Det første mennesket setter føttene på månen

EN MÅNESYK

Sommeren 1969 reiste tre amerikanske astronauter til månen på et eventyr der det praktisk talt ikke fantes rom for feil.

« Jeg er alene nå, virkelig alene og totalt isolert fra alt kjent liv. Det er bare meg. Hvis man skulle telle, ville resultatet bli tre milliarder pluss to på den andre siden av månen, og én pluss Gud vet hva på denne siden.» Michael Collins under sitt solokretsløp rundt månen

Idet månelandingsmodulen på romferden Apollo 11 gled over Stillhetens hav mot landingsområdet, begynte alarmene å ringe over hele betjeningskonsollen. Neil Armstrong og Buzz Aldrin vekslet blikk. Det var kun to mulige utfall av dette: Enten ville de snart bli de to første menneskene til å gå på utenomjordisk grunn, eller så var de i ferd med å dø lenger hjemmefra enn noen noensinne hadde gjort før.

De hadde allerede registrert at de gikk for raskt og for langt vest – og utsikten gjennom vinduet avslørte at de var på vei mot et krater fylt med farlige steinblokker. Hvis de krasjlandet og fartøyet ble ødelagt ville de bli sittende fast på månen – selv om de overlevde – uten å kunne gjøre annet enn å se ned på en jord som de aldri ville komme hjem til. President Nixon hadde allerede skrevet en tale i tilfelle et slikt skrekkscenario ble en realitet, og hele verden var tilskuere.

De svært erfarne astronautene var imidlertid langt fra passive passasjerer. Armstrong tok kontrollen over fartøyet, vrengte det inn i halvmanuell modus, og styrte modulen over krateret og trygt ned på månens overflate, med hjelp fra Aldrin som ropte ut informasjon om høyde og hastighet. Klokken var 20:17 (universell tid, UTC) den 20. juli 1969. Ørnen hadde landet, med drivstoff til 25 sekunders ferd igjen på tanken.

Armstrong informerte NASAS kontrollsenter – og resten av verden – om at de hadde ankommet bestemmelsesstedet, og begynte å gjøre seg klar for et gigantisk sprang for menneskeheten.

OPPSKYTNING

Måneferden Apollo 11 hadde startet fire dager tidligere, den 16. juli 1969. Da ble en 36 etasjer høy Saturn V-rakett skutt opp fra Cape Kennedy i Florida. Tusenvis av målløse tilskuere kikket opp fra stillestående motorveier og travle strender, og flere millioner fulgte med via kornete fjernsynssendinger over hele verden. Oppe i den spisse tuppen satt tre amerikanske astronauter med hele menneskehetens tunge forventninger på sine skuldre: Neil Armstrong, romferdens leder på den ene siden, Michael Collins på den andre siden og Edwin «Buzz» Aldrin på setet i midten.

Nedtellingen var ferdig klokken 9:32 lokal tid, og den enorme maskinen ble blåst mot himmelen med en drivkraft på 3,4 millioner tonn.

Med en fart på 9920 km/t ble de sendt 68 kilometer ut i atmosfæren før de enorme motorene og drivstofftankene i trinn 1 falt av, og jetmotorene i trinn 2 ga full gass. Dette tok dem opp i en hastighet på 25 182 km/t og en høyde på 176 kilometer, der den utbrente delen på trinn 2 ble dumpet. Bare 12 minutter etter oppskyting var Apollo og mannskapet allerede i bane.

To timer og 44 minutter etter utskytning hadde raketten gått en og en halv runde rundt jorden. Da kom et tredje sett med motorer til

15 tonn Drivstofforbruk per sekund under oppskyting.

live med et smell. De var virksomme i fem minutter og 48 sekunder, i en prosess som kalles translunar injection burn. Apollo 11 hadde nå kurs mot månen. Da den jobben var gjort, ble den tredje delen sluppet løs, mens den kombinerte kommando- og servicemodulen (Columbia) fortsatte ut i verdensrommet med månelandingsmodulen (Ørnen) under seg.

Bare litt over en halv time senere koblet Michael Collins, kommandomodulens pilot, Columbia fra resten av raketten med små drivmotorer, snudde 180 grader midt ute i rommet (i en fart på over 40 000 km/t), og koblet nesen sammen med månelandingsmodulen, som ble trukket fram fra beskyttelsessativet.

Nå var Columbia og Ørnen koblet sammen på korrekt måte, og Apollo-ferden fortsatte på sin 400 000 kilometer lange reise. Mannskapet hadde nå sin første av flere direktesendinger i farger tilbake til moder jord.

Columbia beholdt Sps-systemet, og det ble avfyrt én gang den 17. juli, for å justere kursen. Utenom dette lille puffet hadde den underlige farkosten drivkraft nok til å nå målet der ute i verdensrommets vakuum.

18. juli tok Armstrong og Aldrin på seg romdraktene og krabbet gjennom den trykksatte dokkingtunnellen som koblet sammen kommando- og månemodulen. De skulle inspisere Ørnen og gjøre seg klar for en ny Tv-sending.

Klokken 17:21 den 19. juli passerte ferden forbi månen, og Sps-systemet ble nok en gang fyrt opp for å dytte dem inn i månens bane. Deretter kretset de rundt månen noen ganger for å få overblikk over landingsstedet og forberede seg på det siste trinnet på reisen ut. Teamet skulle nå dele seg i to. Nok en gang tok Armstrong og Aldrin på seg de beskyttende romdraktene og klatret gjennom den korte navlestrengen mellom Columbia og Ørnen. Denne gangen ble imidlertid den avanserte dokkingmekanismen utløst, og de to fartøyene skilte lag.

MÅNELANDINGEN

Den frittflyvende Ørnen snurret rundt et par ganger foran vinduet på Columbia, der Collins satt alene. Han kunne ikke se noen skader, og siste fase i reisen til månen kunne starte med en 30 sekunders boost med motoren for å få månemodulen inn i bane.

Litt over en time senere ble landingsmotoren avfyrt på nytt, denne gangen i 756,3 sekunder. Ørnens befant seg nå rundt 8 kilometer over måneoverflaten og landingsstedet og mistet stadig fart. Landingsmotoren fortsatte å bremse, men det ble snart klart at ikke alt gikk etter planen.

Landingen skulle skje idet månen befant seg i en posisjon der solen sto opp over landingsstedet samtidig som Ørnen kom inn. De lange skyggene på månen skulle hjelpe astronautene med å se landemerker på bakken. Da de kikket ut vinduet innså de at de passerte for tidlig. I tillegg var det interne datasystemet i modulen overbelastet. Like før de kom inn i dødsonen begynte det å sende ut feilmeldinger og en serie alarmer merket «1201» og «1202».

Man kunne høre at Armstrong var stresset da han snakket romferdens leder Steve Bales, som satt i kontrollsenteret i Houston, Texas. I løpet av et brøkdels sekund måtte Bales avgjøre om han skulle avbryte romferden. Han visste at Ørnen hadde en hastighet som var seks meter raskere per sekund enn planlagt, og han tenkte allerede på å avbryte da alarmene begynte å ule.

Heldigvis stabiliserte modulens hastighet seg, og en av Bales toppforskere, en superbegavet 24 år gammel dataingeniør som het Jack Garman, gjenkjente umiddelbart dataproblemet som «administrativ overbelastning». Datamaskinen fikk flere kommandoer enn den kunne takle samtidig og prioriterte funksjonene i samsvar med programmeringen. Alarmene indikerte ganske enkelt at noen ikke-kritiske oppgaver ikke var utført. Garmans kjappe analyse beroliget Bale, og han ga klarsignal til å fortsette.

Selv om Aldrin formelt var månemodulens pilot, gjorde seteplasseringen i Ørnen at han ble sittende ved autopilotkonsollen. Da Armstrong tok beslutningen om å sjalte over til halvmanuell modus for å unngå de store steinene, var det måneferdens leder som fikk æren av å lande Ørnen. En sensor som hang 170 cm under Ørnens landingsbein gav de første indikasjonene på at de var i berøring med månen. «Kontaktlys!» erklærte Aldrin, og sekunder senere hadde Armstrong stoppet motorene og uttalt de berømte ordene: «Houston, Tranquility base her. Ørnen har landet.»

Etter flere farlige situasjoner var lettelsen hos alle på bakken tydelig hørbar i stemmen og ordene til Charles Duke – romkapselens kommunikator under langidingsfasen – som stammet et svar tilbake: «Mottatt, vi hører deg på bakken. Det er en gjeng med karer her som var nesten blå. Nå puster vi igjen. Tusen takk.» De hadde landet på feil sted, nesten 6,5 kilometer unna det planlagte landingsstedet, og de hadde berørt månen mer enn 90 sekunder før planen, men de var i live og månemodulen var intakt. Det var i hvert fall det de trodde.

MÅNEVANDRING

Armstrong og Aldrin hadde egentlig planlagt å hvile før de gikk ut, men etter så mye spenning var det ikke mulig å sove. De begynte umiddelbart å ta på seg romdraktene og gjøre seg klar for EVA (extra-vehicular activity - aktivitet utenfor romfartøyet). Det tok to timer. Armstrong hadde på seg en tung, bærbar hjerte-lunge-maskin som gjorde det vanskelig å komme gjennom den smale døren. Dermed kunne han ikke se føttene sine da han startet nedstigningen til månelandskapet den 21. juli klokken 02:39 UTC. Mens han klatret ned de ni trinnene på stigen aktiverte han et Tv-kamera og avduket en plakett der det sto: «Her satte menn fra planeten Jorden sin fot på månen første gang i juli 1969 e.kr. Vi kom i fred for hele menneskeheten.» Mer dypsindighet fulgte da Armstrong hoppet ned fra det siste trinnet på stigen og uttalte de berømte ordene: «Det er et lite steg for (et) menneske(t), et gigantisk sprang for menneskeheten.» (Ordet «et» var vanskelig å høre på opptaket, siden det blandet seg med dialekten og pusten til en mann i en helt ekstraordinær situasjon, men Armstrong insisterte på at han sa det.) Nesten umiddelbart skuffet han opp litt månestøv, la det i en pose og stappet det i

«Et lite steg for mennesket, et gigantisk sprang for menneskeheten.»

36 minutter Så mye lenger enn planlagt varte Apollo 11-romferden.

lommen sin. Dette gjorde han for sikkerhets skyld med det samme, i tilfelle noe gikk galt og de måtte trekke seg raskt ut. Nesten 20 minutter etter at romferdens leder begynte å sette fotspor i det «svært fine» pulveret på månen, fikk han selskap av Aldrin, som beskrev stedet som «praktfullt øde».

De to mennene plantet et spesiallaget amerikansk flagg i den merkelige bakken og tok imot en surrealistisk telefon fra president Nixon i Det hvite hus. Han beskrev det som «den mest historiske telefonsamtalen som noensinne har funnet sted.»

Ørnen var på månens overflate i til sammen 21 timer og 36 minutter. Selve månevandringen varte i over to timer. Armstrong gikk lengst – han trasket 60 meter over til kanten av krateret «Little West», der han tok med seg noen prøver og tok et panoramabilde av landingsstedet.

Mens de var på utsiden hentet de med seg steinprøver, som skulle avdekke tre nye mineraler: armalcolite – oppkalt etter de tre astronautene, og tranquillityite og pyroxferroite). De tok også bilder og installerte forskningnsutstyr, deriblant en retroreflektor (et instrument som reflekterer lys) og et seismisk apparat som måler måneskjelv.

De eksperimenterte også med bevegelse i månens tyngdekraft, som er bare en sjettedel av tyngdekraften på jorden. Astronautene fant ut at det var ganske enkelt å komme seg rundt, og at lange byks var den mest effektive metoden. Armstrong mottok en kodet advarsel fra kontrollsenteret på bakken om at stoffskiftet hans steg og at han måtte ta det med ro, men ingen av mennene hadde så høye verdier som de hadde forventet, og de fikk forlenget tiden på månen slik at de kunne fullføre oppgavene der.

Da de var tilbake i Ørnen spiste de biff, poteter og drakk druejuice, før de slengte avfallet ut gjennom luken og la seg til rette for å få en velfortjent syvtimers hvil. Det er diskutabelt hvor søt den søvnen var, siden Aldrin hadde oppdaget en skade på en viktig motorspenningsbryter rett før de gikk til ro.

ALENE I VERDENSROMMET

I mellomtiden hadde Collins fått i oppgave å passe på hjemreisefartøyet – en brutalt ensom oppgave. Han gikk i bane rundt månen i nye 21 timer, og var uten radiosignaler fra jorden i 48 minutter av hver runde. Collins avslørte senere at hans største frykt var at det skulle skje noe med Armstrong og Aldrin på månen, og at han da måtte returnere til jorden alene. Det var ingen liten bekymring. Motorene på månemodulen var ikke testet under reelle forhold, og det var absolutt en mulighet for at de ikke ville klare å ta av fra månen.

Heldigvis var frykten ubegrunnet, og etter å ha fått et vekkeanrop fra NASA, reparerte Armstrong og Aldrin motorbryteren og gjorde seg klare for oppskyting. Idet de lettet, kikket Aldrin ut vinduet og så at det amerikanske flagget gikk over ende i lufttrykket fra motorene. Men bortsett fra det gikk alt etter boka. Månemodulens oppstigningsmotor var aktivert i 435 sekunder og sendte dem ut i perfekt bane. Så koblet Ørnen seg helt feilfritt til kommandomodulen og mannskapet på Apollo 11 var igjen samlet.

Fire timer senere ble den nå overflødige månemodulen sendt tilbake i bane rundt månen – der den ble værende helt til den krasjet i månen mange måneder senere. Med en Sps-avfyring på to og et halvt minutt, som skulle sende raketten tilbake i bane rundt jorden, begynte de på den 44 timer lange reisen hjem. Mannskapet gjennomførte de to siste TVoverføringene fra Columbia mens de dalte ned mot jorden, og sov deretter i ti timer. Den 24. juli skilte endelig servicemodulen lag med kommandomodulen, som snudde seg for å vende varmeskjoldene fremover idet de entret inn i jordas atmosfære.

Klokken 16:44 (UTC) foldet fallskjermene seg ut og Apollo 11 landet i Stillehavet med et plask, opp-ned og omlag 24 kilometer fra redningsskipet USS Hornet. Mannskapet aktiverte flottørene, og et helikopter med dykkere festet raskt et anker for å hindre at de begynte å drive. Armstrong, Aldrin og Collins ble heist opp i et annet helikopter, der de raskt ble pakket inn i isolasjonsdrakter i tilfelle de hadde fått med seg fremmede, sykdomsfremkallende organismer. Deretter gjennomgikk astronautene 21 dager med karanteneprosedyrer før de kunne motta folkets, og verdens, hyllest med opptog gjennom gatene i både New York, Chicago og Los Angeles. d

21,55 kilo Mengden overflatemateriale Armstrong og Aldrin samlet inn på månen.