Jak­ten på en le­gen­da­risk by i Ama­zo­nas

Gent­le­man-opp­da­ge­ren had­de medias søke­lys på seg da han reis­te av går­de for å fin­ne El Dora­do. Lite viss­te han da om at eks­pe­di­sjo­nen hans skul­le ende opp med en helt an­nen over­skrift.

De Store Oppdagerne - - Innhold - BYER AV GULL

«Vi mø­ter sto­re vans­ke­lig­he­ter og lis­ten over fias­ko­er er lang, for de få uut­fors­ke­de hjør­ne­ne i ver­den for­lan­ger en pris for sine hem­me­lig­he­ter.» Per­cy Fawcett

Iapril 1925 hug­get den er­far­ne en­gels­ke opp­da­ge­ren og oberst­løyt­nan­ten Per­cy Fawcett seg gjen­nom den nær­mest ugjen­nom­tren­ge­li­ge jun­ge­len Mato Gros­so dypt in­ne i Ama­zo­nas. Sam­men med ham var også søn­nen Jack og den unge Ra­leigh Rim­mell. De var væp­net med spe­sial­lag­de ma­che­ter, rif­ler og en uku­le­le, og det ured­de tre­klø­ve­ret hå­pet å fin­ne en tapt by som Fawcett var over­be­vist om at fan­tes dypt in­ne i vill­mar­ken, uten­for de bra­si­li­ans­ke om­rå­de­ne. De var på le­ting etter et At­lan­tis i jun­ge­len – res­te­ne av en eld­gam­mel og høyt ut­vik­let si­vi­li­sa­sjon.

Det­te var Fawcetts åt­ten­de tokt inn i den eks­tremt vilt­vok­s­en­de jun­ge­len. Den 58 år gam­le kroppen hans had­de måt­tet tåle alt Ama­zo­nas­jun­ge­len had­de å by på, der­iblant mø­ter med ana­kon­das­lan­ger, vam­pyr­flag­ger­mus og pi­raya, an­grep fra kjøtt­eten­de mark, nåde­løse sver­mer av blod­su­gen­de mygg, gift­pi­langrep fra stamme­folk og fle­re uker lan­ge sult­pe­rio­der. Det­te var hans sis­te sjan­se, og det viss­te han.

En sis­te gang skul­le han føl­ge en hånd­full godt be­vok­te­de spor, mage­fø­lel­ser og halv­kve­de­de vi­ser som han had­de sam­let gjen­nom en farge­rik kar­rie­re. Han ri­si­ker­te både li­vet og fa­mi­li­en i sin sø­ken etter det flyk­ti­ge ste­det han bare kal­te «Z».

TØF­FE TAK

Fawcett var ut­dan­net som klassisk gent­le­mans­opp­da­ger ved the Royal Ge­o­grap­hi­cal Socie­ty (RGS) i Lon­don. Han had­de en tid­lig yr­kes­kar­rie­re i det mi­li­tæ­re og ar­bei­det en kort pe­rio­de som spion i Ma­rok­ko før han på­tok seg det førs­te opp­dra­get til Ama­zo­nas i 1906: å måle opp den ukla­re og vol­de­li­ge gren­sen mel­lom Bo­li­via og Bra­sil. Til tross for bru­ta­le for­hold og kon­stan­te dø­de­li­ge fa­rer, full­før­te han opp­dra­get på ett år (halv­par­ten av det som var for­ven­tet).

De to nes­te ti­åre­ne over­lev­de han seks like skrek­ke­li­ge eks­pe­di­sjo­ner inn i Ama­zo­nas. Han fulg­te el­ven Rio Ver­de til dens ut­spring, ut­fors­ket Pe­rus grense­om­rå­der og opp­ret­tet kon­takt med utal­li­ge ur­fol­k­stam­mer. I til­legg tje­neste­gjor­de han tre år ved Vest­fron­ten un­der førs­te ver­dens­krig.

Eks­pe­di­sjons­part­ner­ne hans be­sto i både av er­far­ne fri­lufts­menn, som po­lar­hel­ten Ja­mes Mur­ray, og tøf­fe ka­rer, som den tårn­høye, au­st­rals­ke bok­se­ren Lewis Brown. Selv om de har­de for­hol­de­ne tæ­ret på dem alle, sto Fawcett på vi­de­re, til­syne­la­ten­de ube­rørt av de utal­li­ge pla­ge­ne som kroppen ble ut­satt for i Ama­zo­nas.

Hun­de­ne og pakk­dy­re­ne han tok med seg døde be­stan­dig, og det sam­me gjor­de fle­re av kol­le­ge­ne hans. Li­ke­vel pyn­tet han ald­ri på hvor­dan for­hol­de­ne var. Eks­pe­di­sjons­del­ta­ke­re som ikke klar­te å hol­de sam­me tem­po vil­le bli over­latt til seg selv for å unn­gå at res­ten av eks­pe­di­sjo­nen ble satt i fare, for­klar­te han.

Selv om han ofte ble an­kla­get for man­gel på em­pa­ti over­for sine kom­pan­jon­ger, vis­te Fawcett en viss med­fø­lel­se, for­stå­el­se og re­spekt for Ama­zo­nas’ ur­be­folk­ning som var langt for­ut for

«Hvis vi, til tross for min er­fa­ring, ikke kla­rer det, er det ikke mye håp for and­re.» Per­cy Fawcett til søn­nen Bri­an før av­rei­se

sin tid. Han prøv­de å lære lo­ka­le stamme­språk og ri­si­ker­te li­vet fle­re gan­ger for å unn­gå blod­bad. Etter sine førs­te brag­der som eks­trem land­må­ler had­de Fawcetts noen mind­re vel­lyk­ke­de an­tro­po­lo­gis­ke mel­lom­krigs­eks­pe­di­sjo­ner. Da han kom hjem fra et lite gjen­nom­tenkt solo­for­søk på å fin­ne Z i 1921, var han kon­kurs. Han had­de til og med pro­ble­mer med å be­ta­le det år­li­ge med­lem­ska­pet i RGS på 32 kro­ner. Anstren­gel­se­ne had­de ikke gjort ham rik, men han had­de vun­net re­spekt fra and­re opp­da­ge­re og de som opp­lev­de eks­pe­di­sjo­ne­ne gjen­nom dem. Art­hur Co­nan Doy­le ble in­spi­rert til å skri­ve Den tap­te ver­den etter å ha lest Fawcetts felt­no­ta­ter fra opp­le­vel­se­ne i Ama­zo­nas, og for­fat­te­ren H. Ri­der Hag­gard var en per­son­lig venn. Oberst T. E. Lawren­ce (Lawren­ce av Ara­bia) spur­te til og med om han kun­ne få være med på Fawcetts nes­te ekspedisjon. Fawcett var be­kym­ret for hva Lawren­ce vil­le kos­te, og han var i tvil om ør­ken­man­nen vil­le kla­re å til­pas­se seg li­vet i jun­ge­len. Han var også redd for at en så­pass be­rømt reise­fel­le vil­le set­te hans egen rol­le i skyg­gen ved even­tu­el­le opp­da­gel­ser. Han end­te i ste­det opp med å ta med seg sin elds­te sønn på et opp­drag som skul­le gjø­re ham til mann. Jack grep sjan­sen til å få føl­ge fa­ren på et av even­ty­re­ne som han had­de hørt så mye om, så len­ge beste­kom­pi­sen Ra­leigh Rim­mell også fikk bli med. De var to ro­bus­te ka­rer, «beg­ge ster­ke som hes­ter og iv­ri­ge og en­tu­si­as­tis­ke», skrøt Fawcett. De gjor­de det uten lønn – den enes­te be­ta­lin­gen var en an­del av fun­net hvis de fak­tisk klar­te å fin­ne gull i en­den av regn­sko­gen. Selv med et så bud­sjett­venn­lig reise­føl­ge måt­te eks­pe­di­sjo­nen ha spon­so­rer, men RGS nøl­te med å gi fra seg pen­ger. Red­nin­gen ble den smar­te medie­man­nen Ge­or­ge Lynch, som sam­let inn spon­sor­pen­ger gjen­nom et ame­ri­kansk medie­hus. Til gjen­gjeld skul­le avi­se­ne (der­iblant New York World og Los An­ge­les Ti­mes) få opp­da­te­rin­ger via et sys­tem med «in­di­ans­ke» lø­pe­re som for­mid­let rap­por­ter fra opp­da­ger­ne etter hvert som de tok seg frem gjen­nom jun­ge­len. Folk var vant til å ta farvel med sto­re eks­pe­di­sjo­ner og de­ret­ter ven­te i still­het i fle­re år. Den­ne fer­den skul­le imid­ler­tid kring­kas­tes til hele ver­den nær­mest på di­rek­ten, og det skap­te mye begeist­ring. Fawcetts sær­het og farge­rike his­to­rie kom­bi­nert med de unge gut­te­nes film­stjer­ne-look, gjor­de dem til medieynd­lin­ger, og pub­li­kum ble sjar­mert av den mo­der­ne jak­ten på El Dora­do.

Opp­da­ge­re og skatte­je­ge­re had­de søkt gjen­nom Sør-ame­ri­ka etter El Dora­do i fle­re hund­re år. De spans­ke og por­tu­gi­sis­ke con­qui­sta­do­re­ne had­de gjen­nom sin grå­di­ge frem­ryk­king i Den nye ver­den hen­tet ut sto­re meng­der gull fra Mex­i­co og det sør­li­ge kon­ti­nen­tet. Men tørs­ten etter mer var usluk­ke­lig, og de fort­sat­te å sik­le over et myte­om­spun­net me­tro­po­lis med så mye rik­dom at kon­gen var kledt i en drakt av gull­pul­ver (El Dora­do be­tyr «for­gylt mann»).

Se­ne­re var det ban­dei­ran­tes (por­tu­gi­sisk­bra­si­li­ans­ke skatte­je­ge­re) som fort­sat­te le­tin­gen, etter­fulgt av mo­der­ne opp­da­ge­re av Fawcetts slag – opp­da­ge­re som har gitt in­spi­ra­sjo­nen til fle­re av po­pu­lær­kul­tu­rens skik­kel­ser, der­iblant In­dia­na Jo­nes. Og det var ikke alle dis­se på­fun­ne­ne som var for­gje­ves. I 1911 fikk den ame­ri­kans­ke aka­de­mi­ke­ren og opp­da­ge­ren Hi­ram Bing­ham hele ver­dens opp­merk­som­het med sin sen­sa­sjo­nel­le gjen­opp­da­gel­se av den tap­te in­ka­bor­gen Machu Picchu høyt oppe

20 000 Tal­let på hen­ven­del­ser til en avis som søk­te etter fri­vil­li­ge til en red­nings­eks­pe­di­sjon som skul­le lete etter Fawcett .

i An­des­fjel­le­ne i Peru (med god hjelp fra lo­kal­be­folk­nin­gen). De fant ikke gull, men det var en ar­keo­lo­gisk skatte­kis­te som ten­te in­ter­es­sen for re­gio­nens men­nes­ker og de­res for­tid.

Fawcetts teori­er om en eld­gam­mel bo­set­ting langt in­ne i Ama­zo­nas i Bra­sil ble for­met over fle­re år. Han had­de fle­re gan­ger kom­met over ufor­klar­li­ge potte­skår i de mør­kes­te hjør­ne­ne av jun­ge­len, og han skaf­fet seg kunn­skap og for­stå­el­se for hvor sam­men­sat­te og sto­re ur­be­folk­nin­ge­nes kul­tu­rer var.

Mens han pløy­de gjen­nom glem­te do­ku­men­ter dypt in­ne i ar­ki­ve­ne i na­sjo­nal­bi­blio­te­ket i Rio de Ja­neiro, opp­da­get han et ma­nu­skript som var skre­vet av en ban­dei­ran­te – mu­li­gens João da Sil­va Gui­marães. Teks­ten be­skrev rui­ne­ne av en stor­slått by som for­fat­te­ren had­de fun­net i 1753. Det­te fryn­se­te pa­pi­ret fyr­te opp un­der den dø­de­li­ge be­set­tel­sen, og det for­seg­let til slutt hans skjeb­ne.

UTEN­FOR KAR­TET

Fawcett seil­te fra Eng­land til Ame­ri­ka sam­men med Jack sent på året i 1924. Han ut­strål­te selv­sik­ker­het, men i sitt ind­re var han øde­lagt av for­føl­gel­ses­van­vidd. Hva hvis ri­va­le­ne kom først til Z? Både den rike ame­ri­kans­ke opp­da­ge­ren dr. Alex­an­der Ha­mil­ton Rice, som had­de et lite fly til dis­po­si­sjon, og bra­si­lia­ne­ren Cân­di­do Ma­ri­a­no da Sil­va Ron­don, som job­bet for myn­dig­he­te­ne og had­de guidet The­odo­re Roo­se­velt langs Tvi­lens elv i Ama­zo­nas, had­de am­bi­sjo­ner i om­rå­det. For å mørk­leg­ge og skju­le spo­re­ne sine, kok­te den mis­tenk­som­me obers­ten sam­men en egen kode som han bruk­te når han skrev ned kar­tre­fe­ran­se­ne. Den nøy­ak­ti­ge ru­ten var svært hem­me­lig. Fawcett og søn­nen møt­te Rim­mell i New York, og der fant de ut at Lynch had­de sløst bort halv­par­ten ­av eks­pe­di­sjons­pen­ge­ne på ulov­lig sprit og pro­sti­tu­er­te på ho­tel­let Wal­dorf-asto­ria. Hel­dig­vis had­de olje­mil­lio­næ­ren J.D. Rocke­fel­ler Jr. lest om eks­pe­di­sjo­nen, og han fyl­te opp reise­kas­sen igjen. Lynch ble sendt til Lon­don i van­ære, og opp­da­ger­ne fort­sat­te med båt til Rio de Ja­neiro. I fe­bru­ar 1925 var reise­føl­get i São Pau­lo, der de be­søk­te en slange­farm for å hen­te en for­sy­ning med mot­gift. Der­fra reis­te de med tog vest­over mot Pa­ra­gu­ay-el­ven langs gren­sen mel­lom Bra­sil og Bo­li­via til Co­rum­bá. Om­bord i ski­pet Igua­te­mi seil­te de langs el­ve­ne Pa­ra­gu­ay, São Lourenço og Cuiabá til ut­pos­ten Cuiabá. Rim­mell be­skrev det­te ste­det som «et gudsforlatt hull ... som det er best å se med luk­ke­de øyne». Her kjøp­te de for­sy­nin­ger og pakk­dyr, og ven­tet utål­mo­dig på tørke­ti­den.

Da Fawcett men­te ti­den var in­ne, la de i vei. På den førs­te og enk­les­te de­len av eks­pe­di­sjo­nen had­de de med seg fle­re inn­fød­te led­sa­ge­re som bæ­re­re. De re­tur­ner­te til Cuiabá med de lo­ve­de rap­por­te­ne til avi­se­ne.

Jack Fawcett og Rim­mells førs­te smak av jun­ge­len var krys­sin­gen av cer­ra­do­en, som var tørt og re­la­tivt en­kelt ter­reng. Her gikk det imid­ler­tid også opp for dem hvor tøff tu­ren vil­le bli. Fawcett se­nior drev dem gjen­nom uut­hol­de­lig he­te i et tem­po på inn­til 24 kilo­me­ter om da­gen, og de unge men­ne­ne fikk en bru­tal lek­sjon i Ama­zo­nas’ in­sek­ter.

Rim­mells fot ble be­tent etter et in­sekt­bitt. Han gikk raskt ned i vekt og en­tu­si­as­men for eks­pe­di­sjo­nen be­gyn­te å avta. Jack de­mon­strer­te der­imot sam­me ka­rak­ter som sin far, og han lot til å nyte mot­gan­gen.

Ved bred­den av Manso-el­ven dund­ret Fawcett ufor­trø­dent vi­de­re. Reise­føl­get ble ad­skilt over nat­ten, og gut­te­ne var be­kym­ret for at le­de­ren had­de blitt fan­get el­ler drept av Kaya­poin­dia­ne­re. De fant sam­men igjen nes­te mor­gen, og Fawcett gikk de­ret­ter med på noen da­gers hvi­le på Her­me­ne­gil­do Galvãos eks­tremt iso­ler­te ranch i Rio No­vo. Han var en be­ryk­tet og bru­tal kveg­far­mer som bod­de dypt in­ne i jun­ge­len.

En må­ned etter at de for­lot Cuiabá nåd­de de Ba­kai­ri-pos­ten, en bitte­li­ten gar­ni­son myn­dig­he­te­ne had­de etab­lert helt på kan­ten av det kjen­te kar­tet. Her møt­te de opp­røm­te unge men­ne­ne sine førs­te ekte ur­inn­vå­ne­re. De lot seg til og med rive med i sang, og spil­te på uku­le­len de had­de tatt med seg.

20. mai, da­gen etter at Jack fyl­te 22 år, for­lot men­ne­ne den sis­te an­tyd­nin­gen til si­vi­li­sa­sjon. Ni an­stren­gen­de da­ger se­ne­re nåd­de de lei­ren De­ad Hor­se, der Fawcett på en tid­li­ge­re ekspedisjon had­de blitt tvun­get til å sky­te den skran­ten­de pakk­hes­ten sin og snu. Der­fra gikk de inn i full­sten­dig uut­fors­ket om­rå­de, på vei mot Dø­dens elv. I det­te om­rå­det holdt stam­mer som Kaya­po, Suyá og Xa­van­te til. De næ­ret et voldelig hat mot in­va­de­ren­de, hvi­te menn etter å ha blitt gru­somt be­hand­let av gummi­ba­ro­ner og sol­da­ter, men også på grunn av syk­doms­epi­de­mi­ene som had­de øde­lagt sam­fun­ne­ne de­res etter den førs­te kon­tak­ten med den hvi­te mann.

Guide­ne vil­le ikke gå len­ger og re­tur­ner­te til Cuiabá med rap­por­ter og brev til slekt­nin­ger. Per­cy Fawcett skrev til sin kone og Jacks mor Nina: «Du tren­ger ikke fryk­te at det går galt.» De tre men­ne­ne ble ald­ri sett igjen. d

100 An­tatt an­tall men­nes­ker som døde un­der lete­ak­sjo­ner etter Fawcetts for­svin­ning.

SIS­TE FARVEL Pecry Fawcett ( i midt­en) med Ra­leigh Rim­mell ( venst­re) og en av guide­ne rett før eks­pe­di­sjo­nen for­svin­ner.

OVERGREP Kaya­po-fol­ket skal ha næ­ret et hat mot hvi­te menn etter å ha blitt dår­lig be­hand­let av gummi­ba­ro­ne­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.