Den første mannen som reiste langs hele Amazonaselven

I 1541 legger en spansk conquistador i vei for å finne kanel og ender opp med å navigere seg gjennom verdens mektigste elv, Amazonas. Møt historiens største utilsiktede oppdager, Francisco de Orellana …

Da Francisco de Orellana seilte avgårde ned elven Río Napo i desember 1541 var han kun ute etter å finne mat til en sultende ekspedisjonsgruppe. De hadde forgjeves prøvd å finne det myteomspunne País de la Canela, «kanellandet» i åsene ved foten av Andesfjellene, et sted øst for Quito. Han ble imidlertid tatt av strømmen, og da han plutselig dukket opp på andre siden av kontinentet åtte måneder senere, hadde han ledet den første kjente båtturen ned verdens største vannvei. Det er trolig fremdeles den mest imponerende utilsiktede oppdagerprestasjonen i historien.

VELKOMMEN TIL JUNGELEN

Francisco de Orellana var en slektning av Francisco Pizarro, mannen som styrtet inkariket, og han ankom Peru i 1533. Den 22 år gamle hidalgoen, eller «adelsmannen» deltok i de avgjørende slagene under den spanske erobringen av landet. Han opplevde kamper ved Trujillo og Cuzco og mistet et øye underveis.

Etter å ha hjulpet Pizarro-brødrene med å beseire styrkene til rivalen Diego Almagro i slaget ved Las Salinas i Lima i 1538, fikk Orellana guvernørtittelen kapteingeneral. Han ble sendt avgårde for å erobre kystprovinsen La Culata, der han grunnla byen Guayaquil.

Da Gonzalo Pizarro ble guvernør i Quito i 1539 fikk han i oppgave å utforske landområdene i øst for å finne kaneltrærne som det gikk rykter om. Orellana valgte å bli med ham. I likhet med alle de andre conquistadorene hadde også de jakten på gull høyt på dagsordenen.

Pizarro forlot Quito i februar 1541 (1 på kartet) med et enormt ekspedisjonsapparat på mer enn 200 spanjoler, 4000 indígenas (innfødte) og tusenvis av hester, hunder, lamaer og griser – men uten Orellana. Han hadde reist til Guayaquil for å rekruttere flere menn. Da han kom tilbake til Quito oppdaget han at Pizarro hadde reist uten ham. Orellana satte avgårde mot fjellene sammen med 23 soldater for å ta ham igjen. Denne lille gruppen overlevde gjentatte angrep fra fiendtlige stammer, og tok endelig igjen hovedgruppen i Zumaco (2), 177 kilometer fra Quito. Der ble Orellana utnevnt til generalløytnant, og ble i realiteten nestkommanderende.

Ekspedisjonen fortsatte østover og nådde elven Río Coca, som renner ut i Río Napo, omtrent 400 kilometer fra Quito. Det var tøffe tak, og flere hundre menn hadde enten desertert eller dødd i de iskalde passene over Andesfjellene.

Ti måneder ute i ekspedisjonen var gruppen kraftig redusert. De beveget seg likevel ikke raskere, og hadde store problemer. De ble konstant angrepet, de hadde spist grisene og de fleste hundene, og forsyningene var faretruende redusert. Mennene bygde etter hvert en båt som fikk navnet San Pedro, men fremdriften var likevel dårlig, siden de fleste mennene fremdeles kjempet seg gjennom tette, skogkledte elvebredder til hest og til fots. Underveis torturerte Pizarro fanger fra urbefolkningen som han møtte underveis, for å

få dem til å røpe hvor det fantes kanel, gull og naturressurser. En høvding som ble tatt til fange het Delicola, og han fortalte at det fantes mat og en velstående sivilisasjon lenger øst og opp en sideelv (som man antar var elven Río Aguarico).

Ved juletider hang sultspøkelset tungt over ekspedisjonen, og Orellana foreslo at han skulle ta med seg en liten fortropp for å finne denne maten og ta den med tilbake. Pizarro var enig, og andre juledag 1541 reiste Orellana avgårde med 59 menn (57 spanjoler og to afrikanske slaver uten navn), flere kanoer (stjålet fra lokalbefolkningen) og en stor del av ekspedisjonens våpen, deriblant arkebuser (en slags underutviklet rifle) og armbrøster (3). Han sa til Pizarro at han ville være tilbake i løpet av 12 dager. De to møttes aldri igjen.

TATT AV STRØMMEN

Etter å ha overlevd en grunnstøting første dagen holdt Orellanas mannskap seg midt i elven, der strømmen var kraftigst. Selv om de fant stedet der elven møtte Aguarico-elven, svingte de ikke inn der, og i løpet av en uke ble det klart at motstrømsreisen tilbake ville bli svært vanskelig, selv om de fant mat. Mennene måtte ta til takke med å spise skoene sine, mens noen eksperimenterte med planter som gjorde dem syke. 1. januar 1542 hørte de plutselig trommer. To dager senere fikk de øye på mennesker. Urbefolkningen var forbøffet over de skjeggete fremmedkarene, og rømte fra bosettingen væpnet med glinsende sverd. Ekspedisjonen fikk seg en real matorgie med det som var igjen i landsbyen, som de døpte Imara (4). Orellana var en begavet lingvist og hadde lært seg litt av den lokale dialekten fra Delicola. Da innbyggerne sakte returnerte til landsbyen, begynte han å forhandle med dem. Det var en påfallende kontrast til Pizarros voldelige metoder, og han sparte uten tvil mange liv. Nå var fortroppen kommet 1100 kilometer nedover elven fra stedet der de forlot Pizarro. På ti dager hadde de reist tre ganger lenger enn hovedekspedisjonen hadde klart de første ti månedene. De hadde funnet mat,

35 Så mange dager tok det Orellanas ekspedisjon å bygge en ny båt.

men det var ingen som var villige til å ta turen tilbake oppover elven.

Orellana tenkte på hvordan det ville ta seg ut hvis han lot lederen sin i stikken – og han var smertefullt klar over hvor nådeløse Pizarro-brødrene kunne være. Den skarpsindige Orellana fikk derfor mennene sine til å signere et dokument der de bønnfalt ham om å ikke tvinge dem til en livsfarlig tur tilbake oppover elven. I realiteten var en tilbaketur uansett umulig. Det ville tatt uker, om ikke måneder, og innen den tid ville Pizarro og hans menn være enten døde eller borte.

I stedet spiste de seg tilbake til god helse. De bygde også en smie der de kunne smi nagler, siden de hadde planer om å bygge en ny og større båt. Lokalbefolkningen var velvillig vertskap for spanjolene en tid, men etterhvert misbrukte de gjestfriheten som ble vist dem. For å unngå konflikt reiste Orellanas mannskap videre 2. februar, uten at båten var bygget.

PÅ DYPT VANN

Etter ni dager nådde de sammenløpningen med Río Marañón (5), starten på selve Amazonas. Orellana, som fortsatte å kommunisere med lokalbefolkningen, oppdaget at de hadde ankommet riket til Aparia den store. Tonen var vennlig, og de skaffet seg mat ved hvert møte, vanligvis i bytte mot spanske nipsgjenstander.

26. februar ble gruppen møtt av kanoer fylt med mat, og de ble tatt med til en stor bosetting full av krigere. I begynnelsen trodde Orellana at de hadde blitt ført i en felle, men etter at den fastlåste situasjonen løste seg fikk han møte høvding Aparia den store (6).

Spanjolene ble boende i denne landsbyen, som de kalte Aparia, lenge nok til at de fikk bygd en ny båt, en større skonnertbrigg de kalte Victoria. Under store festmåltider med stekt manat og fjærkre, advarte vertskapet om farene som ventet dem i territoriene til det ville Machiparoog Omagua-folket. De advarte også om de blodtørstige Coniupuyaraene (store herskerinnene), som mest sannsynlig ville drepe dem alle.

Ekspedisjonen forlot Aparia 24. april og fulgte øvre del av Amazonas (Río Solimões), der de ganske riktig ble angrepet av Machiparo-krigere i kanoer. De kjempet flere slag mens spanjolene invaderte landsbyer og stjal mat. Trefningene langs elven varte i flere dager. 18 ble såret og én ble drept.

De kjempet seg ut av Machiparoterritoriet, og kom raskt inn i Omaguabes rike, der det ventet nok en fiendtlig mottagelse. Denne gangen svarte Orellana med en betydelig maktdemonstrasjon, og de okkuperte en hel landsby for å gi mennene tid til å friskne til. 16. mai var gruppen klar til å fortsette, og 18 dager senere kom de til sammenløpningen med en annen stor, dyp og mørk elv som Orellana kalte Río Negro (7) – et navn som fremdeles er i bruk.

Nyheten om spanjolene som var på vei spredte seg som ild i tørt gress langs elven. På ett sted ble menneskehoder naglet til staker for å advare dem, og ved et annet tilfelle så en landsby forlatt ut, mens krigerne lå skjult og ventet i utkanten. Orellana var en smart leder og klarte å unngå disse forsøkene på bakholdsangrep.

Paguana-folket var mye fredeligere, og siden elven ble stadig bredere, var det lettere å unngå trøbbel ved å bytte side. Det var imidlertid ikke mulig å unngå den mest berømte konflikten på hele turen, da de til slutt møtte de mystiske amasonene.

DØDELIGE KVINNER

Rundt sammenløpningen med elven Madeira snakket lokalbefolkningen stadig vekk om en gruppe rovlystne, kvinnelige krigere. Og spanjolene fikk snart erfare at disse krigerne ventet på dem i levende live (8). Ekspedisjonens prest, munken de Carvajal, beskrev dem slik: «Disse kvinnene er svært hvite og høye, de har langt hår som er flettet rundt hodet og de er svært kraftige og går rundt nakne [men] med de private delene skjult, og med pil og bue i hendene kjemper de like hardt som ti indianske menn.»

I konflikten som fulgte ble

80 Antallet menn Pizarro hadde med seg tilbake til Quito, etter å ha reist av gårde med mer enn 4200.