Jeg trodde ikke jeg hadde så mange som bryddeseg om meg.
Lasse Sigurdsen (19) kjenner på at verden er litt urettferdig. Men å legge seg ned og grine er ikke noe alternativ.
– Det er helt forferdelig å sitte her. Jeg har ikke savnet det akkurat. Sist jeg var skadet var jeg langt nede, og tenkte mye negativt. Nå er jeg mer positivt. Jeg vet at det er en liten skade.
Lasse Sigurdsen sitter med beina strak ut på sofaen hjemme i familiens hus på Flekkerøy.
Det har gått nesten to døgn siden den høyre ankelen hans ble vridd under Fredrikstad-stopper Edvard Ska- gestad. I stedet for å forberede seg til Start bortemøte med Kongsvinger til helga, må spissen ta det med ro.
– KJENTE DET MED EN GANG
Det må han bare bli vant til. De fem neste ukene – minst – skal det høyre beinet være gipset. Så starter opptreningen for å bli frisk, etter at han fikk konstatert to brudd i foten.
– Jeg kjente med en gang at det var noe galt. Det var nesten som den følelsen jeg hadde da jeg skadet kneet, sier Sigurdsen.
Det er ikke første gangen Lasse Sigurdsen må se på mens resten av laget gjør det de liker aller best.
12. mars 2015 ble han spilleklar for Start etter overgangen fra Fløy. Noen uker senere, i en juniorkamp på Sukkevann, var den da 17 år gamle Sigurdsen uheldig og vred kneet. Bildene viste at korsbåndet var røket.
Ikke før utpå vinteren året etter kunne den talentfulle spissen trene fotball for fullt igjen. Drøye ett år etter det, er han igjen satt på sidelinja.
– LITT URETTFERDIG
– Jeg har følt meg i bra form. Jeg har ikke spilt så veldig mye i vinter, men har prestert bra når jeg har kommet inn. Steinar har sagt at jeg har vært veldig nærme laget. Jeg føler jeg aldri har vært i så bra form. Da er det kjedelig å få denne skaden, sier Sigurdsen. – Er det urettferdig?
– Jeg tenker at det er ikke mange andre som har hatt de skadene jeg har hatt, den tida jeg har vært i Start. Så det er litt urettferdig, og typisk at jeg får det igjen, sier Sigurdsen.
Selv om denne skaden ikke er like alvorlig som en korsbåndsskade, føler Sigurdsen det er mye han kan ta med seg fra den forrige skadeperioden.
– Jeg tar med meg det motet jeg hadde da. Hvis jeg hadde fått den samme korsbåndsskaden nå, er det ikke sikker jeg hadde hatt det samme motet. For nå vet jeg hvor lang tid det tar. Men jeg må være hard i skallen. Det er viktig.
– Du ble mentalt sterkere av den forrige skaden?
– Ja. Det er mange som legger seg ned og griner. Det skal ikke jeg gjøre. Det er dummeste man kan gjøre. Det er slikt som skjer, og jeg kan ikke gjøre noe med det.
Han løp rundt med brudd i foten i to minutter etter at skaden oppstod, og beskriver det som «kanskje ikke det lureste jeg kunne gjort». Han var inne i feltet da Tapio Heikkilä satte inn 2–2 på overtid. Da klarte Sigurdsen knapt å stå på foten.
STØTTE FRA ALLE KANTER
Mandag var han på Sør Arena og hilste på noen av lagkameratene. Støtten fra dem betyr mye:
– Det er mange som bryr seg. Jeg trodde ikke jeg hadde så mange som brydde seg om meg. Så det er godt å få meldinger og vite at folk tenker på deg.
– Er det frykten når man får en slik skade, at man skal bli litt «alene»?
– Det første skaden jeg fikk, da hadde jeg nettopp kommet til klubben. Da var jeg ikke så mye med laget, og følte ikke jeg kom helt inn i gruppa på grunn av skaden. Men nå er jeg det, og skal prøve å være med på det jeg kan. Samtidig er du ikke med laget for fullt. Det er litt kjipt.
Han har også en god støttespiller i faren Ivar, som slet med kors- båndsskader i begge knærne som aktiv fotballspiller.
– Han var livredd da jeg kom hjem med krykker. Men jeg tar det mer rolig. Samtidig er det godt å ha en far som har vært gjennom slike skader, og som har spilt fotball, sier Sigurdsen.
Men det blir mye alenetid på sofaen når beinet er i gips. Det gjør vondt for en som har aller mest lyst til å spille fotball.
– Man tenker jo på om dette er noe som påvirker en som spiller, og hvordan jeg utvikler meg. Men jeg er ennå ung. Jeg kan uansett ikke gjøre så mye med det, sier Lasse Sigurdsen.