ALLE RETNINGER, BARE IKKE ØST

SJØVEIEN TIL ORIENTEN

En rask titt på kartet viser at før Suezkanalen ble bygget, så var det å reise til Orienten fra Europa en lang og naturskjønn reise for å få tak i regionens rikdommer, sammenlignet med det å reise på landjorden direkte østover.

Ruten til lands hadde imidlertid blitt problematisk å gjennomføre. Forholdet mellom den kristne Vesten og den islamske Østen var langt fra vennlig på 1400-tallet, etter generasjoner med blodig strid igangsatt av korsfarerne på oppdrag fra den katolske kirken, som ville skaffe seg tilgang til de hellige landene. Selv i tider med noenlunde fred var det problematisk å frakte varer langs landeveien, med mellommenn som håndhevet tollavgifter og presset opp prisene. Etter at den kristne byen Konstantinopel falt i 1453, var det det Osmanske riket som styrte den viktige handelsruten mot øst, kalt Silkeveien. Det ble absolutt nødvendig å finne en sjørute.

Oppdagerne reiste til sjøs, og seilte gjennom Herkulessøylene og ut i det store, ukjente intet. Når de så var ute i Atlanterhavet hadde de to valg: de kunne vende nesen sørover og runde det som snart ble beryktet som Kapp det gode håp på sørspissen av Afrika, eller de kunne dreie vestover, der de, iallfall i starten, ikke ante at det lå en helt ny verden og ventet på dem.