Sir Francis Drake – Englands sjødrage s 32

Drake var den første engelskmannen som seilte verden rundt. Han ble hyllet hjemme for å ha fylt Elisabeth Is pengekister med stjålne skatter. Han var imidlertid hatet av spanjolene, som fryktet mannen de kalte « El Draque ».

SIR FRANCIS DRAKE

Den protestantiske dronningen Elisabeth I inntok den engelske tronen i 1558, og etterfulgte med det sin halvsøster Maria I. Hun hadde vært katolikk og gift med kong Filip II av Spania. Forholdet mellom de to europeiske stormaktene surnet raskt.

Filip så på Elisabeth som en kjetter og følte seg forpliktet til å beskytte englands katolikker. Den nye dronningen så med uro og ergrelse på spanjolenes stadig økende velstand, mens de tilsynelatende hentet ut endeløse rikdommer fra de nye territoriene sine på det amerikanske kontinentet.

En som med glede fyrte opp under spanskekongens vrede og samtidig gjorde den engelske dronningen tilsvarende fornøyd, var en sjørøveraktig skrytepave av en engelsk kaptein som het Francis Drake. Spanjolene så på ham som en pirat og kalte ham El Draque – Dragen. Drake var født i 1540 og var eldst av 12 brødre. Faren var protestantisk sogneprest og bonde i Devon. Drakes sjømannskarriere startet tidlig, da han begynte som læregutt hos en nabo som eide en handelsbåt. Fra en slik lavtstående posisjon skulle han senere avansere til viseadmiral i den engelske flåten og bli slått til ridder av kongeriket. Han huskes som en av de mest berømte engelske sjømilitære lederne i historien.

Drake drev først og fremst kapervirksomhet, som kaptein på et privat skip, med tillatelse fra dronningen (ofte uoffisielt) til å angripe fiendenes skip. Populariteten hans var basert på hvor mye skade han kunne påføre fienden Spania. Under en slavetransport sammen med fetteren sir John Hawkins, som var en pionér i menneskehandelen, klarte Drake såvidt å unnslippe med livet i behold da de i 1568 ble angrepet av spanjolene i San Juan de Ulúa, i dagens Mexico. Deretter startet Drake en voldelig blodhevn mot Filip IIS interesser over hele kloden, og han rappet til seg så mye han klarte av skattene hans. Dette var angrep som den engelske dronningen helhjertet, men i all hemmelighet, oppmuntret til.

Kort tid etter at Drake hadde gjennomført et kaotisk, men lukrativt angrep på det spanske Panamaeidet i 1577, der han hadde stjålet 20 tonn gull og sølv fra en spansk eseltransport, engasjerte Elisabeth ham til et hemmelig oppdrag. Hun ville at han skulle utforske Stillehavskysten av Amerika, og forstyrre den spanske aktiviteten i samme slengen.

Under dekke av at han skulle til Alexandria i Egypt, skulle Drake, sammen med Thomas Doughty (adelsmann og soldat) og John Wynter (sjøkaptein, senere admiral), reise fra Plymouth med en flotilje av skip. Planen var å seile over Atlanterhavet gjennom Magellanstredet og inn i Stillehavet. I tillegg til å plage spanjolene, skulle de også lete etter den omtalte Nordvestpassasjen. Dette ville forhåpentligvis binde Atlanterhavet og Stillehavet sammen.

Selv om kommandoen angivelig skulle deles mellom de tre mennene, tok Drake raskt styringen. Siden han var den eneste som var med på hele reisen, har han fått æren for det de oppnådde. Han fant kanskje ikke en nordvestlig rute til Orienten, men på den tre år lange ferden fullførte Drake ikke bare den andre jordomseilingen i historien. Han gjorde også krav på Nord-amerika for den engelske kronen og tok med seg enorme rikdommer hjem til dronning og fedreland.

Den legendariske reisen startet imidlertid katastrofalt. Uvær stoppet det første forsøket like etter at de hadde satt seil den 15. november 1577, og de ble tvunget til å søke ly i Falmouth i Cornwall. Den 13. desember forlot de Plymouth for andre gang, med fem skip: flaggskipet Pelican, pluss Elizabeth, Swan, Marigold og Benedict (som senere ble byttet ut med Christopher). De var 164 menn, deriblant Drakes bror Thomas. Et sjette skip ble stjålet fra

«DRAKE STARTET EN VOLDELIG BLODHEVN MOT FIILIP IIS INTERESSER, OG STJAL ALT HAN KLARTE AV HANS SKATTER.»

portugiserne og sluttet seg til flotiljen sør for Marokko. Det var et lite fartøy som ble omdøpt til Mary, og som fikk Doughty som kaptein. Etter påfyll av forsyninger på Kapp Verde-øyene reiste følget vestover over Atlanteren. Reisen var snirklete, og da de nådde kysten av Sør-amerika i mai 1578 hadde de mistet så mange menn at Christopher og Swan ble senket – de hadde rett og slett ikke mannskap som kunne seile dem. Senere på reisen ble også Mary brent, da de oppdaget råtne bjelker.

HEKSEKUNST OG MYTTERI

I juni fikk de landkjenning i Puerto San Julian i dagens Argentina. Der hang de solblekede restene av Magellans mytterister fremdeles fra galgene der den portugisiske oppdageren hadde latt dem henge etter henrettelsene i 1519.

Drake trodde selv at han sto overfor et mytteri. Han hadde blitt mer og mer fiendtlig innstilt til Doughty under den grusomme havkryssingen, spesielt etter at sistnevnte hadde knepet Thomas Drake i å stjele forsyninger. Doughty hadde blitt fjernet fra Mary, og ble til slutt satt til å kommandere det vesle forsyningsskipet Swan. Dette var en enorm fornærmelse mot adelsmannen. På et tidspunkt hadde Swan blitt adskilt fra de andre båtene under en kraftig storm, og da den sluttet seg til flåten igjen, hadde Drake beskyldt Doughty for heksekunster.

Doughty fikk skylden for all uflaksen til den uheldige ekspedisjonen, og da det misfornøyde følget nådde San Julian ble han stilt for retten for mytteri, heksekunster og forræderi. Han var muligens inspirert av Magellans makabre eksempel, og Drake beordret at Doughty skulle halshugges. Det var tvilsomt at Drake hadde myndighet til å gjennomføre en slik rettssak og idømme dødsstraff, og hendelsen er fremdeles omstridt. Like etter ble Pelican omdøpt til Golden Hind, angivelig for å ære (eller kanskje berolige) Christopher Hatton, en av ekspedisjonens store sponsorer, hvis familievåpen inneholdt en hunnhjort (en hind).

108 Antallet menn som i 1585 reiste til Roanoke, kolonien som Ralegh planla.

I september 1578, etter overvintring i Patagonia, tok den utarmede flåten seg gjennom Magellanstredet og inn i Stillehavet. Havet var i et helt annet humør enn det Magellan hadde sett 58 år tidligere da han ga det navn. Drake og mannskapet ble truffet av et forferdelig uvær som drev dem sørover mot Kapp Horn. Stormen senket Marigold og skilte de to siste båtene så lenge at Elizabeth, styrt av Wynter, til slutt haltet tilbake til England i den tro at Golden Hind hadde forlist.

Drake lot seg ikke skremme. Han vendte nesen nordover og startet en serie angrep på spanske havner og skip langs hele kysten av det som i dag er Chile. Disse angrepene var stort sett vellykkede, og det var blant annet verdifulle sjøkart blant byttene. Men Drake ble såret i en konflikt med Lafkenche-folket på Mocha-øya, en trefning som etterlot et stort arr i ansiktet hans.

Etter å ha plyndret havnen i Valparaíso tok Drake kontroll over et skip som var fullt av chilensk vin, men det var utenfor kysten av Peru at han virkelig kom over storgevinsten. I nærheten av Lima erobret Drakes menn et spansk fartøy som var fullpakket med peruansk gull. Byttet er kalkulert til en verdi som tilsvarer 76 millioner kroner i dagens pengeverdi, men etterretningsinformasjonen de skaffet seg sammen med byttet var enda mer verdifull.

UFATTELIG RIKDOM

Drake fikk nyss om skipet Nuestra Señora de la Concepción (med kallenavnet Cacafuego – «den som driter ild»), som var fullastet med enda større rikdommer, og som var på vei vestover mot Panama. 1. mars 1579 nådde han igjen gallionen, i nærheten av Esmeraldas i Ecuador. Han kamuflerte Golden Hind som et handelsskip til han kom opp på siden av skatteskipet og krevde at kapteinen skulle overgi seg. Spanjolene ble overrumplet, og etter en svært kort kamp overtok engelskmennene skipet og 26 tonn sølv, 36 kilo gull og et enormt antall edelstener som befant seg om bord. Dette var Drakes største bytte. Den prangende kaperkapteinen var ør av suksessen og arrangerte et middagsselskap for skipets passasjerer. Deretter satte han dem i land med en liten suvenir som takk (smykker som sto i stil med deres rang), og et brev som ga dem fritt leide. De var nå søkklastet med rikdommer, men var likevel på utkikk etter nye bytter og en mulig handelsrute i nord. Francis Drake reiste opp langs den amerikanske kysten, muligens så langt nord som til den 38. breddegrad (like nord for dagens San Francisco) før han gikk i land i det som nå er California, den 17. juni 1579. Her gjorde han høylytt krav på hele Amerika nord for Nye Spania, fra «hav til hav», i den engelske dronningens navn. Han kalte det Nova Albion – Nye Britannia.

DRAKES BYTTER ER VERDT OMLAG 76 MILLIONER I DAGENS KRONEVERDI.

26 Antallet tonn med sølv som Drake tok fra ett spansk skatteskip.

Etter å ha etablert et vennskapelig forhold til urfolket Miwok, ble Drake og hans menn værende i denne naturlige havnen lenge nok til å reparere skipene og fylle opp med forsyninger til hjemreisen. Nøyaktig hvor dette stedet lå blir ren gjetning. Det var en godt bevart hemmerlighet på den tiden, og kart og notater ble endret for å forvirre spanjolene.

VERDEN RUNDT

Om Drake hadde til hensikt å seile rundt jorden eller ikke, er også et tema som er omdiskutert. Da han forlot det amerikanske kontinentet, seilte han imidlertid sørvestover på leting etter vinder som kunne ta ham over Stillehavet.

I november 1579 nådde Golden Hind Molukkene (en øygruppe i dagens Indonesia). Der etablerte Drake handelsforbindelser med sultanen av Ternate og tok med seg seks tonn nellik. Skipet gikk på et rev i januar, og hele skatten gikk nesten tapt, men etter en dag var skipet flytende igjen og på vei til Java. De feide over Det indiske hav, rundet Kapp det gode håp uten opphold, og innen 20. juli var de utenfor kysten av Sierra Leone. 26. september 1580 seilte Drake endelig Golden Hind triumferende inn til Plymouth, med 56 menn og ufattelige rikdommer ombord.

Til tross for den vanskelige starten og uhellene underveis, hadde ekspedisjonen vært en enorm, økonomisk suksess. Dronning Elisabeth krevde en betydelig andel av byttet Francis Drake hadde med hjem. Summen var større enn resten av landets inntekt det året, og innholdet i pengekisten var nok til å betale hele Englands utenlandsgjeld. Drake ble slått til ridder om bord i Golden Hind, og hans status som en engelsk helt ble befestet en gang for alle.

Alle forhåpninger om vennskap med Spania var knust, og innen fem år var landene i krig med hverandre. Drake var en del av den engelske kommandoen som påførte kong Filips armada et ydmykende tap som avsluttet Spanias dominans til havs. Senere i karrieren var han med på noen mindre vellykkede slag mot styrker i den spanske delen av Amerika, og like etter døde han av dysenteri i en alder av 55 år. Han ble lagt i en blykiste i full utrustning og stedt til hvile i havet i nærheten av Portobelo i Panama. d

PÅ DET ÅPNE HAVET Drake seilte verden rundt i Golden Hind. Alt som er igjen av originalen er en stol laget av treverket, som står i Bodleian Library i Oxford, og et bord i Middle Temple i London. Denne fullt fungerende replikaen ble bygd på 1970-tallet og har base i London.

SPANIAS SVØPE Havområdene ved Spanish Main (spanias fastland i Amerika) var fullt av skatteskip på vei tilbake til Spania. I 1571 gikk Drake og hans mannskap sammen med franske pirater i et angrep på spanske baser på Panamaeidet.

FRA PIRAT TIL RIDDER For å unngå kritikk fra Spania ble rikdommene Drake hadde med hjem aldri registrert offentlig. Det var bare han og dronningen som kjente den nøyaktige summen, men det var mer enn nok til å få ham slått til ridder.

MYTEN OM TROMMEN Drake etterlot seg en tromme som han hadde hatt med rundt jorden. Han skal ha sagt at hvis England var i fare, skulle noen slå på trommen og så ville han komme tilbake og forsvare landet sitt.Ifølge myten ble lyden av trommen hørt da første verdenskrig brøt ut.