Venstrepressens omtale
Oslo Symposium har fått sitt sekulære mediegjennombrudd - og en kristenkonservativ, politisk folkebevegelse er blitt synlig for Gud og hvermann.
De har bygd selvtillit og muskler under radaren, og nå skytes det fra hofta fra politiske og religiøse utkikksposter. Lederne posisjonerer seg. Profilene uttaler seg. Kristen-norge diskuterer om Jesus var rød eller blå. Det er venstresidefest i mediene. Snurtne kristensosialister, liberale teologer og selvbestaltede redaktører rører seg urolig i sine ideologiske bur. Den liberale, opplyste, venstreorienterte samfunnsmodellen skal forsvares. Stemplingsteknikkene og adjektivene sitter løst. Debatten drypper av nedlatenhet og skjærer falskt i politisk korrekte toner. Det er flokkmentalitet med lav refleksjonsevne, mot en innbilt fiende.
I et av verdens mest sekulariserte og religionsfiendtlige samfunn, avsløres en religiøst analfabet presse med en hjelpeløs mangel på kunnskap til å stille relevante spørsmål. Totalt overrasket og uforstående til tro som politisk drivkraft. Ubevisste journalister med uavklart ideologisk ståsted, evner ikke å undersøke arrangørens visjon og talernes resonnementer til endes. Den tabloide og overfladiske debattkulturen viser seg som et ubrukelig redskap for å demontere og undersøke de store temaene og komplekse spørsmålene.
Kristenkonservative stemples som fundamentalistiske og kontroversielle
Usikkerheten griper til hersketeknikker som kan utløse applaus fra sine egne. Gamle, venstrevridde hannkatter latterliggjør arrangementet, håner Gudstroen, flirer av foldede hender, tviler på troendes politiske dømmekraft, dømmer Gudsbilder, ignorerer impulser og avviser relevans. Med nedlatende ordbruk forsøker de effektivt å skyve en hel folkebevegelse ut av debattflatene, i stedet for å formidle hva den står for. Det er et stjerneeksempel på hvorfor venstresidepolitiske mainstreammedier i disse dager må lage kampanjer for å bedyre sin «objektivitet» overfor en befolkning som ikke lengre har tillit til journalister. Kristenkonservative stemples som fundamentalistiske og kontroversielle, mens liberale særinteresser og promillegrupper på venstresiden slipper unna kritiske spørsmål.
Det viser en historieløs mangel på forståelse av kristendommen som premiss for fremveksten av det frie Vesten, og hvordan vår kristne kulturarv fortsatt preger en vesentlig del av det norske, politiske landskapet, hvor konservatismen bygger direkte på bibelske prinsipper.
Sekulariseringsprosessen de siste to hundre år fjernet kristendommens dominans, men samfunnets verdier stemte overens frem til 1960-tallet. De siste tiårene har fremvoksende kulturradikale og liberale ideer og politiske seire drevet kristne til taushet.
500.000 nordmenn oppgir likevel i undersøkelse at de har et kristent livssyn. Disse er like mangfoldige som ikke-kristne, og spredd langs hele den politiske aksen fordi politikk er komplekst og de stemmer på saker de har fått øynene opp for. Det kristne, konservative verdisyn har ifølge forskning resonans i langt bredere deler av befolkningen, både blant ikke-troende og annerledestroende.
Oslo Symposium er en ny mobilisering av den en gang så mektige folkebevegelsen. Visjonen er en verdikonservativ politisk samling på høyresiden, og målet et borgerlig valgresultat som kan sikre individet frihet til å velge løsninger for eget liv. Publikum er fra en rekke ulike trossamfunn. Talerne er kristne og ikke-kristne, ukjente enkeltpersoner med én hjertesak, ledende ideologiske stemmer, toppolitikere og utenlandske gjester med utenfraperspektiver.
Fellesnevneren er en forståelse for de grunnleggende verdier som må danne fundamentet i et samfunn som skal være fritt og trygt for alle. Utgangspunktet er den kristne respekten for individet og erkjennelsen av mangfoldet i skaperverket, med et påfølgende ønske om rom for å utvikle sitt gudeskapte potensiale. Da blir rett forhold mellom stat og individ avgjørende. Ønsket er å flytte makten og ressursene ned og ut, og minimere statens oppgave til kun å sikre trygge rammer og frihet for individets utfoldelse. Hadde Akersgaten tatt seg en tur ut av paradigmet sitt, ville de oppdaget at Oslo Symposium er en del av en større samfunnsbevegelse som er lei av sosialistisk detaljstyring og globalistisk overstyring, og ønsker en annen samfunnsmodell med større frihet for alle. E n nasjons evne til å tenke dypt, klart og komplekst, er avhengig av at alle per- spektiver slipper til. Sann informasjon og bred debatt er demokratiets forutsetning. Gudssynet danner menneskesynet og verdisettet til ideologienes politiske standpunkter og løsninger. Når de kristne folder hendene og fyller hjertene med Gudsnærvær og refleksjon, så istandsetter det for politiske meninger. Ingen verdier er verdinøytrale, og også ikketroende tror på noe. Derfor trengs en svær debatt i skarp flombelysning som utfordrer også deres dypeste begrunnelser for hvilket menneskesyn og verdier det norske samfunn skal bygge på i fremtiden. Og hvis du ennå lurer – dette er skrevet av en moderne kvinne som vil trampeklappe Jesus Kristus inn på den politiske scenen i et land som står midt i et etisk jordskred og en multikulturell identitetskrise.