Reis­te rundt i mid­del­al­de­rens Afri­ka og Asia i 30 år

Møt en ma­rok­kansk glo­be­trot­ter fra 1300-tal­let, som la ut på en 29 år lang rei­se hvor han til­bake­la mer enn 120 000 kilo­me­ter over tre kon­ti­nen­ter og var inn­om rundt 44 av da­gens land …

De Store Oppdagerne - - Innhold -

« Jeg om­fav­net be­slut­nin­gen om å rei­se fra alle mine kjære, kvin­ner og menn, og for­lot hjem­met slik fug­le­ne for­la­ter re­det.» Ibn Batt­uta

På sam­me måte som for Mar­co Polo ble Ibn Battutas even­tyr ned­teg­net først etter at han var fer­dig med rei­se­ne sine – og noen av på­stan­de­ne hans blir sett på som tvil­som­me. Li­ke­vel gir bo­ken om hans vand­rin­ger, Ri­h­la: My Tra­vels, fort­satt et fa­sci­ne­ren­de inn­blikk i Dar al-islam – mid­del­al­de­rens mus­lims­ke ver­den – og den er en vik­tig kil­de til in­for­ma­sjon om alt fra po­li­tikk og geo­gra­fi til kul­tu­rel­le hold­nin­ger.

Selv om Batt­uta ofte var sjok­kert over lo­ka­le kvin­ners man­gel på be­kled­ning, gif­tet han seg fle­re gan­ger. Han had­de en hel rek­ke kon­ku­bi­ner og kvin­ne­li­ge sla­ver, og var far til utal­li­ge barn. Li­vet hans var li­ke­vel ikke uten mot­gang. På rei­se­ne sine ble han ofte an­gre­pet av ban­dit­ter og pi­ra­ter, han for­lis­te, ble inn­blan­det i kam­per og slag, og ble nes­ten hen­ret­tet av en no­to­risk sinns­for­vir­ret sul­tan.

MA­ROK­KO TIL MEKKA

Ibn Batt­uta var født i 1304 i Tan­ger i Ma­rok­ko, og stu­der­te mus­limsk rett før han la ut på sin førs­te pi­le­grims­rei­se i 1325. Da reis­te han ale­ne på et esel langs Maghreb (kys­ten av Nord-afri­ka) mot Egypt.

Etter å ha krys­set de ma­rok­kans­ke fjel­le­ne slut­tet han seg til en ka­ra­va­ne. Der ble han syk, og reise­føl­get måt­te bin­de ham fast i sa­len. Han til­brak­te to må­ne­der i Tu­nis i en ma­d­rasa – en un­der­vis­nings­in­sti­tu­sjon – for å kom­me til kref­ter igjen. Der­fra reis­te ham som en del av en stør­re pi­le­grims­grup­pe, og ble ut­nevnt til ka­ra­va­nens qa­di, islams­ke dom­mer.

Un­der en be­gi­ven­hets­rik krys­sing av Li­bya gif­tet Ibn Batt­uta seg to gan­ger. Han ble se­pa­rert én gang, og over­lev­de en tref­ning med en grup­pe sverd­svin­gen­de ka­mel­rø­ve­re. I den trav­le hav­nen i Alex­and­ria kun­ne han se Fa­ros, et eld­gam­melt fyr­tårn som var ett av an­tik­kens syv un­der­verk. I 1326 nåd­de han Kai­ro og pas­ser­te py­ra­mi­de­ne i Gi­za. Han prøv­de seg på en mind­re be­nyt­tet rute til Mekka via Nil­da­len og Røde­ha­vet, men ble tvun­get til å snu etter et opp­rør. De­ret­ter la han i vei langs Den per­sis­ke konge­vei­en, og var inn­om He­bron, Je­ru­sa­lem og Bet­le­hem på vei til Da­mas­kus. Her be­skri­ver han «blod­hu­len», dit Kain skal ha slept li­ket av sin drep­te bror Abel. Selv om han var i Da­mas­kus i bare 24 da­ger – un­der Ra­ma­dan, da han også ble syk – klar­te Ibn Batt­uta å gif­te seg igjen, bli far til en sønn (som han ald­ri møt­te) og skil­le seg. Han slut­tet seg til en ny ka­ra­va­ne og fort­sat­te til Me­di­na, der han be­søk­te Mu­ham­meds grav. Til slutt an­kom han Mekka og fikk til­delt den ære­ful­le sta­tu­sen «alHa­jji» (som gis til mus­li­mer som har full­ført en pi­le­grims­rei­se).

5000 Ibn Battutas lønn i sølv­di­na­rer da han var dom­mer i Del­hi – en gjen­nom­snitt­lig hindu­fa­mi­lie lev­de på 5 i må­ne­den.

Ibn Batt­uta bruk­te de­ret­ter seks må­ne­der på å ut­fors­ke Mesopotamia. Han fulg­te el­ven Ti­gris til Bas­ra, krys­set Za­gros­fjel­le­ne inn i Per­sia og be­søk­te Shi­raz, før han re­tur­ner­te over fjel­le­ne og an­kom Bag­dad. Der møt­te han den sto­re hers­ke­ren Abu Sa’id Ba­ha­dur Khan, hvor han slut­tet seg til den kon­ge­li­ge ka­ra­va­nen. De­ret­ter vend­te han ne­sen nord­over på Silke­vei­en til Tab­riz, og ut­fors­ket Mosul før han slut­tet seg til en ny ka­ra­va­ne som krys­set den arabiske ørkenen til­ba­ke til Mekka.

UN­DER AFRI­KAS SOL

En gang mel­lom 1328 og 1330 gikk Ibn Batt­uta om bord i et skip for å rei­se til Jid­da via Røde­ha­vet. Nok en gang ble han syk. Han ble satt i land og fort­sat­te langs lande­vei­en til Je­men. Her bod­de han hos sul­ta­nen, før han fort­sat­te til kjøpsta­den Aden. Her­fra reis­te Batt­uta langs kys­ten av Øst-afri­ka i en dhow, og be­søk­te byen Zei­la i det krist­ne konge­ri­ket Etio­pia, Mogadishu (ber­ber­nes frem­stå­en­de by), Zanj, Mom­ba­sa, øy­ene Pem­ba, Zan­zi­bar og Kil­wa (da­gens Kil­wa Ki­si­wa­ni).

Hans be­skri­vel­se av den­ne de­len av rei­sen er den enes­te øyen­vitne­skild­rin­gen som fin­nes av re­gio­nen i mid­del­al­de­ren. Han teg­ner et farge­rikt bil­de av en kul­tu­rell smelte­di­gel og en maur­tue av han­del (også sla­ve­ri) mel­lom mørk­hu­d­e­de afri­ka­ne­re og arabiske han­dels­menn.

Etter to uker, da mon­sun­vin­de­ne snud­de, seil­te han nord­over igjen.

Mens han var i Mekka for å få sin tred­je al-ha­jji, fikk Ibn Batt­uta høre at sul­ta­nen i Deh­li i det mus­lim­styr­te In­dia søk­te etter ut­dan­ne­de, mus­lims­ke lov­menn.

Der­med reis­te Batt­uta nord­over og tok en ge­nove­sisk gal­lion fra Sy­ria til Anato­lia for å prø­ve å fin­ne en tyr­kisk ka­ra­va­ne som skul­le til In­dia. Han gikk i land i Alanya, og ble im­po­nert over tyr­ker­nes gjest­fri­het og sunni­mus­lims­ke tro. Han var imid­ler­tid over­ras­ket over at de «spi­ser hasjisj og ikke bryr seg mer om det». I til­legg var han kri­tisk til de li­be­ra­le hold­nin­ge­ne over­for kvin­ner. Han for­tel­ler også om et ci­tadell der man hen­ret­tet fan­ge­ne ved å kas­te dem over kan­ten med ka­ta­pul­ter.

DEN GYL­NE HOR­DE

Fra havne­byen Sinop krys­set Batt­uta Svarte­ha­vet over til Krim­halv­øya. Han an­kom al-qi­ram (da­gens Sta­ryj Krym), og fant ut at Us­bek Khan, le­de­ren for Den gyl­ne hor­de, ny­lig had­de reist opp langs el­ven Vol­ga. Han tok dem raskt igjen og slut­tet seg til Khans ka­ra­va­ne. Til sin sto­re for­bau­sel­se fikk han se at ver­ten drakk seg full på en gjæ­ret drikk kalt «buza».

En av Khans ko­ner var gra­vid, og hun fikk til­la­tel­se til å rei­se hjem til sin far i Konstan­ti­no­pel. Ibn Batt­uta reis­te med hen­ne, og for­lot der­med Dar al-islam for førs­te gang. Han be­skri­ver Konstan­ti­no­pel 120 år før tyr­ker­ne (os­ma­ner­ne) ok­ku­per­te byen og ga den nav­net Istan­bul. Her møt­te han kei­ser An­droni­kos III Pa­laio­lo­gos og fikk se den sto­re krist­ne dom­kir­ken Ha­gia So­fia, som se­ne­re ble om­gjort til mos­ké.

Ibn Batt­uta re­tur­ner­te til Khans føl­ge før han vend­te ne­sen sør­over gjen­nom det sto­re mon­gols­ke im­pe­ri­et. Han over­vin­tret hos Tar­mash­i­rin, khan av Ts­ja­ga­daj og en etter­kom­mer av Djen­gisKhan, som had­de inn­ført islam som den of­fi­si­el­le re­li­gio­nen i im­pe­ri­et. De­ret­ter slut­tet han seg til en ka­ra­va­ne som skul­le til Af­gha­ni­stan, og slåss mot ban­dit­ter, stein­ras og snø un­der­veis, før han fort­sat­te gjen­nom Hin­du­kush­fjel­le­ne og inn i In­dia.

Sul­tan Mu­hammad Tughluq var en be­ryk­tet fi­gur, kjent for å idøm­me fien­de­ne sine sa­dis­tis­ke straf­fer. Det kun­ne for ek­sem­pel være å dele folk i to, flå dem le­ven­de og få ele­fan­ter til å kas­te fan­ger rundt med sverd fes­tet til støt­ten­ne­ne. Til tross for det­te reis­te Ibn Batt­uta til Del­hi for å bli dom­mer. Der sig­ner­te han en kon­trakt hvor han gikk med på å bli væ­ren­de i In­dia.

Han fikk ri­ke­lig be­talt, men hav­net far­lig nær en ka­ta­stro­fe da han gif­tet seg og fikk barn med dat­te­ren til en opp­rørsk retts­funk­sjo­nær, som til slutt ble hen­ret­tet av sul­ta­nen. Enda mer al­vor­lig var hans om­gang med en se­pa­ra­tis­tisk sufi-prest, som ble tor­tu­rert og hals­hug­get for å ha ig­no­rert sul­ta­nens be­fa­lin­ger. Ibn Batt­uta ble ar­res­tert, men klar­te å kom­me seg fri ved å kvit­te seg med alle ei­en­de­le­ne sine og kle seg som en tig­ger. I fem må­ne­der lev­de han sam­men med en ene­boer i en hule, før han ble tatt inn i var­men i sul­ta­nens pa­lass igjen.

For­ståe­lig nok var han redd, og Ibn Batt­uta ba om til­la­tel­se til å fore­ta en ny pi­le­grims­rei­se til Mekka. Sul­ta­nen av­slo, og ut­nevn­te ham i ste­det til am­bas­sa­dør til den mon­gols­ke dom­sto­len i Ki­na. Pi­le­gri­men ble ut­styrt med et stort føl­ge og ver­di­ful­le ga­ver som skul­le over­brin­ges til den mon­gols­ke hers­ke­ren.

De ble raskt an­gre­pet av hin­du­opp­rø­re­re, men sol­da­te­ne slo til­ba­ke. Un­der et an­net an­grep ble Ibn Batt­uta skilt fra reise­føl­get og ja­get av ti ryt­te­re. Han unn­slapp, men ble i ste­det fan­get, ra­net og tatt til fan­ge i en hule av en an­nen hin­du­grup­pe. Han unn­gikk hen­ret­tel­se, ble red­det av en mus­limsk rei­sen­de og ble til slutt gjen­for­ent med reise­føl­get sitt.

I Cam­bay gikk de om­bord i fire bå­ter – tre dhow­er og et krigs­skip med sol­da­ter, som skul­le for­sva­re dem mot pi­rat­an­grep. Fra Cam­bay seil­te de til Kalikut, der alle ble flyt­tet over på ki­ne­sis­ke djun­ker. Det blås­te imid­ler­tid opp til et gru­somt uvær, og to av skipene for­lis­te. Det tred­je, som var ful­las­tet med sla­ver – in­klu­dert en kvin­ne som var gra­vid med Ibn Battutas barn – had­de al­le­re­de seilt. (Det­te ski­pet ble se­ne­re erob­ret av kon­gen av Suma­tra.)

Han var redd for å re­tur­ne­re til Deh­li, og Ibn Batt­uta 80

An­tall piske­slag som ble til­delt som straff for å drik­ke vin un­der Ibn Battutas sty­re i Del­hi.

« Han ble an­gre­pet av pi­ra­ter som lot ham sit­te igjen i bare buk­se­ne.»

pre­sen­ter­te seg der­for for en an­nen mus­limsk sul­tan sør i In­dia. Han gikk til og med i krig for ham for å vise sin lo­ja­li­tet. Han var fast be­stemt på å kom­me seg til Ki­na, og til slutt la han i vei langs den na­tur­skjøn­ne ru­ten.

NYE KONVERTERINGER

Maldivene had­de ny­lig kon­ver­tert til islam og treng­te dom­me­re som var ut­dan­net in­nen islamsk lov. Da Ibn Batt­uta an­kom Malé var han en per­fekt kan­di­dat, og de over­øste ham med slave­jen­ter, per­ler og gull for å over­tale ham til å bli.

Mens han (for­gje­ves) prøv­de å inn­føre stren­ge, islams­ke lo­ver, med idøm­ming av straf­fer som pis­king og av­kap­ping av hen­der for lov­brudd, be­nyt­tet Ibn Batt­uta si­tua­sjo­nen til å kre­ve luk­su­riø­se pri­vi­le­gi­er. Sam­ti­dig som han på­sto at han ble kren­ket av at kvin­ne­ne gikk rundt topp­løse, tok han fire lo­ka­le ko­ner, alle med ster­ke, po­li­tis­ke for­bin­del­ser. Til slutt falt han i unå­de hos gu­ver­nø­ren, og måt­te kom­me seg raskt unna (via en an­nen øy, der han tok to nye ko­ner).

På Cey­lon (da­gens Sri Lan­ka) møt­te Ibn Batt­uta kon­gen og reis­te på en pi­le­grims­rei­se til fjel­let Adam’s Peak, der en for­dyp­ning i fjel­let an­gi­ve­lig skal være Adams fot­spor fra da han ble kas­tet ut av den syv­en­de him­mel av Gud.

Kon­gen for­ærte ham en båt, men den for­lis­te i et uvær. Vel om­bord i et an­net far­tøy ble han an­gre­pet av pi­ra­ter, som lot ham sit­te igjen i bare buk­se­ne. Til slutt an­kom han Kalikut, der han had­de en kort tur til Maldivene før han tok en djun­ke til Ch’uan­zhou (Quan­zhou) i Ki­na, uten­for den øst­li­ge ut­kant­en av Dar al-islam.

Ibn Batt­uta ble im­po­nert over man­ge ting i Ki­na, men lan­dets ikke-mus­lims­ke leve­måte kren­ket ham. Etter å ha be­søkt Hangzhou og Fuzhou, star­tet han på den lan­ge rei­sen hjem.

Da han nåd­de sør­kys­ten av den arabiske halv­øy, reis­te han raskt gjen­nom Per­sia, der det en gang så mek­ti­ge Il-kha­na­tet var i full opp­løs­ning etter døds­fal­let til den arve­løse sul­ta­nen Abu Sa’id. Han reis­te de­ret­ter til Bag­dad, og der­fra fulg­te han ka­mel­ru­ten gjen­nom den sy­ris­ke ørkenen til Da­mas­kus.

Med svarte­dau­den i hæ­le­ne pas­ser­te han gjen­nom Sy­ria til Alep­po og de­ret­ter til Pa­le­sti­na og Kai­ro, der han se­ne­re hev­det det døde 24 000 men­nes­ker av syk­dom­men hver dag. Han flyk­tet opp Ni­len, krys­set Røde­ha­vet til Jid­da, og de­ret­ter til Mekka. Han kom hjem til hjem­lan­det Ma­rok­ko etter 24 år på rei­se, og fant ut at beg­ge for­eld­re­ne var døde.

I 1350 slut­tet Ibn Batt­uta seg til en islamsk hær som reis­te for å for­sva­re byen Gi­bral­tar, som var be­lei­ret av Al­fon­so XI av Cas­til­la. Det var imid­ler­tid svarte­dau­den og ikke slaget som drep­te Al­fon­so, og Gi­bral­tar var fort­satt en mus­limsk by. Mens han var i Andalusia ut­fors­ket Batt­uta Mála­ga, Al­ha­ma og Gra­na­da. Der møt­te han den 28 år gam­le for­fat­te­ren Ibn Juzayy, som se­ne­re skrev om rei­se­ne hans.

EN SIS­TE UT­POST

Det var ett hjør­ne av Dar al-islam Batt­uta ikke had­de be­søkt, og i 1351 vend­te han ne­sen mot Ma­li. Han krys­set At­las­fjel­le­ne og ven­tet på vin­te­ren i Ta­fil­alt-oa­sen før han krys­set den enor­me Sa­ha­ra-ørkenen med en ka­mel­ka­ra­va­ne. I slut­ten av april nåd­de han Wala­ta (i dag Oua­la­ta i Mau­ri­ta­nia) , og fulg­te så el­ven Niger til Ma­li. Der be­søk­te han Tim­buk­tu, som ikke len­ge etter skul­le bli et stort sen­trum for islamsk lære og han­del.

I Takadda fikk han mel­ding om at sul­ta­nen av Ma­rok­ko be­ord­ret ham hjem. Han slut­tet seg til en ka­ra­va­ne som frak­tet 600 mørk­hu­d­e­de, kvin­ne­li­ge sla­ver, og krys­set At­las­fjel­le­ne midt på vin­te­ren. Han be­skrev det som den har­des­te tu­ren han noen­sin­ne had­de hatt, før han kom hjem til Ma­rok­ko for godt. d

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.