Albert Einstein

Newton kunne bevise gravitasjon matematisk, men han ante ikke hvor den kom fra eller hvordan den virket i praksis. I hans verden var gravitasjonen én konstant, en uavhengig kraft som virket med en gang. Hvis Sola forsvant, ville planetene bare bli borte, ut i det store intet, sa

Newton. I 1905 hevdet en ung og ukjent Albert Einstein at lyset beveger seg i en fast fartsgrense gjennom verdensrommets vakuum. Fordi ingenting kan bevege seg fortere enn lyset, kan ikke gravitasjonen virke med én gang. Hvis Sola skulle forsvinne, ville det derfor ta over åtte minutter før vi hadde merket at gravitasjonen var borte.

Einsteins imponerende forståelse av gravitasjonen ble offentlig først i 1916 med hans «generelle relativitetsteori». Einstein tenkte annerledes. Han så for seg Universet med de tre dimensjonene i rommet utvidet med en fjerde dimensjon – tid. Han kalte det romtid.

Ifølge Einstein vil objekter med stor masse være som bowlingballer på en trampoline (romtiden). Bowlingballene vil bøye og forvrenge romtiden. Hvis en mindre ball ruller for nær disse bowlingballene, vil de bli dratt mot dem. Det er gravitasjon. Den tyngste drar kraftigst, og når de mindre ballene nærmer seg, øker farten.