo ik­ke «rocke­stjer­ne».

— Hm?

— En rocke­stjer­ne får jo ald­ri kjeft, en rocke­stjer­ne gir kjeft. — Hm? Er det ik­ke det som er rocke­stjer­ne?

— Nei! En rocke­stjer­ne had­de jo skjelt ut Hal­vor på ut­si­den av den por­ten, skre­ket noe sånt som at «Hvor­for i hel­ve­te har ik­ke du fik­set den por­ten her, din jaev­la kødd, din jaev­la dritt­ma­na­ger». Noe sånt.

— Nja, jo, ok. Å, ja, okei.

— Det er jo en slags re­ver­sed rocke­stjer­ne du snak­ker om. Som tar imot kjeft.

— Ja. Det blir jo re­ver­sed rocke­stjer­ne, det.

— Nei, men da er det kan­skje ik­ke rocke­stjer­ne jeg me­ner, da. Da er det litt mer sånn – rølpe­stjer­ne. Litt sånn ung D.D.E. på tur­né. — Hvor gam­mel var du da?

— Tip­per sånn 17 år.

— Hmm.

— Vi har hatt man­ge fine øye­blikk, alt­så. Men det øye­blik­ket uta­for den por­ten midt på nat­ta hvor alt var jaev­lig, var fak­tisk det fi­nes­te.

— Hvor­for det?

Astrid tar seg en pau­se. Ser ut vin­du­et. Tar en sis­te slurk av kaf­fen. Som nå i til­legg er kald.

— For da kom vi na­ere hver­and­re. Fra da av var vi et lag. Da føl­te jeg meg som en ekte mu­si­ker.

Og det var da jeg tenk­te:

Shit.

Det er det­te jeg vil.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.