Rustet for alt

Det skal mer til enn kjepper og steiner for å skade disse pansrede skapningene …

Dyr har brukt rustning for å beskytte seg mot rovdyr så lenge det har eksistert rovdyr på Jorda. Så langt tilbake som for 540 millioner år siden, fantes det tungt pansrede trilobitter, og den naturlige utvelgelsen tvang byttedyrene til å utvikle tykk hud. Det er logisk evolusjonsteori. Når noen forsøkte å bite dem, var det de med tykkest hud som hadde størst sannsynlighet for å overleve. Ute i havet er vekt mye mindre viktig enn på land. Derfor forsterker de fleste virvelløse dyr det ytre skjelettet sitt med kalsiumkarbonat som de trekker ut av sjøvannet, slik at de bokstavelig talt blir hardere. På land ville tyngden gjort det nesten umulig for dyret å bevege seg. Derfor må landdyrene bruke lettere materialer som for eksempel keratin og kitin til slik pansring. Disse stoffene blir organisert i komplekse lag eller bivoksmønstre, slik at de blir sterke, men likevel fleksible og bevegelige.

Alle rustninger er et kompromiss mellom beskyttelse og begrensing. Noen ganger kan rustningen brukes til mer enn én ting. Torndjevelen er et merkelig australsk krypdyr som bruker de små sprekkene i det pansrede skallet til å suge opp vann fra ørkenduggen. Men den aller beste beskyttelsen er den du kan heise og senke når du selv vil. Kulefisken som du kan lese om tidligere i boka, er dekket av skarpe pigger. De ville hemmet den når den svømte rundt, dersom de stakk ut hele tiden. Derfor ligger disse piggene stort sett bakover langs fiskekroppen, men når den møter fare, puster den dypt inn slik at kroppen blåses opp og piggene blir dyttet ut. De fleste dyr har heller ikke panserbeskyttelse over hele kroppen. Det er lettere bare å beskytte de delene som er mest utsatt. For eksempel har

hjelmkasuaren bare en kamliknende beinplate på hodet. Denne gjør nytten som hjelm når den store fuglen farer gjennom den tykke underskogen på jakt etter bytter.

Evolusjon er en naturlig opprustningskamp. Uansett hva slags forsvar et dyr kommer opp med, vil det alltid finnes et rovdyr som vet hvordan det skal bekjempes. Likevel behøver man ikke være fullstendig usårbar for å gi sine egne gener videre til neste generasjon. Man må bare være vanskeligere å spise enn fyren ved siden av.