Tilbakeblikk
Den 31. august 1997 sto en gruppe fotografer klar foran Hotel Ritz i Paris. De ventet på prinsesse Diana og kjæresten, den egyptiske rikmannssønnen Dodi Al Fayed.
I den ventende flokken av fotografer, befant også den franske fotografen Jacques Langevin seg, som året før var blitt hedret under World Press Photo-konkurransen.
Bilder av paret var en s tor hit på en sløv nyhetssommer, hvor forelskelsen og Dianas mulige graviditet solgte aviser. Det ble rapportert at selv halvdårlige bilder hadde tiltrukket seg bud på det som i dag tilsvarer over ni millioner kroner.
Dermed var det ivrige paparazzifotografer som ventet foran hotellet, men Prinsesse Diana og Dodi Al Fayed var fast bestemte på at de ikke skulle lykkes med å få forsidene sine denne kvelden.
En av dem som likevel klarte å få et snapshot av paret før bilen føk gjennom gatene i Paris, etterfulgt av fotografer, var fotografen Jacques Langevin. Diana og Dodi Al Fayed satt bakerst, og Diana hadde snudd ryggen til fotografen. I forsetene satt det en livvakt og en sjåfør. Da bilen kom inn i Paris’ Pont de l’Alma-tunnelen, mistet sjåføren kontrollen og traff en pilar, noe som ble slutten på livet til både prinsessen og de tre øvrige passasjerene.
Ulykken skapte overskrifter over hele verden, og i offentligheten fikk paparazzifotografenes iver skylden for ulykken. Vitner på ulykkesstedet fortalte at de på et tidspunkt ikke lenger kunne se den smadrede bilen for fotografenes evinnelige blitslys.
I etterkant av ulykken ble til sammen ni fotografer og motorsyklister tiltalt for uaktsomt drap, deriblant Jacques Langevin, som hadde tatt det som ble et av de aller siste bildene av prinsesse Diana. Tiltalene ble frafalt i 2002, og tre fotografer fikk i stedet dommer for å overtredelse av privatlivets fred – også Jacques Langevin.
Han uttalte at han hadde fulgt loven og ikke var med i flokken som jaktet på bilen gjennom Paris’ gater. Han slo også fast at han hadde ankommet ulykken tilfeldig, etter at politi og ambulanser allerede hadde kommet fram.
Jacques Langevin hadde senere ikke mye til overs for kollegaene sine, som ifølge ham – og i motsetning til ham selv – hadde oppført seg uakseptabelt og var mer mordere enn fotografer.
Seks måneder senere konkluderte den etterfølgende undersøkelsen med at skylden primært lå hos sjåføren, Henri Paul, som hadde kjørt uansvarlig og vært beruset, og hos passasjerene, som ikke hadde hatt på seg sikkerhetsbelter.