Slutt å tenk, bare gjør det!
Med en god dose overvekt, i faresonen for diabetes og knær som knirker høyt, samt blodtrykk som må holdes i sjakk av medisiner, skjønte jeg at det er nå eller aldri.
Ofte har mottoet «Ikke tenk, bare gjør det» hjulpet meg i gang. Avslutte dagens gjøremål på bryggeriet, få på seg treningstøy og pulsbelte og komme seg inn døra på Crossfit 46. For uansett hvor trøtt og sliten man er etter en lang dag på jobb, vet man jo at når døra lukker seg bak deg etter endt økt, er alt snudd til positiv energi.
Etter 20 år uten så mye (les: Ingenting) aktivitet annet enn jobb og daglige gjøremål, hadde jeg lenge følt på de tegn som dukker opp når man nærmer seg halvgått løp. Med en god dose overvekt, i faresonen for diabetes og knær som knirker høyt, samt blodtrykk som må holdes i sjakk av medisiner, skjønte jeg at det er nå eller aldri.
Makelig start
Døra til treningsrommet på CB Bryggeri ble åpnet og der åpenbarte det seg forskjellige apparater som virket skrekkinngytende. Med overvekt og i veldig dårlig form, skjønte jeg at her måtte jeg begynne fornuftig. En gammel romaskin ble løsningen, i tillegg til et par vanlige treningsapparater. En slynge ble også flittig brukt. Dermed slapp jeg å overbelaste bein, samt dra på meg skader. Begynte med dette tre-fire dager i uken i et par måneder, før jeg forsøkte meg på tredemølla. Samtidig ble det noen små gåturer i Baneheia.
storartet karusell
Etter å ha blitt dratt med på Terrengkarusellen gjennom idrettslaget på jobb samme året, ble jeg videre kjent i både Jegersberg og Bymarka. Kan virkelig anbefale Terrengkarusellen for de som vil komme i gang og samtidig bli kjent med turterrenget rundt oss.
Så utover sommeren 2015 følte jeg ting stoppet litt opp og trengte påfyll. Både i form av mestring, kunnskap og ikke minst en mer sosial ramme rundt treningen. Jeg visste en gammel kamerat drev med crossfit og forhørte meg om dette kunne passe for meg. Jeg hev meg med på en prøvetime, litt med følelsen at noe fundament måtte jeg jo ha bygd i de månedene jeg drev for meg selv. Den følelsen dunstet bort etter første økt, dvs. et døgn etter, når lårene stivnet så både trapper og toalettbesøk ble en utfordring. Dermed var det bare å brette opp skjorteermene og følge ydmykt med på hva coachene prøvde lære meg.
Passer for alle
Det aller viktigste jeg lærte var faktisk at denne form for trening passer for absolutt alle. Med maks ti deltakere på hver trening og en coach som terpet teknikk og gav klar beskjed om at utførelsen skal gjøres riktig. Hvis ikke teknikken sitter, skal man skalere ned, dvs. bruke lettere vekter eller rett og slett et kosteskaft. Og det er overhodet ingen som ser underlig på deg, om man terper teknikk og utførelser med kosteskaft. Der har alle som trener crossfit vært, og viktigheten av å gjøre øvelsene ordentlig er første prioritet.
Så i fjor ble jeg (litt forskremt) med på årets store happening kalt The Crossfit Open, med innledende runder som er åpen for alle. Fem uker hvor hver økt legges ut fredag og må registreres online innen mandag. Alle nivåer heies på og det viktigste er egne seiere!
god forbedring
Resultatet i år ble 6345. plass av 13.371 deltakere i aldersgruppen menn 44-49 år. God forbedring fra i fjor, men mest fornøyd med forbedring av teknikk og utførelsen i forhold til øktene. Nå som Open er ferdig, er det tilbake i boxen for å knekke koden på de øvelser man ikke kan. En av tingene som også er fantastisk med crossfit er man trener sammen, alle gjør dagens trening ut i fra sitt nivå, alle er like slitne etterpå, selv om man er godt trent eller i startgropa.
Jeg har fremdeles vonde knær, må fremdeles ta blodtrykksmedisin selv om det nå er en femdel av dosen. Det gjør liksom ingenting så lenge kroppen aldri har føltes bedre enn nå. Ca 30-35 kg lettere og mye mer bevegelighet, styrke og kondisjon.
Mitt eneste råd
Jeg har egentlig bare ett råd til alle dere som gjerne vil, men ikke får det til. Begynn enkelt og finn roen. Selv om jeg ikke trener for å kose meg, må jeg føle på kroppen at treningen er unnagjort. Kose seg skal man også gjøre innimellom. Gyllen middelvei, og ta det derfra. Jeg har ikke troen på skippertak og full gnu i tre-fire uker. Da kommer skader og man går lei. Bygg treningsmengde over tid. Slutt og tenk, bare gjør det! Vi i Team Snartemo kjørte denne helgen inn til en klasseseier og nummer to totalt (etter Frank Tore Larsen) i Vårsleppet. Sprintrallyet kjøres i området rundt Lista flyplass. Det var fint vær, men krevende veiforhold pga mye gjørme i veien. Et kort løp på ca 42 kilometer. Nytt denne gangen var at jeg fikk sitte i kartleserstolen. Der sitter vanligvis Arne Ingar Stulen.
Dette er riktig nok ikke første gangen jeg gjør det, ettersom jeg nok er litt over gjennomsnittet interessert i rally. Pappa og jeg trives godt i hverandres selskap og tilbringer mye tid forbundet med bilsport, det har blitt litt vår ting. At en sønn er kartleser for sin far eller omvendt er ikke så uvanlig i rally-norge, men at far og datter er det, er rimelig spesielt.
Det er ikke å legge skjul på at nervene var i høyspenn før start, men etter første etappe var det jo bare moro. Vi er veldig fornøyde med løpet, vi hadde en god start og lå i toppen på mange av etappene. Det er teknisk og smalt, noe som passer pappa bra. Notene ble levert og bilen fungerte så godt som optimalt denne dagen. Med litt feilberegning med bensin fuska bilen litt på siste og det var på håret at vi kom til mållinja.
Neste gang vi er klar i Evoen er Rally Konsmo, som er blitt tildelt Nm-status, og løpet går rundt husdøra vår så det er jo ekstra stas. Det blir min første Nm-runde, så det er klart jeg føler litt ekstra på presset.