I dag er jeg bare trist
Politiet hentet Daniel på fredag, det var tre av dem som kom, for å føre den unge gutten til Trandum for videre utsendelse til Afghanistan.
Han får ikke lenger lov til å være i Norge, ikke delta på våre gudstjenester og samlinger i Frikirken. Jeg kommer ikke lenger til å møte den blide, hyggelige gutten som alltid rakte hånda ut for å hilse, og som alltid hadde dette varme smilet. Jeg kjenner på en dyp sorg.
Egentlig burde jeg vært glad i dag.
Kjære Kong Harald, du feirer år, gratulerer, du betyr mye for meg og som borger av ditt rike vil jeg hylle deg. Det er bare det at jeg får ikke til å være så glad som jeg burde.
Tanken på Daniel og det som har skjedd uroer meg. Han ble ikke trodd.
Lyder, min gode venn, blir ikke trodd, pastor Arvid blir ikke trodd, heller ikke vår tidligere nasjonale leder Arnfinn Løyning.
Tilbake i Vennesla sitter en hel menighet på flere hundre mennesker som tok Daniel og de andre guttene fra Afganistan inn i fellesskapet i fjor sommer. De kom fra Hove ved Arendal og skulle nå bo hos oss i Venn- esla. Venner i Arendal fulgte dem hit og sa vi måtte ta oss av dem.
De hadde begynt å gå i kirke og ville gjerne bli kjent med Jesus og kristen tro. Guttene ble med på Alpha-kurs, de gikk til ukentlig undervisning hos pastor Arvid, vi tolket og forklarte så godt vi kunne. De kom til møter og gudstjenester mer trofast enn de fleste av oss andre.
De ville gjerne bli døpt, de ville markere at de nå hadde tatt imot Jesus, at de tilhørte han med sitt liv.
Vi lot det skje. Hvorfor skulle vi ikke det ? Det er jo dette «budskapet» jeg som kristen formidler: En gudsåpenbaring gjennom en Jesus som sier: Kom, for alt er ferdig, det kreves ingenting, her er plass for alle.
Daniel ønsket å bli hos oss. Han ble sendt ut av Afghanistan av sin familie for å berge livet. Han kom til oss som en redd tenåring, alene og med en trist fortid. Jeg mener vi gjorde som våre myndigheter ber oss om, vi inkluderte.
Jeg hører deg bruke det ordet, Sylvi. Vi må bli gode på in- kludering.
Ja, i Vennesla prøver vi på det, både i offentlig og privat regi. Min menighet har tatt del i dette, det er nytt for oss og vi kan bli mye bedre. Det var ikke nok, vi blir ikke trodd.
Det kjenner jeg en dyp uro for.
En grunnholdning for meg er tillit, tillit til medmennesker og landet mitt. Tillit til myndigheter, stat og kommune. Jeg vil at dere skal kunne stole på meg, og jeg ønsker å stole på dere.
Du er alt for naiv og godtroende, vil noen si. Der har vi det igjen, denne snillismen, dette godhetstyranniet. «Ut med alle som ikke har noe her å gjøre».
For en tid siden las jeg Marte Michelets bok om depurtasjonen av norske jøder under krigen. Jeg vet at dette blir en gal sammenlikning, tilgi meg for det, men i mitt indre ser jeg norsk politi banke hardt på dører, gjerne om natta, harde ord, bli med, du/dere skal et sted.
Systemet har bestemt det, protester er nyttesløst, dere er uønsket.
Jeg er urolig.
❞ Han kom til oss som en redd tenåring, alene og med en trist fortid.