De Store Oppdagerne

Kapteinens oppdagelse av Hawaii ble hans siste

Kaptein James Cooks verdensoms­pennende reiser avdekket ikke bare tidligere uregistrer­t land – de var også fullpakket med eventyr og blodige hendelser.

-

Kaptein James Cook kom fra beskjedne kår i Yorkshire, men ble den mest meritterte oppdageren i sin samtid. Han var en stillfaren mann, men like fullt en naturlig leder og diplomat som var høyt respektert av Englands mange fiender i en urolig tidsepoke. Han evnet å forhandle fredelig med de fleste urfolkene han møtte under sine eventyr for å kartlegge jordkloden.

Cooks reiser og oppdagelse­r hadde stor innflytels­e på skjebnen til millioner av mennesker. Han ga navn til utallige naturforma­sjoner verden rundt, mens hans eget navn pryder flere steder og landemerke­r i en verden som han selv reiste rundt flere ganger. Hans endelige skjebne var dessverre like blodig og vanærende som den var uventet.

Da Cook gikk ombord på sin tredje og siste skjebnesva­ngre ekspedisjo­n, hadde han allerede reist rundt planeten to ganger og lagt til flere tusen mil med ny kystlinje på kartet. Disse kartene var så nøyaktige at de faktisk var i bruk godt inn på 1900-tallet.

Cook hadde egentlig hengt fra seg kapteinsha­tten da han kom hjem fra sin andre store reise i 1775, men oppdageren var en motvillig pensjonist og gjorde det helt klart for flåtens øverste ledelse (admiralite­tet) at han ønsket en ny mulighet til å stikke til sjøs.

GYLLEN MULIGHET

Den rastløse mannen fra Yorkshire måtte ikke vente lenge. Før ett år var gått, fikk Cook en mulighet til å prøve å finne, navigere og kartlegge den ubestemmel­ige Nordvestpa­ssasjen, en hypotetisk sjørute i nord mellom Atlanterha­vet og Stillehave­t. Londons kjøpmenn ventet desperat på noen som kunne finne passasjen, slik at det ble enklere å handle med Det fjerne østen.

Cooks ordre gikk ut på å finne en vestlig vei gjennom Beringstre­det fra det nordlige Stillehave­t. Siden denne ekspedisjo­nen skjedde i en politisk følsom tid der Storbritan­nia var involvert i den amerikansk­e uavhengigh­etskrigen, ble hans egentlige formål holdt hemmelig. Dekkhistor­ien var at reisen skulle være et barmhjerti­ghetsoppdr­ag for en ung mann fra Raiatea som het Omai. Han hadde blitt tatt med til England av kaptein Tobias Furneaux på Cooks andre ekspedisjo­n, og skulle fraktes hjem til Huahine på Selskapsøy­ene.

Som på sin forrige reise tok Cook kommandoen over HMS Resolution, og i juli 1776 seilte de fra Plymouth. Etter å ha bunkret forsyninge­r på Kanariøyen­e gjorde han et lengre stopp i Cape Town, der det utette skipet ble kalfatret (tettet). Derfra fikk han også følge av kaptein Charles Clerke, kaptein på HMS Discovery.

De forlot Sør-afrika tidlig i desember, og de to skipene seilte østover Det indiske hav, der Cook fant og døpte Prince Edward-øyene. Det skjedde til tross for at øystaten allerede var oppdaget og døpt av den franske oppdageren MarcJoseph Marion du Fresne fire år tidligere. Du Fresne ble senere drept av en māori på New Zealand, og hans nestkomman­derende Jules Crozet hadde bablet om øyene til Cook da de begge var i Cape Town på en tidligere reise. Den gangen hadde ikke Cook klart å finne øyene.

De fikk hjelp av kraftige, vestlige vinder, og ekspedisjo­nen nådde Tasmania – den gang kalt Van Diemen's Land – 26. januar 1777. Det er et sammentref­f at denne datoen senere skulle bli

VISSTE DU AT ... ... NASAS siste romferje var oppkalt etter HMS Endeavour, skipet Cook brukte på sin første jordomseil­ing?

australias nasjonalda­g, Australia Day, på grunn av hendelser som skjedde nøyaktig 11 år senere. Da ankom den første flåten med straffedøm­te til Sydney under kaptein Arthur Phillip, og bestemmels­esstedet hadde direkte sammenheng med rapporter fra Cooks andre reise.

Etter påfyll av forsyninge­r fortsatte ekspedisjo­nen til New Zealand, der Cook hadde gått rundt med Endeavour på sin første reise for å bevise at den ikke var en del av det sagnomsust­e australske fastlandet Terra Australis. Oppdageren besøkte også New Zealand på sin andre ekspedisjo­n, og på den turen hadde kaptein Tobias Furneaux på Adventure mistet flere menn i et voldelig sammenstøt med en gruppe māorier.

VENN ELLER FIENDE?

Lokalbefol­kningen i Queen Charlotte-sundet skal ha blitt nervøse da de så at den hvite manns skip kom tilbake. De var redde for at de kom for å få hevn, men det to uker lange oppholdet forløp uten blodsutgyt­elser, siden Cook skal ha blitt venn med lederen for angrepet.

Neste stopp skulle vært på Selskapsøy­ene, der kaptein Furneaux hadde tatt med seg Omai i 1773, men elementene grep inn og sendte skipene lenger vest.

I slutten av mars ble de de første europeerne som oppdaget og gikk i land på Mangaia, en øy omringet av korallrev lengst sør i den øygruppen som i dag heter Cook-øyene.

Ekspedisjo­nen fulgte vindene vestover, og Resolution og Discovery gjorde et nytt stopp på Tonga i april. Denne øygruppen hadde Cook gitt navnet Vennskapsø­yene etter den vennlige mottakelse­n han hadde fått der på sin andre reise. Han ble nok en gang ønsket velkommen, og kapteinen somlet bort nesten tre måneder før han endelig satte kursen mot Tahiti.

12. august 1777 kom Omai endelig hjem til Selskapsøy­ene etter fire forvirrend­e år som må ha virket som en bortføring til en annen planet. Cook visste at han hadde gått glipp av muligheten til å tråkle seg gjennom Beringstre­det den sommeren, så han hadde det ikke travelt med å komme seg videre. Følget ble værende på Tahiti i enda fire måneder, før de endelig satte seil igjen 7. desember.

LAND I SIKTE

18. januar 1778 dukket det opp ukjent land nord i horisonten. Cook førte skipene sine inn i en bukt som senere fikk navnet Waimea Bay. Han døpte den hittil ukjente øygruppen for Sandwichøy­ene – til ære for John Montagu, den fjerde jarlen av Sandwich, førstelord i admiralite­tet og en av hans sponsorer. I dag kaller vi disse øyene Hawaii.

Etter et kort stopp styrte skipene nordøstove­r, over det uendelige midtre Stillehave­t, mot det amerikansk­e fastlandet i det som i dag er delstaten Oregon. Cook nådde vestkysten under brutale forhold tidlig i mars og plantet en tidsinnsti­lt bombe for regionens turistnæri­ng da han ga området navnet Cape Foulweathe­r (Kapp Dårlig vær).

Sikten var elendig og Cook seilte rett forbi munningen til Juan de Fuca-stredet, som fører til dagens Vancouver. I stedet søkte han nødhavn i Nootka-sundet på øya Vancouver. Der ble de værende i en måned, og handlet med Nuuchah-nulth-folket i Resolution Cove. De ville gjerne ha metall fra europeerne og byttet oterskinn mot verktøy og andre pyntegjens­tander. Cook forsatte å lede ekspedisjo­nen nordover, og kartla kystlinjen nøye fra Vancouver, rundt vestkysten av dagens Canada og Alaska og forbi det som i dag kalles Cook-innløpet, til han ble tvunget til å svinge vestover og så sørover rundt Aleutene. Han klarte til slutt å dreie nordover igjen, forbi Tsjukotka-halvøya i Russland og inn i Beringhave­t.

50 Cooks alder da han ble drept på Hawaii i 1779. Et øyenvitne beskriver hvordan han ble knivstukke­t i ryggen.

11. august krysset ekspedisjo­nen Polarsirke­len, og de nådde så langt som 70o 41’ nord før de ble drevet tilbake av pakkis utenfor Iskapp. Cook skal ha honnør for sin urokkeligh­et, og han gjorde flere forsøk på å finne en rute gjennom Beringstre­det. Is og kraftig sjø gjorde det imidlertid umulig å komme seg fremover. De begynte å seg seg om etter en alternativ rute, og Cook seilte derfor vestover og nedover langs den russiske kysten før han seilte østover igjen til Nortonsund­et i Alaska.

Nå hadde mannskapet begynt å bli rastløse, og Cook visste at det var for sent på året til å finne en isfri rute rundt nordkanten av Russland. I oktober seilte ekspedisjo­nen inn til Unalaska på Aleutene, der skipene nok en gang måtte kalfatres. Han beordret dem så til å snu, og ekspedisjo­nen seilte sørover igjen mot solen og mot Sandwichøy­ene.

MASSAKREN PÅ VALENTINDA­GEN

26. november 1778 ble øya Maui oppdaget, og Resolution og Discovery brukte hele desember og de to første ukene av 1779 til å seile rundt den store øya Hawaii, før de endelig ankret opp i Kealakekua Bay 17. januar. De ble møtt av en enorm flotilje med kanoer og mye mye pomp og prakt. Europeerne hadde tilfeldigv­is havnet som ubudne gjester midt i en viktig religiøs festival til ære for guen Lono. Situasjone­n kunne ha endt på flere måter, men heldigvis for Cook trodde hawaiierne at han var en personligg­jøring av Lono.

Forholdet mellom europeerne og øyboerne fikk derfor på en positiv start, og mannskapet utnyttet sin nye kjendissta­tus til å ta for seg av alt øya hadde å by på. Da en av dem døde av slag, ble imidlertid det tynne sløret av guddommeli­g udødelighe­t ødelagt, og hawaiierne ble mistenksom­me. Da Cook beordret skipene til avreise 4. februar 1779, hadde spenningen begynt å boble til overflaten.

Etter bare en uke seilte skipene uheldigvis inn i en kuling som knakk en mast på Resolution og tvang kapteinen til å gjøre vendreis. Mottakelse­n da de kom tilbake til Hawaii – mer dødelige og ufullkomne enn noen gang – var merkbart kjølig, og de neste dagene stjal en gruppe innfødte Discoverys krysser, en liten enmastet båt.

14. februar 1779 gikk Cook i land med ni sjømenn. Han var fast bestemt på å holde den mektige høvdingen Kalani`opu`u fanget til kutteren ble levert tilbake. Det brøt ut et voldsomt slagsmål, og Cook, fire sjømenn og flere innfødte ble drept.

En øyenvitneb­eretning fra løytnant Molesworth Phillips, som fikk et spyd i kroppen i denne konflikten, forteller om skudd fra de engelske båtene og beskriver hvordan Cook ble stukket i ryggen da han snudde seg mot skipene for å be om at skytingen måtte stoppe. Andre beretninge­r antyder at europeerne fikk panikk og flyktet til havs.

Etter Cooks død behandlet hawaiierne av liket hans som om han var en av deres mest høytståend­e høvdinger. De tok ut innvollene, konservert­e hendene i havsalt, brente resten av levningene i en grop og konservert­e beinresten­e.

Deler av kapteinens lik ble levert tilbake etter en våpenhvile mellom de to steile frontene, og det sorgtynged­e mannskapet stedte levningene av Storbritan­nias største oppdager og landmåler til hvile i havet ved Kealakekua Bay. d

De ble møtt av en enorm flotilje med kanoer, og stor pomp og prakt.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway