Bibeltolkning og livserfaring
I forlengelsen av den kirkelige strid om vigsel av likekjønnede har vi i Fædrelandsvennen fått en viktig debatt om forholdet mellom bibeltolkning og livserfaring.
Tre av debattantene er kateket Runar Foss Sjåstad på den ene side og António Barbosa da Silva og Bjørn Øyvind Fjeld fra Ansgar-høgskolen på den annen.
I sitt innlegg 8.3 sier Fjeld/ da Silva, at «det er ikke «medmenneskelighet» som skal styre bibeltolkningen.» Og i en liten oppsummering slår de fast: «Det er tolkningen av Bibelen som skal kaste lys over vår livserfaring, ikke omvendt.»
Med dette gjør de to noe til et enten-eller, som jeg mener må være et både-óg.
Bibeltolkning og livserfaring må brytes mot hverandre. I praksis innebærer dette et krevende og nødvendig teologisk arbeid. Uten et slikt arbeid kan vi i viktige etiske spørsmål ende opp med å «tro» på noe, som er annerledes enn det vi vet og har erfart. Kanskje annerledes enn dagens vitenskapelige innsikt. Kanskje på tvers av vår empati og vårt hjertelag. Og sannsynligvis til hinder for gjensidig omsorg og respekt.
Fjeld/da Silva peker med rette på, at det for mange er enklere å ta til seg Paulus´ ord om kjærlighet enn hans formanin- ger i etiske spørsmål. Men vi må huske, at Paulus – han som sa at han så stykkevis og delt - med all sin umistelige og avgjørende forståelse av Jesu person og ord og gjerning, også var et menneske av sin tid. Ikke bare de som feilaktig kalles «liberale teologer», har derfor funnet det nødvendig å tone ned et og annet «Pauli ord».
For eksempel har både samfunnsutvikling og livserfaring gjort det åpenbart for de fleste, at det i vår tid blir urimelig, for ikke å si meningsløst, om kvinner som følge av Paulus’ formaning ikke skulle få tale i forsamlinger - og dermed ikke kunne være prester.
Til og med Normisjon har i dag en kvinnelig generalsekretær!
Denne type nødvendig nytenkning har kirken måttet leve med til alle tider. Fokus og løsninger har skiftet med tid og sted. I vår egen tid har vi hatt en enorm forskningsbasert vekst i kunnskap, som har ført til etisk oppvåkning på mange nye livs- og samfunnsområder. For de bibelske forfattere måtte mye av dette nødvendigvis ligge utenfor synsfeltet.
Men verdens kirker har jobbet intenst med bl a frigjøringsteologi, kvinneteologi, skaperteologi med forvalteransvar for kloden og naturen, teologi om menneskeverd og menneskerettigheter, sosialetikk, yrkesetikk, medisinsk etikk, forsvarsetikk og samlivsetikk - for bare å neve noe.
Blant de «relativt nye etiske oppvåkninger» må vi vel enda en tid regne det faktum, at noen kjenner seg tiltrukket av sitt eget kjønn, og at de på samme måte som heterofile har behov for seksualitet og kjærlighet. Hvem kan nekte dem det? Burde vi ikke heller glede oss over de mange som ønsker kirkens forbønn for et forpliktende fellesskap - tilsvarende det livsvarige ekteskap for mann og kvinne? Når vi med etisk alvor prøver å tolke Bibelen om dette og lignende spørsmål, skulle det bare mangle at vår egen livserfaring og empati skulle være uten relevans eller betydning.
Om så skjer, risikerer vi at resultatet av vår fortolkningskunst mister all relevans og betydning - både innenfor og utenfor kirken. I kirkens viktige arbeid med etiske spørsmål må bibeltolkning og livserfaring derfor brytes mot hverandre!
❞ Blant de «relativt nye etiske oppvåkninger» må vi vel enda en tid regne det faktum, at noen kjenner seg tiltrukket av sitt eget kjønn