Intervju: Mika Suutari
I ti år har han fartet til barneavdelingen på sykehuset, og da vi fanger Mika Suutari, har den ti år gamle datteren hans nettopp gått gjennom en hjerteoperasjon. Med kameraet og sine mørke, mystiske bilder bearbeider den finske fotografen følelsene sine og skaper et fascinerende fotounivers imens.
Det er helt stille og mørkt, og bare stjernene og Melkeveien kan anes på himmelen. En lett tåke får det hele til å ose av mystikk, og man føler at enden er nær. Det er nettopp denne følelsen som får finske Mika Suutari til å vende tilbake til åkrene og veiene i hjembyen sin, Nurmijärvi sør i Finland, natt etter natt.
– Jeg liker dystre og triste stemninger best. Jeg kan ikke stå og kikke på en flott solnedgang særlig lenge, jeg vil mye heller betrakte de mørke skyggene i skogen og på veiene – det setter i gang fantasien min, forteller Mika.
En finsk fotograf med en hang til det melankolske er ikke overraskende, men i Mikas tilfelle er det et ekstralag av mystikk. Han bruker nemlig gjerne heavy metal-musikk, science fiction-romaner og dommedagsfilmer som inspirasjon til selvportrettene.
Hvorfor er du så tiltrukket av det dystre?
– Det har nok en del med privatlivet mitt å gjøre. Jeg har hatt – og har fortsatt – mange bekymringer som sannsynligvis har påvirket bildene mine, forteller Mika ærlig.
For ti år siden fikk han og kona sitt første barn, en datter med Downs syndrom, som to år senere ble diagnostisert med leukemi. Da vi snakker med Mika, har han nettopp kommet hjem fra sykehuset, hvor datteren har gått gjennom en hjerteoperasjon. Mikas andre to barn ble begge født for tidlig og måtte også tilbringe lang tid på sykehuset før de kunne komme hjem. Mika måtte midlertidig si fra seg jobben sin for å kunne kjøre eldstedatteren til regelmessige sykehusavtaler, mens kona passet på de yngste.
– Fotograferingen ble en form for terapi for meg. På kvelden tok jeg kameraet mitt og gikk ut i naturen for å tømme hodet for tanker. Ved å konsentrere meg om å ta bilder kunne jeg få det vanskelige på avstand en stund, og når jeg ser på bildene mine, kan jeg se at jeg har fanget mange av følelsene jeg har gått gjennom. Det var fotograferingen som gjorde at jeg kunne klare å takle alt dette. Så det er noen veldig personlige bilder, kanskje også fordi jeg er med på bildene selv, forklarer Mika.
Det var en ren tilfeldighet som gjorde at han fikk et kamera.
– Jeg hadde fått tilbake litt penger på skatten i 2006 og bestemte med for enten å kjøpe et kamera eller en projektor. Selv om tanken om å se film i stort format lokket, valgte jeg av en eller annen grunn kameraet likevel, sier Mika.
Han visste at han ville ha et speilreflekskamera og kjøpte det beste han kunne få for pengene sine: det den gang splitter nye Canon EOS 350D med 8,0 megapiksler.
« Jeg kan ikke stå og se på en flott solnedgang særlig lenge … »
– I begynnelsen fotograferte jeg absolutt alt jeg kunne komme meg i nærheten av, forteller han.
Kort tid etter kjøpte han et makroobjektiv på 100 mm og begynte å interessere seg for å fotografere sommerfugler, bier og insekter. Det var først da han oppgraderte til et Canon EOS 40D i 2007 – kort tid før han fikk den første datteren sin – at han begynte å kunne ta gode bilder i mørket.
– Forskjellen var helt rå. Den gang utviklet digitalkameraer seg enormt. Jeg tror ikke engang at jeg merket en like stor forskjell da jeg byttet til det nåværende kameraet mitt, et Canon EOS 5D Mark III, sier Mika.
Planlegger du bildene på forhånd?
– Nei, faktisk ikke så veldig. Det er noen få unntak, men som regel har jeg bare en tanke om hvor jeg vil ta bildet. Så drar jeg dit og fotograferer det som føles bra. Jeg lever i nuet og lar intuisjonen råde, sier Mika.
Det kan resultere i noen artige øyeblikk, som da Mika var i ferd med å ta bilder av seg selv, iført en munkekappe med en fakkel i hånden foran ruinene av middelalderslottet Raasepori.
– Jeg brukte Triggertrap-appen min til å stille inn kameraet slik at jeg ble med i bildet selv. Det ble satt opp til å ta et bilde hvert tredje sekund. Jeg lyttet etter lukkeren og flyttet meg så mellom hver eksponering. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde gjort det, før jeg oppdaget at det sto to unge menn omtrent ti meter unna. De hadde ikke sett kameraet, som sto på et stativ litt lenger borte, så de trodde at jeg bare hoppet rundt i en munkekappe ved ruinene som en annen galning. I mørket var det vanskelig å tolke ansiktsuttrykkene deres for om de tenkte at de måtte ringe til politiet eller psykiatrisk avdeling, sier Mika og ler.
Det skjer også ofte at bilister rundt Nurmijärvi må stoppe eller kjøre utenom når Mika får et plutselig innfall og setter opp stativet sitt midt i veien for å fange stemningen under gatelysene på en tåkete kveld.
– Mens jeg står og velger innstillingene på kameraet kan jeg få mange sinte blikk fra forbipasserende. Men det er jeg vant til. Noen ganger stopper også folk opp og spør meg om jeg er OK, når de ser meg ligge der på bakken på en åker for å finne en god komposisjon, smiler han når han forteller.
Mika pleier å få øye på de gode stedene når han sitter i bilen på vei til jobb om morgenen. Han ser etter bakgrunner som vil se mystiske ut når tåken legger seg. Men han henter også inspirasjon fra andre fotografer i sosiale medier og leter etter de steder, han ser på bildene han finner der.
– Når jeg får en idé, skynder jeg meg å skrive den ned på telefonen min, så jeg ikke risikerer å glemme den igjen. Så lar jeg idéen putre en stund for å se om jeg fortsatt synes at det er verdt å gjennomføre den, forteller han.
Et av de mest uhyggelige stedene han har vært, er en gammel, falleferdig sagmølle fra 1873. Her har han fotografert yndlingsfotoserien sin, « Dystopia » . Det er nok veldig heldig at han ikke møtte noen forbipasserende her.
– Jeg hadde fylt opp bagasjerommet i bilen min med gassmasker, militært utstyr, en munkedrakt, en softgun som så ut som et ekte våpen, noen kniver og en haug av røykbomber, forteller Mika Suutari om det spesielle prosjektet.
« Jeg hadde fylt bagasjerommet i bilen min med gassmasker … »
Han hadde idéer til en rekke forskjellige bilder, som skulle tas med forskjellig utstyr, og han måtte stoppe og sjekke skjermen etter hvert opptak for å se om alt ble som det skulle.
– Mengden av røyk fra røykbombene varierte veldig og kom an på vinden og lukkertiden, og ofte hadde jeg stått på en litt feil måte. Det er noe av det vanskeligste – hvis ikke du står på en måte som virker naturlig for den figuren du skal forestille, ender det bare opp med å se komisk ut, forteller Mika.
Hvor mye behandler du bildene dine?
– Da jeg fikk det første kameraet mitt og begynte å fotografere natur, knipset jeg i jpeg, og jeg redigerte dem ikke i det hele tatt. Jeg følte at det ville være juks å legge til noe som ikke var der fra naturens side. Men senere endret jeg mening. Alle bilder er jo forskjellige fra hva øyet ser i virkeligheten, og bare det å endre brennvidden kan påvirke hvordan bildet blir seende ut, sier Mika.
I dag redigerer han en del. Imidlertid synes han at redigeringen enten bør være forholdsvis naturlig, eller at det bør være veldig tydelig at bildet er endret.
– For en stund siden leste jeg at det var noen turister som hadde dratt til Lappland og ble skuffet fordi nordlyset ikke så ut som på bildene de hadde sett. Det kan selvfølgelig også ha vært fordi kameraet kan fange opp mer enn det blotte øye kan, som jo også er tilfellet når man fotograferer Melkeveien. Men nettopp derfor prøver jeg å holde nattehimmelen i bildene mine forholdsvis naturlig, sier han.
For å få en klar stjernehimmel på bildene sine tar Mika to eksponeringer med forskjellige lukkertider og setter dem sammen i Photoshop. Den ene må være kort for å unngå at stjernene blir til streker på grunn av jordrotasjonen. Den andre må være lang, ofte flere sekunder, for å få inn nok lys til å få med alle detaljene fra forgrunnen i bildet.
Han fremhever stemningen i bildet ved å tilføre lys og skygger, og av og til ved å tilføre elementer som stjerner – eller for eksempel ildfluene på bildet med pestlegen på de første sidene.
– Jeg synes egentlig ikke at jeg er særlig god på å redigere bilder, konstaterer han beskjedent.
– Jeg kunne tenke meg å lære å sette sammen mange bilder så jeg kan skape en postapokalyptisk verden. Det hadde vært kult.
Til tross for stor interesse for bildene har ikke Mika planer om å bytte ut elektrikerjobben med fotografering som levebrød.
– Jeg tror ikke jeg kan tjene nok på det med de bildene jeg lager. Da måtte jeg ha blitt bryllups- og eventfotograf, men det er jeg ikke interessert i. Og så lenge det bare er en hobby blir det aldri et « nødvendig » onde, som en jobb kan bli, smiler han.
Så i stedet vil Mika fortsette med å stå opp tidlig for å kunne lede etter gode steder på vei til jobb og gå sent i seng, så han kan rekke å dra ut og ta bilder i mørket.
– Alt forsvinner i bakgrunnen når jeg setter opp stativet og begynner å lete etter den riktige komposisjonen. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er, men det gir meg styrke. Det er de øyeblikkene der jeg står og ser på Melkeveien, som også forfedrene mine har gjort, eller betrakter månen som får trærne til å kaste lange skygger i gresset. De øyeblikkene er belønning nok for alle de lange nettene og tidlige morgenene. Etter denne typen opplevelser gleder jeg meg alltid til fridagene så jeg kan dra hjem og redigere bildene fra natten, avslutter Mika.
« De øyeblikkene er belønning nok for alle de lange nettene … »