Klarte en lærer og en ingeniør å erobre Mount Everest i 1924?

Sett deg godt til rette før du leser om denne gåten fra de høye tinder. En dag vil kanskje historien til jordens høyeste fjell måtte skrives på nytt.

«Det vi får ut av dette eventyret er ren glede. Og glede er tross alt slutten på livet» George Mallory

Rundt klokken 13 den 8. juni 1924 var George Mallory, en av datidens store klatrere, og hans unge kompanjong Andrew Irvine, bare to små svarte prikker som klamret seg til Everests nordre rygg, kun noen få hundre meter fra toppen. Så lukket skyene seg rundt dem. Irvine har aldri blitt funnet, mens Mallorys frosne lik til slutt ble funnet i 1999.

Denne ufullendte historien er fjellklatringens største mysterium. Det er liten tvil om at de to døde på fjellet for over 90 år siden, men nøyaktig hva som skjedde der på toppen av verden har blitt diskutert i flere tiår av både fjellklatrere og sofaslitere.

Nådde de toppen av Everest før tragedien inntraff - 29 år før Edmund Hillary og hans sherpa Tenzing Norgays besteg planetens høyeste punkt for første gang?

Da Mallorys perfekt bevarte kropp ble funnet, var bildet av hans kone, som han hadde sverget å legge igjen på toppen, borte. Bildet og et Kodak-kamera som klatrerne hadde med seg er fremdeles ikke funnet. Mest sannsynlig er de blitt borte i isen sammen med den fremdeles forsvunne kroppen til Irvine. Det kameraet er klatreverdenens hellige gral.

TIDLIGE EKSPEDISJONER

I 1924 hadde George Mallory, som var en høyt respektert klatrer, allerede deltatt i to ekspedisjoner til Everest. Første gangen han var i Himalaya var med en britisk ekspedisjon i 1921, organisert av Mount Everest-komitéen og ledet av Charles Howard-bury.

Dette oppdraget skulle kartlegge området rundt fjellet i detalj for første gang. I teamet var det to erfarne tindebestigere, Alexander Kellas og Harold Raeburn. Kellas døde imidlertid av hjerteinfarkt under den lange fotturen inn til fjellet, og Raeburn ble syk og måtte trekke seg. Dermed ble Mallory i realiteten ekspedisjonens førsteklatrer. Han utforsket flere mulige ruter til toppen med et team sherpaer. Han var trolig den første europeeren som så den vestlige dalgryten ved foten av Lhotse, og gruppen etablerte en sti over Rongbuk-breen til foten av nordveggen.

Sammen med sin tidligere skolekamerat Guy Bullock og militærinspektør Oliver Wheeler, utforsket Mallory deretter østlige deler av Rongbuk-dalen, og de krysset Lhakpa La-passet. Trekløveret ble de første menneskene som nådde Everests North Col (nordlige hals), og dermed de første som klatret på selve fjellet. De klatret opp til 7 005 meter, og Mallory valgte en «overkommelig» rute til toppen via den skumle hindringen som senere ble kjent som trinn to. Det var imidlertid sent i september, og med stadig verre værforhold var det umulig å prøve seg på toppen.

Mallory var snart tilbake i 1922 med en britisk Mount Everest-ekspedisjon, det første målrettede forsøket på å bestige den høyeste toppen, ledet av general Charles Bruce. Ruten de skulle ta var den som Mallory hadde funnet et

år tidligere. Det var også første gang oksygenflasker var i bruk i fjellklatring. Bruken var omstridt fra begynnelsen – noen klatrere mente det var upassende, og andre (også Mallory i starten) var skeptiske til fordelene, spesielt siden flaskene var tunge og upålitelige. Det ble gjort tre forsøk på å nå toppen i 1922, og i alle tre forsøkene brukte de bærere med for dårlig utstyr og uten varme klær. I det første forsøket, uten oksygen, som fant sted mellom 19. og 22. mai, nådde Mallory, Edward Norton og Howard Somervell en ny høyderekord på 8 225 meter. Dårlig vær og utmattelse tvang dem imidlertid til å snu. Det andre forsøket ble gjennomført med oksygen, av George Finch, Geoffrey Bruce og en Gurkha-offiser kalt Tejbir, som senere snudde. De klatret opp til den nordlige halsen, og rykket raskt fremover på ryggen i nord og nordøst, til tross for ekstrem vind – noe som beviste at oksygenet fungerte. Forholdene ble imidlertid verre, og Finch og Bruce endret taktikk for å prøve det som nå er kjent som Norton Couloir (Norton-kløften). Etter å ha nådd 8 326 meter (nok en rekord), sviktet Bruces oksygentilførsel, og klatringen ble avbrutt.

ALLE GODE TING ER (IKKE) TRE

I et dårlg gjennomtenkt tredje forsøk ble syv bærere drept i et snøskred på nordhalsen, og det førte til at Mallory ble anklaget for dårlig dømmekraft. Klatreturen ble avbrutt og teamet gjorde retrett til Darjeeling.

Den neste ekspedisjonen ble satt sammen i 1924, og nok en gang hadde general Bruce ansvaret. Somervell, Norton og Geoffrey Bruce var med i teamet, mens Finch hadde falt i unåde hos den fisefine Mount Everest-komitéen – i hovedsak fordi han var født i Australia. Mallory, som ikke var særlig imponert over måten Finch ble behandlet på, måtte overtales av den britiske kongefamilien til å bli med. De andre klatrerne var Noel Odell, Bentley Beetham, John de Vars Hazard og en trivelig 22-åring som het Andrew Irvine, bedre kjent som Sandy.

Gruppen med engelske fjellklatrere og lokale bærere reiste fra Darjeeling i mars, og nådde de høytliggende grensebyene i Tibet tidlig i april. Noen få uker senere ankom de Rongbuk-klosteret i nærheten av den planlagte basecampen. Underveis måtte general Bruce kapitulere for malaria, og lederrollen ble tildelt Norton.

Under hans ledelse ble basecamp, camp II og camp III (fremskutt basecamp på 6 400 meter) etablert mellom inngangen til East Rongbukbreen og et punkt ca. 1 kilometer under North Col. Etter forsinkelser på grunn av snøstorm ankom Norton, Mallory, Somervell og Odell den fremskutte basecampen 19. mai.

Neste dag begynte klatrerne å feste tau i adkomstrutene til North Col, og camp IV ble etablert på 7 000 meter. Været ble imidlertid verre igjen, og Hazard ble sittende i camp IV med 12 bærere. Han klarte å komme seg ned igjen, men fire bærere ble igjen og ble til slutt reddet av Mallory, Norton og Somerwell, før hele klatrelaget tok seg tilbake til basecamp. I 1922 hadde man begynt å forstå viktigheten av

1 SHILLING Dagslønna for sherpabærerne under ekspedisjonen i 1924.

styrke og klatrekraft hos mange av bærerne. Nå ble deres rolle mer formelt anerkjent ved at 15 av de mest hardføre ble utpekt som «tigere».

TREDOBBEL TOPPTUR

De planla tre ulike forsøk på å nå toppen. Mallory og Bruce fikk gjøre første forsøk, etterfulgt av Norton og Somervell, med Irvine og Odell som støttespillere fra camp IV og Hazard på vent i camp III. Hvis de to første forsøkene, som skulle gjøres uten oksygen, ikke lyktes, skulle støttespillerne få gjøre et forsøk med oksygen.

Tiger-bærerne, Mallory og Bruce forlot camp IV 1. juni, og ble umiddelbart bombardert av en brutal ispakket vind som pisket langs nordveggen. Fire bærere stakk av før camp V var etablert og kvittet seg med lasten sin i samme slengen. Campen ble satt opp, men neste dag var det tre nye bærere som nektet å klatre videre, og forsøket på å nå toppen ble avblåst.

I mellomtiden hadde Norton, Somervell og seks Tigere startet å klatre 2. juni, og de ble forskrekket da de møtte Mallory og Bruce på vei i motsatt retning like ovenfor camp IV. To av deres Tigere stakk også av med halen mellom beina, mens resten fortsatte til camp V. Neste dag fraktet flere bærere utstyret opp til camp VI, og den ble etablert før alle bærerne ble sendt tilbake til camp IV.

Norton og Somervell tilbrakte en ubehagelig natt på 8 170 meter, godt innenfor den beryktede dødssonen. Da dagen endelig grydde den 4. juni begynte de to engelskmenenne å gjøre seg klar for siste strekning mot toppen med å smelte snø til vannflaskene sine. En flaske ble sølt ut, noe som forsinket starten med en time. Klokken 06.40 kom de seg likevel av gårde, og forholdene var perfekte.

Etter å ha klatret 200 meter av nordryggen, krysset de nordveggen diagonalt. Midt på dagen viste det seg at Somerwell, som led av en forferdelig hoste, ikke kunne fortsette. Norton fortsatte alene, og kravlet hardnakket gjennom Great Couloir, en kløft som fører til den østlige foten av toppyramiden. Den kalles nå Norton Couloir, etter hans heroiske anstrengelse. På 8 570 meter måtte han til slutt melde pass. Terrenget ble for teknisk å takle i hans utmattede tilstand. Han var 280 meter unna toppen, men hadde satt ny høyderekord som sto uslått i 28 år – i hvert fall av personer som har overlevd.

Norton fant igjen Somervell og de to startet nedstigningen. I løpet av nedturen følte Somerwell at halsen hans tettet seg, og i den tro at han var i ferd med å dø, satte han seg ned for å vente på sin skjebne. Senere skrev han: «Til slutt presset jeg begge hendene mot brystet, ga det en siste, kraftig dytt – og blokkeringen løsnet. For en lettelse! Jeg hostet opp litt blod, men kunnee puste relativt fritt – friere enn på flere dager. Selv om smerten var intens, var jeg en ny mann.»

Det som hadde blokkert Somerwells luftveier, var en del av innsiden av halsen hans, som hadde fått frostskader, løsnet og nesten kvalt ham. Det var mørkt da de kom til camp IV. Der ventet Mallory med oksygenflasker og en ny plan.

TOPPTUR

Mallory foreslo et siste forsøk sammen med Irvine, som hadde god teknisk kunnskap om oksygenflasker, og som var «sterk som en okse». Norton føyde seg, til tross for Irvines manglende erfaring med slike ekstreme høyder. Sammen med fem bærere stormet Mallory og Irvine opp via de ulike campene. 7. juni nådde de nådde camp VI, og sendte bærerne ned igjen for å møte Odell, som hadde klatret til camp V for å hjelpe. Bærerne hadde med en beskjed til Odell om å se etter dem «enten når de krysser fjellstripen under pyramiden eller i silhuett klokken 8 om morgenen» 8. juni.

Neste morgen sveipet Odell blikket blikket over fjellsiden, men landskapet ble dekket av tåke. Klokken 12.50 løftet imidlertid gardinen seg, og han oppdaget noen prikker under den nordøstlige ryggen. Han fulgte med mens de klatret det han antok var trinn to til ryggen, og så kom tåka tilbake. Han var bekymret fordi de lå langt etter tiddskjemaet, og tok seg opp til camp VI, som var i fullt kaos. Mens snøen begynte å falle ropte han på mennene i håp om å lede dem mot campen.

Odell ble tvunget innendørs av snøværet, og ble der til været klarnet klokken 16. Han forlot så den høyeste campen, siden den bare hadde plass til to menn, og returnerte til camp IV. Han var tilbake neste dag med to bærere og overnattet der før han fortsatte alene til camp VI, der ingenting var endret. Han gikk videre, men fant ingen tegn til sine savnede kamerater. Han la to soveposer i T-form, noe som var et signal til de lenger nede om at han ikke hadde funnet spor, og tok seg ned igjen til camp IV. De overlevende klatrerne forlot det ennå ubeseirede fjellet 11. juni, med en gåte begravd i isen høyt der oppe i fjellsiden. d

150 Antallet bærere som vanligvis var med på en britisk Everestekspedisjon på 1920-tallet.