Resirkulerte sexscener

EROTISK ROMAN Et sted på grensen

Emilie Edland (pseudonym) Juritzen stemmer seg raskt for at «denne mannen vil jeg ha». I tråd med erotisk kutyme er det selvfølgelig ikke snakk om kjærlighet men om lidenskap. Nicholas West, som sexobjektet heter, er angivelig «et klassisk klisjéeksemplar av typen høy, mørk og kjekk».

Herfra går det egentlig slag i slag. Det er stive peniser, ømme klitoriser, pumping og røffe basketak. Orgasmene og ejakulasjonene vil faktisk ingen ende ta!

Egentlig er «Et sted på grensen» den perfekte historie. Boka inneholder alle elementer som trengs for å fengsle selv en middels engasjert leser. Det er kjærlighet, sjalusi, hevn og begjær. I tillegg er det sjarmerende med blandingen av erotikk og høyere utdannelse, og det som først ser ut til å begynne som en litt for enkel historie om to vakre mennesker som har seg, får heldigvis en twist når Noras nylig ervervede elsker viser seg å være bundet av forpliktelser.

Hvorfor er boka likevel ikke en innertier? Det største problemet er ensformigheten som gjennomsyrer både språket og handlingen. Beskrivelsene som gis er platte og ulidelig klisjéfylte, men mest av alt gjentagende. Sekvenser resirkuleres – alt er «sinnssykt deilig», og «sinnssykt bra», og jeg har ikke tall på hvor mange ganger den kvinnelige hovedpersonen «klynker», mens den mannlige hovedpersonen «brøler», og «pumper dypt inni» henne, mens hun «rister» og «skjelver». Skal man virkelig ikke ha høyere ambisjoner på vegne av et erotisk språk?