Det førs­te men­nes­ket set­ter føt­te­ne på må­nen

EN MÅNESYK

De Store Oppdagerne - - Innhold -

Som­mer­en 1969 reis­te tre ame­ri­kans­ke ast­ro­nau­ter til må­nen på et even­tyr der det prak­tisk talt ikke fan­tes rom for feil.

« Jeg er ale­ne nå, vir­ke­lig ale­ne og to­talt iso­lert fra alt kjent liv. Det er bare meg. Hvis man skul­le tel­le, vil­le re­sul­ta­tet bli tre mil­li­ar­der pluss to på den and­re si­den av må­nen, og én pluss Gud vet hva på den­ne si­den.» Michael Collins un­der sitt solokrets­løp rundt må­nen

Idet måne­lan­dings­mo­du­len på rom­fer­den Apollo 11 gled over Still­he­tens hav mot lan­dings­om­rå­det, be­gyn­te alar­me­ne å rin­ge over hele be­tje­nings­kon­sol­len. Neil Arm­s­trong og Buzz Ald­rin veks­let blikk. Det var kun to mu­li­ge ut­fall av det­te: En­ten vil­le de snart bli de to førs­te men­nes­ke­ne til å gå på utenom­jor­disk grunn, el­ler så var de i ferd med å dø len­ger hjemme­fra enn noen noen­sin­ne had­de gjort før.

De had­de al­le­re­de re­gist­rert at de gikk for raskt og for langt vest – og ut­sik­ten gjen­nom vin­du­et av­slør­te at de var på vei mot et kra­ter fylt med far­li­ge stein­blok­ker. Hvis de krasj­lan­det og far­tøy­et ble øde­lagt vil­le de bli sit­ten­de fast på må­nen – selv om de over­lev­de – uten å kun­ne gjø­re an­net enn å se ned på en jord som de ald­ri vil­le kom­me hjem til. Pre­si­dent Nixon had­de al­le­re­de skre­vet en tale i til­fel­le et slikt skrekk­sce­na­rio ble en rea­li­tet, og hele ver­den var til­skue­re.

De svært er­far­ne ast­ro­nau­te­ne var imid­ler­tid langt fra pas­si­ve pas­sa­sje­rer. Arm­s­trong tok kon­trol­len over far­tøy­et, vreng­te det inn i halv­ma­nu­ell mo­dus, og styr­te mo­du­len over kra­te­ret og trygt ned på må­nens over­fla­te, med hjelp fra Ald­rin som rop­te ut in­for­ma­sjon om høy­de og has­tig­het. Klok­ken var 20:17 (uni­ver­sell tid, UTC) den 20. juli 1969. Ør­nen had­de lan­det, med driv­stoff til 25 se­kun­ders ferd igjen på tan­ken.

Arm­s­trong in­for­mer­te NASAS kon­troll­sen­ter – og res­ten av ver­den – om at de had­de an­kom­met be­stem­mel­ses­ste­det, og be­gyn­te å gjø­re seg klar for et gi­gan­tisk sprang for men­nes­ke­he­ten.

OPPSKYTNING

Måne­fer­den Apollo 11 had­de star­tet fire da­ger tid­li­ge­re, den 16. juli 1969. Da ble en 36 eta­sjer høy Sa­turn V-ra­kett skutt opp fra Ca­pe Ken­ne­dy i Flo­ri­da. Tu­sen­vis av mål­løse til­skue­re kik­ket opp fra stille­stå­en­de mo­tor­vei­er og trav­le stren­der, og fle­re mil­lio­ner fulg­te med via kor­ne­te fjern­syns­sen­din­ger over hele ver­den. Oppe i den spis­se tup­pen satt tre ame­ri­kans­ke ast­ro­nau­ter med hele menneskehetens tun­ge forventninger på sine skuld­re: Neil Arm­s­trong, rom­fer­dens le­der på den ene si­den, Michael Collins på den and­re si­den og Ed­win «Buzz» Ald­rin på se­tet i midt­en.

Ned­tel­lin­gen var fer­dig klok­ken 9:32 lo­kal tid, og den enor­me ma­ski­nen ble blåst mot him­me­len med en driv­kraft på 3,4 mil­lio­ner tonn.

Med en fart på 9920 km/t ble de sendt 68 kilo­me­ter ut i atmo­sfæ­ren før de enor­me mo­to­re­ne og driv­stoff­tan­ke­ne i trinn 1 falt av, og jet­mo­to­re­ne i trinn 2 ga full gass. Det­te tok dem opp i en has­tig­het på 25 182 km/t og en høy­de på 176 kilo­me­ter, der den ut­bren­te de­len på trinn 2 ble dum­pet. Bare 12 mi­nut­ter etter opp­sky­ting var Apollo og mann­ska­pet al­le­re­de i bane.

To ti­mer og 44 mi­nut­ter etter ut­skyt­ning had­de ra­ket­ten gått en og en halv run­de rundt jorden. Da kom et tred­je sett med mo­to­rer til

15 tonn Driv­stoffor­bruk per se­kund un­der opp­sky­ting.

live med et smell. De var virk­som­me i fem mi­nut­ter og 48 se­kun­der, i en pro­sess som kal­les tran­slu­nar in­jec­tion burn. Apollo 11 had­de nå kurs mot må­nen. Da den job­ben var gjort, ble den tred­je de­len slup­pet løs, mens den kom­bi­ner­te kom­man­do- og ser­vice­mo­du­len (Co­lum­bia) fort­sat­te ut i ver­dens­rom­met med måne­lan­dings­mo­du­len (Ør­nen) un­der seg.

Bare litt over en halv time se­ne­re kob­let Michael Collins, kom­mando­mo­du­lens pi­lot, Co­lum­bia fra res­ten av ra­ket­ten med små driv­mo­to­rer, snud­de 180 gra­der midt ute i rom­met (i en fart på over 40 000 km/t), og kob­let ne­sen sam­men med måne­lan­dings­mo­du­len, som ble truk­ket fram fra be­skyt­tel­ses­sa­ti­vet.

Nå var Co­lum­bia og Ør­nen kob­let sam­men på kor­rekt måte, og Apollo-fer­den fort­sat­te på sin 400 000 kilo­me­ter lan­ge rei­se. Mann­ska­pet had­de nå sin førs­te av fle­re di­rekte­sen­din­ger i far­ger til­ba­ke til mo­der jord.

Co­lum­bia be­holdt Sps-sys­te­met, og det ble av­fyrt én gang den 17. juli, for å jus­te­re kur­sen. Uten­om det­te lil­le puf­fet had­de den un­der­li­ge far­kos­ten driv­kraft nok til å nå må­let der ute i ver­dens­rom­mets va­ku­um.

18. juli tok Arm­s­trong og Ald­rin på seg rom­drak­te­ne og krab­bet gjen­nom den trykk­sat­te dok­king­tun­nel­len som kob­let sam­men kom­man­do- og måne­mo­du­len. De skul­le in­spi­se­re Ør­nen og gjø­re seg klar for en ny Tv-sen­ding.

Klok­ken 17:21 den 19. juli pas­ser­te fer­den for­bi må­nen, og Sps-sys­te­met ble nok en gang fyrt opp for å dyt­te dem inn i må­nens bane. De­ret­ter kret­set de rundt må­nen noen gan­ger for å få over­blikk over lan­dings­ste­det og for­be­re­de seg på det sis­te trin­net på rei­sen ut. Team­et skul­le nå dele seg i to. Nok en gang tok Arm­s­trong og Ald­rin på seg de be­skyt­ten­de rom­drak­te­ne og klat­ret gjen­nom den kor­te navle­stren­gen mel­lom Co­lum­bia og Ør­nen. Den­ne gan­gen ble imid­ler­tid den avan­ser­te dok­king­me­ka­nis­men ut­løst, og de to far­tøy­ene skil­te lag.

MÅNE­LAN­DIN­GEN

Den fritt­fly­ven­de Ør­nen snur­ret rundt et par gan­ger foran vin­du­et på Co­lum­bia, der Collins satt ale­ne. Han kun­ne ikke se noen ska­der, og sis­te fase i rei­sen til må­nen kun­ne star­te med en 30 se­kun­ders boost med mo­to­ren for å få måne­mo­du­len inn i bane.

Litt over en time se­ne­re ble lan­dings­mo­to­ren av­fyrt på nytt, den­ne gan­gen i 756,3 se­kun­der. Ør­nens be­fant seg nå rundt 8 kilo­me­ter over måne­over­fla­ten og lan­dings­ste­det og mis­tet sta­dig fart. Lan­dings­mo­to­ren fort­sat­te å brem­se, men det ble snart klart at ikke alt gikk etter pla­nen.

Lan­din­gen skul­le skje idet må­nen be­fant seg i en po­si­sjon der so­len sto opp over lan­dings­ste­det sam­ti­dig som Ør­nen kom inn. De lan­ge skyg­ge­ne på må­nen skul­le hjel­pe ast­ro­nau­te­ne med å se lande­mer­ker på bak­ken. Da de kik­ket ut vin­du­et inn­så de at de pas­ser­te for tid­lig. I til­legg var det in­ter­ne data­sys­te­met i mo­du­len over­be­las­tet. Like før de kom inn i død­so­nen be­gyn­te det å sen­de ut feil­mel­din­ger og en se­rie alar­mer mer­ket «1201» og «1202».

Man kun­ne høre at Arm­s­trong var stres­set da han snak­ket rom­fer­dens le­der Steve Bales, som satt i kon­troll­sen­te­ret i Hous­ton, Texas. I lø­pet av et brøk­dels se­kund måt­te Bales av­gjø­re om han skul­le av­bry­te rom­fer­den. Han viss­te at Ør­nen had­de en has­tig­het som var seks me­ter ras­ke­re per se­kund enn plan­lagt, og han tenk­te al­le­re­de på å av­bry­te da alar­me­ne be­gyn­te å ule.

Hel­dig­vis sta­bi­li­ser­te mo­du­lens has­tig­het seg, og en av Bales topp­fors­ke­re, en su­per­be­ga­vet 24 år gam­mel data­in­ge­ni­ør som het Jack Gar­man, gjen­kjen­te umid­del­bart data­pro­ble­met som «ad­mi­ni­stra­tiv over­be­last­ning». Data­ma­ski­nen fikk fle­re kom­man­do­er enn den kun­ne tak­le sam­ti­dig og prio­ri­ter­te funk­sjo­ne­ne i sam­svar med pro­gram­me­rin­gen. Alar­me­ne in­di­ker­te gans­ke en­kelt at noen ikke-kri­tis­ke opp­ga­ver ikke var ut­ført. Gar­mans kjap­pe ana­ly­se be­ro­li­get Ba­le, og han ga klar­sig­nal til å fort­set­te.

Selv om Ald­rin for­melt var måne­mo­du­lens pi­lot, gjor­de sete­plas­se­rin­gen i Ør­nen at han ble sit­ten­de ved auto­pi­lot­kon­sol­len. Da Arm­s­trong tok be­slut­nin­gen om å sjal­te over til halv­ma­nu­ell mo­dus for å unn­gå de sto­re stei­ne­ne, var det måne­fer­dens le­der som fikk æren av å lan­de Ør­nen. En sen­sor som hang 170 cm un­der Ør­nens lan­dings­bein gav de førs­te in­di­ka­sjo­ne­ne på at de var i be­rø­ring med må­nen. «Kon­takt­lys!» er­klær­te Ald­rin, og se­kun­der se­ne­re had­de Arm­s­trong stop­pet mo­to­re­ne og ut­talt de be­røm­te or­de­ne: «Hous­ton, Tran­qui­li­ty base her. Ør­nen har lan­det.»

Etter fle­re far­li­ge si­tua­sjo­ner var let­tel­sen hos alle på bak­ken ty­de­lig hør­bar i stem­men og or­de­ne til Char­les Duke – rom­kap­se­lens kom­mu­ni­ka­tor un­der lang­i­dings­fa­sen – som stam­met et svar til­ba­ke: «Mot­tatt, vi hø­rer deg på bak­ken. Det er en gjeng med ka­rer her som var nes­ten blå. Nå pus­ter vi igjen. Tu­sen takk.» De had­de lan­det på feil sted, nes­ten 6,5 kilo­me­ter unna det plan­lag­te lan­dings­ste­det, og de had­de be­rørt må­nen mer enn 90 se­kun­der før pla­nen, men de var i live og måne­mo­du­len var in­takt. Det var i hvert fall det de trod­de.

MÅNEVANDRING

Arm­s­trong og Ald­rin had­de egent­lig plan­lagt å hvi­le før de gikk ut, men etter så mye spen­ning var det ikke mu­lig å sove. De be­gyn­te umid­del­bart å ta på seg rom­drak­te­ne og gjø­re seg klar for EVA (ex­tra-ve­hi­cu­lar ac­ti­vity - ak­ti­vi­tet uten­for rom­far­tøy­et). Det tok to ti­mer. Arm­s­trong had­de på seg en tung, bær­bar hjer­te-lun­ge-ma­skin som gjor­de det vans­ke­lig å kom­me gjen­nom den sma­le dø­ren. Der­med kun­ne han ikke se føt­te­ne sine da han star­tet ned­stig­nin­gen til måne­land­ska­pet den 21. juli klok­ken 02:39 UTC. Mens han klat­ret ned de ni trin­ne­ne på sti­gen ak­ti­ver­te han et Tv-ka­me­ra og av­du­ket en pla­kett der det sto: «Her sat­te menn fra pla­ne­ten Jorden sin fot på må­nen førs­te gang i juli 1969 e.kr. Vi kom i fred for hele men­nes­ke­he­ten.» Mer dyp­sin­dig­het fulg­te da Arm­s­trong hop­pet ned fra det sis­te trin­net på sti­gen og ut­tal­te de be­røm­te or­de­ne: «Det er et lite steg for (et) men­nes­ke(t), et gi­gan­tisk sprang for men­nes­ke­he­ten.» (Or­det «et» var vans­ke­lig å høre på opp­ta­ket, si­den det blan­det seg med dia­lek­ten og pus­ten til en mann i en helt eks­tra­or­di­nær si­tua­sjon, men Arm­s­trong in­sis­ter­te på at han sa det.) Nes­ten umid­del­bart skuf­fet han opp litt måne­støv, la det i en pose og stap­pet det i

«Et lite steg for men­nes­ket, et gi­gan­tisk sprang for men­nes­ke­he­ten.»

36 mi­nut­ter Så mye len­ger enn plan­lagt var­te Apollo 11-rom­fer­den.

lom­men sin. Det­te gjor­de han for sik­ker­hets skyld med det sam­me, i til­fel­le noe gikk galt og de måt­te trek­ke seg raskt ut. Nes­ten 20 mi­nut­ter etter at rom­fer­dens le­der be­gyn­te å set­te fot­spor i det «svært fine» pulve­ret på må­nen, fikk han sel­skap av Ald­rin, som be­skrev ste­det som «prakt­fullt øde».

De to men­ne­ne plan­tet et spe­sial­la­get ame­ri­kansk flagg i den mer­ke­li­ge bak­ken og tok imot en sur­rea­lis­tisk te­le­fon fra pre­si­dent Nixon i Det hvi­te hus. Han be­skrev det som «den mest his­to­ris­ke te­le­fon­sam­ta­len som noen­sin­ne har fun­net sted.»

Ør­nen var på må­nens over­fla­te i til sam­men 21 ti­mer og 36 mi­nut­ter. Selve må­ne­vand­rin­gen var­te i over to ti­mer. Arm­s­trong gikk lengst – han tras­ket 60 me­ter over til kan­ten av kra­te­ret «Litt­le West», der han tok med seg noen prø­ver og tok et pa­no­rama­bil­de av lan­dings­ste­det.

Mens de var på ut­si­den hen­tet de med seg stein­prø­ver, som skul­le av­dek­ke tre nye mi­ne­ra­ler: ar­mal­co­li­te – opp­kalt etter de tre ast­ro­nau­te­ne, og tran­quil­li­ty­i­te og py­rox­ferroi­te). De tok også bil­der og in­stal­ler­te forsk­ning­ns­ut­styr, der­iblant en re­tro­re­flek­tor (et in­stru­ment som re­flek­te­rer lys) og et seis­misk ap­pa­rat som må­ler måne­skjelv.

De eks­pe­ri­men­ter­te også med be­ve­gel­se i må­nens tyngde­kraft, som er bare en sjette­del av tyngde­kraf­ten på jorden. Ast­ro­nau­te­ne fant ut at det var gans­ke en­kelt å kom­me seg rundt, og at lan­ge byks var den mest ef­fek­ti­ve me­to­den. Arm­s­trong mot­tok en ko­det ad­var­sel fra kon­troll­sen­te­ret på bak­ken om at stoff­skif­tet hans steg og at han måt­te ta det med ro, men in­gen av men­ne­ne had­de så høye ver­di­er som de had­de for­ven­tet, og de fikk for­len­get ti­den på må­nen slik at de kun­ne full­fø­re opp­ga­ve­ne der.

Da de var til­ba­ke i Ør­nen spis­te de biff, po­te­ter og drakk drue­juice, før de sleng­te av­fal­let ut gjen­nom lu­ken og la seg til ret­te for å få en vel­for­tjent syv­ti­mers hvil. Det er dis­ku­ta­belt hvor søt den søv­nen var, si­den Ald­rin had­de opp­da­get en ska­de på en vik­tig mo­tor­spen­nings­bry­ter rett før de gikk til ro.

ALE­NE I VER­DENS­ROM­MET

I mel­lom­ti­den had­de Collins fått i opp­ga­ve å pas­se på hjem­reise­far­tøy­et – en bru­talt en­som opp­ga­ve. Han gikk i bane rundt må­nen i nye 21 ti­mer, og var uten ra­dio­sig­na­ler fra jorden i 48 mi­nut­ter av hver run­de. Collins av­slør­te se­ne­re at hans størs­te frykt var at det skul­le skje noe med Arm­s­trong og Ald­rin på må­nen, og at han da måt­te re­tur­ne­re til jorden ale­ne. Det var in­gen li­ten be­kym­ring. Mo­to­re­ne på måne­mo­du­len var ikke tes­tet un­der re­el­le for­hold, og det var ab­so­lutt en mu­lig­het for at de ikke vil­le kla­re å ta av fra må­nen.

Hel­dig­vis var fryk­ten ube­grun­net, og etter å ha fått et vekke­an­rop fra NASA, re­pa­rer­te Arm­s­trong og Ald­rin mo­tor­bry­te­ren og gjor­de seg kla­re for opp­sky­ting. Idet de let­tet, kik­ket Ald­rin ut vin­du­et og så at det ame­ri­kans­ke flag­get gikk over ende i luft­tryk­ket fra mo­to­re­ne. Men bort­sett fra det gikk alt etter boka. Måne­mo­du­lens opp­stig­nings­mo­tor var ak­ti­vert i 435 se­kun­der og send­te dem ut i per­fekt bane. Så kob­let Ør­nen seg helt feil­fritt til kom­mando­mo­du­len og mann­ska­pet på Apollo 11 var igjen sam­let.

Fire ti­mer se­ne­re ble den nå over­flø­di­ge måne­mo­du­len sendt til­ba­ke i bane rundt må­nen – der den ble væ­ren­de helt til den kra­sjet i må­nen man­ge må­ne­der se­ne­re. Med en Sps-av­fy­ring på to og et halvt mi­nutt, som skul­le sen­de ra­ket­ten til­ba­ke i bane rundt jorden, be­gyn­te de på den 44 ti­mer lan­ge rei­sen hjem. Mann­ska­pet gjen­nom­før­te de to sis­te TV­over­fø­rin­ge­ne fra Co­lum­bia mens de dal­te ned mot jorden, og sov de­ret­ter i ti ti­mer. Den 24. juli skil­te en­de­lig ser­vice­mo­du­len lag med kom­mando­mo­du­len, som snud­de seg for å ven­de varme­skjol­de­ne frem­over idet de en­tret inn i jor­das atmo­sfæ­re.

Klok­ken 16:44 (UTC) fol­det fall­skjer­me­ne seg ut og Apollo 11 lan­det i Stille­ha­vet med et plask, opp-ned og omlag 24 kilo­me­ter fra red­nings­ski­pet USS Hor­net. Mann­ska­pet ak­ti­ver­te flot­tø­re­ne, og et he­li­kop­ter med dyk­ke­re fes­tet raskt et an­ker for å hind­re at de be­gyn­te å dri­ve. Arm­s­trong, Ald­rin og Collins ble heist opp i et an­net he­li­kop­ter, der de raskt ble pak­ket inn i iso­la­sjons­drak­ter i til­fel­le de had­de fått med seg frem­me­de, syk­doms­frem­kal­len­de or­ga­nis­mer. De­ret­ter gjen­nom­gikk ast­ro­nau­te­ne 21 da­ger med ka­ran­tene­pro­se­dy­rer før de kun­ne mot­ta fol­kets, og ver­dens, hyl­lest med opp­tog gjen­nom ga­te­ne i både New York, Chi­ca­go og Los An­ge­les. d

21,55 kilo Meng­den over­flate­ma­te­ria­le Arm­s­trong og Ald­rin sam­let inn på må­nen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.