Tid for å snakke om Europa
25. mars 1957 valgte seks europeiske land å gi fra seg suverenitet til fordel for tett samarbeid. Det skal vi være glade for, men nå må vi se fremover.
Gjennom de 60 årene som har gått har stadig flere europeere fått tatt del i en gullalder uten sidestykke i historien. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom, grunnleggende demokratiske rettigheter er en selvfølge og storkrig i Europa er utenkelig. Det skal EU ha en stor del av æren for, og 60-årsdag er en fin anledning til å stolt se tilbake på alt det EU har betydd for Europa og europeere. Men tilbakeskuing løser ikke dagens utfordringer.
Det siste tiåret har kriser overskygget det positive EU har oppnådd. Arbeidsledigheten, særlig blant unge, er i mange land skyhøy, handlekraft var mangelvare da migrasjonskrisen stod på som verst og den demokratiske legitimiteten svekkes av indre uro.
Samtidig har EU fått rollen som syndebukken man peker på når upopulære beslutninger tas, nærmest uansett hva det måtte være. Hva som er et nasjonalt anliggende og hva EU har myndighet til å gjøre, er for de fleste uklart, noe EU får svi for. Dette skyldes i stor grad EUS medlemsland og politikere som ikke tar ansvar.
Det er også fort gjort å glemme at det som kommer ut av EU er resultatet av at 28 land sitter sammen rundt bordet, der de må gi for å kunne ta, før de gjerne ender med et kompromiss alle er mer eller mindre fornøyd med. Det tar tid, er lite spennende og kan enkelte gan- ger være vanskelig å forsvare på hjemmebane. Da er det fristende å legge skylden på et ansiktsløst EU.
Med krisene og fingerpekingen har EUS popularitet naturlig nok dalt. I flere europeiske land er politikerforakten stor og mistroen til styringsorganer dyp. Da sitter populistiske partier igjen som vinnerne. De tar tak i enkeltsakene etablerte partier ikke har løst tilfredsstillende. De snakker klart og tyde- lig og de tilbyr forlokkende løsninger på problemer mange er bekymret for. Deres mål er at fremtiden skal tilhøre nasjonalstaten, for å komme dit må EU bort.
Vi som tror på samarbeid har en jobb å gjøre. Vi kan ikke fortsette som før og regne med at alt vil gå bra til slutt. Brexit og Trump er eksempler på at det motsatte skjer. Heldigvis kan det se ut til at det kan komme en reaksjon på valgene i Storbritannia og USA.
Motstanden mot høyrepopulismen i Nederland og Tyskland synes å øke. Stemningen i Frankrike kan ennå være vanskelig å vurdere. Det vil kreves engasjement og handlekraft fra de «gamle» politiske partier og politikere å demme opp for «mitt land først» budskapet. Og for alle oss «europeere» som tror på samarbeid i stedet for konfrontasjon, blir det ekstra viktig å heve stemmen og si klart ifra.
Åpenbart nok vil det være avgjørende at retningen EU tar er basert på folkets ønsker. Videre må EU ha de redskapene som trengs for å håndtere de oppgavene de får, uavhengig av om det er mer eller mindre enn hva som er tilfellet i dag. Kun da kan resultatene matche forventningene. Disse tingene burde være unødvendig å nevne, men det er dessverre slik at det i for stor grad har blitt oversett.
Også norske politikere må kjenne sin besøkelsestid. De må ta del i diskusjonen om Europas og EUS fremtid, og ikke minst hvilken rolle Norge skal ha. I dag er det, med noen ytterst få hederlige unntak, kun politikere fra Nei-partier som åpent snakker om EU i Norge. Det er en enorm ansvarsfraskrivelse at politikere som tror på europeisk samarbeid ikke tør å stå for det offentlig. Vi påvirkes i så stor grad av det som skjer i EU, på godt og vondt, at de burde føle det som en plikt å være med på å utforme fremtidens Europa. Passiviteten som har rådet siden folkeavstemning i 1994 er svært lite konstruktiv.
For å få til nødvendig kursendring trengs visjonære og modige politikere. De som tenker lengre frem i tid enn til neste valg, slik Konrad Adenauer, Robert Schumann, Jean Monnet, Alterio Spinelli og PaulHenri Spaak gjorde for over 60 år siden. De la egeninteresser til side og valgte å trekke i samme retning, til det beste for Europa og til det beste for sine land. Disse politikerne burde være til inspirasjon for dagens folkevalgte og velgere når morgendagens Europa skal formes.
❞ Passiviteten som har rådet siden folkeavstemning i 1994 er svært lite konstruktiv.