Kapteinens oppdagelse av Hawaii ble hans siste

Kaptein James Cooks verdensomspennende reiser avdekket ikke bare tidligere uregistrert land – de var også fullpakket med eventyr og blodige hendelser.

Kaptein James Cook kom fra beskjedne kår i Yorkshire, men ble den mest meritterte oppdageren i sin samtid. Han var en stillfaren mann, men like fullt en naturlig leder og diplomat som var høyt respektert av Englands mange fiender i en urolig tidsepoke. Han evnet å forhandle fredelig med de fleste urfolkene han møtte under sine eventyr for å kartlegge jordkloden.

Cooks reiser og oppdagelser hadde stor innflytelse på skjebnen til millioner av mennesker. Han ga navn til utallige naturformasjoner verden rundt, mens hans eget navn pryder flere steder og landemerker i en verden som han selv reiste rundt flere ganger. Hans endelige skjebne var dessverre like blodig og vanærende som den var uventet.

Da Cook gikk ombord på sin tredje og siste skjebnesvangre ekspedisjon, hadde han allerede reist rundt planeten to ganger og lagt til flere tusen mil med ny kystlinje på kartet. Disse kartene var så nøyaktige at de faktisk var i bruk godt inn på 1900-tallet.

Cook hadde egentlig hengt fra seg kapteinshatten da han kom hjem fra sin andre store reise i 1775, men oppdageren var en motvillig pensjonist og gjorde det helt klart for flåtens øverste ledelse (admiralitetet) at han ønsket en ny mulighet til å stikke til sjøs.

GYLLEN MULIGHET

Den rastløse mannen fra Yorkshire måtte ikke vente lenge. Før ett år var gått, fikk Cook en mulighet til å prøve å finne, navigere og kartlegge den ubestemmelige Nordvestpassasjen, en hypotetisk sjørute i nord mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Londons kjøpmenn ventet desperat på noen som kunne finne passasjen, slik at det ble enklere å handle med Det fjerne østen.

Cooks ordre gikk ut på å finne en vestlig vei gjennom Beringstredet fra det nordlige Stillehavet. Siden denne ekspedisjonen skjedde i en politisk følsom tid der Storbritannia var involvert i den amerikanske uavhengighetskrigen, ble hans egentlige formål holdt hemmelig. Dekkhistorien var at reisen skulle være et barmhjertighetsoppdrag for en ung mann fra Raiatea som het Omai. Han hadde blitt tatt med til England av kaptein Tobias Furneaux på Cooks andre ekspedisjon, og skulle fraktes hjem til Huahine på Selskapsøyene.

Som på sin forrige reise tok Cook kommandoen over HMS Resolution, og i juli 1776 seilte de fra Plymouth. Etter å ha bunkret forsyninger på Kanariøyene gjorde han et lengre stopp i Cape Town, der det utette skipet ble kalfatret (tettet). Derfra fikk han også følge av kaptein Charles Clerke, kaptein på HMS Discovery.

De forlot Sør-afrika tidlig i desember, og de to skipene seilte østover Det indiske hav, der Cook fant og døpte Prince Edward-øyene. Det skjedde til tross for at øystaten allerede var oppdaget og døpt av den franske oppdageren MarcJoseph Marion du Fresne fire år tidligere. Du Fresne ble senere drept av en māori på New Zealand, og hans nestkommanderende Jules Crozet hadde bablet om øyene til Cook da de begge var i Cape Town på en tidligere reise. Den gangen hadde ikke Cook klart å finne øyene.

De fikk hjelp av kraftige, vestlige vinder, og ekspedisjonen nådde Tasmania – den gang kalt Van Diemen's Land – 26. januar 1777. Det er et sammentreff at denne datoen senere skulle bli

VISSTE DU AT ... ... NASAS siste romferje var oppkalt etter HMS Endeavour, skipet Cook brukte på sin første jordomseiling?

australias nasjonaldag, Australia Day, på grunn av hendelser som skjedde nøyaktig 11 år senere. Da ankom den første flåten med straffedømte til Sydney under kaptein Arthur Phillip, og bestemmelsesstedet hadde direkte sammenheng med rapporter fra Cooks andre reise.

Etter påfyll av forsyninger fortsatte ekspedisjonen til New Zealand, der Cook hadde gått rundt med Endeavour på sin første reise for å bevise at den ikke var en del av det sagnomsuste australske fastlandet Terra Australis. Oppdageren besøkte også New Zealand på sin andre ekspedisjon, og på den turen hadde kaptein Tobias Furneaux på Adventure mistet flere menn i et voldelig sammenstøt med en gruppe māorier.

VENN ELLER FIENDE?

Lokalbefolkningen i Queen Charlotte-sundet skal ha blitt nervøse da de så at den hvite manns skip kom tilbake. De var redde for at de kom for å få hevn, men det to uker lange oppholdet forløp uten blodsutgytelser, siden Cook skal ha blitt venn med lederen for angrepet.

Neste stopp skulle vært på Selskapsøyene, der kaptein Furneaux hadde tatt med seg Omai i 1773, men elementene grep inn og sendte skipene lenger vest.

I slutten av mars ble de de første europeerne som oppdaget og gikk i land på Mangaia, en øy omringet av korallrev lengst sør i den øygruppen som i dag heter Cook-øyene.

Ekspedisjonen fulgte vindene vestover, og Resolution og Discovery gjorde et nytt stopp på Tonga i april. Denne øygruppen hadde Cook gitt navnet Vennskapsøyene etter den vennlige mottakelsen han hadde fått der på sin andre reise. Han ble nok en gang ønsket velkommen, og kapteinen somlet bort nesten tre måneder før han endelig satte kursen mot Tahiti.

12. august 1777 kom Omai endelig hjem til Selskapsøyene etter fire forvirrende år som må ha virket som en bortføring til en annen planet. Cook visste at han hadde gått glipp av muligheten til å tråkle seg gjennom Beringstredet den sommeren, så han hadde det ikke travelt med å komme seg videre. Følget ble værende på Tahiti i enda fire måneder, før de endelig satte seil igjen 7. desember.

LAND I SIKTE

18. januar 1778 dukket det opp ukjent land nord i horisonten. Cook førte skipene sine inn i en bukt som senere fikk navnet Waimea Bay. Han døpte den hittil ukjente øygruppen for Sandwichøyene – til ære for John Montagu, den fjerde jarlen av Sandwich, førstelord i admiralitetet og en av hans sponsorer. I dag kaller vi disse øyene Hawaii.

Etter et kort stopp styrte skipene nordøstover, over det uendelige midtre Stillehavet, mot det amerikanske fastlandet i det som i dag er delstaten Oregon. Cook nådde vestkysten under brutale forhold tidlig i mars og plantet en tidsinnstilt bombe for regionens turistnæring da han ga området navnet Cape Foulweather (Kapp Dårlig vær).

Sikten var elendig og Cook seilte rett forbi munningen til Juan de Fuca-stredet, som fører til dagens Vancouver. I stedet søkte han nødhavn i Nootka-sundet på øya Vancouver. Der ble de værende i en måned, og handlet med Nuuchah-nulth-folket i Resolution Cove. De ville gjerne ha metall fra europeerne og byttet oterskinn mot verktøy og andre pyntegjenstander. Cook forsatte å lede ekspedisjonen nordover, og kartla kystlinjen nøye fra Vancouver, rundt vestkysten av dagens Canada og Alaska og forbi det som i dag kalles Cook-innløpet, til han ble tvunget til å svinge vestover og så sørover rundt Aleutene. Han klarte til slutt å dreie nordover igjen, forbi Tsjukotka-halvøya i Russland og inn i Beringhavet.

50 Cooks alder da han ble drept på Hawaii i 1779. Et øyenvitne beskriver hvordan han ble knivstukket i ryggen.

11. august krysset ekspedisjonen Polarsirkelen, og de nådde så langt som 70o 41’ nord før de ble drevet tilbake av pakkis utenfor Iskapp. Cook skal ha honnør for sin urokkelighet, og han gjorde flere forsøk på å finne en rute gjennom Beringstredet. Is og kraftig sjø gjorde det imidlertid umulig å komme seg fremover. De begynte å seg seg om etter en alternativ rute, og Cook seilte derfor vestover og nedover langs den russiske kysten før han seilte østover igjen til Nortonsundet i Alaska.

Nå hadde mannskapet begynt å bli rastløse, og Cook visste at det var for sent på året til å finne en isfri rute rundt nordkanten av Russland. I oktober seilte ekspedisjonen inn til Unalaska på Aleutene, der skipene nok en gang måtte kalfatres. Han beordret dem så til å snu, og ekspedisjonen seilte sørover igjen mot solen og mot Sandwichøyene.

MASSAKREN PÅ VALENTINDAGEN

26. november 1778 ble øya Maui oppdaget, og Resolution og Discovery brukte hele desember og de to første ukene av 1779 til å seile rundt den store øya Hawaii, før de endelig ankret opp i Kealakekua Bay 17. januar. De ble møtt av en enorm flotilje med kanoer og mye mye pomp og prakt. Europeerne hadde tilfeldigvis havnet som ubudne gjester midt i en viktig religiøs festival til ære for guen Lono. Situasjonen kunne ha endt på flere måter, men heldigvis for Cook trodde hawaiierne at han var en personliggjøring av Lono.

Forholdet mellom europeerne og øyboerne fikk derfor på en positiv start, og mannskapet utnyttet sin nye kjendisstatus til å ta for seg av alt øya hadde å by på. Da en av dem døde av slag, ble imidlertid det tynne sløret av guddommelig udødelighet ødelagt, og hawaiierne ble mistenksomme. Da Cook beordret skipene til avreise 4. februar 1779, hadde spenningen begynt å boble til overflaten.

Etter bare en uke seilte skipene uheldigvis inn i en kuling som knakk en mast på Resolution og tvang kapteinen til å gjøre vendreis. Mottakelsen da de kom tilbake til Hawaii – mer dødelige og ufullkomne enn noen gang – var merkbart kjølig, og de neste dagene stjal en gruppe innfødte Discoverys krysser, en liten enmastet båt.

14. februar 1779 gikk Cook i land med ni sjømenn. Han var fast bestemt på å holde den mektige høvdingen Kalani`opu`u fanget til kutteren ble levert tilbake. Det brøt ut et voldsomt slagsmål, og Cook, fire sjømenn og flere innfødte ble drept.

En øyenvitneberetning fra løytnant Molesworth Phillips, som fikk et spyd i kroppen i denne konflikten, forteller om skudd fra de engelske båtene og beskriver hvordan Cook ble stukket i ryggen da han snudde seg mot skipene for å be om at skytingen måtte stoppe. Andre beretninger antyder at europeerne fikk panikk og flyktet til havs.

Etter Cooks død behandlet hawaiierne av liket hans som om han var en av deres mest høytstående høvdinger. De tok ut innvollene, konserverte hendene i havsalt, brente resten av levningene i en grop og konserverte beinrestene.

Deler av kapteinens lik ble levert tilbake etter en våpenhvile mellom de to steile frontene, og det sorgtyngede mannskapet stedte levningene av Storbritannias største oppdager og landmåler til hvile i havet ved Kealakekua Bay. d

De ble møtt av en enorm flotilje med kanoer, og stor pomp og prakt.