Hvordan bygge en samling?
En viktig oppgave for et kunstmuseum er å bygge opp en samling for å bevare og formidle kunsthistorien.
men hvilke prosesser og refleksjoner ligger bak dette arbeidet? En utstilling på Sørlandets Kunstmuseum kan gi noen svar.
Utstillingen «Å bygge en samling» viser kunsthåndverk og tekstilkunst av både regionale og nasjonale utøvere. Den er et resultat av en gave på to millioner fra kunstsamler Nicolai Tangen. Formålet har vært å styrke kunsthåndverket i samlingen. Tittelen er ikke tilfeldig valgt. Den tydeliggjør at gaven både har gitt oss en enestående mulighet til å gjøre et krafttak for kunsthåndverket, men også å reflektere over selve prosessen. Det siste er som regel ikke synlig for publikum.
Da museet ble etablert i 1995, fikk det nemlig et dobbelt mandat: både for billedkunst og kunsthåndverk. En viktig forutsetning var Christianssands Billedgalleri, etablert i 1902. Samlingen av maleri, skulptur og grafikk, bygd opp av byens kunstforening, ble derfor deponert i museet. Helt fra 1970-tallet hadde det vokst frem miljøer innen keramikk, tekstil og smykkekunst i Aust- og Vest-agder, særlig i Risør og Kristiansand. Det nye museet fikk derfor et mandat for å samle og vise kunsthåndverk. Helt fra 1995 har vi, med et relativt beskjedent innkjøpsbudsjett på en halv million årlig, bygd opp en samling med både kunsthåndverk og billedkunst. G aven fra Tangen har gitt oss en anledning til å arbeide konsentrert over tid. Et utgangspunkt har vært en gjennomgang av egen samling og grundig research på kunstfeltet. Hvilke kunsthåndverkere og tekstilkunstnere er allerede representert, og gir disse verkene er oppdatert bilde av den enkeltes kunstnerskap? Hvilke kunstnere bør følges opp med nye innkjøp og hvem er ikke representert? Museet har et ansvar for regionens kunstnere, men kjøper også inn utøvere fra andre deler av landet. Hvilke kunstnere kan her utdype og supplere de tendensene som de regionale utøverne representerer?
Smykkekunstner Lise Schønberg, Kristiansand, er et kjent navn for mange. Helt fra 1996 har vi kjøpt inn verk av henne, men det var likevel nødvendig å supplere med nyere arbeider. Det gjelder både humoristiske lysestaker, satt sammen av alt fra syltetøylokk til gammelt sølv, og et armbånd med tittel Who Cares (UN Millennium Goals), laget av en pakke kondomer, og med referanse til en global Aids-epidemi. En elev av henne, Eva Edwardsen, som med sitt stramme uttrykk står i kontrast til Schønberg, var ikke kjøpt inn tidligere, men ble nå representert. Det samme gjelder en av Norges viktigste smykkekunstere, Sigurd Bronger, med maskinliknende «bæreinstrumenter» for henholdsvis sin mors siste gallestein og et strutseegg, og norsk-britiske Anna Talbots fabulerende smykker/objekter med referanser til populærkulturen. Slikt sett er feltet nå representert med fire ulike tilnærminger som tematiserer smykket som estetisk objekt, dets uttrykkspo- tensiale og diskusjon rundt bruk. O gså på tekstilfeltet er samlingen supplert med viktige verk. Det gjelder Elisabeth Haarrs politiske billedvever Den gule stripa og Slitte fraser – to faner fra henholdsvis 1982 og 1983. Hun har vært en viktig stemme i norsk tekstilkunst fra slutten av 1960-tallet, og flyttet tidlig på 2000-tallet til Kristiansand. Med de sterke tradisjonene på tekstilfeltet på Sørlandet, har det vært viktig å få henne inn i samlingen. Vi er derfor glade for at det har vært mulig å kjøpe to eldre arbeider, noe som ofte er vanskelig på grunn av manglende tilgjengelighet.
Keramikken har sterke utøvere på Sørlandet, og museet har supplert med nye arbeider av Erik Gjedrem og Ann Beate Tempelhaug. De arbeider hovedsakelig objektbasert, og det har i tillegg vært viktig å få inn mer konseptuelle tilnærminger. En tendens som kommer frem i flere av de større installasjonene på utstillingen av Sidsel Hanum, fra Borøya ved Tvedestrand, Irene Nordli og Lene Tori Obel Bugge. Gaven har i tillegg gitt en mulighet til å kjøpe inn arbeider som utøverne selv karakteriserer som hovedverk. Et eksempel her er en stor keramikkskulptur av Ole Morten Rokvam fra Risør. T angens gave, gitt uten andre føringer enn å styrke kunsthåndverket, har derfor gitt oss en unik mulighet til å foreta viktige innkjøp til beste for publikum, og å tenke grundig igjennom selve prosessen. I et hefte skriver vi både om innkjøpte kunstnere, og reflekterer rundt det enkelte verks plass i samlingen. Et viktig aspekt er dessuten den direkte kontakten med utøverne. I tillegg til utstillinger har vi vært på mange atelierbesøk, fra Hånes, ved Kristiansand, hvor vi traff Eva Edwardsen, til Venabygd, 600 meter over havet, i Oppland fylke, for å møte keramiker Torbjørn Kvasbø. Dette har gitt en mulighet til å tilegne oss kunnskap om den enkelte utøver samt innblikk i arbeidsmåter, kunstpraksis og kreative prosesser – alt fra brenning i fem døgn i stor vedfyrte ovner til ulike teknikker innen tekstil. Erfaringer som det er viktig å formidle videre til publikum og bevare for ettertiden.
Gaven fra Tangen har gitt oss en anledning til å arbeide konsentrert over tid.