In­nen­for uten­for­ska­pet

Dagsavisen Østfold - - Kultur - IN­GER MARIE KJØLSTADMYR

Å va­ere uten­for er en al­vor­lig sak. Det kan gå på ver­dens­fre­den løs. Det Nors­ke Teat­ret ser på te­ma­et med hu­mo­ris­tisk blikk, men her ler man med en tåre i øye­kro­ken.

TEATER

«Uta­for» av Svein Tind­berg i sam­ar­beid med Just Uni­ty

Re­gi: Svein Tind­berg Sce­no­gra­fi: Tor­kel Sk­ja­er­ven Koreo­gra­fi: Bel­in­da Braza Kom­po­nist: Øystein Skar

Med: Tor Itai Kei­len, Yousef Bart­ho Al-na­hi, Fa­ten Ma­h­di Al-hus­sai­ni, Si­ri Marie S. Sønste­lie m.fl.

Ver­den vel­ler over av be­ten­te kon­flik­ter. På et vis har vi blitt vant til det, og på et an­net vis blir vi ald­ri vant til det. Ter­ror­an­grep, den en­de­lø­se kri­gen i Midt­østen, uli­ke for­mer for eks­tre­mis­me både av re­li­giøs og po­li­tisk art. Kom­men­tar­fel­te­ne på net­tet som går var­me og ikke gjør an­net enn å avle nye kon­flik­ter. Men det be­fin­ner seg all­tid men­nes­ker og his­to­ri­er bak og inni tra­ge­die­ne. Og selv om ver­den er svart-hvit på Dags­revy­en, så er vir­ke­lig­he­ten uten­for sjel­den det. I Det Nors­ke Teat­rets fore­stil­ling «Uta­for» får vi inn­blikk i både hvor sam­men­satt og hvor til­fel­dig det er at man blir del av de sto­re ver­dens­kon­flik­te­ne. Og at noen gan­ger kan fø­lel­sen av å va­ere uten­for ska­pe kon­se­kven­ser stør­re enn man kun­ne fore­stilt seg.

Ved å la fire unge men­nes­ker, Tor Itai Kei­len, Yousef Bart­ho Al-na­hi, Fa­ten Ma­h­di Al-hus­sai­ni (bl.a. kjent fra Nrk-se­ri­en «Fa­ten tar val­get») og Si­ri Marie S. Sønste­lie, for­tel­le sine his­to­ri­er om det å va­ere hen­holds­vis jøde, tid­li­ge­re ra­di­ka­li­ser­te mus­li­mer og over­le­ven­de etter Utøya-ter­ro­ren mak­ter den­ne fore­stil­lin­gen både å vise hvor kom­pli­sert for­hol­det mel­lom å hate og bli ha­tet er, hvor­dan en rek­ke til­fel­dig­he­ter kan va­ere med på å ut­lø­se et valg om å bli re­li­giøs eks­tre­mist, og hvor­dan re­li­giøs til­hø­rig­het ikke nød­ven­dig­vis er så svart-hvit som en­kel­te fore­stil­ler seg. Det hele for­tel­les med sto­re por­sjo­ner hu­mor, og fle­re gan­ger får fore­stil­lin­gen meg til å ten­ke på fil­men «Hva gjør vi nå?» (2011) av Na­di­ne La­baki, som tøy­ser med midt­østen­kon­flik­ten på en så so­lid måte at det bur­de skapt evig fred. Slik opp­le­ves hu­mo­ren i den­ne fore­stil­lin­gen også. Eks­tre­mis­ten som har sin nors­ke mor på slep når han skal hol­de ap­pell i Oslo, en an­nen mor som rei­ser til Je­ru­sa­lem for å fin­ne Je­sus Kris­tus, men hel­ler fin­ner en jø­disk mann å gif­te seg med. Når man ser hvor man­ge små el­ler sto­re øye­blikk av hu­mor det er selv i de al­ler ver­ste for­tel­lin­ger, så inn­gir det et håp om at det fin­nes mer enn sin­ne og uten­for­skap der ute. Lat­ter in­klu­de­rer, lat­ter men­nes­ke­lig­gjør og ufar­lig­gjør på en måte som den­ne fore­stil­lin­gens te­ma­er har vel­dig godt av. Det hind­rer også fore­stil­lin­gen fra å vir­ke sen­ti­men­tal, svuls­tig el­ler vel­dig po­li­tisk kor­rekt, som jo fort kan skje når man vil lage en fore­stil­ling om vik­tig­he­ten av åpen­het og in­klu­de­ring.

Lite lat­ter blir det imid­ler­tid når vi til slutt får Si­ri Marie S. Sønste­lies for­tel­ling fra Utøya, hvor hun spa­rer oss for vis­se de­tal­jer for­di hun ikke øns­ker at vi skal få de sam­me bil­de­ne i ho­det som hun har. Det er all­tid vans­ke­lig å vite hvor man skal gjø­re av seg når sli­ke ster­ke for­tel­lin­ger tar rom­met, men jeg skjøn­ner plut­se­lig hvor­for jeg hele tida har ledd med en tåre i øye­kro­ken.

De fire ho­ved­ak­tø­re­ne på sce­nen vir­ker noe pre­get av pre­mie­re­ner­ver. De for­tel­ler sine egne his­to­ri­er, men dis­se pre­ges iblant av å va­ere skre­vet ned i et ma­nus og der­et­ter frem­ført. Krop­pe­ne vir­ker spen­te, og både for de fi­res og hele fore­stil­lin­gens skyld hå­per jeg det­te er noe som løs­ner etter hvert som spille­pe­rio­den vir­ke­lig kom­mer i gang. På sce­nen ser vi også åtte unge dan­se­re og en gutte­so­pran som over­ho­det ikke vir­ker pre­get av ner­ver. De yter mak­si­malt og med stor pre­si­sjon, og de ska­per et tro­ver­dig ungt mil­jø rundt de fire ho­ved­ak­tø­re­ne. Når fore­stil­lin­gen sik­ter seg inn på å nå de unge, så skal det ver­ken stå på de sce­nis­ke virke­mid­le­ne el­ler på for­tel­lin­ge­ne vi får høre. For «Uta­for» er en vel­dig sterk fore­stil­ling som tar en vik­tig sam­ta­le ut av kom­men­tar­fel­te­ne, hvor den jo som nevnt le­ver i bes­te (el­ler ver­ste) vel­gå­en­de, og inn i et rom fylt av men­nes­ker, nem­lig teat­ret. Det er len­ge si­den teat­ret har frem­stått som et så eg­net sted for å mø­tes om mel­lom­men­nes­ke­li­ge for­hold som det gjør med den­ne fore­stil­lin­gen. Og det sier ikke lite.

FOTO: DAG JENSSEN/DET NORS­KE TEAT­RET

I fore­stil­lin­gen «Uta­for» får vi blant an­net høre his­to­ri­en til Fa­ten Ma­h­di Al-hus­sai­ni, som man­ge vil hus­ke fra Nrk-se­ri­en «Fa­ten tar val­get».

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.