Nordens paradis for fotografer
Lenge har vi i redaksjonen lyttet til fotograffortellinger om fantastiske landskap langt mot nord. I sommer gjorde vi drømmen til virkelighet og tok den flotte turen til Lofoten
med mye kamerautstyr. Turen overgikk de allerede svært høye forventningene våre.
Det var den tiden på sommeren da midnattssolen strålte 300 kilometer nord for Polarsirkelen, og mulighetene for oss hobbyfotografer virket uendelige. Sommerferien skulle brukes på en tur til Lofoten med mye av fotografering og opplevelser på veien opp dit gjennom de vakre landskapene. Vi valgte nemlig å kjøre dit med bil, og selv om det er 1600 km fra Oslo til Svolvær – og like langt den andre veien – angret vi ikke et sekund.
Allerede i Lillehammer hadde vi mange by- og landskapsbilder i boks, og reisen nordover bød også på vakre steder som Dovrefjell, Trondheim, Polarsirkelen, Saltfjellet, Bodø og Narvik, for bare å nevne noen få.
Vi var heldige med været, for etter en grå og fuktig innledning ble midten av juli fantastisk med 20 varmegrader og blå himmel, noe man ikke regner med på disse kanter. Vi hadde også flaks med innkvarteringen. På veien opp dit booket vi en rorbu ved Kabelvåg, litt utenfor Svolvær, på nett. Opprinnelig var rorbuene små trehytter ved vannet som fiskerne bodde i, men i dag er det også komfortable rekkehus over to etasjer med alle bekvemmeligheter. Vi fikk en fantastisk plassering rett ved vannet ved foten av det vakre landskapet rundt oss, så de tre nettene vi hadde bestilt på forhånd, ble raskt utvidet til fem.
Kort tid etter ankomst i flott vær kjørte vi til Henningsvær, for tettstedets spektakulære fotballbane sto høyt på listen over motiver vi måtte utforske og foreviges med den medbrakte kameradronen vår, mens været og lyset var godt. Turen til Henningsvær bød på landskap som ga oss følelsen av å være med i filmen « Jurassic Park » , og på det siste stykket kjører man med vakre fjell på den ene siden og havet på den andre.
Fotballbanen ved Henningsvær er et fantastisk eksempel på hvordan en drone kan gi helt nye muligheter. Når man står nede på kunstgresset, ligner den på mange andre fotballbaner, men når man får dronen i luften, åpenbarer det fantastiske landskapet seg rundt selve banen. Området er sannsynligvis et av de mest dronebesøkte i hele Lofoten, og vi kunne også høre at en annen drone var oppe i luften, så vi ventet med å sende opp vår, og i mellomtiden ble lyset bare varmere og mykere. Vi fikk tatt nesten 100 bilder fra forskjellige vinkler og tok også bildeserier med auto bracketing. Deretter satte vi sammen de fem likt komponerte bildene i Lightroom for å få så mange detaljer som mulig i høylys og skygger.
Fotostopp hvert femte minutt
På grunn av den lange turen til Lofoten hadde vi ikke så lyst til å kjøre mye bil neste dag, så vi utforsket Svolvær til fots. Tettstedet byr på flere havner, smågater
med butikkboder, hyggelige hoteller bygget i tre og ikke minst Svolværgeita, som er to 150 meter høye klippetopper som ligner på geitehorn. Her klatrer de fryktløse opp, og er man skikkelig modig, hopper man fra det ene hornet til det andre. Imidlertid gikk ambisjonene våre i fotografisk retning, så igjen sendte vi opp dronen og fotograferte og filmet på god avstand fra to klatrere på vei mot toppen.
På den tredje dagen var lysten til å utforske øya så stor at vi igjen satte oss inn i bilen. Det er 130 kilometer fra Svolvær og ut til det siste fiskeværet på øyene lengst mot vest. Passende nok heter endestasjonen Å, og kjører man turen i ett strekk på de utmerkede, men lettere svingete veiene tar det rundt to og en halv time. Kjører man den samme turen med bilen full av kamerautstyr, tar turen seks timer, det kan vi si av egen erfaring. Fra morgenen av lå skyene mange steder så lavt at det ga landskapene en ekstra dimensjon, og mange steder måtte vi gå ut av bilen hvert femte minutt og ta bilder.
På vei mot Å må man ikke gå glipp av det lille tettstedet og fiskeværet Reine, og rett før den får man mulighet til å fotografere et av Lofotens mest karakteristiske bebyggelser på lille Sakrisøya. Her ligger de røde trehusene ved vann og fjell, og går man ut på broen, der hovedveien E10 fører biler og gående over vannet, får man en perfekt vinkel. Også de vakre strendene på øyene er verdt et besøk eller to. Vi kan varmt anbefale Haukland og Rørvik, som rakk å besøke selv. Her får man hvit sandstrand og turkisblått vann. Også stranden ved Uttakleiv har er kjent for å være svært fotogen.
Svett i panna
Man må heller ikke gå glipp av en tur i høyden, hvis fysikken tillater det. Lofoten er fullt av flotte fotturer, og går man opp i fjellet, er belønningen høy puls, svette i panna og helt utrolige motiver.
På rorbu-hotellet vårt spurte vi resepsjonisten om muligheter for en god og ikke altfor tøff fjellvandring. Hun sendte oss i retning av et av de mange utkikkspunktene i nærheten av Svolvær og fortalte oss at turen ikke var for tøff og kunne tas på en time. Hun hadde
rett i det siste. Det tok oss 55 minutter å gå opp dit, men det var veldig bratt og på et underlag av store steiner og løs jord. Helt gjennomvåte av svette og litt stolte over fotturen ble vi belønnet med en suveren utsikt over Svolvær på den ene siden, Kabelvåg på den andre, og havet i midten. Vi hadde med et 360graderskamera som kom til nytte på toppen, så vi kunne filme hele scenariet, og dronen vår ble sendt opp for å ta en automatisk rundflyging med oss helt i midten slik at hele landskapet rundt oss ble med. Du kan se den i Fordelssonen.
Ingen havørner i sikte
Oppholdet på de fotogene øyene bød blant annet også på et besøk i Hov, der Lofotens eneste golfbane er plassert. Rett ved siden av hullene i det finklippede gresset fant vi noe mer interessant i form av nok et fjell som måtte bestiges. Igjen måtte det hardt arbeid til for å komme seg til toppen med kamerautstyret vårt på ryggen, og da vi kom oss opp dit, mistet vi pusten enda mer da vi så to tenåringsjenter som hadde satt seg ut på en altfor ytterlig avsats for å ta forrykende selfier. Vi ble værende på tryggere grunn og tok bilder av landskapet som gang på gang fikk oss til å måpe.
Vi ble ikke riktig så begeistret mot slutten av oppholdet. Vi hadde bestilt en såkalt havørnsafari, hvor man legger fra kai i Svolvær og drar ut i Trollfjorden, som er en av de mest fotogene fjordene i området, med bratte klippesider og fosser ned mot den smale fjorden. Med en 70–200 mm på kameraet vårt med APS-C-bildebrikke hadde vi det som tilsvarte 300 millimeter, så vi var klare for å møte de praktfulle ørnene. Etter en times tid gjorde guiden oss oppmerksom på at der ikke var mange ørner denne formiddagen, og vi tenkte at dette sikkert var det vanlige trikset for å gjøre oss turister klare og årvåkne. Etter to timer satte båten kurs tilbake mot Svolvær, og vi måtte bare innse at turen til 900 kroner pr. person ikke bød på så mye som snurten av en havørn. Man kan ikke kontrollere naturen, det vet vi selvfølgelig godt, men vel inne på land igjen var vi likevel litt skuffet da vi pakket telen vår ned i ryggsekken igjen.
Dette endret likevel ikke på noen måte på at det å besøke Lofoten var en fantastisk opplevelse som vi gjerne gjentar så fort som mulig. Vi endte opp med mer enn 3000 bilder fra de vakre øyene, og alle med interesse for fotografering, natur og landskap bør besøke området.