Intervju: Jonas Rask

Med et suverent blikk for det som skjer rundt seg er han blitt en av Nordens beste gatefotografer, men ikke nok med det – han har også gjort inntrykk på maktens korridorer i Tokyo i så stor grad at han har innflytelse på kameraene som kommer i salg. Vi møtte Jonas Rask i den japanske hovedstaden, som er et av hans absolutte favorittsteder for fotografering.

Man trenger ikke søke særlig lenge etter Fujifilms kameraer på internett før Jonas Rasks navn, og ikke minst de flotte bildene hans, begynner å dukke opp. Siden 2014 har han vært Fujifilm-ambassadør, og det betyr ikke bare at han promoterer kamerautstyret til selskapet og deltar på arrangementer som Fujifilm står for. De betror ham nemlig også med en oppgave som krever hemmelighetskremmeri og gjør at det innimellom dukker opp bud med fortrolige pakker fra Tokyo i en villavei sør for Aarhus i Danmark.

Det er også i den japanske hovedstaden vi møter Jonas. Fujifilm har invitert oss til Tokyo og lanseringen av et nytt kamera, og underveis er vi på en heldags fototur der Jonas Rask er med. Og nettopp Tokyo er en drømmedestinasjon for en gatefotograf som ham.

– Det er jo en ekstrem metropol som også er fremmed. Den er skikkelig, ren og pen, men samtidig er den ikke så striglet som hjemme. Det er mer futt og fart, og det skjer mye mer, og byen kommer virkelig til live etter mørkets frembrudd med farger, kontraster, neon og mange linjer og streker, forteller Jonas Rask, da vi en stund etter turen til Japan har satt av tid til en lengre prat.

I løpet av heldagsturen vår i Japan innser vi hvorfor han er blitt en så god fotograf. Det første som slår oss er, at han fotograferer konstant.

– To ganger på de siste fem årene har jeg prøvd å reise uten et kamera. Det er et mantra jeg har, å ha et kamera på meg – alltid, sier fotografen, som har en evne til å se noe spennende i omgivelsene som vi andre bare går glipp av på turen.

– Det som fanger blikket mitt, er mønstre og grafiske teksturer. Det kan komme fra konturer som spiller sammen. Det kan være lys eller farger som spiller sammen. Jeg ser mønstre overalt. Det er det jeg ser etter helt ubevisst når jeg er ute, og fordi jeg har tilbrakt så mange timer på gaten som det jeg har, gjør jeg det instinktivt. Jeg kan ikke forklare hvor jeg ser disse tingene. Når jeg arranger workshops, er det ofte noen som spør: « Hvordan så

du det der? » Men hjernen min fokuserer på mønstre, og den ser disse bitte, bitte små detaljene som veldig mange har en tendens til å gå forbi, og det tror jeg den gjør fordi jeg alltid går med kameraet i hånden, sier han mens han sitter i legeklinikken sin etter å ha sendt dagens siste pasient ut døren. Rask ser ikke ut som en typisk doktor der han sitter, i en spraglete skjorte med sitt glade ansikt, runde briller og rødlige, viltre hår og forteller begeistret om bijobben sin.

Mindre ventetid i storbyen

Som gatefotograf handler det om å kunne forutse og generelt se det riktige øyeblikket ute på gaten.

– Ofte ser jeg et element utfolde seg, og så venter jeg på at den riktige personen skal komme forbi. Det kan godt gå

TO GANGER PÅ P DE FEM SISTE ÅRENE HAR JEG PRØVD Å REISE UTEN ET KAMERA.

veldig mange mennesker igjennom, og noen ganger oppstår det med én gang, sier Jonas Rask, som også forteller at en av fordelene med å fotografere i en storby som Tokyo er at det er så mange mennesker der. I Aarhus, som ligger nær hjemmet hans, kan man derimot bli nødt til å vente veldig lenge.

– Ved Shinjuku Station i Tokyo så jeg en oransje bakgrunn med mange trekanter på. Jeg visste det kunne brukes til noe, så jeg ventet på at den riktige situasjonen skulle oppstå. Det gikk mange mennesker forbi, så jeg måtte også vente på at det ikke var for mange personer i motivet. Jeg ville ha et par ben i forgrunnen, som dannet en trekant. Jeg tok kanskje 20 bilder, og jeg visste at det satt da kvinnen kom inn i bildet med paraplyen sin, som også danner en trekant, forteller han om det store bildet på forrige side.

Under turen vår med ham i Japan bemerker vi at han på ingen måte prøver å skjule hva han holder på med, selv om han tar bilder av fremmede på gaten eller i et storsenter. Vi andre holder oss tilbake, men Jonas knipser løs uten å nøle.

– Jeg vil skille ut folk i bildene mine, så jeg bare har ett enkeltindivid i rammen min. Det må i hvert fall være noe som helt gir et klart signal om at det bare er det individet det handler om, forteller han.

– De bildene som sier meg noe selv, er de som har en estetikk i seg, og hvor jeg tenker at jeg godt kunne hatt det hengende på veggen min. Man henger ikke bare opp et bilde av en fremmed på veggen sin. Så ofte ender jeg opp med i noe grafisk, hvor det er noe med en silhuett man ikke kan koble til en bestemt person. Du kan ikke se hvem folk er, men likevel gir det et bilde av liv i selve rammen. Jeg er ikke redd for å gå tett på, sier han. Én gang gikk det imidlertid galt.

– Jeg hadde en situasjon i København – en kjip misforståelse. På Strøget så jeg en kvinne stå bøyd over en barnevogn, så hun og barnevognen dannet en firkant sammen. Jeg så det grafiske elementet i firkanten og syntes at det var spennende, og jeg tok et bilde og gikk videre. Så merket jeg plutselig at jeg fikk et eller annet i nakken. Det var kebab eller noe sånt. Og akkurat idet jeg ser opp, får jeg et spark bak på fotobagen min. Der var det en kar som åpenbart var kjæresten til kvinnen eller noe sånt, som bare skriker til meg: « Du tar da ikke bare et bilde av en ammende kvinne, din syke jævel! » Så hun sto tydeligvis og ammet ned i barnevognen. Du kan ikke engang se det på bildet. Jeg kunne ikke se det. Og det var på ingen måte intensjonen, men det var bare en irriterende misforståelse. Grensen mellom når man er en sniker, og når man er gatefotograf, den er virkelig hårfin, sier Jonas med et smil.

– Mange tror at gatefotografer er noen sky typer som fyker rundt og gjemmer seg bak kameraene i smug, men faktisk

er noe av det jeg nyter aller mest ved å være på gaten, noen av de samtalene man får. Ofte tar jeg et bilde, og så går jeg bort og forteller at jeg er gatefotograf, og at jeg nettopp har tatt et bilde av vedkommende. Det ender ofte opp med en prat. Så man må ikke være så sky. Man må ikke synes at man gjør noe galt, for det gjør man egentlig ikke.

På nye tanker i Tokyo

For Jonas er det å spørre seg om han ville ha hatt et slik bilde av seg selv liggende på internett, en god kodeks å følge når han fotograferer fremmede. Men kodeksen kan også endre seg. Det opplevde han i Tokyo, som han har besøkt to ganger.

Stilen hans med å bruke en lang lukkertid og b lits, hvor han går helt innpå fremmede på gaten, støter nemlig sammen med den japanske høfligheten.

– Stilen gir inntrykk av at denne byen er sinnssykt travel og at alle japanere har det sinnssykt travelt. Det har de også, så det er det jeg vil få fram. Men det krever at man er skikkelig uforskammet, og i Japan er man ekstra uforskammet. Japanerne er jo veldig høflige. De kunne aldri ha funnet på å si noe til deg. Så man kommer inn på territoriet deres og bryter høflighetskodeksen. Den første gangen jeg gjorde det, var jeg i ekstase over å være i den byen. Den andre gangen gjorde jeg det bare én ettermiddag, for jeg fikk en følelse av at jeg bare prøvde å stille ut noen som i bunn og grunn syntes det er utrolig ubehagelig. Jeg brøt noe som ligger så dypt i dem kulturelt. Så derfor sluttet jeg med det, forteller han.

Av samme grunn fotograferer han for eksempel ikke hjemløse. På et bilde som det på neste side som er fra den første turen hans til Tokyo, der en mann sover på en benk i metroen, var det ikke personen som tiltrakk seg oppmerksomheten til Jonas Rask, men fargene. Det var den lysebrune metrobakgrunnen og mannens lysebrune klær, som Jonas understreket ved å bruke blits og gi bildebehandling i 1970-tallsstil. Selv om man umiddelbart skulle tro at mannen var full, satt han bare og sov, noe som ikke er et uvanlig syn i Tokyo.

Samarbeidet med Fujifilm har gjort det langt enklere for ham å reise til den japanske hovedstaden. Folkene hos Fujifilm har nemlig blitt så begeistret for bildene hans at han av og til blir invitert til viktige møter på hovedkontoret, men fotointeressen begynte mer beskjedent.

Lenge hadde han hatt et lite kompaktkamera, men i 2008, da han fikk sitt første barn, ga faren til Jonas ham et speilreflekskamera. Han oppdaget at han nå også kunne ta gode bilder om natten, men først da han kjøpte kompaktkameraet Fujifilm FinePix X100 i 2011 ble han virkelig hektet. Det tok ikke mye plass og kunne ta bilder i speilreflekskvalitet, og han hadde det med overalt.

I møte med sjefen

Derfra gikk det unna, og senere kjøpte Jonas et speilløst Fujifilm-systemkamera, og Fujifilms representant i Danmark fikk øynene opp for talentet hans og fikk ham om bord som ambassadør i 2014. Et par år senere lanserte de kompaktkameraet X70, og siden det blant annet var rettet mot gatefotografer, fikk Jonas det i hendene flere måneder før lanseringen.

– Plutselig snakket jeg én til én med utviklingssjefen. Det var første gang de prøvde seg på en berøringsskjerm. På det tidspunktet kunne man dobbelttrykke for å zoome inn, men man kunne ikke flytte seg rundt eller sveipe eller noe, så jeg spurte om hvorfor det ikke fungerte som på en iPhone. Det endte med å komme i det ferdige produktet, så det var jo utrolig kult, for det var ikke planen til å begynne med. Da fikk jeg en følelse av at de lytter til det jeg sier til dem. Og jeg synes fortsatt at det er helt rått og veldig privilegert å få lov til å fôre dem med informasjon som de også faktisk tar seriøst, sier Jonas Rask til oss.

På bloggen sin skrev Jonas anmeldelser av kameraene, og han tok ikke bare bilder med dem, men også av dem.

– I 2016 bestemte Fujifilm seg for å redesigne hjemmesiden sin, og de ville at jeg skulle fotografere alle produktene deres i min stil til hjemmesiden. Så de sendte hele porteføljen til Danmark. Det var små dingser, trådutløsere, blitser og alt mulig. Etter dette visste alle der borte i Tokyo hvem jeg var, sier han.

Og det er også grunnen til at et personlig bud av og til kommer med hemmelige pakker til en enebolig sør for Aarhus.

– Hver eneste gang de har lansert et nytt produkt, har jeg hatt det i hendene før det, fordi det blir sendt den lange veien til Danmark for å bli fotografert hjemme hos meg først, sier den glade rødhårede legen og ler.

... MANGE TROR AT GATEFOTOGRAFERER NOEN SKY TYPER SOM FYKER RUNDT OG GJEMMER SEG BAK KAMERAENE I SMUG ...

LYS I GATEN Jonas hadde akkurat gått ut av en av Tokyos karakteristiske taxier, da han stilte seg på gaten og tok et bilde av den mot Shinjuku-området.

VARME OG KULDE Dette bildet er tatt ute fra gaten foran en av Tokyos små restauranter, hvor Jonas ble fanget av de røde og blå tonene fra lyset bak det gjennomsiktige forhenget.

TREKANTET Jonas tok rundt 20 bilder før han fikk det riktige i boks, her foran en travel stasjon i bydelen Shinjuku. Han hadde sett de trekantede mønstrene på stasjonveggen og ventet på at de som passerte, skapte flere trekanter.

VESTEN I ØSTEN Jonas bet seg blant annet merke i kontrastene i det svært vestlige «Hamburger»-skiltet og det japanske skiltet på lyktestolpen. Så sto han med øyet mot søkeren og ventet på at en person skulle komme forbi.

NEONRØYK Bildet er tatt på en restaurant, og det sitter rundt 30 personer til høyre for denne mannen. Jonas er elsker måten den hvite neonstripen og det oransje skiltet speiler sigaretten og gløden fra den.

EN LUR I UNDERGRUNNEN I Tokyo ser man ofte folk som sitter og sover fordi de jobber så mye. Denne mannen satt på en T-banestasjon om ettermiddagen, og Jonas ble betatt av fargene som fikk ham til å tenke på 1970-tallet og DDR.

ENKEL JUSTERING Jonas har brukt mye tid på å finne fram til stilen sin – også i bildebehandlingen. Han bruker Capture One og Lightroom og har laget noen forhåndsinnstillinger han bruker som utgangspunkt, så det går fort å justere.