Gøy med pa­pe­gøy­en Thea

Fikk fugl av hem­me­lig Face­bo­ok-grup­pe

Dagsavisen - - Samfunn - ■ FRØYDIS FALCH UR­BYE (TEKST OG FOTO)

HUGO OG THEA: Du har kan­skje sett dem vand­ren­de i sen­trum, den godt voks­ne man­nen og den folke­k­ja­ere pa­pe­gøy­en hans. Kan­skje har du kik­ket deg en eks­tra gang over skul­de­ren, tatt mot i deg, snudd, smilt og slått av en prat. Det var i hvert fall det vi gjor­de.

Visst fa­en var det ko­se­lig!

Hugo Røn­ne, fugle­far

Hugo Røn­ne har knall­rosa skjor­te og et skjevt glis om mun­nen. So­la skin­ner, og idet han an­kom­mer ute­ser­ve­rin­gen til Café Con Bar på Grønland, har ter­mo­me­te­ret bik­ket tret­ti gra­der. Han bom­mer en sigg på et nabo­bord og smi­ler til­freds til dem som stir­rer. Mo­bi­len trek­kes opp av bukse­lom­ma og Hugo be­gyn­ner å bla.

– Her er Vest­fold­ba­nens bli­des­te kon­duk­tør, her er en sli­ten nar­ko­man, her er en tu­rist, her er et les­be­par, her er en mus­limsk jen­te og her er venn­in­na hen­nes. Her er en søt syke­plei­er, og se på hun her, hun var 18 år og vel­dig be­skje­den, ram­ser han opp.

Fol­ka på mo­bil­skjer­men har én ting til fel­les: På skul­de­ren til hver og en av dem sit­ter to år gam­le Thea i den lil­la se­len sin og po­se­rer tål­mo­dig.

– Du skul­le visst hvor man­ge vi har hilst på bare i dag, for­tel­ler 50-årin­gen stolt.

Styg­gen på ryg­gen

Det be­gyn­te som det ofte gjør med fugle­folk, en li­ten un­du­lat. Først ute var Göring. Året var 2003 og Hugo var trett, had­de angst og slet med de­pre­sjo­ner. Men så, etter at fug­len flyt­tet inn, kjen­te han hvor godt det var for psy­ken å ha en kvit­ren­de venn på skul­de­ren.

– Han rakk å jage vekk styg­gen på ryg­gen i lø­pet av de to åre­ne han lev­de, mim­rer Hugo.

Etter hvert ble Göring skif­tet ut med Him­mler, en blå li­ten tass som Hugo la­ger You­tu­be­vi­deo­er sam­men med.

– Jeg er ikke nazi­sym­pa­ti­sør alt­så, kon­sta­te­rer Hugo før han fort­set­ter for­kla­rin­gen:

– Jeg syns bare na­zis­ter er noen or­dent­li­ge fugle­hjer­ner.

Måt­te kom­me seg bort

Hugo har all­tid har hatt be­hov for å bli sett. I hjem­byen Tromsø var han på 80-tal­let en av de al­ler førs­te som sto på snow­board, selv­sagt ut­rus­tet i en knall­gul one­suit. På 90-tal­let ta­to­ver­te han beg­ge ar­me­ne, len­ge før hips­ter­ne på Løk­ka gjor­de det sam­me. Si­den reis­te til Li­ba­non og job­bet 10 år som dør­vakt i Oslo.

En dritt­kje­de­lig by

Ute­livs­bran­sjen ble inn­gangs­por­ten til et be­las­tet mil­jø, et mil­jø han for fire år si­den ble nødt til å kom­me seg bort fra. Val­get falt på Sande­fjord, en by han kjen­te få and­re i enn sin egen mor.

– Sande­fjord var en dritt­kje­de­lig by. Jeg had­de in­gen ven­ner der, og fort­satt sit­ter jeg mye ale­ne. Det er Oslo som er byen i mitt hjer­te, suk­ker han.

Dra­pet på Him­mler

Gjen­nom den førs­te tida i den nye byen var det Him­mler som holdt han med sel­skap. Men så en dag var det slutt. Først lan­det den blå un­du­la­ten på sto­len til Hugo. Så kom Hugo selv og sat­te seg. Kata­stro­fen var et fak­tum, og etter et mis­lyk­ket gjen­opp­liv­nings­for­søk med munn-til-nebb-me­to­den ble den lil­le tas­sen er­k­la­ert død på ste­det.

– Da jeg drep­te Him­mler bar det rett til le­gen for å få sove­tab­let­ter, for­kla­rer Hugo al­vor­lig.

Lunsj i bloms­ter­kas­sa

Hugo stum­per røy­ken idet den grøn­ne flas­ken med Spri­te an­kom­mer bor­det. Ser­vi­tø­ren vif­ter høf­lig bort til­bu­det om å få fug­len opp på hån­den, mens Thea selv gom­ler i seg de røde bloms­te­ne i bloms­ter­kas­sa.

– Nei nei nei, Thea!, sier Hugo strengt, og fisker fram noen sol­sikke­frø fra en tom røyk­pak­ke. Trik­set fun­ker, hun tar frø­ene med taer­ne og lar bloms­te­ne va­ere i fred.

Det var venn­in­nen som fant løs­nin­gen. Etter Him­m­lers død star­tet hun Face­bo­ok-si­den «Ny kom­pis til Hugo», og snart had­de det tik­ket ni og et halvt tu­sen kro­ner inn fra både kjen­te og ukjen­te.

– Visst fa­en var det ko­se­lig. Jeg har ald­ri følt meg så els­ka i hele mitt 50 år gam­le liv, sier Hugo og fisker opp nok et sol­sikke­frø fra den tom­me røyk­pak­ken.

– Skål!, sva­rer Thea takk­nem­lig.

– Thea end­ret alt. Selv om jeg fort­satt er ar­beids­le­dig og sin­gel så tar jeg meg bare en tur til byen for å spre gle­de når jeg kjen­ner meg en­som. Jeg vet hvor­dan det er å va­ere langt ne­de, og hvor mye det kan bety at noen snak­ker med deg. In­gen skal va­ere redd for og si hei på gata el­ler spør­re om å ta en sel­fie med Thea. Det er det som gjør en god dag for meg, å gjø­re and­re gla­de. That´s it!

froy­d­is.falch.ur­bye@dags­avi­sen.no

KYSSER MED FREMMEDE: Den ru­mens­ke tu­ris­ten De­ni­sa får et kyss på tru­ten av Thea.

UT PÅ TUR: I hele som­mer­halv­året pas­ser pap­pa Hugo på å ta med seg Theaut for å hil­se på folk. Et par gan­ger har han fått litt kjeft av kon­duk­tø­re­ne for­di han ikke har hen­ne i bur, men de fles­te bare smi­ler, for­tel­ler han.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.