Mytteri og mystikk i Den nye verden
Mannen som har navngitt både elver og bukter gjorde flere forsøk på å binde Europa og stillehavsområdene sammen.
«Henry Hudsons siste ekspedisjon endte i svik, tragedie og mystikk.»
Siden de portugisiske, spanske og romerske imperiene i tur og orden hadde hatt kontroll over handelsrutene til India og Orienten, og Silkeveien effektivt ble stengt av Det osmanske riket, var det viktig å finne en nordlig passasje – en navigerbar handelsrute fra Atlanterhavet til Stillehavet som ga tilgang til markedene i Cataio (Kina). Dette ble en besettelse for nasjonene i Nord-europa fra 1500-tallet og utover.
Det ble gjort flere forsøk på å kartlegge en slik rute. Henry Hudson reiste for det meste rundt i nordvest og utforsket og satte navn på mange steder i Nord-amerika. Navnet hans pryder fremdeles både elven som renner langs vestsiden av Manhattan og Canadas enorme Hudson Bay. Hans siste ekspedisjon endte imidlertid i svik, tragedie og mystikk.
Det første registrerte forsøket på å ta seg gjennom isflakene og over den frosne toppen av kloden ble ledet av italieneren John Cabot (Giovanni Caboto) i 1497 – på oppdrag fra den engelske kongen Henrik VII. Han klarte ikke å finne Asia, men Cabot ble derimot den første europeeren som gikk i land i Nord-amerika etter vikingene.
Den portugisiske oppdageren Estêvão Gomes ble sendt på et lignende oppdrag av den spanske keiseren i 1524. Han nådde Nova Scotia før kulden tvang ham tilbake. På 1530-tallet var det franskmannen Jacques Cartier som prøvde seg langs elven St. Lawrence, to ganger, men ble hindret av store fossestryk. Cartier ga dem navnet «Lachine», ettersom han var overbevist om at de var alt som sto mellom ham og Kina.
Rundt 1551 ble det etablert et selskap for oppdagere som skulle finne nye land å handle med. Det besto av 240 oppdagere som alle kjøpte en aksje til en verdi av 270 kroner. Deres erklærte formål var å finne en nordlig rute til Asia.
Sir Hugh Willoughby var kaptein for selskapets første ekspedisjon, hvis mål var å finne Nordøstpassasjen på tvers av Russland. Richard Chancellor var med som førstestyrmann. Flåten på tre skip forlot London i mai 1553, men kom bort fra hverandre under en grusom storm i september, et sted nord for Norge. Willoughby, som nå hadde to skip igjen, rundet Nordkapp og seilte østover Barentshavet mot halvøya Novaja Semlja. Deretter snudde han og returnerte til Kolahalvøya, der skipene ble sittende fast i isen i nærheten av dagens Murmansk.
Chancellor seilte også rundt Nordkapp, men gikk inn i den relativt trygge Kvitsjøen og lettet til slutt anker ved munningen til elven Dvina. Deretter reiste han landeveien til Moskva, der han møtte Ivan den grusomme. Han fikk med seg et brev til den engelske monarken (som da var Maria I), der han ønsket handel mellom de to nasjonene velkommen. Da han var hjemme igjen byttet selskapet for handelsoppdagerne navn til The Muscovy Company.
I mellomtiden hadde Willoughby og hele mannskapet hans omkommet. Enten hadde de måttet gi tapt for den grusomme kulden, eller så hadde de blitt kvalt av kullosforgiftning etter å ha isolert skipene. De var de første av mange menn som skulle miste livet i jakten på en rute gjennom jordens mest ekstreme omgivelser. Oppdagelsen av en nordlig passasje lot vente på seg gjennom hele 1500-tallet, til tross for tre forsøk på kartlegging fra den engelske oppdageren og kaperen Martin Frobisher på 1570-tallet. Han kom aldri lenger enn til Baffin Island. På 1580-tallet gjorde Humphrey Gilbert et forsøk, men selv om det resulterte i engelsk kolonisering av Newfoundland, klarte han ikke å finne en rute i nord. Den elisabethanske oppdageren John Davis gjennomførte tre
1 Antallet innrapporterte havfrueobservasjoner på Hudsons andre reise.
andre mislykkede forsøk på 1580-tallet, og han ble senere med Thomas Cavendish på jordomseilerens mislykkede forsøk på å finne Nordvestpassasjen fra øst.
SKJULT PASSASJE
Vi vet lite om Henry Hudsons tidlige liv. Man antar at han jobbet seg opp fra lugargutt til kaptein gjennom mange år til havs. Han nevnes første gang i skriftlige kilder i 1607. Da ble han hyret inn av the Muscovy Company for å finne Nordvestpassasjen, en rute engelskmennene nå var desperate etter å finne før nederlenderne.
Han ble anbefalt til selskapet av pastor Richard Hakluyt, en anerkjent kartograf, som forsikret dem om at Hudson hadde den nødvendige erfaringen og kunne innvies i de «hemmelige opplysningene» som gjorde det mulig å finne passasjen. Denne mystiske informasjonen skal ha vært en 80 år gammel trykksak kalt Thorne’s Plan, som var skrevet av en kjøpmann fra Bristol. Hans far skulle ha seilt med John Cabots mannskap hundre år tidligere.
1. mai 1607, med et mannskap på 10 menn og hans unge sønn John, seilte Hudson ut fra Gravesend i en liten bark som het Hopewell. Den hadde allerede overlevd ett forsøk på å finne en nordlig rute til Asia, under John Knights kommando i 1606.
Ekspedisjonen reiste via Shetland og kom frem til Grønland etter seks uker. Hudson holdt seg i nærheten av østkysten i enda enn uke, før han la kursen østover og inn i den iskalde tåken i Grønlandshavet. Fem dager senere fikk de øye på Spitsbergen. Øya ble oppdaget av nederlenderne i 1596.
Midt i juli hadde Hopewell kommet frem til Nordaustlandet, den nest største øya på Svalbard, på kanten av den 80. breddegrad. Her gjorde pakkisen det derimot umulig å gå videre, og tanken på en rute tvers over polpunktet ble skrinlagt. De ble tvunget til å snu, og Hudson kom hjem til Tilbury 15. september.
TVUNGEN RETRETT
Syv måneder senere ble Hudson og mannskapet på Hopewell – som nå hadde Robert Juet som frøstematros – sendt ut på et nytt oppdrag av the Muscovy Company. Denne gangen var instruksen å reise østover og prøve å seile langs nordkysten av Russland.
Etter en reise på 4000 kilometer, der det lille skipet kom seg langt forbi polarsirkelen og så langt som til Novaja Semlja, var veien rundt til Karahavet blokkert, og de ble tvunget tilbake av pakkis. Hudson skal ha ønsket å prøve en vestlig rute, men med opprørsstemning i mannskapet ble han tvunget til å returnere til England.
Hudson klarte ikke å sikre seg finansiell støtte fra engelskmennene, og i 1609 ble han i stedet hyret inn av det nederlandske ostindiakompaniet for å lete etter en nordlig passasje på vegne av Nederland. Han ble utstyrt med et nederlandsk skip, Halve Maen (halvmånen) og et mannskap som var både engelsk og nederlandsk. Oppgaven var å gjenoppdage den østlige ruten rundt Russland.
Hudson forlot Amsterdam i april, og forsto raskt at den foreskrevne kursen ikke var mulig på grunn av tilfrosne hav. Han hadde hørt rykter om en rute som gikk vestover, gjennom fastlandet i Amerika, og la i vei over Atlanterhavet for å undersøke. Han nådde Newfoundland i starten av juli og fortøyde i Lahave i Nova Scotia for å gjøre reparasjoner og laste forsyninger. Ekspedisjonen ble der i ti dager, og i løpet av den tiden raidet mennene en landsby med innfødte. Deretter seilte de sørover og ankom Cape Cod i starten av august. De fortsatte sørover inn i relativt åpen sjø, før de svingte vestover og kom til munningen av Chesapeake Bay, i nærheten av den ferske engelske kolonien Jamestown, den første på det amerikanske fastlandet. John Smiths bosetting var sultedøden nær, men det visste ikke Hudson. Likevel dreide han nordover og gikk langs kysten til Halve Maen nådde Sandy Hook tidlig i september, der de gikk inn i det som i dag heter New York Bay.
Etter å ha gått inn i Upper Bay 11. september 1609, brukte Hudson flere uker på å utforske den store vannveien som renner ut i bukta. Han kalte den «Fjellenes elv», men i dag kjenner vi den som Hudsonelven. Oppdageren trodde han hadde oppdaget en stor passasje da elven videt seg ut ved Tappan Zee. Før han kom til Albany var det imidlertid tydelig at det ikke fantes en vei gjennom.
MØT DE INNFØDTE
Europeerne hadde flere konfrontasjoner med Algonquin-stammer. Matrosen John Coleman ble blant annet drept av en pil i nakken, og det var flere andre episoder der de innfødte ble tatt til fange. Men de deltok også i vennligsinnet handel, og Hudson spiste måltider med flere høvdinger.
De gjorde krav på regionen for nederlenderne, og la til rette for etableringen av New Amsterdam (nå New York) på øya Manhattan, som ble hovedstaden i den hollandske kolonien Ny-nederland 15 år senere.
I stedet for å returnere direkte
800 gylden – Hudsons betaling for å lede en ekspedisjon for det hollandske ostindiakompani.
«De ble plassert i en åpen båt og satt til å drive for vær og vind.»
tilbake til Amsterdam stoppet Halve Maen helt uforklarlig i Dartmouth i England. Det har vært spekulasjoner om Hudsons flørting med nederlenderne bare var en finte for å få tilgang til kartene deres, og at han med vilje hadde gått for langt sør med ekspedisjonen. Engelskmennene virket imidlertid rasende, og de fengslet kapteinen og prøvde å ta skipsjournalen hans.
EN LABYRINT UTEN ENDE
Dobbeltspill eller ei – Hudson ble raskt tilgitt, og i 1610 engasjerte the British East India Company og Virginia Company ham til å gjennomføre en ny ekspedisjon.
Denne gangen hadde han større mannskap – blant annet kom den angivelige bråkmakeren Henry Greene med i siste liten – og i april seilte Hudson ut fra London med Discovery. De seilte via Færøyene og Island før de dreide vestover og gikk langs sørtuppen av Grønland. Deretter krysset de Labradorsjøen og gikk inn i sundet Hudson kalte Rasende overfall (men som nå er kalt opp etter ham) mellom Newfoundland og Baffinøya. Farlige omstendigheter tvang dem inn i Ungavabukta, der skipet ble sittene fast i flere uker.
Da de prøvde seg på Rasende overfall på nytt, ble Discovery feid inn i en stor bukt (som senere ble til Hudsonbukta). De kraftige strømningene overbeviste dem om at de endelig hadde funnet en rute gjennom. Etter flere måneder med utforsking av «en labyrint uten ende», som Prickett kalte den, ble ekspedisjonen fanget i isen og tvunget til å overvintre i James Bay. Juet hadde allerede fått refs og blitt degradert for ordrenekt. Alle var på grensen til å sulte ihjel, og stemningen mellom kaptein og mannskap var særdeles dårlig.
Da isen endelig slapp Discovery løs våren 1611, insisterte Hudson på å fortsette oppdraget. Mannskapet var imidlertid i ferd med å gå i oppløsning. I juni gjorde de mytteri, åpenbart på initiativ fra Greene og Juet. Hudson ble plassert i en åpen båt sammen med sønnen John og syv lojale eller syke menn og ble satt til å drive for vær og vind i James Bay. De prøvde å følge etter Discovery, men ble ganske raskt akterutseilt. Båten ble aldri sett igjen. d