Nøtt i øst
Først var det høyblokker i Kvadraturen. Så kom forslaget om en middels stor by rundt Korsvikfjorden. Skulle vi heller snakke om problemet?
Kristiansand vokser seg større, med eller uten tilfang av avviklingsmodne nabokommuner. Derfor er det behov for å planlegge og bebygge nye områder og å omdisponere eksisterende arealer. Og planene er mange. Både i høyden og bredden tenkes det dristig og stort. Over det hele hviler klimabudet. Vi skal bo tettere og reise mindre. Staten passer på med pisk og gulerøtter gjennom en bymiljøavtale som visstnok skal forsterkes til en byutviklingsavtale, hva den måtte bære med seg.
Men det går så som så, særlig på Kristiansands østflanke. Som en siste synd før alvoret tok plass, tillot byens politikere seg å gå for Hamrevann-utbyggingen. Med den ble det aldri forfattede mottoet for utviklingen av byens øst-akse enda en gang bekreftet: Fremad i alle retninger.
For slik har denne delen av Kristiansand blitt bygget ut i spredt orden: Felt for felt langs kystveien til Tømmerstø, i bolker fra Hånes over heia mot Hamresanden, og endelig med et av Nordens mest omtalte nærings- og handelsområder i Sørlandsparken, nå etter hvert med boligstøtte fra Lauvåsen og Hamrevann.
Mens det i vest er lett å se et urbant tyngdepunkt utvikle seg der Vågsbygdveien krysser aksen Lumber-vågsbygd senter, er noe tilsvarende bare teoretisk mulig i øst. Vel løper alle veiene i øst sammen ved linjen Rona-timenes, men tidligere forsøk fra kommuneplanleggere og politikere på å peke på dette området som sentralaksen i en ny bydel har aldri vunnet gehør. Du skal være godt kjent i området for å finne tilløpet til et slikt senter gjemt bak noe krattskog oppe på en hylle inn mot Strømmeveien. Strømme senter finnes faktisk. D ermed ble også mulighetene til å legge et bydelssenter der det ut-
Som svar på klimautfordringene er dette dessverre skivebom.
fra effektivitets- og miljøhensyn burde ligge, nemlig i Rona, skuslet bort. I en tid der transportarbeidet skal stabiliseres, og helst reduseres, ville en slik løsning ha vært fremtidsrettet. Hadde kommunen tidlig nok også tatt grep om området rundt kanalen inn mot Drangsvannene, og dermed tvunget fram en annen løsning for E18 enn den nåværende brua, kunne dette ha blitt et tjenlig kollektivknutepunkt og et levende og flott byområde rundt et spennende vannspeil. N å er det i stedet fritt fram for nye ideer. En av dem er lansert av arkitektfirmaet Trollvegg, som ønsker å utvikle et nytt urbant tyngdepunkt rundt Korsvik. Det er mye godt å si om den ideen. Den bringer bebyggelsen ned til sjøen igjen, strandsonestalinismens tid er tydeligvis omme, og den rydder også opp i et område med tilløp til bypreg uten fast form.
Men som svar på klimautfordringene er dette dessverre skivebom. Å bygge en ny by, som skal ha senterfunksjoner for Kristiansand øst, så langt fra senterlinjen langs E18 vil skape en masse ekstra transportarbeid inn mot de allerede utbygde områdene lenger inn i bydelen. Klimaeffekten vil antakelig bli negativ, og kampen mellom tyngdepunktene i øst verre enn før. Det er selvfølgelig hyggelig å tenke på at beboerne av den nye byen kunne ta båten inn til Kvadraturen, dersom det var dit de skulle, men det er ikke slik vi løser de store utfordringene. I Arendal, Kristiansund og Stockholm putrer båter over sund og fjorder mellom bydelene, og i Oslo bringer båten pendlere til og fra Nesoddlandet i sør. Men ingen av disse tiltakene løser sto- re strukturelle utfordringer. F or det er det Kristiansand står overfor, hvordan få orden i mangfoldet på østflanken. Da er ikke båt og en moderne mega-uthavn løsningen. Dagens transportårer følger landjorden, og videre bebyggelsesløsninger må i hovedsak støtte disse. Det vil neppe heller settes opp båt for å hjelpe de mange tusen som daglig skal på jobb i og rundt Sørlandsparken, eller annensteds utenfor Kvadraturen. Korsvikbyen har etter hva jeg leser vakt begeistring blant flere av Kristiansands politikere. De må gjerne holde på den gode stemningen. Det kan bli fint nok med litt mer bybebyggelse i strandsonen, men nøtta i øst må knekkes på annet vis enn ved å sette seg på trammen i Korsvik og myse mot påskesol og forførende arkitektskisser.