Intervju: Stephen Wilkes

Den amerikanske fotografen Stephen Wilkes viser deg verden slik den ser ut til alle døgnets tider – på én gang. Han fotograferer det samme stedet i opptil 36 timer, og det resulterer i spektakulære panoramabilder med utrolige detaljer.

Det er skumringstid i elvedalen Bella Coola i den fjellrike canadiske provinsen British Columbia. Ved elvebredden står det et fire meter høyt stillas, og på toppen sitter Stephen Wilkes og assistenten Lenny og speider ut over dalen. Det er 18 timer siden de begynte å fotografere, og for at bjørnene ikke skal kunne lukte dem, har de ikke tatt med mat. Men så begynner Lenny å rote i lommen sin.

– Se hva jeg har, utbryter han og drar fram to urtedrops med honning og eukalyptus. Uten å tenke mer over det takker Stephen ja til dropset, og de begynner å vente på at månen og stjernene skal dukke opp på himmelen.

Like etter hører Stephen en lyd, så han snur seg og får øye på en enorm grizzlybjørn som står på bakbena, med snuten i været. Den har luktet urtedropsene. Det føles som om blodet forlater ansiktet hans, og han stikker en albue i siden på Lenny, som sitter foran datamaskinen. Da han ser bjørnen, griper han straks etter den kraftige peppersprayen de har tatt med, men Stephen får roet ham ned. Hvis de bare er stille, vil bjørnen forhåpentligvis miste interessen. Og ganske riktig, etter en stund senker den skuldrene og lunter videre. Til alt hell rett inn i bildet til Stephen, som du ser over.

– M an k an a kkurat a ne a t h an står i gresset helt ute på venstre side. Det er rått; når man ser et slikt dyr i et landskap, ser det ikke særlig stort ut, men det er noe annet når man er to meter unna det. Han her var et monster, og hvis han ville, kunne han ha drept oss.

Stephen og assistenten blir sittende ved elven i ytterligere 18 timer, og han ender opp med å ta 4000 bilder. Da han kommer hjem, begynner utvelgingsprosessen, og de mange bildene blir kuttet ned til 5 0 s om b lir omhyggelig v evd sammen i Photoshop til ett stort bilde. Bildet viser livet i elvedalen fra daggry til skumring, og det er en del av det omfattende fotoprosjektet « Day to Night » .

Hvordan fant du på å innkapsle et helt døgn i ett bilde?

– Idéen kom faktisk allerede i 1996, da LIFE Magazine leide meg inn til å lage et panoramabilde av teamet bak spillefilmen « Romeo og Julie » , forklarer Stephen.

Da han ankom filmsettet, viste det seg imidlertid at det var bygget opp firkantet, noe som gjorde det umulig å ta én lang panorering.

– På det tidspunktet lagde kunstneren David Hockney fotografiske kollasjer, og det fikk meg til å tenke

at hvis jeg tok 250 bilder på tvers av settet, kunne jeg åpne firkanten og forvandle den til et panorama, forklarer Stephen.

Da han fotograferte hovedrolleinnehaverne Leonardo DiCaprio og Claire Danes, la han merke til et stort speil som reflekterte scenen perfekt. Han ba skuespillerne om å kysse hverandre mens han tok et bilde til. I det ferdige panoramabildet står de i tett omfavnelse, men i speilbildet kysser de hverandre.

– Da jeg så speilingen, gikk det opp for meg at jeg faktisk kunne vise hvordan tiden endrer seg, i ett bilde, sier Stephen.

Imidlertid fi kk h an i kke g jort mer med idéen før i 2009, da New York Magazine ba ham om å fotografere The High Line, en nedlagt høybane midt på Manhattan som var blitt bygd om til en langstrakt, offentlig park. Stephen klarte ikke å bestemme seg for hvilket tidspunkt på døgnet han likte banen best. Om dagen satt folk der oppe og spiste lunsj og snakket, men ved 8–9tiden på kvelden, når mørket falt på, ble det skikkelig skummelt på gaten under banen.

– Til redaktøren min foreslo jeg at vi laget et bilde som gikk fra dag i den ene enden til natt i den andre. Det var over telefon, og kona mi satt bak meg og sa: « Er det i det hele tatt mulig? » Det visste jeg jo ikke, men jeg ville gjøre et forsøk.

De ti siste årene har Stephen fotografert døgnets gang overalt i verden, og det inntil videre har det resultert i 60 sammensatte bilder som alle representerer mange hundre timer med jobbing. Når han har valgt et nytt motiv, begynner han å finkjemme internett for alle bildene som noensinne er blitt tatt av stedet. Så finner han et utsiktspunkt som gir ham en ny vinkel, for eksempel en gaffeltruck, en kran, et stillas eller en takterrasse, og der setter han storformatkameraet på stativ. Så følger mellom 24 og 36 timer med konsentrert fotografering.

– Det er ikke noe automatisert over det jeg gjør. På forhånd bestemmer jeg meg for hvordan tiden skal forløpe, og i de neste mange timene er jeg konstant oppmerksom på tiden jeg er i, forklarer Stephen.

Du lager både vertikale, horisontale og diagonale tidsforløp. Er det noe som er mer utfordrende enn noe annet?

– Det kommer an på hvordan bildet vender. Hvis det for eksempel er et høykantbilde med horisontalt tidsforløp, er det vanskeligere, for da har jeg et vesentlig mindre vindu å endre tiden på. Da jeg skulle fotografere Flatiron-bygningen i New York, valgte jeg å speile tiden på bygningen så den ene siden var dag, og den andre var natt, sier Stephen.

Han tok bildet på tiårsdagen for terrorangrepet på World Trade Center, og derfor kan man se to smale lyssøyler i bakgrunnen, som markerer hvor de to tårnene sto før de raste sammen.

– Bildet ble et symbol på at dette er noe vi amerikanere alltid vil ha i bakhodet, men at vi med tiden også kommer videre. Om morgenen var det faktisk en bombealarm i Madison Square Park, som ligger rett ved siden av, og jeg kan huske at jeg sto på en kran og så at folk kom løpende ut av parken, som i en Godzilla-film. Det føltes som om jeg var usynlig, for jeg var så høyt oppe i luften. Heldigvis var det falsk alarm, men jeg skulle gjerne ha hatt det med i bildet.

Hvordan reagerer folk typisk på bildene dine?

– De fleste som ser bildene mine, går virkelig inn i dem og bruker lang tid på å se nærmere på detaljene. På en kunstmesse i Miami skjedde det noe gøy: En mann pekte på et bilde jeg hadde tatt av Times Square og sa til kona: « Se, kjære, det er bygningen vår. » Overrasket spurte jeg om de bodde i bygningen, og han svarte: « Nei, nei, det er jeg som eier bygningen. Jeg vil gjerne kjøpe det bildet. Forresten, har du noen gang fotografert nyttårsaften på Times Square? » Det hadde jeg ikke, for det er ekstremt vanskelig å få tilgang, så han inviterte meg opp på den private takterrassen sin 31. desem

ber, og nå henger det bildet hjemme hos ham, sier Stephen.

Hvordan har arbeidet ditt utviklet seg opp gjennom årene?

– I begynnelsen foretrakk jeg å bruke velkjente landemerker rundt omkring i verden, men senere er jeg blitt veldig engasjert i konsekvensene klimaendringene har for naturen. Det begynte med det bildet jeg tok av dyrene i Tanzania. Det forandret meg som menneske.

Planen var å fotografere vannhull i Serengeti under den årlige migrasjonen, hvor flere millioner gnuer, sebraer, gaseller og antiloper vandrer etter vann og nytt gress. Men da han ankom, hadde området vært utsatt for kraftig tørke i fem uker, så dyrene oppførte seg annerledes enn det de pleide å gjøre.

– Til slutt klarte jeg å finne et vannhull, og mens jeg satt i skjulet mitt observerte jeg hvordan alle disse dyreartene som er vant til å konkurrere om føden, delte vannet mellom seg uten så mye som å knurre mot hverandre. Det etterlot meg med en dyp følelse av at dyreverdenen har en form for kommunikasjon som jeg tror at svært få mennesker forstår, sier han.

Bildet fra Serengeti er derfor også det bildet Stephen er mest stolt av. Siden da har han blant annet fotografert flamingoer i Kenya, kanadatraner i Nebraska og suler i Skottland.

– Å fotografere sulene var en utrolig opplevelse. En av de største koloniene finner man på Bass Rock, som er en bratt og ufremkommelig klippeøy, så jeg satt bokstavelig talt oppå redene deres og prøvde å fokusere, mens hundretusenvis av fugler kretset over meg, skeit på hodet mitt og fløy inn i meg, sier han mens han ler.

Det skjer så mye i bildene dine, at de kan minne om en side i « Hvor er Willy » -bøkene. Er det noen av detaljene du husker bedre enn de andre?

– Når man bruker så mye tid på å observere et sted, som det jeg gjør, så ser man mange forskjellige historier utspille seg. Da jeg fotograferte i Bella Coola, så vi både en hvithodehavørn, en laks som hopper opp av vannet, og en bjørnemor som fanger fisk til ungene sine, sier Stephen.

En annen detalj han liker, er personen som er i ferd med å bli anholdt av politiet i bildet av Santa Monica Pier i California.

– Om dagen går folk rundt med sukkerspinn og ballonger, og det er et kjærestepar som kysser – og på akkurat samme sted, åtte timer senere, er det så en person som får på håndjern av politiet. Det er fantastisk hva som kommer til deg,

hvis du er åpen og gir deg selv tid til å observere.

Kulminasjonen av ti år med jobbing – boken om fotoprosjektet ditt – kom nettopp ut. Hva vil skje nå?

– Jeg fortsetter med prosjektet, men på lavere bluss, så jeg også har tid til andre oppdrag, forteller Stephen.

Alt tyder på at han har det travelt. Ved siden av fotoprosjektet har han tatt bildene til plakatene for den nyeste sesongen av Netflix-serien « Stranger Things » samt regissert en dokumentarfilm som snart kommer på kino i USA. Det betyr imidlertid ikke at « Day to Night » har stått stille på noen som helst måte.

– Nylig var jeg på Island, og i kveld flyr jeg til Grønland for å lage et bilde som menneskeliggjør hva som skjer med den smeltende innlandsisen. Akkurat nå er det 24 timer med dagslys, så det blir det første « Day to Night » -bildet uten natt, sier Stephen begeistret.

ET BIBELSK ØYEBLIKK Stephen ble for alvor opptatt av klimaendringene etter turen til Serengeti i Tanzania. Flere fotografer har beskrevet bildet av de mange forskjellige dyrene som deler det begrensede vannet, som «nærmest bibelsk».

SOM DAG OG NATT Høybanen The Highline i New York hadde en dualitet som Stephen var likte svært godt, og det var ønsket om å fotografere den som startet «Day to Night».

BJØRNEPARADIS På en god dag kan man se opptil ti bjørner i elvedalen Bella Coola i Canada. Ifølge Stephen så han og assistenten litt flere, men en del av bjørnene i dette bildet viste seg flere ganger.

UT I DET BLÅ Et av Stephens seneste bilder er tatt ved Den blå lagune på Island, og heldigvis for ham viste nordlyset seg på himmelen i løpet av timene han fotograferte der.

ET EKSTRALAG For Stephen betød det mye å få lov til å fotografere Flatironbygningen på tiårsdagen for angrepet på World Trade Center. Det ga historien et mer meningsfylt lag.

TOGREISE I TID Stephens yndlings detalj med bildet fra Amsterdam er hvordan trikken beveger seg gjennom tiden og blir mer utydelig etter hvert som det blir natt.

Fordyp deg i detaljene med Stephens nye bok. Den kan kjøpes på taschen.com.

KAOS I SULEREDET I 24 timer satt Stephen på den skotske øya Bass Rock og fotograferte suler, og lyden fra hundretusener av skrattende fugler står fortsatt helt klart i hukommelsen.

SOL, STRAND OG ANHOLDELSE Fra en kran kunne Stephen observere hele strandpromenaden i Santa Monica, og han var dypt fascinert av alt som skjedde i løpet av 18 timer – for eksempel anholdelsen som utspiller seg til venstre for midten av bildet.