En døds­dømt ut­fors­king av den au­st­rals­ke vill­mar­ken

De reis­te ut for å ut­fors­ke det ukjen­te, for å fin­ne en rute over et av de mest eks­tre­me kon­ti­nen­te­ne i ver­den, for å meis­le ut en vei til he­der og ære. Alt de klar­te å fin­ne var ulyk­ke ...

De Store Oppdagerne - - Innhold -

De er knyt­tet sam­men i dø­den, både i his­to­rie­bø­ke­ne og i mo­nu­men­ter over hele Aust­ra­lia. Mens de var i live var imid­ler­tid Ro­bert O’ha­ra Burke og Wil­liam John Wills et uma­ke par. Burke var en brau­ten­de, im­pul­siv ire som job­bet som po­liti­mann, sol­dat og eks­pe­di­sjons­le­der. Wills var en kje­de­lig en­gelsk­mann – hans ra­ke mot­set­ning. Han had­de en me­to­disk og for­sik­tig frem­to­ning og hjer­nen til en vi­ten­skaps­mann.

Det enes­te fel­les­trek­ket dis­se par­hes­te­ne had­de, var man­ge­len på re­le­van­te kva­li­fi­ka­sjo­ner for å lede ut­fors­kings­eks­pe­di­sjo­nen fra Vic­to­ria i 1860. For­må­let med eks­pe­di­sjo­nen var å fin­ne en nord-sør-rute tvers over Aust­ra­lia. Burke had­de over­ho­det in­gen opp­da­ger­er­fa­ring el­ler kunn­skap om vill­mar­ken, mens Wills ald­ri skul­le ha vært nest­kom­man­de­ren­de. Da eks­pe­di­sjo­nen for­lot Mel­bour­ne, var det Ge­or­ge Lan­de­lls som var Bur­kes høy­re hånd. Wills’ opp­rin­ne­li­ge rol­le var som land­må­ler og ast­ro­no­misk ob­ser­va­tør.

Eks­pe­di­sjo­nen fant sted med en in­tens kon­kur­ran­se mel­lom ko­lo­ni­ene i del­sta­te­ne Vic­to­ria, New South Wa­les og South Aust­ra­lia som bak­tep­pe. Det som sto på spill var de po­ten­si­el­le rik­dom­me­ne i Au­st­ra­lias inn­land, for­bin­del­ser til de vik­ti­ge hav­ne­ne i nord og ei­er­skap til en plan­lagt te­le­graf­lin­je. Den skul­le gå på kryss og tvers over hele kon­tine­net og åpne opp kom­mu­ni­ka­sjo­nen med Au­st­ra­lias gull­spek­ke­de (men full­sten­dig iso­ler­te) sør­li­ge om­rå­der.

MO­ROA STAR­TER

Midt på året i 1860 lo­ka­li­ser­te den skots­ke opp­da­ge­ren John Mcdouall Stuart, som ar­bei­det for South Aust­ra­lia, sen­trum av kon­ti­nen­tet og kom bare 800 kilo­me­ter fra den nord­li­ge kys­ten. Mens Stuart slet seg gjen­nom ut­kant­e­ne av det sen­tra­le Aust­ra­lia med bare to kol­le­ga­er og tre hes­ter, var the Royal Socie­ty of Vic­to­ria tra­velt opp­tatt med å set­te sam­men en used­van­lig over­då­dig ekspedisjon.

20. au­gust 1860 var 15 000 men­nes­ker sam­let i Royal Park i Mel­bour­ne. Stem­nin­gen var løs­slup­pen, og en ka­mel slet seg løs og ja­get en po­liti­mann. Burke spar­ket også tre eks­pe­di­sjons­med­lem­mer før de star­tet, to av dem for fyll.

Klok­ken 16 kom de seg om­si­der av går­de. De had­de med seg for­sy­nin­ger for to år og 20 tonn med ut­styr - in­klu­dert en kinesisk gon­gong og et cam­ping­bord i eik med pla­te av se­der­tre og to sto­ler. Den ene vog­nen brøt sam­men før de kom seg ut av par­ken, og to and­re svik­tet før de kom seg ut av Mel­bour­ne. Grup­pen ble ram­met av et gru­somt vær som gjor­de at far­ten lå på maks 3 kilo­me­ter i ti­men .

Da de kom til Balra­nald i New South Wa­les 15. sep­tem­ber, kas­tet de for­sy­nin­ger over bord for å let­te på las­ten. To må­ne­der etter at de for­lot Mel­bour­ne an­kom de Men­in­dee – en

strek­ning post­vog­nen til­bake­la på en uke.

Her es­ka­ler­te en kran­gel mel­lom Burke og hans nest­kom­man­de­ren­de på dra­ma­tisk vis, og det var like før det ble en du­ell. Lan­de­lls for­lot eks­pe­di­sjo­nen og Wills ble for­frem­met.

Burke, som var frust­rert over den elen­di­ge frem­drif­ten, kun­ne føle pus­ten til ri­va­le­ne i nak­ken. Han viss­te at Stuart vil­le set­te i verk en ny lett­vekt­s­eks­pe­di­sjon. Han re­du­ser­te der­for vek­ten for hver mann til 15 kilo, og tvang grup­pens to vi­ten­skaps­menn til å dum­pe nes­ten alt ut­sty­ret. De var nå re­du­sert til ka­mel­pas­se­re med skisse­blok­ker.

Sam­ti­dig som fle­re menn en­ten sa opp el­ler ble spar­ket, ble and­re hy­ret inn un­der­veis. Blant dem var Wil­liam Wright, en saue­far­mer som ny­lig had­de vært i Cooper Cre­ek - mer enn 800 kilo­me­ter len­ger nord.

SPLITT OG HERSK

Like etter at de for­lot Men­in­dee be­stem­te Burke seg for å dele grup­pen. Helt im­pul­sivt ut­nevn­te han Wright til tredje­kom­man­de­ren­de. Burke sat­te den nye re­krut­ten til å lede grup­pen, mens han selv tok med seg syv menn og de ster­kes­te hes­te­ne og reis­te i for­vei­en.

Ved Cooper Cre­ek del­te Burke grup­pen på nytt, og i ste­det for å ven­te på Wright i den brenn­hete som­mer­var­men, tok han med seg tre menn (Wills, John King og Char­les Gray) og la i vei mot Car­pen­ta­ria­buk­ta. Burke sat­te Wil­liam Brahe i le­del­sen ved Cooper Cre­ek, og ba ham ven­te der i tre må­ne­der. I hem­me­lig­het tryg­let Wills Brahe om å gi dem en eks­tra må­ned.

De had­de god frem­drift helt til 9. fe­bru­ar, der man­gro­ve­trær sper­ret vei­en ved el­ven Litt­le By­noe. De sat­te igjen King og Gray med ka­me­le­ne, og Burke og Wills gjor­de et sis­te for­søk på å nå len­ger nord, men måt­te snu etter 24 kilo­me­ter. Det de ikke viss­te, var at de var bare 19 kilo­me­ter fra ha­vet. Det var in­gen øye­blikk av triumf, in­gen ste­der de kun­ne set­te igjen et lande­mer­ke. Det had­de tatt dem 59 da­ger å kom­me dit, og de had­de 27 da­ger med pro­vi­ant for å kom­me seg til­ba­ke.

Regn­ti­den ble skylt over dem, og i de tro­pis­ke mon­sunst­or­me­ne be­gyn­te ka­me­le­ne å svik­te. Én ble slup­pet løs og tre ble skutt, slak­tet og spist. Hes­ten gikk også i gry­ta. En lo­kal plan­te holdt skjør­bu­ken på av­stand, men et mat­la­gings­eks­pe­ri­ment med en slan­ge end­te med at Burke og Gray fikk dy­sen­te­ri.

Så ble Gray tatt for å stje­le ra­sjo­ner, og Burke be­ord­ret pis­king. Til­li­ten i grup­pen var brutt, og de kjem­pet seg mis­trøs­tig vi­de­re. 15. mars 1861 – da­gen for Bra­hes frist på tre må­ne­der - var de frem­de­les 1100 kilo­me­ter fra Cooper Cre­ek.

Grays helse ble raskt dår­li­ge­re, og 17. april døde han, mer enn 144 kilo­me­ter fra Cooper Cre­ek. Det tok en dag å be­gra­ve ham – en for­sin­kel­se som skul­le få tra­gis­ke føl­ger.

NÆRE PÅ

21. april, etter en 1500 kilo­me­ter lang turre­tur-rei­se, nåd­de tre­klø­ve­ret vann­hul­let de had­de for­latt fire må­ne­der tid­li­ge­re. Der fant de ut at lei­ren nett­opp var for­latt. Det var frem­de­les var­me i bå­let, og i tre­stam­men på et eu­ka­lyp­tus­tre var det ris­set inn en be­skjed: GRAV UN­DER 3 FOT NV De grav­de der be­skje­den til­sa, og fant en kis­te med ra­sjo­ner og en be­skjed som be­kref­tet at Brahe, som had­de ven­tet i fire må­ne­der og en uke, had­de reist der­fra ni ti­mer tid­li­ge­re. Der sto det også at Wright ald­ri had­de klart å kom­me seg til Cooper Cre­ek.

Nes­te dag, mens Wills og King bønn­falt ham om å rei­se til­ba­ke langs Dar­ling-el­ven, in­sis­ter­te Burke på å prø­ve å nå en po­liti­ut­post ved Mount Ho­pe­less, 250 kilo­me­ter unna. Burke skrev en be­skjed som for­klar­te hva de had­de tenkt å gjø­re, og King grav­de kis­ten ned igjen. Han spur­te Burke om han skul­le ris­se inn en ny be­skjed i tre­stam­men, men Burke sa han ikke skul­le bry

seg med det. Det var den and­re ka­ta­stro­fa­le av­gjø­rel­sen hans den da­gen.

I mel­lom­ti­den var Brahe på vei sør­over og snub­let over Wrights grup­pe ved Bulloo. De had­de kom­met seg kun 450 kilo­me­ter fra Men­in­dee og var i en sør­ge­lig til­stand.

Brahe var pla­get av av­gjø­rel­sen om å for­la­te pos­ten, og red til­ba­ke til Cooper Cre­ek med Wright for å sjek­ke for sis­te gang. Da de kom dit var alt som da Wright for­lot ste­det. In­gen nye be­skje­der på tre­stam­men, og der­med in­gen grunn til å gra­ve opp kis­ten. De var der ikke len­ger enn 15-30 mi­nut­ter før de red til­ba­ke til Bulloo.

Knapt 40 kilo­me­ter len­ger vest klam­ret Burke, Wills og King seg til li­vet. De had­de slak­tet sine sis­te ka­me­ler, og den lo­ka­le Yandru­wand­ha­s­tam­men had­de gitt dem mat. De inn­så at en lyk­ke­lig slutt var høyst usann­syn­lig, og den all­tid prag­ma­tis­ke Wills reis­te til­ba­ke til Cooper Cre­ek for å be­gra­ve dag­bø­ke­ne sine. Da han kom dit, var det in­gen­ting som ty­det på at Brahe og Wright nett­opp had­de vært der og sett etter dem.

DET SIS­TE FEILGREPET

Da Wills kom til­ba­ke, fant han ut at Burke had­de av­fyrt et skudd over ho­det på en Yandru­wand­ha-mann som had­de prøvd å stje­le et tøy­styk­ke. Der­med var det slutt på mat­le­ve­ran­se­ne.

I juni ble Wills til­stand raskt svek­ket. Han over­be­vis­te kom­pan­jon­ge­ne sine om å for­la­te ham der og føl­ge en grup­pe Yandru­wandha­er i et for­søk på å fin­ne mat. Burke kom ikke langt før han sat­te seg un­der et eu­ka­lyp­tus­tre og skrev sitt sis­te brev. Her ba han om at King satt hos ham mens han døde. Et­ter­på gikk King til­ba­ke sam­me vei og fant Wills døde kropp der de had­de for­latt ham.

Som den sis­te over­le­ven­de fant King en grup­pe Yandru­wandha­er i nær­he­ten, og de ga ham mat. Etter at han had­de fått et bad og be­hand­let en ska­det arm på en kvin­ne, adop­ter­te ur­inn­vå­ner­ne ham i to må­ne­der. 15. sep­tem­ber ble han fun­net av en red­nings­grup­pe ved Cullyamurra. Den da­to­en valg­te King å feire som sin egen fød­sels­dag de få åre­ne han had­de igjen av sitt kor­te liv.

Li­ke­ne av Burke og Wills ble se­ne­re fun­net. 21. ja­nu­ar 1863 ble de stedt til hvi­le i Mel­bour­ne i en fel­les be­gra­vel­se på sta­tens reg­ning. Over 40 000 men­nes­ker del­tok. Selv om det had­de endt med tra­ge­die, had­de eks­pe­di­sjo­nen – og spe­si­elt de seks red­nings­ak­sjo­ne­ne som fulg­te – åp­net opp og gitt kunn­skap om enor­me om­rå­der av hit­til ukjent, au­st­ralsk inn­land. d

815. sep­tem­ber 1861 blir King fun­net her av et med­lem av Al­fred Howitts red­nings­grup­pe. Red­nings­opp­drag som Howitts skaf­fet ver­di­full in­for­maj­son om om­rå­det – mye mer enn Bur­kes ekspedisjon.VANN­HUL­LET CULLYAMURRA

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.