Costume (Norway)

EN NY TID

Superstjer­nen Astrid S i samtale med skuespille­r, regissør og forfatter Mattis Herman Nyquist.

- TEKST Mattis Herman Nyquist FOTO Renate Torseth STYLING Sonia Uppal HÅR OG MAKEUP Jens Wiker/sensai

Turneen er avlyst, albumet utsatt, det er slutt med kjaeresten og manageren har fått ny jobb. Men Astrid S har det bedre enn på lenge. Endelig har hun begynt å si nei igjen. Vi inviterte den prisbelønt­e forfattere­n, skuespille­ren og regissøren Mattis Herman Nyquist til å intervjue en av våre aller største stjerner. Her er resultatet.

DDette skal sies: I fjor høst jobbet Astrid og jeg sammen i forbindels­e med hennes turné. Hun var usikker på om hun kunne laere seg å snakke på scenen mellom låtene. Selv var jeg høyst usikker på om jeg hadde noe fornuftig å laere bort. Hun var redd for å si noe på scenen som fikk henne til å føle seg dum, feig, uinteressa­nt og talentløs. Her kjente jeg meg igjen. Hun trodde heller ikke at noen egentlig faktisk frivillig ville komme på konsertene hennes. Helt reelt. Og hvis det mot formodning skulle komme noen, så mente Astrid, på ekte, at de hadde kjøpt billett til feil konsert, eller hadde blitt tvunget med av noen, eventuelt vunnet billetter av en radiokanal. Det er hennes sannhet. Sett i den sammenheng­en burde sikkert Finn Skårderud tatt denne praten i stedet.

Men slik ble det ikke. Det ble meg.

— Det som er dumt med deg, er at du får alt til å virke så dramatisk når vi prater sammen. Egentlig er jeg ikke så dramatisk. — Hva mener du?

— Jeg er egentlig helt vanlig.

Se for deg at du begynner i Rennebu skolekorps som syvåring. Da kan du ikke vite at du noen år senere skal bli fraktet jorden rundt til de mest attraktive produsente­ne som finnes, med verdens største plateselsk­ap i ryggen – som med sitrende spenning venter på det du skriver, det neste du skal gi ut.

Muligens vil du få en liten følelse av musikalsk medvind idet du mottar Norsk Tippings drømmestip­end i 2008 for din coverlåt av Eric Calmens udødelige klassiker All by myself fra 1976, men man kunne jo tenke seg at det ble med dét. At du da ikke så for deg at en låt du har laget skulle streames 226 millioner ganger, eller at FN ydmykt skulle spørre om du kunne tenke deg å bli deres klimaambas­sadør.

Når du starter på fotballinj­a ved Orkdal videregåen­de skole og prøver få ditt beste ut av posisjonen­e som venstrevin­g og back – så kan du ikke vite at du skal delta i et Tv-program kalt Idol, og at en femteplass omsider skal føre deg inn i et univers som gir deg muligheter ingen, om noen, andre nordmenn tidligere har fått.

— Egentlig kunne jeg tenkt meg å jobbe i barnehage.

— Hvorfor dét?

— Fordi jeg føler det er et mye mindre egosentris­k yrke.

— Ja?

— Det at noen trenger deg. Sånn på ordentlig. Det å vaere viktig for noen.

I et ufrivillig kontentum av P4s generelle spillelist­e fra de siste fire tiår, lager Astrid Smeplass en alternativ form for kaffe på koronaens første virkelige virkningsf­ulle dag i Norge. Det er fredag den 13. mars 2020.

I en nesten tom leilighet har Astrid kokt opp varmt vann, og nå heller hun filtermalt kaffe direkte opp i kjelen og rører med en sleiv. Selv vet jeg ikke mye om kaffe, men dette er en metode jeg ikke har sett før. Heller ikke hørt om. Hun rører videre med sleiva, heller oppi mer filtermalt kaffe med en baristas autoritet. Så virker det som om hun tenker at en halv pose, det er akkurat passe. Det er nok.

«Det som er dumt med deg, er at du får alt til å virke så dramatisk når vi prater sammen. Egentlig er jeg ikke så dramatisk.»

Leilighete­n er glovarm. Jeg sitter i T-skjorte og svetter, på den pinlige måten. Astrid har på seg en tjukk hettegense­r, som hun baerer med den største letthet. Og idet hun legger siste finish på kaffekokin­gen, påpeker hun en av leilighete­ns mange saeregne kvaliteter i hennes øyne – dens svalhet.

Astrid setter seg i den smale sennepsbru­ne sofaen, leilighete­ns eneste virkelige møbel.

Jeg tar en slurk av den grøtete kaffen hun har satt foran meg, som på en paradoksal måte likevel er tynn som regnvann. Den er grusom.

Astrid tar også en slurk av kaffen.

— Den var da ikke så verst, sier hun. — Nei. Fin den.

Hun tar en ny slurk.

— Ja. — Ja.

Astrid setter øynene i meg, som om hun demonstrer­er det faktumet at det slett ikke er en sertifiser­t journalist som skal lede denne praten.

Jeg prøver meg på et oppmykende førstespør­smål:

— Ja, hvordan tror du dette blir, da?

Hun lener seg bakover i sofaen, ser opp.

— Jeg tenker at hver gang vi snakker sammen, så føler jeg at alt jeg sier blir blåst opp. Fordi du på død og liv skal gjøre alt så alvorlig, gjøre ting større og verre enn det de egentlig er. Det blir blåst opp! Du blåser det opp. Du skjønner jo hva jeg mener med dét, sier Astrid.

— Jeg blåser da ikke opp noe?

— Nja. Det er vel kanskje mitt ansvar også, da – å ikke blåse opp ting. Men jeg blir revet med noen ganger. Og jeg synes sikkert det er artig å blåse opp ting selv, men det blir jo noe annet når det skal stå på trykk. Jeg vil jo ikke at folk skal tro at jeg er en sånn helt «drama»-type.

— Nei vel. Men vi må jo borre litt i ting, da, tenker jeg, ellers så blir det jo null. Jeg mener jo ikke å overdramat­isere, men vi må jo gå inn i noe om det skal bli til noe, dette. Jeg sier ikke at du har noe problem. — Du stiller så mange spørsmål.

— Det er litt av poenget her, det.

— Det er ganske slitsomt. Og da blir jeg noen ganger litt revet med, synes sikkert det er litt spennende at man zoomer inn på ting i en samtale, og jeg er ikke så vant til å drive å zoome inn på ting, da, og derfor så føles det så oppblåst etterpå.

— At jeg blåser opp?

— Ja.

— Hmm.

— Nettopp.

— Ja.

— Jeg blir sliten.

— Jeg blir sliten selv, jeg.

— Der kan du se.

— Men kom det i det hele tatt noe ut av den jobben vi gjorde sammen i forkant av turneen, da?

— Jo ...

— Du endte jo opp med å fra null prat, til lange resonnemen­ter mellom låtene, så noe må vel ha løsna?

— Jo da. Jeg tror at det løsna for meg, på ordentlig, altså. Grunnen til at jeg var redd for å prate på scenen – det er jo den at jeg er grunnlegge­nde redd for å vaere til bry, at folk skal kjede seg i hjel, at folk ikke er der frivillig, at ingen heier på meg.

— Ja?

— Og det å ta eierskap til dét, å ta eierskap til den angsten, redselen min, å faktisk kunne tørre å prate om det, på en sånn ganske ufarlig måte ... Der hjalp du meg. At jeg omsider klarte å tro på at de som er i salen faktisk vil vaere der. At de ønsker at vi skal vaere der sammen. Det har hjulpet meg. Og det har jeg egentlig tatt med meg inn i hverdagen óg, at jeg tenker sånn, herregud, jeg har jo venner fordi de faktisk har lyst til å vaere sammen med meg, det er jo ingen som blir tvunget til det ... å bruke tid på meg?

– Håper ikke det.

– Og så har jeg begynt si nei til ting igjen.

– På hvilken måte?

– Da jeg var helt ny i gamet, tenåring, så var jeg helt uredd – meldte hva som helst, sånn på instinkt. Turte å si ifra hva jeg mente om ting, uten tanke på konsekvens­ene. Men så ... Vet ikke, jeg ... Ble etter hvert litt redd for å skuffe folk. I møter og sånn, på jobb. Så da sa jeg bare «ja» – ville vaere grei. Ville ikke vaere et problem.

– Men så?

– Nå har det mer gått opp for meg hva jeg vil.

– Ja vel?

– Jeg har begynt å si «nei» igjen.

– Sier du bare nei?

– Nei.

– Nei.

– Men nå tør jeg igjen å si ifra om hvordan jeg vil ha det.

– Hvordan da?

Astrid legger hodet på skakke og ser alvorlig på meg.

– «Sånn gjør vi det nå», sier jeg da.

Hun reiser seg og lukker verandadør­en, stenger igjen den lille glipen som frem til nå hadde laget en nødvendig livline mellom dette rommet og kilden til oksygen.

— Jeg synes det trakk litt, jeg, sier hun og setter seg.

Tar en slurk av kaffen igjen. Det kan virke som om hun nesten koser seg med den.

— Man er jo mange forskjelli­ge ting, da. Din oppfatning av meg er jo bare den jeg er for deg. Men det er jo sannsynlig­vis bare den jeg er sammen med deg, ikke sant. Ikke den jeg nødvendigv­is er.

— Jeg har aldri påstått å ha noe dypere grunnlag for å forstå deg, jeg.

— Nei, nei, din forståelse av meg er altfor tynn.

— Er det noen du føler deg forstått av?

— Venninna mi Lise.

— Er det hun med lilla hår?

— Nei – rosa.

— Hva er det som gjør at du føler at det er hun som forstår deg, da? — Hun får meg til å slappe av. Uten å gjøre noe spesielt. Jeg føler for så vidt alltid at jeg er meg sjøl, altså – men med henne så blir det ikke så veldig anstrengt. Jeg bare slapper av. Jeg vet ikke. Vi møttes

i Danmark. Vi har det bra sammen. Det stemte. Kjemi.

— Hva er den kjemien?

— Turer. Vi har samtaler om relasjoner i livene våre. Sikkert helt vanlig. Hvordan man skal løse livet. I utgangspun­ktet synes jeg det er jaevlig kjedelig å snakke om sånne ting. Men med henne så blir det ... Jeg vet ikke, jeg ... Viktigere på en annen måte. Hun får meg til å tenke utafor boksen. — Ler dere av noe, da? — Nja. Det er veldig alvorlig. — Hva var det som åpnet seg mellom dere, hva slags samtaler? — Egentlig alt mulig. Men, ja: familien, Per, ekskjaeres­ten min, Halvor (eks-manageren) ... Ja ... Man prøver å forstå. — Hva da? — Hvorfor ting tar slutt. — Hvorfor tar ting slutt, tror du? — Vet ikke. Det er tusen grunner. Og ingen. Kanskje det bare er tiden. Eller at man er på forskjelli­ge steder. — Hva slags steder?

— I livet, bare.

For ikke lenge siden opphørte samarbeide­t mellom Astrid og manageren Halvor Marstrande­r. Siden oppstarten av hennes reise har Halvor vaert der. Hele tiden.

Alltid. Vaert selvfølgel­ig. Hjulpet henne gjennom Norge, så Europa – og omsider til verden – en slags far/adm.dir. forkledd som manager.

Men i slutten av februar gikk Astrid over Eventyrbru­a i bunnen av Markveien i Oslo og fikk øye på Halvor som satt og ventet i vinduet på Kaffebrenn­eriet.

— Han hadde tekstet meg uten å sende emojis. Det er aldri et godt tegn. Da er det alvor.

Hun gikk inn, de ga hverandre en klem, satte seg. Snakket litt om Bylarm, løst og fast.

— Jeg husker jeg sa at jeg hadde det jaevlig bra om dagen. Og da merka jeg at han ble rar. Så da skjønte jeg at nå skulle han komme med en eller annen nyhet som sannsynlig­vis gjorde at jeg ikke kom til å ha det så veldig bra lenger.

Og da fortalte han at han hadde fått et jobbtilbud. Og da forstod jeg ganske kjapt at ... Ja.

— Hva slags jobb var det?

— Ansvarlig for artistutvi­kling i Warner.

— Det hørtes jo spennende ut. — Warner er heldige som får ham.

Astrid ser ut av vinduet hvor den skarpe sola skjaerer inn gjennom rommet. Nå ser hun også varm ut. Tar en slurk av den udrikkelig­e kaffen igjen. Man kan se på henne at hun et lite sekund også forstår hvor vond den er. Men later som ingenting.

— Hva tenkte du da han fortalte det?

— Jeg så at han syntes det var vanskelig å si det, at han syntes det var jaevlig trist. Så jeg tenkte egentlig at jeg ville at det skulle bli så behagelig som mulig for ham å si det.

— Hva tenkte du, da?

— Det gikk på en annen måte opp for meg hvor mye han har betydd. Hvor viktig han har vaert i livet mitt. Så gråt vi. Sola stod sånn brått mot vinduet, sånn som her nå, skarpt. Holdt rundt hverandre. Det var faktisk veldig fint. Emosjonelt.

Men jeg følte meg overrasken­de rolig. Med en gang han sa det, så føltes det riktig. Og bra.

— Hvorfor det?

— Jeg vet ikke helt ... Det ga bare mening. Selv om jeg var trist.

— Tenkte du der og da at det var riktig at dere var ved veis ende?

— Jeg tenkte mest at det var sykt modig av ham å ta det valget. Valget går for så vidt utover meg, men jeg forstod da at dette var et riktig valg for ham, at den nye jobben var noe han hadde ordentlig lyst til. Så det syntes jeg var veldig tøft. Og jeg skjønner at det ga veldig mening for ham å gjøre det.

— Hva skal du gjøre nå, da?

— Jeg vet ikke helt. Men jeg tror det er skikkelig bra for ham. Og jeg er så takknemlig for Halvor.

«Han hadde tekstet meg uten å sende emojis. Det er aldri et godt tegn. Da er det alvor.»

Astrids leilighet er på to etasjer. Det høres i utgangspun­ktet definitivt bedre ut enn det er. Du kommer inn i en bitte liten gang, ser inn til et bitte lite bad, et soverom, så en liten trapp opp til et avlangt rom med stue og kjøkken i ett. I hver ende av rommet er det store, heldekkend­e vinduer, noe som øker intensitet­en fra sola. Et slags drivhus for mennesker med utsikt over byen. En skjult perle.

Stikker man hodet ut av skyvedøren til den tomme verandaen hvor det kun ligger noen døde blader fra høsten 2019, er stillheten påfallende til å ligge så til de grader innenfor Oslos Ring 1. Og lukker en øynene og virkelig anstrenger seg – så kan man i et lite sekund se

for seg at man er i en urban del av hennes hjemsted, at man er en av de 989 innbyggern­e i Berkåk.

I bakgrunnen drar P4 til med Los del Rios Macarena fra 1993. En låt som ikke nødvendigv­is løfter samtalen.

— Hva er det du forsaker for å drive med det du driver med? — Forsaker? Er det et ord du bruker?

— Ja.

— Jasså.

— Hva er det du gir opp, hva er det du ikke får med deg? Hva opplever du at du sier nei til? Hva koster det deg?

— Noen ganger vet jeg bare ikke om jeg synes det er så artig. — Hva er det du ikke synes er artig?

— Vaere i studio. Mail. Sitte og snakke på møter om strategi og om hvilke låter man tror vil slå an på Tik

Tok ... Og sånne ting.

Mer Macarena spilles. Den låta varer lenger enn man skulle tro.

— Hva er det du har lyst til å gjøre, da? Hvis du kunne velge på nytt?

— Hvis jeg ikke skulle drevet med musikk? — Ja.

— Det vet jeg ikke. Har ikke tenkt så mye på det.

— Nei. Men da kan du tenke på det nå.

Lang pause. Mer Macarena.

— Okei. Det jeg har lyst til å gjøre; jeg har egentlig bare lyst til at ting skal føles trygt. For det gjør det ikke nå. For meg. Og det synes ikke jeg er gøy. Og at det forplanter seg. Det kan godt hende at det ikke har noe med musikken å gjøre – men det er i alle fall det jeg driver med nå. Uten Halvor, så føles liksom ikke dette ... trygt.

— Når var sist du følte det trygt, da?

— For sånn to uker siden.

— Men tror du at motivasjon­en kan komme tilbake?

— Ja. Det vet jeg. Mulig denne praten her bare er litt dårlig timing. For akkurat nå er jeg skikkelig nede.

— Og så kom koronaen.

— Den er faktisk et lyspunkt i livet mitt nå, altså misforstå meg rett! Men den gir i alle fall en merkelig form for konstrukti­vt fokus. Takknemlig­het.

— Hva er det beste øyeblikket Halvor og du har hatt sammen?

Det blir en veldig lang pause. Astrid kikker med et tusenmeter­sblikk mot veggen. Et smil våkner gradvis i henne. Hun ler litt, nesten inne i seg. Prøver i alle fall å skjule det.

— Hmm ... Jo, jeg vet. Det var første gangen han skikkelig kjefta på meg. Det var på den aller første turneen vi hadde, det var sånn skikkelig lavbudsjet­t og vi reiste med en sånn liten minibuss ... Nei, det var ikke minibuss engang, det var egentlig bare en slags stor bil hvor det var bygd inn, sikkert helt ulovlig, sånne tynne «uliggelige» soveplasse­r til oss, bandet. Ikke noe toalett, ingenting. Og vi hadde heller ikke råd til hotell, så vi hadde et sånt dagrom på de stedene vi var som vi alle delte, dusja på, var på do osv.

Sjåføren var fra Russland, og mens vi var på turneen, så fødte kona hans en datter.

— Det var da et hyggelig lyspunkt? — Han var så sint. Han hata livet, liksom. Og vi hadde ikke nok sengeplass­er inni denne allerede improviser­te ombygde bilen, så vi måtte kjøpe en ekstra madrass som han skulle sove på utafor bilen. Det var mørkt, altså. Og jeg vet at alle kjente på at det var vondt, men også litt gøy.

Astrid kikker opp i taket for liksom å regne seg frem til hvor denne omreisende truppen faktisk var på reise.

— Så skulle vi spille i Berlin. Rett ved siden av den sexklubben, vet du – Berghain.

— Tror ikke det er en sexklubb. — Uansett; vi spilte i alle fall på et lite sted ved siden av den, og hadde parkert bilen på en slags nedlagt parkering der eller noe. Etter konserten skulle alle innom dette dagrommet, og da vi var ferdig med dette så skulle vi tilbake til bilen, men da viste det seg at de hadde lukka porten inn til der vi hadde parkert, og låst hele greia med et gittergjer­de og en sånn svaer hengelås du ser på tegnefilm, vet du. Så stod vi der, da, hele bandet, Halvor og jeg, blakke, og så inn mot bilen langt der borte med en russisk mann sovende på en madrass utafor bilen, og som ikke hørte oss da vi ropte.

— Hva gjorde dere da?

— Nei, da foreslo jeg at vi skulle stikke på en sånn tysk versjon av Jernia og kjøpe en stor tang til å klippe av låsen inn til parkeringa med.

«Det gikk på en annen måte opp for meg hvor mye han har betydd. Hvor viktig han har vaert i livet mitt. Så gråt vi.»

— Hvordan var responsen på den ideen, da? Sånn midt på natta utafor sentrum ved siden av Berghain?

— Ikke så god.

— Nei vel?

— Da klikket det fullstendi­g for Halvor. Sånn skikkelig. For første gang fikk jeg ordentlig kjeft av ham. Dette var det desidert dummeste forslaget han hadde hørt i sitt liv.

— Hva synes du selv om ideen?

— Må vel vaere enig i at den ikke var genial.

— Han ble ekte sinna?

— Skikkelig ekte sinna.

— Og dette er altså et godt minne for deg?!

— Ja! For det føltes veldig rockestjer­ne.

— Det å få kjeft?

— Det å få kjeft utenfor en sånn jernport som var låst, det ga mening der og da.

— Men det er jo ikke «rockestjer­ne».

— Hm?

— En rockestjer­ne får jo aldri kjeft, en rockestjer­ne gir kjeft. — Hm? Er det ikke det som er rockestjer­ne?

— Nei! En rockestjer­ne hadde jo skjelt ut Halvor på utsiden av den porten, skreket noe sånt som at «Hvorfor i helvete har ikke du fikset den porten her, din jaevla kødd, din jaevla drittmanag­er». Noe sånt.

— Nja, jo, ok. Å, ja, okei.

— Det er jo en slags reversed rockestjer­ne du snakker om. Som tar imot kjeft.

— Ja. Det blir jo reversed rockestjer­ne, det.

— Nei, men da er det kanskje ikke rockestjer­ne jeg mener, da. Da er det litt mer sånn – rølpestjer­ne. Litt sånn ung D.D.E. på turné. — Hvor gammel var du da?

— Tipper sånn 17 år.

— Hmm.

— Vi har hatt mange fine øyeblikk, altså. Men det øyeblikket utafor den porten midt på natta hvor alt var jaevlig, var faktisk det fineste.

— Hvorfor det?

Astrid tar seg en pause. Ser ut vinduet. Tar en siste slurk av kaffen. Som nå i tillegg er kald.

— For da kom vi naere hverandre. Fra da av var vi et lag. Da følte jeg meg som en ekte musiker.

Og det var da jeg tenkte:

Shit.

Det er dette jeg vil.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway