CONSTANCE TENVIK
Enten det er malerier, kostymer, performance, utsmykninger eller skulpturer; Constance Tenvik (32) skaper et kunstunivers der alt kan skje – og det har appell til et stadig voksende publikum over hele verden.
Solen skinner inn gjennom vinduene i en fargerik leilighet på Grünerløkka i Oslo. En dresskledd Constance svever rundt i leiligheten i takt med opera-musikken.
– Jeg kom sent i gang i dag siden jeg ble stående og danse, sier hun.
Constances univers er fargerikt, fantasifullt og skaper entusiasme over hele verden. Den Oslo-baserte kunstneren opererer på tvers av kunstsjangre, og arbeider med alt fra tegning, maleri, performance til kostymer og skulpturer. I 2019 tok hun del i utstillingen «Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst» på Astrup Fearnley Museet i Oslo, som en av seks unge kunstnere. Der viste hun frem kunstinstallasjonen Voyage Autour de Ma Chambre (2019), med malerier, kostymer, ett walk-in-closet og en oppredd seng. Soloutstillingen Artichoke Hearts (2020) på galleriet 56 Henry, i New York viste en serie med tolv storstilte malerier. Året etter holdt hun soloutstillingen Long Reaching Gloves på Loyal Gallery i Stockholm med omfangsrike malerier av venner, sosiale objekter og moteikoner i en surrealistisk setting. Samtidig har kunstneren utsmykket det nyrenoverte hotellet Revier i Oslo, med hele 101 kunstverk. Hennes siste prosjekt var en soloutstilling i Los Angeles, inspirert av Wolfgang Amadeus Mozart. Men mer om det senere.
Constance baerer inn to tallerkener med grapefrukt. Stuen har lilla vegger med store og små innrammede bilder, møblene er en miks av det moderne og barokke. Vi skimter et tapet med sitroner i rommet ved siden av. På badet er det små speilegg på tapetet.
– Jeg opplever ofte verden som en blanding av fantasi og virkelighet. Jeg liker å tulle med gapet mellom hva som eksisterer i hodet, og hva som eksisterer i verden. Jeg tror veldig på det å kle seg opp, danse ut og strekke seg litt høyere mot et eller annet, at det er rom for noe mer.
Kan du fortelle litt mer om hvorfor kunst ble din vei her i livet?
– Fra jeg var veldig ung var det i kunsten jeg kjente meg hjemme. Jeg drev med piano og dans, tegning, skriving og sang. Som 13-åring gjorde Matthew Barney veldig inntrykk på meg, med Cremaster Cycle på Astrup Fearnley Museet. Hans overdådige univers med bruk av performance og mytologi var trollbindende. Dermed ble jeg veldig rørt da jeg fikk muligheten til å stille ut på nettopp dette museet i 2019. Performance hjalp til å åpne opp om hva som kunne voere kunst.da jeg først ble bitt av basillen, var det ingen vei tilbake. Kan du fortelle litt om studiene i USA?
– Jeg tok mastergraden min på Yale University. Jeg hadde et stort atelier, tilgang på vanvittige biblioteker, klasser på tvers av fakulteter og ble kjent med dyktige medstudenter og professorer.
Constance reiser seg og går bort til det fargerike klesskapet sitt, holder opp en lilla dress med blomster på.
– Denne er laget av heistekstilen fra Revier hotell, som jeg har gjort utsmykning på. Og denne kåpen er fra restmaterialene fra en stor vev fra en utstilling på Astrup Fearnley. Hun tar frem et par grønne arbeidsbukser med spøkelser på:
– Og disse buksene hadde jeg på meg nå sist på en utstilling i Los Angeles. Slik skaper jeg et eget univers, og det liker jeg.
Alt er mulig
Constance er drevet av en nysgjerrighet for nye omgivelser.
– Jeg har hatt sjansen til å jobbe i noen spektakulaere atelierer i utlandet; fra en bronsefabrikk i Berlin, til en tidligere melfabrikk i Marseilles og en brødfabrikk i Wien. Jeg tror jeg har en dragning mot store industrilokaler, sånne steder som føles høyt under taket. Det gir en følelse av at alt er mulig, sier hun, og sparker av seg skoene. Constance henter boken til kunstmaleren Bruegel, The Complete Paintings, og begynner å bla i den. Hun stopper opp ved bildet Netherlandish Proverbs. Bildet viser ulike scener med mennesker og dyr.
– For meg er ikke Netflix nok, jeg fanges heller av et stort dansegulv eller et karneval der det er masse mennesker og det skjer masse forskjellig, slik som på bildet til Bruegel. Det er inspirerende.
En alvorlig prosess
– Jeg skal holde på med dette hele livet, og derfor må jeg skape mening selv som kunstner. Jeg trenger å laere noe, derfor er research-fasen spesielt viktig for meg, og noe jeg tar alvorlig.
Hun forteller om sin siste utstilling Aloof Periwigs på Galleri Anat Ebgi Los Angeles; et kunstprosjekt som ble startet fordi et norsk teater lurte på om hun ville designe kostymene og rekvisittene til forestillingen Amadeus, en forestilling om Mozart og hans komponistrival Antonio Salieri.
– Jeg flyttet til Wien i tre måneder og gikk i Mozart sine fotspor. Jeg leste brevene hans og spiste de samme kakene han spiste. Teaterstykket ble ikke noe av, men i utstillingen Aloof Periwigs
Los Angelses holdt kunstneren fast ved tanken om at hun har gjennomført prosjektet. Utstillingen er en blanding av kostymer, rekvisitter og malerier inspirert av Mozart og tiden i Wien.
– På Astrup Fearnley-utstillingen Sol og vår i januar ville jeg ta med de besøkende på en slags reise, så der fikk publikum ta på seg kostymer som en del av utstillingen. I tillegg er jeg veldig opptatt av hvordan publikummet går inn i et rom – men det er jo opp til tilskueren hvor mye eller hva de vil ta inn. Jeg tror at kunsten er eget språk, og at man over tid kan se ting på ulike måter. Det kan forandre seg både for dem som ser på kunsten og for dem som har laget den. Man må stole på prosessen!
iConstance har livnaert seg som kunstner helt siden hun var ferdig med utdanningen. På spørsmålet om hvorvidt hun alltid har vaert trygg på valget om å bli kunstner, lener hun seg tilbake og smiler: – Jeg er dårlig på å gjøre ting jeg ikke liker, så det er nok bedre at jeg gjør denne jobben enn mange andre jobber.
«Jeg tror at kunsten er eget språk, og at man over tid kan se på ting på ulike måter. Det kan forandre seg både for dem som ser på kunsten og for dem som har laget den. Man må stole på prosessen!»