Helt innpå en rovfugl

For noen uker siden fikk j egen av de største opplevelsene fra tiden min bak et kamera. Det var i et fotoskjul i en regnvåt skog i Flatanger i Trøndelag, hvor jeg hadde hørt at det var muligheter for å se hønsehauken. De færreste har sett den elegante fasandreperen, for den holder seg gjerne gjemt i skogen, og da jeg hadde sittet helt alene fra før soloppgang til klokken 11 uten å se snurten av en rovfugl, begynte jeg så smått å tvile. Klokken 11.06 så jeg plutselig to gule føtter oppe i et tre på omtrent 25 meters avstand. Lyset var grått og dunkelt, men jeg var ikke i tvil. Hønsehauken hadde landet. Umiddelbart fikk jeg høy puls og fortet meg å ta et bilde, for jeg fryktet at den raskt ville fly videre. Det hadde jeg ikke trengt. Etter noen få sekunder fløy den bort til et oppsett dekket av mose, der eieren av skjulet hadde lagt fram fersk kylling. I en time og 27 minutter satt den karismatiske rovfuglen med de lysende oransje øynene og spiste og lyttet og speidet bare ti meter unna meg. For selv om den er høyt oppe i næringskjeden, er den alltid på vakt. Jeg tok 1300 bilder og filmet en håndfull videoklipp mens blodet bruset, og jeg justerte brennvidde, lukkertider, filformater, ISO-verdi og fokusområder i det sparsommelige lyset. Så tilgi meg hvis jeg skriver en begeistret artikkel om opplevelsene mine fra dagen til et kommende nummer. Jeg klarer neppe å la være.