Etter Metoo

Når kvin­ner bry­ter ut av len­ker, er ikke det en for­tel­ling om å va­ere et stak­kars­lig of­fer.

Dagsavisen - - Verden -

vår egen his­to­rie og gjen­kjent den, hørt om den sam­me frykt, de sam­me stengs­ler, de sam­me opp­le­vel­ser av tvil, skuf­fel­se, opp­gi­vel­se fra and­re kvin­ner. Møns­te­ret teg­ner seg etter­hvert.»

Da #Metoo skjøt fart i fjor høst, var det et ek­sem­pel på akku­rat det­te. Nå kom­mer for­sø­ke­ne på å stemp­le kam­pan­jen som noe an­net enn det den var.

Selv om det er vik­tig å dis­ku­te­re de­fi­ni­sjo­nen av sek­su­ell tra­kas­se­ring og luke ut his­to­ri­er som ikke hø­rer til un­der be­gre­pet, er det også vik­tig å på­pe­ke at det al­le­re­de fin­nes en etab­lert de­fi­ni­sjon av den.

Sek­su­ell tra­kas­se­ring de­fi­ne­res som re­gel som uøns­ket sek­su­ell opp­merk­som­het som opp­le­ves som kren­ken­de og plag­som for den som ram­mes. Sek­su­ell tra­kas­se­ring er for­budt i Nor­ge etter like­stil­lings­lo­vens pa­ra­graf 13. Det er en so­ven­de pa­ra­graf som er vans­ke­lig å få noen fak­tisk dømt etter, men den står der like fullt.

I SSBS sis­te leve­kårs­un­der­sø­kel­se sva­rer fire pro­sent at de blir «ut­satt for uøns­ket sek­su­ell opp­merk­som­het, kom­men­ta­rer el­ler lig­nen­de» på ar­beids­plas­sen, minst én gang i må­ne­den. Det er ca. 200.000 men­nes­ker. Det er et stort nok tall til å va­ere et pro­blem. I til­legg vet vi at mørke­tal­le­ne an­ta­ke­lig er sto­re, nett­opp for­di sek­su­ell tra­kas­se­ring ofte er vans­ke­lig å få gjort noe med og ofte pre­get av skam. Om #metoo-kam­pan­jen fikk ty­de­lig­gjort noe, var det kan­skje nett­opp det.

Idet stø­vet er i ferd med å leg­ge seg, har det duk­ket fle­re kri­tis­ke røs­ter opp i de­bat­ten. Da tids­skrif­tet Sam­ti­den de­di­ker­te en ut­ga­ve til kam­pan­jen, løf­tet Af­ten­pos­ten opp kri­tik­ken fra både dra­ma­ti­ker Øystein Ste­ne og skri­bent Guri Idsø Vi­ken. Se­ne­re kom også so­sio­log Kje­til Rol­ness på med det han selv har kalt for «kjet­ter­tan­ker om Metoo», selv om han tross alt får pub­li­sert dem i sin fas­te spal­te i en av Nor­ges størs­te avi­ser.

Kri­tik­ken har fle­re spor, men én kri- tikk går igjen: Metoo gjør kvin­ner til ofre.

«Det har va­ert utro­lig in­ter­es­sant og skrem­men­de å bli om­talt med de verst ten­ke­li­ge ad­jek­ti­ver av alle slags folk i norsk tea­ter­mil­jø,» sier for­fat­ter Øystein Ste­ne i etter­kant av å ha pub­li­sert sitt es­say om Metoo i Af­ten­pos­ten. Han er kri­tisk til at fe­mi­nis­ter inn­tar det han kal­ler «of­ferrol­len», noe som har blitt gjen­tatt av fle­re.

I in­ter­vju­et, og på sin Face­bo­ok­side, be­kla­ger Ste­ne seg over å måt­te va­ere mot­ta­ke­ren av skitt­kas­ting og usak­lig til­bake­mel­ding. Det er bu­si­ness as usu­al for man­ge av dem han me­ner at nå inn­tar of­ferrol­ler.

Man­ge of­fent­li­ge kvin­ner, der­iblant fe­mi­nis­ter, er en del av en grup­pe som ofte er skrem­men­de vant til å bli om­talt nett­opp med verst ten­ke­li­ge ad­jek­ti­ver og det som ver­re er. Ste­ne vi­ser til «kuk», selv har jeg lest or­det «fit­te» og «hore» skre­vet i kom­men­tar­felt og face­bo­ok­grup­per om kvin­ne­li­ge de­bat­tan­ter så man­ge gan­ger nå at jeg er re­la­tivt im­mun.

Det er ikke noe spe­si­elt med det len­ger. Den 20 år gam­le poe­ten, fe­mi­nis­ten og sam­funns­de­bat­tan­ten Su­maya Jir­de Ali, må gå med volds­alarm for­di hun trues på li­vet på grunn av det hun ut­ta­ler seg om.

Det ene ute­luk­ker ikke det and­re. Det er feil å an­gri­pe folk med usak­lig­he­ter, det er ube­ha­ge­lig å mot­ta ufi­ne til­bake­mel­din­ger og de­bat­tan­ter har alt å vin­ne på nor­mal høf­lig­het. Men det er vel­dig få men­nes­ker som ten­ner et lys for tak­høy­den el­ler yt­rings­fri­he­ten til alle «ho­rer» og «fit­ter» der ute, ofte er re­spon­sen at «det må man reg­ne med».

Akku­rat som en del kvin­ner har fått høre i sa­ker om sek­su­ell tra­kas­se­ring. Det er ikke å «inn­ta en of­ferrol­le» å pro­te­ste­re mot det, ver­ken for Ste­ne el­ler kvin­ner i Metoo-kam­pan­jen.

Det fin­nes struk­tu­rer i sam­fun­net vårt som gjør at man ikke all­tid er fri til å snak­ke el­ler si ifra, det bur­de be­kym­re alle som el­lers også er opp­tatt av yt­rings­fri­het.

Den bri­tis­ke pro­fes­so­ren Ma­ry Be­ard for­søk­te med bo­ka «Kvin­ner og makt» å for­kla­re me­ka­nis­me­ne som fø­rer til at kvin­ner tier, at de ikke blir tatt på al­vor og fra­tatt makt. Hun pe­ker på ek­semp­ler på hvor inn­grod­de dis­se me­ka­nis­me­ne fort­satt er i den vest­li­ge kul­tu­ren:

«Det fin­nes talløse ek­semp­ler på at det er gjort for­søk på å skri­ve kvin­ner helt ut av den of­fent­li­ge dis­kur­sen, etter mo­dell av Telema­kos. Et kjent ny­lig til­fel­le var da Eliza­beth War­ren ble bragt til taus­het i Se­na­tet i USA – og ute­stengt fra de­bat­ten – da hun for­søk­te å lese opp et brev fra Coret­ta Scott King. Det er nok ikke så man­ge av oss som vet nok om reg­le­ne for de­bat­ter i Sen­ta­tet til å kun­ne vite hvil­ken grad det var for­melt be­ret­ti­get. Men reg­le­ne stan­set ikke Ber­nie San­ders og de and­re se­na­to­re­ne (rik­tig­nok for å støt­te War­ren) fra å lese opp nøy­ak­tig det sam­me bre­vet uten å bli ute­stengt.»

Struk­tu­rer som det­te har gjort, og gjør fort­satt, at man­ge kvin­ner gir opp el­ler vel­ger å hol­de munn. Metoo har, om noe, va­ert et ek­sem­pel på det mot­sat­te.

Det er tru­en­de for etablerte makt­for­hold når kvin­ner he­ver stem­me­ne så­pass at det fø­rer til fak­tisk po­li­tisk opp­merk­som­het og kan­skje også end­ring på sikt. Der­for er det hel­ler ikke over­ras­ken­de at man for­sø­ker å stemp­le de kvin­ner

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.