USA er både o

Hvor­for er ame­ri­kansk mi­li­ta­er­makt så dår­lig eg­net til å be­kjem­pe og støt­te opp­rø­re­re? Be­grens­nin­ge­ne er ty­de­li­ge i kri­gen i Syria.

Dagsavisen Østfold - - Verden -

USA er den do­mi­ne­ren­de mi­li­ta­er­mak­ten på klo­den. In­gen over og in­gen ved si­den. Mi­li­ta­er over­le­gen­het er skre­vet i stein. Alle pre­si­dent­kan­di­da­ter må sver­ge på det.

Li­ke­vel har ikke USA nådd sine mål­set­tin­ger ver­ken i Irak, Li­bya el­ler Af­gha­ni­stan. Den enes­te opp­si­den i Irak var at dik­ta­to­ren ble fjer­net, el­lers ble alt ver­re. Det sam­me i Li­bya, skjønt der fikk euro­pe­er­ne etter hvert ho­ved­rol­len. I Af­gha­ni­stan kjem­per man på 17. året, i bes­te fall med uvisst re­sul­tat. Ba­re den førs­te Midt­østen-kri­gen var vel­lyk­ket, men den var av det klas­sis­ke sla­get – å kas­te Irak ut av Ku­wait.

Hel­ler ikke i Syria har USA opp­nådd må­le­ne. USA har sam­ar­bei­det med kur­der­ne i kam­pen mot IS og støt­tet den Frie Sy­ris­ke Ar­me­en, men har ty­pisk nok va­ert lite med i kamp­hand­lin­ge­ne. Noe av for­kla­rin­gen er at Oba­ma vil­le kon­sen­tre­re seg om Asia og Ki­na og at Trump sik­ter seg inn mot Iran, som er i ferd med å bli den nes­te sto­re kon­flik­ten i Midt­østen. Men en an­nen vik­tig for­kla­ring er be­grens­nin­ge­ne på USAS evne og vil­je til å del­ta i den­ne ty­pen krig­fø­ring.

Hel­gens re­ak­sjon på den på­ståt­te kjemi­vå­pen­bru­ken end­rer ikke på det­te. Angrepet natt til lør­dag for­and­rer in­gen­ting på bak­ken. Re­gi­me­si­den er i ferd med å vin­ne. Lan­dets po­li­tis­ke fram­tid lig­ger først og fremst i hen­de­ne på Russ­land, Tyr­kia og Iran i til­legg til Syria selv – de som mø­tes i Asta­na og and­re ste­der – og gjør det fort­satt. Bort­sett fra nye bombe­tokt hvis si­tua­sjo­nen gjen­tar seg, of­rer ikke Trump fle­re pen­ger og men­neske­liv i Syria.

Den ame­ri­kans­ke so­sio­lo­gen Richard Lach­mann har tre for­kla­rin­ger på USAS mis­lyk­ke­de krig­fø­ring i Midt­østen:

For det førs­te bru­ker USA pen­ge­ne på høy­tek­no­lo­gi med tan­ke på kri­ger mot Sov­jet­unio­nen/russ­land og Ki­na, sna­re­re enn på ut­styr, tre­ning og tak­tikk for opp­rørs­be­kjem­pel­se. For vå­pen­pro­du­sen­te­ne er det avan­ser­te vå­pen som gir størst pro­fitt og for of­fi­se­re­ne gir hånd­te­ring av so­fis­ti­ker­te vå­pen­sys­te­mer de bes­te kar­rie­re­mu­lig­he­te­ne.

For det and­re er den ame­ri­kans­ke opi­nio­nen føl­som for tap av egne liv (ikke and­res), en aver­sjon som går til­ba­ke til Viet­nam­kri­gen. Der­for be­gren­ses kon­takt­fla­ten mel­lom de ame­ri­kans­ke trop­pe­ne og lo­ka­le kri­ge­re og si­vi­le (som ofte bi­drar i mot­stands­kam­pen). Det­te gjør etter­ret­nin­gen dår­li­ge­re og mu­lig­he­ten til å vin­ne lo­kal­be­folk­nin­gens sym­pa­ti mind­re. Sje­fe­ne blir for­sik­ti­ge med å sen­de trop­pe­ne i strid og ras­ke til å trek­ke dem til­ba­ke til ba­se­ne.

For det tred­je har de øko­no­mis­ke eli­te­ne som sam­ar­bei­der med stor­mak­ten vist seg både kor­rup­te og upå­li­te­li­ge. Ikke å und­res over, for de fles­te ve­grer seg mot å gå ok­ku­pan­tens aerend for pen­ger. I så hen­se­en­de har si­tua­sjo­nen for­ver­ret seg med ny­li­be­ra­lis­mens inn­tog i det­te år­hund­ret. Som Ro­bert Bren­ner ved Uni­ver­si­te­tet i Ca­li­for­nia (LA) skri­ver, ble det ny­li­be­ra­lis­me i beg­ge en­der, og da gikk det fra vondt til ver­re. I Irak fikk pri­va­te ame­ri­kans­ke sel­ska­per nye rol­ler og be­ri­ket seg på det. Re­or­ga­ni­se­rin­gen av lan­det før­te ikke til øko­no­misk vekst, men til om­for­de­ling av kaka fra ira­ker­ne til ame­ri­ka­ner­ne.

Hva med grom­gut­te­ne i Ri­yadh? Saudi-ara­bia kjø­per avan­ser­te ame­ri­kans­ke vå­pen­sys­te­mer i sto­re meng­der og de saudis­ke of­fi­se­re­ne tre­nes av ame­ri­ka­ne­re. Konge­hu­set har sto­re sik­ker­hets­po­li­tis­ke in­ter­es­ser og be­kym­rin­ger i kao­tis­ke nabo­land (Syria, Irak), i til­gren­sen­de shia-mus­lims­ke om­rå­der (Bah­rain, hout­hi­ene i Je­men) og i opp­set­si­ge små­sta­ter som Qa­tar og Oman. Men med et ald­ri så lite unn­tak for Bah­rain har Saudi-ara­bia ald­ri satt inn sol­da­ter på bak­ken. De er ikke trent til det. Høy­tek­no­lo­gi­en do­mi­ne­rer, til li­ten nyt­te. Dess­uten re­krut­te­res det øvers­te of­fi­sersjik­tet fra fa­mi­li­en Saud og ikke etter pro­fe­sjo­nel­le kri­te­ri­er for å re­du­se­re fa­ren for mi­li­ta­er­kupp. Je­men bom­bes med mo­der­ne ame­ri­kans­ke fly, men kri­gen er en hu­ma­ni­ta­er ka­ta­stro­fe og en vok­sen­de po­li­tisk fias­ko.

Angrepet for­and­rer in­gen­ting på bak­ken. Re­gi­me­si­den er i ferd med å vin­ne.

Kon­tras­ten til Iran er slå­en­de. I den saudis­ke verk­tøy­kas­sa er det to ting: pen­ger og støt­te fra USA og and­re vest­li­ge part­ne­re. Iran har lite av beg­ge de­ler, men de har god etter­ret­ning, et durk­dre­vent di­plo­ma­ti, og en re­vo­lu­sjons­gar­de som er vel­trent og som or­ga­ni­se­rer sjia­mi­lit­ser med del­ta­ke­re fra man­ge land. Fram­for alt er det god ko­or­di­ne­ring mel­lom gre­ne­ne. Vi ser det hele tida i Syria og Irak, og vi så det i fjor høst da de ira­kis­ke kur­der­nes for­søk på uav­hen­gig­het ble tor­pe­dert. Di­plo­ma­ti­et be­red­te grun­nen ved å ko­or­di­ne­re med tyr­ker­ne og split­te kur­der­ne. Gar­den

Pre­si­dent Do­nald Trump i Det hvi­te hus for å snak­ke om USAS re­ak­sjon på det

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.